Kveldsstemning i Nøstvedtmarka

Ikke noe langt blogginnlegg denne gang – bare en liten stemningsrapport fra gårsdagens lille stille kveldstur i Nøstvedtmarka. Når jeg sier stille, er det fordi det rett og slett var ganske stille der ute i denne timen mellom klokka ni og ti. En og annen fugl var å høre, og en gang hørte jeg muligens et større dyr bevege seg inne i skogen noen meter unna – kanskje et rådyr, kanskje en elg. Bortsett fra det var det ganske så stille.

Tilbake på sti…

Før sola gikk ned i vest, bidro den til lys- og fargesjatteringer på himmelen mot sydøst:

Mens nyutsprunget løvetann lyste opp i veikanten ved Garmannsbråten;

Og inne i skogen kom jeg over denne ansamlingen av sopp på en stubbe ved stien;

Sopp i mai måned

Til slutt en liten sveip innom blåbærskogen;

Det er jo fint da, i Nøstvedtmarka.

Read Full Post »

Om smale stier – og en langtur på sykkel

Å være på tur kan være så mangt. En tur kan være kort eller lang, den kan gås på beina eller på ski, den kan løpes eller sykles. Den kan finne sted langs veier, stier eller løyper – i skogen, på fjellet, ved sjøen, i kulturlandskapet. Selv trives jeg på mange typer turer (som lesere av denne blogg sikkert har skjønt), men hvis jeg skal fremheve én type turer, må det være de som finner sted langs smale stier – eller vinterstid i smale skiløyper. I et innlegg om en skitur gjennom Nordmarka i februar, skrev jeg om enkeltsporede skiløyper: «De snor seg på en annen måte gjennom terrenget, og gir en enda sterkere følelse av nærhet til skogen omkring.»

Og lite er vel bedre enn at en følelse man har hatt, «bekreftes» gjennom seriøs forskning! Det var med glede jeg på lørdag leste Aftenpostens artikkel De gikk en tur på stien. Her uttaler Annette Bischoff, som har tatt doktorgrad (!) på hva stiene har å si for vår opplevelse av oss selv og naturen: «Når vi går på en smal og kronglete sti, senker vi tempoet, vi senker skuldrene og er mer til stede i omgivelsene enn om vi velger en bredere og rettere sti. På den går vi fortere og har fokuset mer rettet mot oss selv og det som skal gjøres i morgen.» Ifølge Bischoff vil den smale og kronglete sti passe best hvis vi vil ha mest mulig fred og ro, mens den brede sti kan være best hvis formålet er å trene eller gå sammen med noen for å snakke. Interessant!

Gårsdagens sykkeltur var på mange måter en motsats til turene på smale stier. For den gikk for en stor del (over 90 %) langs asfalterte veier, og bare over kortere strekninger på grusvei, gangvei eller sti. Også på sykkel trives jeg best i terrenget, og aller best på stier som ikke er veldig teknisk krevende. Likevel er det iblant godt å få en tur med asfalt under dekkene. Jeg må innrømme at jeg setter pris på fartsfølelsen som kan oppnås på de asfalterte veiene. I går la jeg ut på en lang tur – som skulle vise seg å være enda et par mil lengre enn jeg trodde på forhånd. Men det var i grunnen ikke så galt på en strålende dag som dette; sommervarme og sol – først fra skyfri himmel og etterhvert iblandet noen godværsskyer, i et landskap på full fart over fra vår- til sommerdrakt.

Etter å ha montert nytt speedometer på sykkelen (jeg mistet det gamle i fjor), la jeg i vei – via Ski til Holstad og Kroer i Ås, Garder i Vestby, Ringvoll i Hobøl, Kirkebygda og Svinndal i Våler, Missingmyr og Karlshus i Råde. Ved Karlshus la jeg inn en liten avstikker ned til Vansjø. Noen bilder fra «turen sørover»:

Skogstjern syd for Svinndal, Våler

Et glimt inn i skogen, Råde

Åkerkanter, Råde

Steinringer, Lundeby i Råde

Vansjø

Etter avstikkeren til Vansjø bar det hjemover – gjennom Råde, Rygge, Moss, Vestby og Ås. Noen bilder fra «turen nordover»:

Kastanjeblomstring, Råde

Mosseelva ved Krapfoss, Moss

Grusvei nordøst for Vestby sentrum

Sommeridyll, Holstad i Ås

En lang, men fantastisk tur på to hjul. Om den kan anbefales? Hvis man skal på en rolig dagstur på sykkel – nei, til det er den for lang. Men hvis man skal på en lengre treningstur – ja, absolutt! Stort sett hadde veiene der jeg syklet moderat trafikk, og der trafikken var større var det gjerne gang-/sykkelvei. For min del ble dette den lengste turen jeg noen gang har syklet – og kanskje kommer den til å forbli nettopp det;

