Grenserittet – hett og herlig

Lørdag 2. august: Jeg gjennomfører Grenserittet, fra Strömstad til Halden, for fjerde gang (tidligere deltakelser 2009, 2010 og 2012). Det er varmt; når jeg omsider kommer i mål, er det 28 grader i skyggen. For en som foretrekker langt lavere temperaturer under lange løp og sykkelritt, blir det i varmeste laget. Allerede i de første lange bakkene noen få kilometer fra start, der sola for øvrig «steiker» godt, føler jeg meg dehydrert. Deretter følger noen timer med intenst inntak av væske – sportsdrikk, saft (en drikkeflaske med hver variant) og vann (fra drikkesekk). Jeg stopper på matstasjonene og fyller opp med både sportsdrikk og vann, og i tillegg forsyner jeg meg av det de serverer av drikke der. Under tidligere Grenseritt har jeg alltid greid meg med to drikkeflasker uten påfyll, pluss det vi får servert – men altså ikke under årets ritt. I ettertid skjønner jeg at forberedelsene denne gangen var for dårlige, varmen tatt i betraktning. Jeg skulle nok ha «fyllt opp lagrene» med væske og elektrolytter i forkant av rittet i mye større grad enn det jeg gjorde. En lærepenge!

Når jeg først slet såpass som jeg gjorde denne gangen, og aldri følte at jeg fikk ordentlig «trøkk» i beina, er jeg i alle fall storfornøyd med at jeg greide å snike meg under fire timer. Tiden ble 3.59.25 – min svakeste tid til nå og nesten et kvarter bak pers’en. Men firetimersgrensen, den er i alle fall ikke brutt – enn så lenge 🙂 Og uansett; dette med tiden betyr ikke allverden. Først og fremst er jeg lykkelig over at jeg er i stand til å gjennomføre et krevende sykkelritt av fire timers varighet! Det er der den store gleden ligger – ikke i tallene som viser tidsbruken.

Mitt inntrykk av selve rittet er for øvrig det samme som før; Grenserittet er et særdeles morsomt og velorganisert sykkelritt! Alt går tilsynelatende «på skinner» i Strömstad før og under avvikling av starten (som strekker seg over et par timer for å få alle puljene av gårde). Løypa vi sykler er spennende og variert. Her er det mye terreng, mye grusvei og noe asfalt. Og det er rimelig kupert. Det er også noe eget ved det å komme i mål på Fredriksten festning i Halden; omgivelsene er fine og det alltid stor stemning. Tommel opp også for det varme og gode måltidet alle deltakerne får servert etter målgang!

Selv om det ble et ekstra strevsomt Grenseritt for min del denne gangen, har jeg ikke tatt skrekken! I stedet satser jeg på å stå på startstreken i Strömstad flere ganger – om mulig allerede i 2015.

Read Full Post »

Unions(halv)marathon 2014 – fullført!

Å legge ut egen pep-talk på blogg, slik jeg gjorde i går, er nok en smule spesielt. Samtidig var det kanskje det som måtte til for at jeg ikke skulle sjekke yr.no i dag morges og konkludere med at «en sykkeltur til en strand nær meg» ville være den beste måten å bruke dagen på. I stedet ble det biltur til Rømskog, for deltakelse i mitt andre Unionsmarathon – dvs. halvmaraton for min del. Da jeg hadde deltatt der i 2012, satt jeg igjen med en opplevelse av et fantastisk fint løpsarrangement, som jeg gjerne ville tilbake til. I dag ble altså det ønsket realisert. Og jeg må bare si det igjen; hvilket fantastiske arrangement! Og hvilken fantastiske løpstrasé! – om enn den er aldri så tung.

Været viste seg fra sin beste side da jeg ankom Kurøen i Rømskog i dag morges; strålende sol og 24-25 grader (jeg ser ikke bort fra at det ble enda varmere etterhvert, det kjentes nesten slik ut). Bildet nedenfor hviser en del av gress- og stistrekningen som utgjør de siste 800 meterne av løpet. Da jeg tok bildet, lurte jeg på hvor sliten jeg ville være når jeg skulle komme løpende her noen timer senere. Svaret er; veldig sliten – det kan jeg røpe først som sist.

