Å løpe mot lysere tider

I dag hadde jeg en plan – en treningsplan. Etter arbeidstid skulle jeg ta en økt i trimrommet i kjelleren på jobben, med løping på tredemølle og styrkeøvelser. Men et blikk ut av vinduet rett før jeg skulle forlate kontoret, fikk meg på andre tanker. For der ute sto sola fortsatt høyt på himmelen – som var alldeles skyfri. En rask vurdering av reisetiden hjem opp mot tidspunktet for når sola går ned, tilsa at jeg kunne rekke å dra hjem og få en liten løpetur før det ble mørkt.

Dermed satte jeg kursen hjemover uten å legge veien om trimrommet. Vel hjemme roet jeg litt ned ved kjøkkenbordet med knekkebrød og banan; noe skal man jo ha «å løpe på». Så var det bare å få på seg treningstøy og komme seg ut – etter at fisken vi skulle ha til middag først var satt i ovnen. Klokka var kvart på seks da jeg løp ut, og sola sto ikke lenger høyt på himmelen, men var tvert i mot raskt på vei ned for kvelden. Men likevel – det holdt fint med det lyset som var for min løpetur. Snøen på bakken bidro også til at det virket lysere enn det ville gjort uten. Jeg løp på skogsstier gjennom Nøstvedtmarka til Søndre Stuene, og derfra langs Kongeveien tilbake. Den aller siste løpsstrekningen gikk gjennom lysløypa, der lysene nå var tent.

I stedet for tredemølle-trim ble det altså årets første løpetur i dagslys (og litt lysløype-lys) på en vanlig ettermiddag etter jobb. Og det er jo en aldri så liten milepæl og et tegn på at det nå virkelig går mot lysere tider. Så får det ikke hjelpe at løpingen gikk tungt. Det er forresten like greit å måtte se i øynene allerede nå at jeg har en jobb å gjøre fram mot Sentrumsløpet om to måneder.

Mot slutten av løpeturen hadde jeg gleden av å nyte solnedgangen, de få gangene det ikke var tett skog som skygget for. Men selv om den var vakker også i dag, kunne den ikke måle seg med solnedgangen for to dager siden. Da «sto himmelen i brann» da jeg kom hjem fra jobb, og det første jeg gjorde da jeg kom inn var å gripe kameraet og gå ut igjen for å forevige fenomenet. Så dermed blir det en to dager gammel solnedgang som får avslutte dette innlegget;

Himmelen i brann bak furua i hagen

… før «brannen» gradvis avtok i styrke og til slutt ble slukt av mørket

Read Full Post »

Skitur blant blide folk og våryre fugler

I dag ble det en ny skitur, denne gang i Østmarka – fra Sandbakken til Mariholtet. Jeg fulgte løype gjennom skogen hele veien inn til Mariholtet, mens returen gikk over Nord-Elvåga og deretter gjennom skogen samme vei som jeg kom. Været var upåklagelig; sol og et par varmegrader. Godt skiføre også – eller kanskje jeg bare var heldig med smørningen i dag;)

Fra søndre del av Nord-Elvåga på vei tilbake fra Mariholtet

Jeg kom meg av gårde ganske sent på dagen, og startet å gå nærmere klokka to. Fortsatt var det mye folk i løypene – og hyggelig var det! Riktignok liker jeg godt å være «alene» i skogen, lytte til stillheten, tømme hodet for tanker og bare være. Men likevel, det er fint med litt variasjon. Og ingenting er vel egentlig bedre enn å være omgitt av andre glade mennesker på tur. I dag krydde det av barn i løypene – men jeg så ikke en eneste sutrende unge! Bare barn som utstrålte skiglede, og kanskje mestringsfølelse? Noen av de litt større barna gikk fort og energisk, mens andre gikk sakte og rolig av sted, gjerne trygt plassert mellom foreldrene i skisporet. Og hva de voksne angikk: Når ellers er det du opplever at mennesker du ikke kjenner lyser opp i et stort og inderlig smil når de ser deg – som om du skulle være en gammel venn de ikke har sett på lenge? Jeg tør påstå at det ikke skjer særlig ofte (i Norge i alle fall) – bortsett fra når man er ute på tur. Da kan vel ikke smilene skyldes mye annet enn ren turglede, tenker nå jeg.

På Mariholtet var det fullt av folk – også utendørs. Så var det da også en fin dag å kose seg ute i sola på. En dag for de første vårfornemmelsene…

Selv ble jeg også stående ute den tiden jeg tilbragte på Mariholtet i dag. Og jeg observerte raskt at om serveringshytta var et populært sted, var det et annet hus som var nesten like populært – nemlig dette:

Fuglehuset var festet på stammen av en avkappet bjørk, og i bakkant var det flere løvtrær. Og selv om bildet nedenfor ikke er verdens beste, gir det et lite inntrykk av fuglelivet som preget trærne og fuglehuset og bakken under fuglehuset, der det var strødd rikelig med solsikkefrø.