Baksiden av medaljen er at jeg i dag har måttet stå over den faste mandagstreningen med Skimilajoggen. Til det er beina rett og slett for møre! Uansett; det er opplevelsene underveis jeg kommer til å huske denne turen for, ikke lengden. Men neste tur – den blir på sti, av den smale sorten. Og vesentlig kortere…

Read Full Post »

Fuktig treningstur ved Holmenkollen

Også denne uken har jeg vært bortreist noen dager i jobb-sammenheng. Vårens reisevirksomhet gjør at jeg dessverre går glipp av flere Follotrim-løp på rad. Ett av løpene var i går og ettersom jeg ikke var hjemme og fikk deltatt, måtte jeg i det minste kompensere med en løpetur der jeg var, mellom møteslutt og middag. Jeg hadde ikke så mye tid på meg, og jeg er ikke så veldig godt kjent i nærområdet til Holmenkollen Park Hotell (selv om jeg jo har vært på skiarenaen i Holmenkollen noen ganger). Dermed ble valget av løperute ganske tilfeldig – og i grunnen ikke helt optimalt. For det ble i overkant mye bakker, ned og opp – ned og opp. Lange bakker og brattte bakker! Dermed ble det etterhvert like mye gåing som løping.

Utforbakke med «hårnålsvinger»

Plastbakkeanlegget i Midtstuen

Etter å ha passert hoppbakkene i Midtstuen, gikk det mest oppover. Etterhvert fant jeg en fin liten skogssti, som slynget seg opp gjennom skogen i retning Holmenkollen. Nå begynte det imidlertid å regne. De siste par døgn har det kommet usedvanlig mye nedbør på Østlandet, men akkurat da jeg løp ut var det en liten «nedbørspause». Men den varte altså ikke lenge. Også bekken jeg passerte i skogen talte sitt tydelig språk om en nedbørsrik dag;

For løpeturen sin del gjorde det ikke noe med regnet. Det var tross alt bedre å trimme og bli våt enn å tilbringe all tid i to og et halvt døgn innendørs! Og i skrivende stund, etter å ha kommet hjem igjen, titter akkurat sola fram. Det lover godt for kveldens lille tur ut…

Read Full Post »

Pinse-vakkert i Hebekkskogen

I går, 1. pinsedag, fikk jeg på formiddagen en fin løpetur med venninne Siri i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. Vi løp runden vår i behagelig pratetempo, og nøt blant annet innslagene av bjørkeskog – som blir grønnere og grønnere for hver dag som går.

Det var så fint i skogen at det fristet med en ekstra tur – og dessuten hadde jeg behov for en liten rolig tilvenningsrunde med fivefingers. Dermed ble det en bonustur – med fivefingers og kamera – løpende og fotograferende om hverandre. Jeg prøvde meg på litt blomsterfotografering, og konkluderte fort med at det ikke nødvendigvis er enkelt å fokusere riktig. Og det selv om disse individene står stille – i motsetning til traner og andre bevingede (jf forrige innlegg). Men noen utfordringer skal man jo ha, og det er vel med dette som med det meste annet; øvelse gjør mester!

Hvitveisblomstring i Hebekkskogen

Hvitveis

Den eneste blåveisen jeg fant – inne i hvitveismylderet

Gauksyre

Skogfiol

Noe jeg registrerte med glede, var at selv om våren har vært kald, har den kanskje vært gunstig for blåbærene. For skal jeg tippe ut fra gårsdagens observasjoner, blir det et godt blåbær-år i år;

Etter denne turen – med fivefingers på føttene – har leggene vært helt fine. Kanskje er dette den optimale tilvenningsmåten; løpe litt, gå eller stoppe opp litt og så løpe litt igjen. Jeg må uansett få si det enda en gang; følelsen av skogbunnen under nesten bare bein (kun med den tynne fivefingers-sålen imellom) er ubeskrivelig god. Det var reklamen (og jeg er ikke sponset) 🙂

Hvitveis – og fivefingers!

Read Full Post »

På sykkel langs elver og vann

Med 17. mai kom sommeren – med temperaturer godt opp på 20-tallet. Og bare i løpet av den ene dagen ble omgivelsene merkbart grønnere. Endelig ble det fart på årets løvsprett!

Utover dagen i går fortsatte varmen, og den ble enda sterkere enn dagen før. Etter en kjølig vår er det uvant med så høye temperaturer, og gjennom gårsdagen følte jeg meg ganske daff og ikke så veldig treningslysten. Men det hjalp godt å halvsove på terrassen tre kvarter av ettermiddagen! Da klokka nærmet seg syv på kvelden var jeg endelig klar for en runde på sykkel – etter først å ha vasket sykkelen, som hadde stått der med møkka på siden gjørme-stisyklingen for vel en uke siden.