Her var både herr og fru Dompap, men ellers var det meisene som dominerte – i første rekke kjøttmeis og blåmeis, men jeg så også granmeis (hvis det ikke var løvmeis) og toppmeis. Sistnevnte var så vidt jeg kunne se representert med kun ett individ. Men hvilket individ! Denne ene toppmeisen dominerte fullstendig på ett bestemt sted; meisebollen som hang ned under fuglehuset. Den tiden jeg sto der (kanskje 10-15 minutter) tok den bare noen få små pauser for å slippe til en av de andre meisene. For øvrig holdt den stand på meisebollen. Dette ble godtatt av de andre meisene; de hadde tydeligvis nok å meske seg med i og rundt fuglehuset.

Når jeg nå ser nærmere på bildet jeg tok av den lille glupske toppmeisen, ser det jammen ut som om den har kontroll på to meiseboller! For det var ingen andre som våget seg bortpå så lenge den satt der. En morsom opplevelse! Jeg avslutter rett og slett dette innlegget med å si til alle blide mennesker jeg møtte i dag og til flokken med våryre fugler;

You made my day:)

Read Full Post »

På ski Aumdalen og Veslevola rundt

Også dagen etter turen til Finstadhøa bar det ut på ski. Denne gang var planen å gå Aumdalen rundt, med litt høyere puls og færre fotostopp enn dagen før. Turen startet bra, i lettskyet vær med ett og annet glimt av sol, men etterhvert skulle det skye helt til.

Streif av sol ved tilfrosne Auma

Det var relativt mildt – rundt fem minusgrader, og dermed blåswix-føre og mindre trått enn i kulda dagen før. Strålende skiføre, med andre ord!

Underveis passerer løypa en parkeringsplass ved veien opp fra Tylldalen, og da vi var omtrent ved denne, fikk vi dagens siste glimt av blå himmel;

Det var også omtrent her vi bestemte oss for å forlenge turen med en ekstra runde som ligger i tilknytning til Aumdalen rundt-løypa. Løypa vi nå slo inn på, tar først sørover i retning Tylldalen. Denne løypa hadde jeg – i motsetning til min mann – aldri gått før, og det i seg selv var jo grunn god nok til å «skjøte på» med denne runden om Veslevola, som bergpartiet løypa omkranser, heter. Og jammen var det på tide at jeg oppdaget denne runden også, for den var absolutt verdt å få med seg. Blant annet bød den på utsikt vestover mot mektige Tronfjell, som vi her fikk relativt nært på. Mens vi beundret denne utsikten (som helt klart kunne ha vært bedre med klarere vær og andre lysforhold), ble mannen min vár en lyd og en bevegelse i det jeg, som gikk foran akkurat her, passerte ei furu nær løypa. Det viste seg at vi hadde skremt opp ei røy som satt og beitet i furua, men som ikke fløy av gårde før den «måtte», dvs. da vi var omtrent på høyde med furua den satt i. Vi sto og fulgte den med blikket en stund der den fløy i åpent terreng vestover, til den til slutt nådde et skogbelte og ble borte.

Spor etter røyas beiteaktivitet

Akkurat på denne strekningen var forresten furuene i mindretall. I hovedsak passerte løypa her gjennom partier med storvokst fjellskog av gran, noe som også gjorde at utsikten til Tronfjell kom og gikk;

Etter noen få kilometer startet en utforkjøring jeg nok vil huske en stund. Dette var en utforkjøring av den typen som er varslet med skilt ved løypa med to vertikale piler som peker rett nedover. Det er lenge siden jeg i en langrennsløype har kjørt ned en bakke som så til de grader kombinerer lang og bratt. Så endte det da også for min egen del med et fall i en sving langt nede i bakken. Men med flere titalls centimeter nysnø, var dette et fall av den mer behagelige sorten. Og kort tid etter var vi ved løypekrysset der løypa deler seg i en trasé som fortsetter videre nedover – til Tylldalen, og en trasé som svinger østover (og etterhvert nordover) – og går oppover. Det var selvfølgelig sistnevnte vi skulle inn på. Så da var det bare å starte jobben med å gjenvinne alle høydemeterne vi i løpet av få minutter hadde tapt i den bratte utforbakken. Men like fullt var dette et flott område å gå i. I første del av motbakkene hadde vi utsikt (mellom trærne) ned til Tylldalen, og etterhvert som vi kom høyere opp, kom vi over i mer glissen gran- og bjørkeskog.