Jeg la opp til en snaut to timers sykkeltur – om Kråkstad, Tomter, Ytre Enebakk og Ski. Dette er en runde jeg har syklet utallige ganger før, og som jeg liker godt. Ikke minst fordi den gir en fin veksling mellom bakker  hvor det må jobbes litt, og flatere strekninger der det er mulig å «trå på». Like før jeg skulle starte turen lød det noen tordenskrall og mot syd kunne jeg se et par lyn flerre himmelen. Men østover – i retningen jeg hadde tenkt meg – var himmelen blå og relativt skyfri. Jeg la derfor fortrøstningsfullt i vei, i håp om å slippe regn og tordenvær. Etter noen kilometer måtte jeg imidlertid stoppe og forevige skysystemet jeg var i ferd med å sykle vekk ifra. Jeg har veldig sans for værfenomener som skaper litt «dramatikk» på himmelen, og i så måte var himmelen sett fra Kråkstad akkurat da et flott syn.

Fra Tomter fulgte jeg Hobølelva nordover, denne elva som har sitt utspring i innsjøen Mjær og som bukter seg gjennom Hobøl og Våler kommuner før den renner ut i Vansjø. I Hobølelva finnes blant annet edelkreps og elvemusling. Faktisk er Hobølelvas øvre del en av kun to lokaliteter i hele Østfold hvor elvemuslingen forekommer (den andre er Enningdalselva i Halden). I tillegg finnes den truete klubbe-elveøyenstikkeren ved Hobølelva – så dette er en elv som har mye å by på! Selv om dette er arter man ikke nødvendigvis får øye på, er det fint å vite at de finnes der.

Noen hundre meter før jeg nådde Mjær, hoppet jeg av sykkelen og tok en liten avstikker ned til elva – for å se hvordan den tok seg ut på denne strekningen som er lite synlig fra veien. Her går veien høyere i terrenget enn elveløpet og en brem med ganske tett skog skjermer for innsyn mot elva. Det tok meg ikke mange sekundene å forsere skråningen ned mot elva, men likevel var det som å tre inn i en egen verden. Trærne på begge sider av elva gjorde det skyggefullt og ga en følelse av å være «avskjermet» fra omgivelsene omkring. Elva gikk forresten relativt stri akkurat her (til Hobølelva å være);

Og langs bredden sto bekkeblommen i full blomst;

Da jeg kort tid senere kom fram til Svikebøl ved sydenden av Mjær, ble det en ny stopp. Ikke den mest intensive treningsturen dette, med andre ord – men når fotoapparatet først var med, var det vanskelig ikke å stoppe opp når innsjøen lå der blank og stille i det fine kveldslyset;

Fra Svikebøl mot øst

Fra Svikebøl mot nord

Innsjøen Mjær deles mellom kommunene Hobøl og Enebakk, og grensen mellom de to kommunene – som også er fylkesgrense – er behørig markert med egen grensestøtte rett ved veien;

Og langs grensebekken bak støtta var bregnene i ferd med bokstavlig talt å folde seg ut og møte sommeren;

På denne sykkelturen passeres en rekke vann. Det neste jeg kom til var Vågvann i Ytre Enebakk. Vågvann inngår, i likhet med Hobølelva, Mjær og Langen (som jeg skulle komme til senere) i Morsa-vassdraget. Og om jeg ikke allerede hadde hatt nok stopp på denne turen, bare måtte jeg stoppe da jeg kom til Vågvann. For her var det en fantstisk speiling av sol og skyer i vannflaten – som jeg selvfølgelig tok en rekke bilder av. En flott opplevelse;

Neste vann – Langen – var også et foto verdt på denne fine kvelden;

I Langen går grensen mellom Enebakk og Ski – så jeg var altså over i Ski kommune da jeg fikk kveldens mest uventede opplevelse. Jeg hadde nettopp syklet ned en bakke og kom i ganske god fart rundt en sving – og plutselig sto den der, på jordet; en enslig og feiende flott trane! Jeg bremset sakte ned og rullet et stykke forbi den før jeg stoppet. Jeg holdt pusten mens jeg forsiktig klikket skoene ut av pedalene – det skjer jo ikke helt lydløst. Men klikk-lydene var tydeligvis innenfor det tranen kunne akseptere, så den holdt seg på jordet. Riktignok beveget den seg sakte bort fra meg, noe som gjorde det vanskelig med mitt lille Ixus-kamera å få noe godt bilde. Men synet av denne flotte, grasiøse fuglen må uansett dokumenteres, så her kommer det skarpeste av de fire uskarpe bildene jeg fikk tatt:

Etter en stund tok tranen til vingene og fløy, og nå nærmet den seg meg igjen før den svingte, fløy over veien et stykke unna der jeg sto og ble borte bak skogen. Virkelig et fantastisk syn! Og det skulle bli mer dyreliv langs veien. Et sted passerte jeg med hundre meters mellomrom to hoggormer, den ene var riktignok påkjørt, men den andre så hel og uskadet ut der den lå i veikanten, så den antar jeg var i live – selv om det ikke var bevegelse i den da jeg passerte. Jeg tror i alle fall dette var en hoggorm, selv om den ikke hadde det karakteristiske sik-sak-mønsteret (så vidt jeg kunne se fra sykkelen). Den så ut til å være helt svart, og jeg registrerte ingen gule nakke-flekker slik buormen skal ha.