En gang en livskraftig «kjempe»

Belønningen for alle motbakkene kom for alvor da vi omsider nådde et høydedrag, for så å stoppe, snu oss og se tilbake. For her hadde vi en flott, og for meg «ny» utsikt. I tillegg var det et tydelig værskille sør for oss, noe som gjorde at himmelen i den retningen var lysere og sikten til fjellene noe bedre enn den for eksempel hadde vært i retning Tronfjell kort tid før.

Litt usikker på hvilket fjell dette er. Eggevola? Kommeren?

Deretter var det bare å sette fart «hjemover» til setra. Og nå begynte vi å merke at vi hadde lagt en ekstra mil til turen. Ettersom vi ikke hadde planlagt dette på forhånd, hadde vi minimalt med mat og drikke med oss. Desto sterkere var den gode følelsen da vi omsider kunne avslutte turen og få oss et godt måltid mat.

Og om det ble så mye høyere puls og noe vesentlig færre fotostopp på denne turen – det lar vi forbli usagt:)

Read Full Post »

Til Finstadhøa en finværsdag

Sist uke ble tre vinterferiedøgn tilbragt på Tynset, bygda som jeg «forelsket» meg i allerede da jeg satte min ben der for første gang, i påsken 1984. Siden har jeg vært der utallige ganger – naturlig nok, ettersom jeg er gift med en tynseting. Men det er også mye sant i slagordet tynsetingene bruker for å markedsføre bygda si: Kjem’n te Tynset så trivs’n. Et viktig element som bidrar til min trivsel på Tynset er de fantastiske naturområdene som omgir stedet, nær sagt på alle kanter. Ubeskrivelig flott – må oppleves! Men i et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige – i ord og bilder; her kommer det første av to innlegg fra årets vinterferie.

Igjen bodde vi på setra i Aumlia som vi også var så heldige å få disponere noen dager i juleferien. Da vi kjørte innover mot Aumlia den dagen vi kom, var vi vitne til en fantastisk solnedgang som jeg såvidt greide å fange de siste restene av med kameraet da vi kom fram;

Og neste dag våknet vi til et aldeles strålende skue;

Utsikt fra Aumlia mot Tronfjell

Et vinterlandskap badet i sol, og over det hele hvelvet en tindrende blå himmel seg. Det var ikke en sky å se noe sted. Og snømengden var betraktelig større enn da vi var her i juleferien. En dag som skapt for skitur – og for topptur. Fra Aumlia er det kort vei opp på Grønfjellet, og Finstadhøa – det høyeste punktet på Grønfjellet med sine 1016 moh – ble pekt ut som dagens turmål. Først fulgte vi Aumdalen rundt-løypa et stykke, til vi kom til løypekrysset der løypa opp til Grønfjellet tar av.

Aumdalen rundt rett fram, mot Grønfjellet og Finstadhøa til høyre

5,6 km slake motbakker i vente…

Nå tok det ikke lang tid før vi nådde tregrensa og kunne gli over snødekte fjellvidder. I den grad man glir i oppoverbakke da:) Imidlertid blir det aldri veldig bratt i denne løypa opp mot Finstadhøa. Høydeforskjellen fra løypekrysset er tross alt bare knappe 220 m.

Personen langt der framme i løypa på bildet over er min mann, ellers er bildet betegnende for «folkemengden» da vi gikk oppover mot Finstadhøa. Faktisk så vi vel knapt noen før vi passerte en mann like før vi nådde toppunktet. Så kom det en til mens vi sto der oppe, og på resten av turen møtte vi flere folk. Men noe stort rush av skigåere opplevde vi aldri denne dagen.

Finstadhøa

På dager som dette er det en aldeles fantastisk utsikt fra Finstadhøa – et 360 graders panorama av fjell, nære og fjerne. Ett av fjellene som reiser seg mot øst, er Elgspiggen i Rendalen kommune (nord-østre del ligger i Tolga kommune), som med sin pigg-form og sine 1604 moh framstår som et karakteristisk landemerke.

Utsikt mot blant annet Elgspiggen – litt til høyre for midten av bildet

Temperaturen denne dagen lå på rundt ti kuldegrader pluss/minus. Samtidig var det så godt som helt vindstille. Dermed var det faktisk behagelig å oppholde seg midt oppe på fjellet denne kjølige februardagen. Egentlig en sjelden midtvinter-opplevelse, i alle fall for oss som ikke har mulighet til å ferdes i fjellheimen til daglig og dermed ikke kan velge og vrake i fine fjelltur-dager.

Mens vi sto på toppen, bestemte vi oss for en litt annen rute ned. Det vil si; først fulgte vi samme løype som vi kom opp noen hundre meter, for så å ta av nordøstover i retning Lauvåskletten. Dermed fikk vi lagt inn en ekstra sløyfe som forlenget turen noe.

I den første bakken ned fra Finstadhøa ble jeg litt for ivrig og tok bildet over – med det litt tunge speilreflekskameraet mens jeg kjørte utfor og med skihansker på hendene. Dermed greide jeg uforvarende å komme borti innstillingsknappen på kameraet, noe som førte til en påfølgende serie av bilder i svart-hvitt. Men når sant skal sies, synes jeg nå i ettertid at noen av disse svart-hvitt-bildene ble ganske fine, så her følger et par av dem;

Samme motiv som bildet med Elgspiggen ovenfor, men fra en litt annen vinkel

Bildet jeg tok for å vise fargespillet; furua i grønt og hvitt mot en dypblå himmel:)

Det var da jeg stoppet for å avbilde den på Tynset så kjente Familiegropa, at jeg oppdaget «feil-innstillingen». Familiegropa er en forsenkning som ligger slik i terrenget at det på fine dager går an å «benke seg til» der slik at man sitter det meste av dagen med sola i ansiktet – samtidig som forsenkningen gir opphav til bakker velegnet for unger å boltre seg i. Derav navnet Familiegropa, vil jeg tro. Dessuten er det bare noen få kilometer å gå inn dit fra parkeringsplassen på Brydalskjølen. Et yndet utfartssted ikke minst i påsken. Det var spor etter folk der da vi passerte også, men denne dagen var nok litt for kald for de lange oppholdene i Familiegropa.

Familiegropa

Fra Familiegropa fortsatte vi til løypekrysset ved Veslklettmyran, der vi igjen kom inn på løypa vi hadde fulgt opp fra Aumlia. Og derfra gjensto kun den siste «luksus-etappen» – lange, slake utforbakker tilbake til Aumlia og ei seter i de vakreste omgivelser som tenkes kan:)

Helt til slutt – noen bilder fra siste del av turen:

Kort stopp i løypekrysset ved Veslklettmyran

Så bikker det utfor; Aumlia neste!

Read Full Post »

Oppdagelsesferd i Østmarka

Dagens skitur ble lagt til Østmarka, og den skulle vise seg å bli en eneste lang oppdagelsesferd. Med unntak av de tre første kilometerne fra Bysetermosen (p-plass) til Vangen, gikk jeg utelukkende i løyper jeg aldri har gått i før. Hovedmålet var Østmarka naturreservat, som jeg i årevis har hatt planer om å besøke – uten at det har blitt realisert før nå. Ulveetableringen i Østmarka var på sett og vis «triggeren» som endelig lokket meg ut av de kjente løypene og østover til traktene mellom Vangen og Flateby nord i Enebakk. Siden jeg så ulvesporene på Skålsjøen for to uker siden (se tidligere innlegg), har jeg tenkt en del på hva det kan være som får et ulvepar til å slå seg ned i dette skogområdet som – slik jeg tidligere har oppfattet det – er «fullt av folk» i helgene, i alle fall i skisesongen. Vel vitende om naturreservatets eksistens, har jeg tenkt at det må finnes «et annet Østmarka» der trafikken (av folk) er mindre og villmarksfaktoren sterkere. Uten at jeg skal konkludere på hva det har å si for ulvens tilstedeværelse, fikk jeg i alle fall erfare gjennom dagens tur at; ja, det finnes et annet Østmarka.

Jeg startet som sagt med å gå strekningen inn til Vangen, hvor jeg selv om det var tidlig på turen, valgte å ta en stopp og fortære et stort skolebrød og en eplemost. Det ante meg at det akkurat i dag kunne bli lenge til neste mulighet for matservering. Fra Vangen fulgte jeg løypa ned til Mosjøen. Like før jeg gikk ut på vannet, passerte jeg Vangens opplag av kanoer – de brukes vel blant annet av leirskolen, tenker jeg. En påminnelse om at det er en sommer der framme…

Jeg fulgte Mosjøen nordover et lite stykke, for så å slå inn på løypa øst-nordøstover i retning Krokvannene. Dette er en løypestrekning som er stiplet på kartet, i motsetning til det ordinære løypenettet som har heltrukne linjer på kartet. Og med stiplet strek snakker vi om oppgått og ikke oppkjørt løype. Og dermed om en løype som det ikke er mange som ferdes i. Heldigvis var det noen foran meg i den aktuelle løypa i dag, så jeg slapp å være den første til å tråkke spor etter snøfallet i dag morges. Etter å ha forlatt Mosjøen og tilliggende Luttjern, gikk det bratt oppover, og snart sto jeg ved grensen til Østmarka naturreservat.