Da jeg noen få kilometer før Ski sentrum var i ferd med å passere Midtsjøvann naturreservat, fikk jeg plutselig se en toppdykker på vannet – eller rettere sagt på reiret, som lå i vannet. Jeg stoppet på god avstand fra den, men den var visst blitt oppmerksom på meg og gled sakte ned fra reiret og ut i vannet. Så svømte den noen meter, men ikke lenger bort enn at den hadde reiret under oppsikt. Jeg håper fuglen raskt kom seg tilbake på reiret etter at jeg hadde syklet videre. Den hadde i alle fall ikke valgt den mest uforstyrrede plassen for reiret sitt; bare et kort steinkast fra veien, nær et sted der jeg tidligere har registrert folk stå og fiske fra den smale land-bremmen mellom vannet og veien.

Jeg avslutter dette innlegget med et bilde jeg tok ved Midtsjøvann (i utgangspunktet et dårlig bilde pga motsol, derfor fargemanipuleringen.)

PS; Denne turen tok ikke snaue to timer, men minst to og en halv. Men sånn er det, når man velger å innlemme naturopplevelser i treningsturen så til de grader som jeg gjorde i går. Men det var verdt det!

Read Full Post »

Friluftsopplevelser ved Mosvatnet og Kvassheim fyr

Tidligere denne uka deltok jeg på en konferanse i Stavanger (og Hå, se nedenfor). I slike sammenhenger kan det bli mye stillesitting innendørs, og det er derfor godt å få noen pustehull i friluft. Det er godt å få beveget seg litt, og er man heldig kan man få noen naturopplevelser på kjøpet. Tirsdag morgen våknet jeg tidlig, og med Mosvatnet beliggende et steinkast fra hotellet, lå alt til rette for en frilufts- og naturopplevelse i morgentimen før jeg måtte innfinne meg til frokost. Mosvatnet er en bynær liten naturperle, kjent blant annet for sitt rike fugleliv. Hele 150 forskjellige arter skal være observert der. Det var derfor ikke uten grunn at jeg var utstyrt med både kikkert og fotoapparat på denne raske morgenturen langs gangveien rundt vannet.

Nå ble ikke min liste over observerte arter denne morgenen imponerende lang, men jeg fikk i alle fall nyte synet av toppdykker, toppand, sothøne, tjeld, hettemåke med flere. I tillegg var været upåklagelig, så turen ble en på alle måter god start på dagen.

Sothøne

Hvilende stokkender

Selv om turen rundt Mosvatnet ikke er så lang (3-4 km), er den variert. Mens noen strekninger er parkpreget, er andre preget av løvskog og dels sumpskog – til glede for fugler, insekter og planter som har tilhold i slike områder. Også her bar løvtrærne preg av sen vår, med den lyse gjennomskinnelige grønnfargen som er typisk for løv i ferd med å springe ut.

Det skulle by seg enda en anledning til å nyte Rogalandsnaturen denne dagen. Selve konferansedagen var lagt til Kvassheim fyr i Hå kommune, og i lunsjpausen ble det tid til å vandre et lite stykke langs den fantastiske kyststrekningen i Jærstrendene landskapsvernområde.

Jeg har ikke vært på Jærstrendende på mange år, og det var fascinerende igjen å oppleve dette flate, steinrike landskapet, der land møter hav – og hav møter himmel. Været var friskt, selv om vinden nok ikke var særlig sterk til å være på disse kanter.

Landskapet her er helt annerledes enn det jeg opplever til daglig – en påminnelse om hvor variert det er, dette landet vårt. Selv blir jeg aldri lei av å reise rundt i Norge. Med den store variasjonen både geografisk og i form av ulike årstider, er det alltid noe nytt å oppleve. Denne gangen ble det ikke tid til noen lange turer i Rogalandsnaturen – men jeg setter uansett pris på de smakebitene jeg fikk.

Read Full Post »

Løpetur til Tømmeråsen og Tretjerna

Dagens tur startet med en liten leteaksjon. Jeg mistet sykkelbrillene mine under sykkelturen Kristi Himmelfartsdag, og trodde jeg hadde mistet dem ved Krokhol. Derfor kjørte jeg i dag til Krokhol og startet brille-letingen langs stien mot Siggerud. Jeg gikk helt inn til maurtua der jeg veltet på sykkel (se forrige innlegg) uten å finne dem. Jeg var ganske sikker på at jeg måtte ha mistet dem før jeg kom så langt, og jeg snudde derfor der. Egentlig hadde jeg gitt opp å finne brillene, da jeg tilbake ved Krokhol kikket enda en gang over skogbunnen et sted jeg visste jeg hadde stoppet for å fotografere. Og jammen, der innimellom det gamle løvet på bakken, lå de. Tre kvarters leting – og så finner jeg brillene tre minutters gange fra parkeringsplassen. Men uansett; jeg var lykkelig over å ha funnet dem!