Og det var ingen tvil; nå var jeg i et område der naturen får gå sin gang uten at mennesker griper inn. Her var jeg omgitt av virkelig storvokste graner som strakte seg majestetisk mot himmelen, men også av trær på kryss og tvers langs bakken. Uframkommelig var det ikke, men jeg måtte ta av meg skiene noen steder, enten for å forsere nedfalne trær eller fordi det ble for bratt og ulendt til å gå på ski.

Slik jeg tolker kartet gikk løypa her i skaret mellom Tonekollen (368 moh) og Strusåsen (330 moh).

Skrent opp mot Strusåsen

Plutselig så jeg at de som hadde gått foran meg og tråkket spor, hadde tatt av fra den rødmerkede løypa. Selv valgte jeg å følge rødmerkingen. Jeg kunne se at det hadde gått folk her før siste snøfall, men i dag hadde ingen funnet veien ned til Midtre Kytetjern før jeg tråkket meg vei over det islagte vannet. Dette var det punktet på turen hvor jeg sterkest kjente på følelsen av å være alene med naturen. Midtre Kytetjern er ikke så veldig stort, og den storvokste skogen omga det på alle kanter, som en mørk vegg med hvite sjatteringer dannet av snøen på trærne. I enden av tjernet sto det et skilt som ga meg to valg; Nordre eller Søndre Krokvann. Jeg valgte Søndre. Det var ikke lange biten ned til vannet, men jeg brukte likevel litt tid på den. Jeg mått kjøre forsiktig i utforbakkene, for her var det ingen bred løypetrasé med god plass til å ploge, og ujevnt og humpete var det også. Og igjen måtte jeg ta av meg skiene et par ganger, blant annet når jeg skulle passere steinene på bildet nedenfor. «Løypa» går rett fram og inn bak steinen til høyre:)

Vel nede på Søndre Krokvann, og fortsatt midt inne i reservatet, så jeg folk igjen. Men ikke mange – og slik skulle det vise seg å bli resten av turen. Jeg møtte iblant en og annen skiløper, eller et par i følge, og så kunne det gå både tyve og tredve minutter til jeg støtte på noen igjen. Folketomt var det tydeligvis også i koia jeg passerte ved vannet Grinderen;

Fra Grinderen fulgte jeg scooterløype videre over til den større Nordbysjøen. I dette området beveget jeg meg i Rælingen kommune, mens det meste av turen forøvrig fant sted innenfor Enebakk kommunes grenser. Ved Nordbysjøen krysset jeg reservatgrensen, og fortsatte østover, utenfor naturreservatet. Hadde jeg fortsatt østover lenge nok, hadde jeg havnet på Flateby – eller ute på Øyeren! Men via et par løypekryss skiftet jeg etterhvert retning og begynte å gå sørvestover, i retning Børtervanna, et større vannsystem rett sør for naturreservatet. Før jeg igjen kom inn i reservatet, passerte jeg gjennom en hogstflate – den eneste på dagens tur, med tilhørende tømmerlunne;

Så bar det altså en strekning gjennom reservatet igjen, men i greit terreng der jeg kunne beholde skiene på hele veien. Etter noen lengre utforbakker kom jeg omsider ut på Støttumfjorden, lengst nordøst i Børtervann-systemet. Jeg krysset over til vestsiden av Børtervann og tilliggende Tangentjern, og «gikk på land» i Raudsjøgrenda.

Raudsjøgrenda er en gammel grend i Østmarka, som i sin tid til og med hadde egen skole. Da jeg passerte gjennom grenda i dag, fikk jeg inntrykk av at noen hus fortsatt er bebodd. I tillegg registrerte jeg flere hytter langs Raudsjøen, som jeg krysset for å komme inn på skiløype i retning Bysetermosen. Den siste strekningen til Bysetermosen fulgte jeg en «perle» av en løype som jeg ikke visste fantes, og der jeg antar at jeg passerte over Kjerringhøgda (349 moh). Mye opp og ned var det i alle fall. Tidligere har jeg kun tatt meg fram mellom Raudsjø og Bysetermosen langs veien (da på sykkel), men denne løypetraséen var et langt hyggeligere valg enn veien;

Så – etter nærmere fem og en halv time, var jeg igjen tilbake ved utgangspunktet for turen; Bysetermosen. Og etter denne turen kan jeg kanskje påberope meg å være godt kjent i Østmarka? Men nei – fortsatt er det steder i dette fantastiske skogområdet jeg ikke har besøkt. Jeg får heller se det slik at jeg har mange flotte turer til gode i Østmarka, både langs kjente og ukjente stier og løyper.

Og ulvespor? Kanskje så jeg det i dag igjen på et vann jeg krysset. Vanskelig å si, for sporene var satt før siste snøfall og var derfor uten de tydelige poteavtrykkene jeg så sist. Men på den annen side er det jo slett ikke umulig at det var det jeg så.

Read Full Post »

Når løpelykke går i arv…

Å løpe i snøen i skogen i mørket – med hodelykt og sin spreke datter på atten #løpelykke.  Denne meldingen la jeg ut på Twitter sist tirsdag, etter en herlig løpetur i Nøstvedtmarka med yngstedatter Anja. Og jammen ble det reprise på lykke-opplevelsen allerede i dag. Den eneste forskjellen var at i dag kom vi oss ut mens det var lyst og kunne la hodelykta være igjen hjemme.

Anja og moder’n – klar for løpetur!

Barn velger sine egne veier i livet og det er slett ikke gitt at de går i foreldrenes fotspor, hverken når det gjelder interesser eller andre forhold. Derfor føler jeg meg priviligert når jeg fra tid til annen kan ha følge av ett eller flere av mine nå voksne barn på tur, enten det dreier seg om treningstur eller fottur. Og med min urokkelige tro på at bevegelse og naturopplevelse bidrar til god livskvalitet (sammen med mye annet selvfølgelig), er jeg glad for at også de finner glede i tur og trening.

I dag ble det en rolig førti minutters runde på mor og datter i Nøstvedtmarka. Anja løper lett ifra meg hvis hun legger inn «toppgiret», men i dag passet det oss begge med en mer avslappet tur i prate-tempo.

Så får vi se; kanskje blir det noen hardere treningsøkter på oss begge etterhvert, slik at vi i september kan gjenta fjorårets gode fellesopplevelse; Oslo maraton (se tidligere innlegg). Riktignok løp Anja Ti for Grete, mens jeg løp maraton. Men mens jeg løp (og Anja hadde avsluttet sitt løp – på fortreffelig vis) var hun tålmodig tilstedeværende på ulike passeringspunkter i Oslo sentrum, optimistisk heiende på moren sin. Bedre «supporter» kunne jeg ikke ha fått!

Anja klar for «Ti for Grete» 22. september 2012

… og jeg klar for maraton samme dag

Men tilbake til dagen i dag. Om det er én ting jeg er fornøyd med å ha fått gjort i tillegg til løpeturen, er det at jeg har fått preparert ski! De fikk seg en runde med gliding og sikling og «hele pakka» i dag, både mine ski og sønnens ski. Deretter dro han (sønnen altså) til Sjusjøen med kameratgjengen. Mannen min er på Hamar for å følge skøyte-VM og døtrene har egne planer for morgendagen. Men skitur på mor – det blir det, om alt går etter planen!

Read Full Post »

På silkeføre gjennom Nordmarka

Allerede på mandag merket jeg meg at yr.no sjenerøst strødde store solsymboler utover lørdag 9. februar. I tillegg startet uka med snøvær, og det lå an til en stabil kuldeperiode. Alt pekte dermed i retning av en lørdag med sol og silkeføre. Og det er jo ingenting annet enn en gave, som må forvaltes på riktig måte. Tenkte jeg. Og derfra var det ikke langt til følgende plan for dagen: Skitur fra Stryken og sørover – med sola i ansiktet «fra start til mål».

Det betydde samtidig en tidlig start på lørdagen. For før skitur var det påkrevet med togtur. Klokka halv ni i dag steg jeg på toget på Ski stasjon, og etter togbytte i Oslo fortsatte reisen nordover med Gjøvikbanen, forbi Nittedal og Hakadal til Stryken stasjon (Lunner kommune i Oppland). Der ble det en kort stopp på perrongen for smøring av ski – med grønn Swix, kaldt som det var. Deretter fulgte fotografering av en stokkandflokk – eller rettere sagt deler av den – fra brua som passeres på vei til skiløypa, og så kunne omsider skiene spennes på og turen starte.

En ting som er fint med å gå fra Stryken når det er kaldt, er at det er mange og lange oppoverbakker i starten. Dermed får man varmen i kroppen. Når alle bakkene omsider er forsert og man møter sola for alvor på de høyereliggende flatere partiene, er det bare å nyte. Og i dag var det en sånn dag som forsvarer bruk av hele vokabularet av supperlativer på f: fint, flott, fantastisk, fabelaktig, fenomenalt… Sola skinte og himmelen var blå og aldeles skyfri fra start. Snøen var dyp; i skogen lå den som en dyne, mykt buktende over ujevnhetene i terrenget – og på vannene lå den som et glitrende teppe i formiddagssola.