Som jeg hadde planlagt på forhånd, gikk jeg nå til bilen og skiftet fra gummistøvler til joggesko. Dagens plan var en løpetur østover langs Krokholveien. Hvor langt jeg skulle løpe, ville jeg overlate til dagsformen å bestemme, men jeg hadde i alle fall tenkt å løpe inn til Tretjerna. Som navnet tilsier, dreier det seg om tre tjern – som ligger på rekke og rad, det ene nær Krokholveien og de to andre innover i skogen syd for veien. Det er mange år siden sist jeg var inne ved de to tjerna lengst unna veien, og dette er idyller jeg gjerne ville oppsøke igjen.

Det gikk overraskende lett opp bakkene fra Krokhol i dag. Etter to treningsfrie dager på rad var overskuddet på plass, og da jeg kom opp til det nordligste av Tretjerna, valgte jeg å løpe forbi dette og så ta inn på en blåmerket sti mot Tømmeråsen. Dette ga meg mulighet til å løpe en runde i skogen, via Tømmeråsen, for så å komme forbi alle tre Tretjerna på vei tilbake.

Myr-passering på vei til Tømmeråsen

Det var en helt annen opplevelse å komme opp på Tømmeråsen i dag enn det var forrige søndag. Da var det strålende sol, i dag var det lavt skydekke – og null utsikt! Men det var fint å komme dit uansett. Stille og fint;

Tømmeråsen i dag

Det ble ikke noen lang stopp på Tømmeråsen, men jeg skrev meg da inn i «gjesteboka» i alle fall. Dessuten blåste det en ganske kjølig vind her oppe – som seg jo hør og bør på en topp! Ned fra Tømmeråsen fulgte jeg først samme sti som mannen min og jeg gikk opp forrige søndag, helt til jeg kom til et løypekryss der jeg løp over på rødmerket sti i retning Tretjerna.

Flott fargespill i skogen – minner nesten om høstfarger

Vel framme ved det sørligste av Tretjerna var det bare å stoppe opp, ta en pause og nyte. For her er det bare så fint. Virkelig en perle;

Tretjerna – søndre

Da jeg etterhvert beveget meg videre til det midtre av tjerna, var det ny stopp – først på rasteplassen mellom søndre og midtre tjern;

I likhet med på Tømmeråsen, ligger det også her til rette for at turgående kan ta seg en god rast – takket være naturvennlig tilrettelegging i regi av Ski kommuneskoger. Jeg ble stående og skue utover det midtre tjernet en stund også. Dette tjernet har et helt annet preg enn det søndre, for her er det gjengroing på gang. Men fargerikt, det var det;

Tretjerna – midtre

Tretjerna – midtre

Samme fenomen – gjengroing – preger også det nordre tjernet. Dette er i utgangspunktet et lite tjern, og nå er det ikke store vannspeilet igjen;

Tretjerna – nordre, med Krokholveien i bakgrunnen

Herfra gikk turen langs skogsbilveien tilbake til Krokhol – i rimelig bra tempo. For nå gikk det jo bare nedover. En flott tur – med akkurat passe blanding av trening og naturopplevelse!

Read Full Post »

Om fivefingers, sykkelvelt – og mer til

Når man først har bestemt seg for at UTE er det foretrukne treningsstudioet, nytter det ikke å la seg stoppe av dårlig vær. Dermed ble det løpetur i regnvær i går kveld og sykkeltur i tåke i dag. For å ta løpeturen først, så oppveide min barnlige glede over fottøyet i rikt monn for regnet. For første gang siden november løp jeg med Vibram Fivefingers (nærmere beskrevet her). Og igjen elsket jeg det fra første skritt. Jeg vet ikke hva det kommer av, men med dem på føttene føler jeg meg minst tre kilo lettere – selv om den reelle vektforskjellen sammenliknet med lette joggesko vel kun er et par hundre gram. Jeg får en følelse av å sveve, og jeg får lyst til å løpe og løpe og løpe… Og der ligger også problemet! For belastningen på leggene er større med fivefingers enn med joggesko. Det fikk jeg merke i går også, da jeg etter ca tre kilometer kjente at det «strakk» godt bak i den høyre leggen. I fjor vår – etter to løpeturer på sju kilometer i ren lykkerus over det nyinnkjøpte fottøyet – fikk jeg akutt strekk i leggen på den tredje turen – og måtte avstå fra løping i et par uker etterpå. Dette vil jeg for all del unngå i år, så i går gikk jeg over fra å løpe til å gå straks jeg kjente legg-symptomene. Dessuten var turen jeg hadde lagt ut på bare rundt fire kiometer lang, det vil si at jeg uansett hadde lagt opp til en kort tur.