Det var naturlig nok mange mennesker som nøt det fine været i marka i dag. Samtidig var det rikelig med spor i snøen som fortalte hvem som «regjerer» i terrenget på tider av døgnet når løypene er tømt for folk. Blant annet var elgspor å se flere steder, som på Nordre Måsjøen (på grensen mellom Nittedal og Oslo). Sporene kan såvidt skimtes i skogkanten på bildet over, og her er de i større format:

Noe som preger turen fra Stryken, er alle vannene man passerer over. Det er mye takket være dem at man får den fine sol-effekten. Som for eksempel når Hakkloa forseres – på langs. Anslagsvis fire kilometer av løypa går over dette vannet nord for Kikut, der det bare er å stake av gårde og nyte sola når forholdene er som de var i dag.

Løypetraséen over Hakkloa

Da jeg etter 14-15 kilometer ankom Kikut, var det tid for mat. Kroppen hadde signalisert lavt blodsukker en god stund allerede, så det var godt å få satt seg ned med matpakke, fersk Kikut-bolle og varm sjokolade. Jeg hadde også behov for å områ meg litt, for hvor skulle veien gå videre? Det måtte bli til et sted med kollektiv-forbindelse til Oslo sentrum, men alternativene for det var flere; blant annet Frognerseteren, Sognsvann, Hammeren. Valget falt på sistnevnte, ikke minst fordi det er mange år siden sist jeg gikk strekningen Kikut-Skar, og strekningen Skar-Hammeren er jeg usikker på om jeg i det hele tatt har gått på ski før (må i så fall ha vært midt på 80-tallet).

Utsyn over Bjørnsjøen fra Kikut; flere løyper å velge i…

Og jeg angret ikke på løypevalget. Det ble en flott tur videre fra Kikut, først langs løypa som tar til venstre på bildet over. Ved brua der elva fra Hakkloa renner ut i Bjørnsjøen, var det rene påskestemningen;

Mye av turen i dag gikk i brede to-spors løypetaséer, men på en strekning over noen kilometer fra nordenden av Myrtjern til Gåslungen fulgte jeg en smalsporet scooter-løype. Selv om løypene som er kjørt med stor løypemaskin er helt førsteklasses, synes jeg det er hyggelig å følge de smale en-spors løypene der det er mulighet for det. De snor seg på en annen måte gjennom terrenget, og gir en enda sterkere følelse av nærhet til skogen omkring.

Scooterløypa langs Myrtjern

På Gåslungen kom jeg inn på «dobbeltsporet» igjen og fulgte dette over til Øyungen, atter ett av de virkelig store vannene. Fra sørenden av Øyungen følger løypa Skarselva ned mot Skar. Jeg kastet heldigvis et blikk til side da jeg var på vei ned bakkene, og fikk se at elva i vinterskrud utgjorde et panorama som jeg bare måtte forevige;

På Skar sto noen unggutter og vervet medlemmer til Skiforeningen. Det passet meg bra, for jeg har lenge tenkt på å melde meg inn. Så jeg lot meg villig verve der ved parkeringsplassen på Skar. Nå er det slutt på å være «gratispassasjer»! Og med en mann som er medlem fra før, kunne jeg til og med «hekte meg på» som husstandsmedlem, til sterkt redusert avgift. Dette skulle jeg egentlig ha gjort mye før, jeg som i vinterhalvåret hyppig nyter godt av den jobben Skiforeningen gjør. Men bedre sent enn aldri…

Den siste strekningen på fire kilometer fra Skar til Hammeren går gjennom kulturlandskapet i Maridalen. Dette ble en fin avslutning på turen, med en løype som stort sett gikk over åpne jorder og dermed ga god anledning til å nyte sola som nå sto høyt på himmelen. Faktisk kunne jeg kjenne at den varmet litt i ansiktet der jeg gikk. Nær Hammeren passerer løypa St. Margaretakirkens ruiner. Jeg tok en liten avstikker slik at jeg kom helt bort til ruinene. Et vakkert sted med en egen steming, også nå vinterstid.

Da jeg nådde fram til kirkeruinene, begynte det så smått å skye over – og bussturen fra Hammeren til Nydalen foregikk i definitivt overskyet vær. Stort heldigere med timingen hva utnyttelse av solskinnet angår, kunne jeg ikke vært. I det hele tatt; en fantastisk tur, der også hjemreisen gikk på skinner – bokstavelig talt. T-bane avløste buss med minimal ventetid, og på Nationaltheatret stasjon kunne jeg nærmest gå rett på toget til Ski.

Det ligger an til gjentakelse…

Read Full Post »

På sporet av ulv i Østmarka

I en sen nattetime sist natt ble jeg tipset av noen gjester som var i samme 50 års-lag som meg om fine forhold for skigåing i Østmarka. Selv hadde jeg ikke sett for meg at Østmarka kunne by på annet enn isete og harde spor, med den vekslingen som har vært den siste tiden mellom kulde og mildvær. Så feil kan man ta, og det var dermed et kjærkomment tips som bragte meg ut i løypene i dag. Riktignok var snømengden sparsom i terrenget ned mot Krokhol, der jeg startet turen, men lenger opp hjalp det betraktelig. Og løypetraséen var helt strøken hele veien, takket være Skiforeningens iherdige innsats.

Sparsomt med snø nær Krokhol

Etter å ha tilbakelagt stigningene opp fra Krokhol, passerte jeg Skjelbreia, der hytta var åpen for servering;

Det var litt tidlig for inntak av mat og drikke, så jeg fortsatte til Vangen, hvor jeg la inn en liten pause. Og derfra var det bare å velge og vrake blant egnede turmål;

Det var ved dette skiltet jeg bestemte meg for å gå via Skålsjøen til Mariholtet. Det gikk radig innover – det faste føret ga relativt god fart på skiene. Samtidig var det all grunn til å nyte omgivelsene;

I mangel på snøtunge graner, tok naturen det igjen med «rimtunge» furuer;

Og skisporene var som sagt av ypperste merke;

Så jeg var allerede strålende fornøyd med turen – lenge før jeg kom til Skålsjøen (Lørenskog). For ikke visste jeg at det var der denne turen virkelig skulle sette sine spor i min bevissthet – bokstavelig talt. Heldigvis var jeg såpass uoppmerksom da jeg kjørte ned den siste bakken mot Skålsjøen, at jeg glemte å ta av til venstre i løypekrysset i bunnen av bakken. Hvis man skal til Mariholtet, er det i utgangspunktet lurt å svinge her. Men jeg fortsatte altså rett fram, langs løypa i retning Losby. Ikke gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å gå feil heller, før en mann som sto rolig ute på isen, plutselig snakket til meg i det jeg var i ferd med å passere. «Her har ulven gått», sa han. Jeg bråstoppet og ble i det samme oppmerksom på sporene – som jeg, hvis det ikke hadde vært for mannen som sto der, er redd jeg kunne ha passert uten å legge merke til.

For han hadde jo helt rett; her hadde (vil jeg anta) Østmarkas nyetablerte ulvepar krysset skiløypa. Sporene var riktignok ikke helt ferske. Da jeg kom hjem så jeg på Skiforeningens hjemmeside/Markadatabasen at de har lagt ut bilde av de samme sporene 31. januar, og de skriver at sporene har kommet til etter et snøfall dagen før. Altså er sporene 3-4 dager gamle. Men like fullt – en opplevelse var det å få se dem. Rettlinjede spor, lang skrittlengde og store fotavtrykk – alt kjennetegn på ulvespor. Mens vi sto der og betraktet sporene, kom det en mann til, og det endte med en fin ulveprat oss tre imellom, der ute mellom sporene.

Her, fra kollen i bakkant, kommer sporene – i to rette linjer;

… før de, etter å ha krysset skiløypa, krysser hverandre og fortsetter videre over vannet;

Så har vi altså vært på samme sted – om ikke til samme tid – ulvene og jeg;

Jeg har sett ulvespor en gang før – i Hedmark for flere år tilbake. Men dette er første gang jeg har sett dem i noe jeg kan kalle «mitt eget turområde». Det er mange meninger om ulven og også om dens tilstedeværelse i Østmarka. Men for meg vil Østmarka heretter være minst like attraktivt som turområde. Jeg vil neppe oppleve å få se ulvene, men kanskje vil jeg igjen kunne støte på spor som dette:

Jeg kom aldri til Mariholtet i dag. Etter ulvespor-observasjonen og praten med de to mennene fortsatte jeg i stedet et stykke i retning Losby, før jeg snudde og satte kursen tilbake mot Krokhol. Og dagens beste sol-opplevelse, eller nesten-sol-opplevelse, fikk jeg da jeg igjen kom inn på Skålsjøen;

Da jeg satt i bilen hjemover og bilradioen plutselig fyllte kupéen med Queens A kind of Magic, tenkte jeg at det var en særdeles passende avrunding av dagens tur.

Read Full Post »