Hjemme etter fuktig skogstur

Nå skal jeg ta det pent utover, og venne meg gradvis til å løpe med fivefingers igjen. Og jeg skal huske å gjøre leggøvelser! Noe av det beste ved gårsdagens tur på søkkvåte skogsstier var forresten at jeg ikke ble kald på føttene. Eller rettere sagt: Det var kaldt å bli våt (noe jeg ble med det samme jeg la i vei), men det var ikke kaldt å være våt. Varmen kom fort tilbake og ble der turen ut, også da jeg gikk og ikke løp. Og min drøm – det er en eller annen gang å løpe terrengløp med fivefingers – eller å gå fottur i fjellet med dem!

I dag har jeg i alle fall ikke provosert leggmusklene nevneverdig. Dagens treningstur foregikk nemlig på sykkel; en fin formiddagstur på denne ene av mange fridager i mai måned. Tidlig på turen stoppet jeg ved Midtsjøvann naturreservat i Ski for å ta dette bildet – som illustrasjon på dagens værforhold;

Men det finnes heldigvis mye annet enn blå himmel å glede seg over når man er ute. Som for eksempel rødstrupa jeg så ved Bru – som et kort øyeblikk satte seg på en grein rett ved veikanten og i blikkhøyde for meg der jeg satt på sykkelen. En av de vakreste fuglene jeg vet om, så vakker at jeg til og med har et kunstverk med rødstrupe-motiv hengende i stua.

Og så kan man jo, uansett vær, alltid la seg fascinere av trær;

Noe av det fine med trær, er variasjonen gjennom året; høstfargene, de nakne grenene gjennom senhøst og vinter, og ikke minst nå – når de igjen bærer bud om sommer;

Jeg hadde planlagt en sykkeltur på vekselsvis asfalt og grusvei i dag, men ved Krokhol fikk jeg en innskytelse om å ta snarveien på sti gjennom Sørmarka til Siggerud. Godt å få litt terrengfølelse igjen, tenkte jeg.

Stisykling

Den er litt rufsete, denne strekningen – stedvis mye stein og røtter, stedvis myrlendt, og mye gjørme når det er så vått som det er nå. Og jeg fikk for alvor merke at terrengsyklingsferdighetene ikke «sitter» helt så tidlig på sesongen. Nær toppen av en liten motbakke svingte jeg til høyre for å komme unna noen større steiner, men brått ble det litt trangt – for ved kanten av stien på høyre side lå det ei stor maurtue. Jeg fikk forhjulet på sykkelen borti maurtua, og det var nok til at hjulet plutselig fór til værs. Sykkelen steilet, og jeg mistet fullstendig kontrollen. Det er helt merkelig hvor langt det øyeblikket virket – da sykkelen sto loddrett og jeg selv lå vannrett i lufta (slik føltes det i alle fall) og skjønte at dette kom til å gå rett i bakken. Men det gikk kanskje mer i maurtua enn i bakken, for møtet med Moder Jord ble ikke av de aller mest brutale. Et kraftig støt i kroppen ble det idet ryggen traff underlaget, men etter å satt meg opp og fått summet meg litt – og fått plukket av meg diverse maur – kunne jeg konstatere at jeg var like hel, sykkelen var like hel, og maurtua var like hel;

Maurtua – like hel 🙂

Det var nå jeg fant ut at det kanskje var lurest å ta skiltingen av denne stien bokstavelig, og rett og slett trille sykkelen. Så dermed gjorde jeg i all hovedsak det – til jeg omsider kom ut av skogen igjen ved Siggerud.

Herfra og hjem gikk turen på asfalt og litt på gruset gangvei. En utfordring som gjensto, var en bestemt bakke langs gang-/sykkelveien mellom Siggerud og Langhus (nær Siggerud). Siste del av denne bakken er ekstremt bratt – og etter steile-opplevelsen i skogen var jeg faktisk litt skeptisk til å sykle opp den. Et øyeblikk tenkte jeg på å trille sykkelen opp, men så er det noe med dette da; Face your fears. Før bakken fór det gjennom hodet på meg, det jeg har lært av min terrengsyklende svoger om forsering av bratte motbakker; ikke stå og tråkk, sitt på setet – langt framme på setet, tyngden framover, ha lett gir men ikke for lett gir. Opp bakken var jeg hyperkonsentrert. For hvert tråkk følte jeg at forhjulet mistet kontakten med underlaget, men jeg la meg framover på sykkelen og kom opp. Mestringsfølelse!

Og nå sitter jeg her hjemme i godstolen og tenker at dette ble et merkelig blogginlegg; fra fivefingers via tåke, rødstrupe og trær til sykkelvelt og motbakketeknikk. Noe i nærheten av oppskriften på hvordan et blogginnlegg ikke bør utfomes, tror jeg. Men det får nå så være…

Read Full Post »

Skogsvandring til Vangen via Tømmeråsen

For en turdag! Etter en lang løpetur i går, 17 kilometer med mye bakker (via Vassum/Årungen og Ås kirke), følte jeg i dag for å gå på tur. Og mens dagen i går var preget av regn og kraftig vind, bød dagen i dag på sol og en svak bris. Min mann og jeg var skjønt enige om at dette var dagen for topptur – og for Vangen-tur. Nå lyder det kanskje rart å snakke om topptur i Follo, men Tømmeråsen – det høyeste punktet i Ski kommune, 313 moh – byr i alle fall på noe av det nærmeste man kan komme toppfølelse her i distriktet.

Vi startet turen fra Krokhol, passerte gjennom golfbanen og tok inn på blåmerket sti. Her sto blåveisen i blomst – et vårtegn godt som noe!

I kontrast til blåveisblomstringen ble vi litt lenger oppe i terrenget møtt av islagt sti, men heldigvis bare over noen korte strekninger.

Etter et par kilometer passerte vi forbi idylliske Paddetjern. Her er det tilrettelagt bålplass og stedet er velegnet for telting – noe vi selv prøvde ut da barna var små. Det var folk ved bålplassen da vi kom forbi i dag også – både voksne og barn. Kanskje noen som hadde overnattet?

Fra Paddetjern er det ikke langt opp til den store steinblokka kalt Bjørneskallen – og navnet passer i grunnen bra (men det ser man bedre fra motsatt side av der bildet er tatt);

Etter ytterligere en kilometer eller vel så det, nådde vi fram til dagens delmål – Tømmeråsen. Det er av en eller annen (uforståelig) grunn mange år siden sist vi gikk akkurat hit, og det var flott å være her igjen. Utsiktspunktet på Tømmeråsen ligger på toppen av en bratt skrent, og det er fri sikt vestover; til Jonsknuten i Kongsberg, Blefjell, Gaustadtoppen, Norefjell – og Tryvann og Holmenkollbakken. Helt fantastisk på en mai-dag som denne å kunne stå her lengst øst i Ski kommune – og se snødekte vidder på Blefjell og Norefjell avtegne seg mot horisonten. Og ikke nok med det; her på «toppen» har også Ski kommuneskoger tilrettelagt med benker, stort kart og «bok-kasse». I kassa, godt innpakket i plast, ligger boka som turgåere kan skrive seg inn i. Når en bok er skrevet ut, erstattes den med en ny, og alle bøkene tas fortløpende vare på av «kommuneskogen». I tillegg har Lions vartet opp med en stor plate med inngraverte piler som angir retning og avstand til fjell og andre landemerker.

Mens vi sto på Tømmeråsen og nøt utsikten, kom en rovfugl flyvende over oss. Jeg er ikke helt sikker på hvilken det var, men mulig at det kan ha vært en fiskeørn. Den hadde i alle fall ganske lys underside. (Skjønner at jeg må terpe litt rovfuglkunnskap.) Men da vi etter hvert beveget oss videre østover fra Tømmeråsen og nådde det langstrakte tjernet Svartoren, traff vi på fugler som var enklere å artsbestemme. Og når jeg skriver traff på, så er det nesten bokstavelig ment. For hunnen i stokkandparet ved Svartoren var nesten for tam å regne, der hun uredd kom mot oss da vi nærmet oss vannkanten. Hun stoppet ikke før hun var rimelig nær oss, og lot seg villig fotografere;

Hannen var av det mer beskjedne slaget og holdt seg på vannet mens hunnen «sto fotomodell». Men til slutt gikk hun også lei og flakset ut på vannet der maken ventet;

Andre foto-objekter dukket også opp underveis, som denne kjuken ikke langt fra Skjelbreia;

Ikke lenge før vi nådde Vangen passerte vi et tjern der isen faktisk lå fortsatt. Sen vår i år, det bør man kunne slå fast.

Men om våren er sen, var i alle fall dette en usedvanlig fin vårdag. Solen varmet godt, og fortsetter det slik kan det vel hende at våren brått «eksploderer» for fullt. Mange hadde tatt turen ut i marka i dag, det oppdaget vi da vi nærmet oss Vangen og gikk noen strekninger langs vei. Så lenge vi holdt oss på skogsstiene var det få mennesker å se. Men på Vangen, der var det folk og der var det, som alltid, hester;

På vei tilbake fra Vangen fikk vi en morsom opplevelse. Vi hadde allerede da vi gikk inn til Vangen observert 3-4 frosker i en liten dam, men da mer eller mindre skjult av gress langs kanten. Det var forresten knapt nok en dam, egentlig var det vel bare mye vann i grøfta langs veien. Da vi så kom forbi på vei tilbake – hva fikk vi se? Jo, hele 12 frosker som «vaket» i vannkanten. Tolv par froskeøyne, vendt samme vei (mot oss) – det var i grunnen litt av et syn. Da jeg skulle ta bilde av dem, var det flere som fant det lurest å forsvinne, men noen holdt stand – og særlig én;

Resten av turen – fra «froskedammen» til golfbanen på Krokhol, lar jeg illustrere med bildene nedenfor. Vi gikk en litt annen trasé tilbake; rødmerket sti og traktorvei fra Skjelbreia til Krokhol. Og om noen skulle være i tvil: Denne turen anbefales på det varmeste – enten man bare vil gå Krokhol-Tømmeråsen, eller som vi gjorde; hekte på noen kilometer ekstra for å komme helt til Vangen.

Og så må jeg bare nevne én ting til; sommerfuglene – som vi så flere av ved Skjelbreia. En av dem kunne jeg ikke navnet på – før jeg nå har tatt en rask nett-sjekk. Og navnet er sørgekåpe. Hvilken vakker sommerfugl; mørke vinger med et tydelig hvitt bånd nederst! Søk den opp på nettet, jeg har dessverre ikke bilder å varte opp med. Og fremfor alt – se etter den når du går i skogen; ifølge Wikipedia er det i skogområder den forekommer.

Krokhol golfbane

Read Full Post »

Med sykkelen som transportmiddel

Jeg har for lengst funnet ut at det å benytte «transport-etapper» til løping eller sykling er en effektiv måte å få innpasset treningsøkter på. Derfor valgte jeg sykkelen som framkomstmiddel da jeg 1. mai skulle til Askim for å besøke min mor. Ikke var det noe ork heller, snarere tvert imot – ettersom jeg gleder meg stort over at sykkelsesongen endelig er i gang igjen. Sykling i terreng har jeg riktignok ikke kommet i gang med så langt i år, men det kommer etterhvert, det også. Enn så lenge får det holde med et bilde av sykkelen i «sitt rette element»;

Underveis mot Askim passerte jeg Tomter Kunstkafé, som behørig markerte 1. mai med et vell av norske flagg;

Fra Tomter syklet jeg raskeste vei til Askim, via Tomter kirke, Knapstad og Spydeberg. Ved Fossum passerte jeg over den fine gang-/sykkelvei-brua over Glomma, som her også markerer grensen mellom Spydeberg og Askim;

Nå om våren er det stor partikkel-transport med elvevannet, som dermed ser ganske grumset ut – men omgivelsene er uansett fine;

Vel framme ved mitt gamle barndomshjem ble jeg møtt av vår-blomstrende krukker;

Denne 1. mai-kvelden kjørte jeg bil sammen med min eldste datter hjem igjen, og dermed ble det ny tur til Askim torsdag ettermiddag (med buss etter jobb) for å hente sykkelen. Og for å være ærlig; denne gangen var det litt mer av et ork å komme seg på sykkelsetet. Etter å ha fått servert en bedre middag følte jeg meg både mett og trett, og jeg var ikke veldig lysten på fire mils kveldssykling. Men jeg hadde ikke noe valg; hjem måtte jeg, og sykkelen skulle jeg ha med. Dermed rullet jeg ut fra min mors gårdsplass i syv-tiden, og satte kursen hjemover. Og jeg hadde ikke syklet langt før jeg «våknet» og god-følelsen igjen var på plass. Det var en nydelig kveld; kjølig, men med sol og vakkert kveldslys. Så igjen var det bare å nyte! Jeg tenkte faktisk et øyeblikk over at jeg er priviligert som har mulighet til å fylle fritiden med aktiviteter og opplevelser som dette.

Mellom Spydeberg og Tomter la jeg denne gang veien om Lyseren og Mjær, en litt lengre trasé enn den om Tomter kirke, men det gjør seg med litt variasjon. Og underveis passerte jeg idyller som denne dammen omgitt av gamle trær og et lite uthus, rett nord for Spydeberg sentrum;

Da jeg passerte Lyseren, så jeg at det ennå var noen små isrester igjen langs land i viker som ligger i skygge det meste av dagen. Samtidig svømte et kvinandpar rundt i kveldssola – som levende symboler på at nå er det vår. Etter Lyseren fulgte en liten bakke opp og en lang bakke ned, og brått var jeg over i Hobøl kommune, med utsikt over søndre del av innsjøen Mjær;

Da jeg syklet videre til Tomter og over mot Ski, sto sola lavt på himmelen og var for det mest skjult bak åsrygger mot vest. Bare på enkelte høyereliggende partier fikk jeg kontakt med den. Og da jeg kom ut i det åpne kulturlandskapet i Kråkstad, rakk jeg akkurat fram til en fin solnedgang;

Og med solnedgangen som bonus, gikk nok en fin sykkeltur mot slutten. Det skal ikke bli altfor lenge til den neste…

Read Full Post »