For dem som løper full maratondistanse i Unionsmarathon, er både start og mål ved Kurøen. Halvmaraton-løperne derimot, blir fraktet med buss inn til Sandvika i Östervallskog i Sverige, for så å løpe siste halvdel av maraton-runden tilbake til Kurøen. Bussene med løpere ankom i dag Sandvika nesten en time før vi skulle starte, men det kunne vi godt tåle. Noen hundre meter fra startstedet er det en idyllisk liten badestrand ved en innsjø, hvor det var helt greit å sitte og slå av en prat med andre løpere i finværet.

Etterhvert begynte jeg å varme forsiktig opp. Og da fikk jeg en aldri så liten naturopplevelse. Jeg fikk plutselig se en ganske stor og usedvanlig vakker sommerfugl sitte foran meg på grusveien. Den hadde brunsvarte vinger med flere hvite flekker på rekke og rad, mens det ut mot kanten av vingene var noen mindre, men tydelige og lysende oransje tegninger. Jeg stoppet opp, og fikk betraktet sommerfuglen en god stund. Den beveget seg litt rundt, men det dreide seg bare om å fly en halv meter eller så, før den satte seg på grusveien igjen. Jeg fikk også et glimt av vingenes underside, og det slo meg at sommerfuglen også der var prydet med svært vakre tegninger. Fasit etter at jeg kom hjem og tok en nettsjekk; ospesommerfugl (se linken til Wikipedia for bilde).

Og så, kort om løpet: Det aller beste med dette løpet (i tillegg til det prikkfrie arrangementet) er omgivelsene. På svensk side, hvor man oppholder seg nesten halve distansen, løper man fra den ene landsbygd-idyllen til den andre; forbi små røde «stugor» og engområder som veksler med skog langsmed grusveiene. På norsk side er det lenge et mer ensidig skogpreg – og ekstremt mange, lange og harde motbakker. Men etterhvert må det jo nødvendigvis gå nedover igjen. Når utforbakkene er forsert – og det er igjen ca. tre kilometer av løpet, får man Rømsjøen på venstre side. Vakkert!

Hele halvmaraton-distansen løpes på grusveier av ulik standard – med unntak av de siste 800 meterne, jf. bilde og tekst over. I utgangspunktet er grusveier mer behagelig for beina enn asfalt – men når det er sagt tror jeg at jeg i dag har satt personlig rekord i vannblemmer på tær! Bare to riktignok – men de blemmene er store! Ellers er jeg bare utrolig glad for at jeg kom meg rimelig greit gjennom løpet – på tross av den sterke varmen. Under siste del av løpet var det heldigvis en og annen sky foran sola til tider, og det var også tidvis en svak bris som hindret at varmen ble for sjenerende. Men det som virkelig var «redningen», var alle drikkestasjonene! En drikkestasjon hver fjerde kilometer – med servering av sportsdrikk, vann, cola, bananer og peanøtter (for å motvirke salt-tapet). Og det ble delt ut våte svamper – det var luksus, det!

I dagens løp brukte jeg 11 1/2 minutt lenger tid enn i 2012, men forholdene tatt i betraktning (vi «slapp» stekende sol i 2012) er jeg kjempefornøyd! Etter løpet var det bare å nyte Kurøen i fulle drag – for dette er virkelig en perle av et sted! Så jeg roet litt ned der etter målgang, tok et kjapt bad i Rømsjøen (i likhet med flere andre løpere) og så på maratonløperne etterhvert som også de kom til mål (de startet en time før oss halvmaraton-løpere). Ære være dem! Selv hadde jeg mer enn nok med halve distansen i dagens sommerhete – og med dagens treningsgrunnlag.

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

Det aldri hvilende sekretariatet – merk de spesielle «unions-vestene»

Folk hygger seg – med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

Selv medaljene er fine på Unionsmarathon (lenke til løpets hjemmeside) – her avbildet sammen med nyanskaffet sommerlektyre 🙂

Medaljen deles ut til alle deltakere. I tillegg fikk jeg t-skjorte, som klassevinner. Det gjorde jeg også i 2012. Den gang var jeg alene i min klasse, i dag var vi to. Plass til flere, med andre ord 🙂

 

Read Full Post »

Motivasjonsøvelse

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

Read Full Post »

Fantastiske Skiptvet-rittet!

Det var med mye «nerver» jeg satte meg i bilen i ti-tiden i dag for å kjøre til Skiptvet. Formålet med turen var deltakelse i Skiptvet-rittet, et 56 km langt tur-ritt på sti, grusvei og asfalt. Nervene skyldtes dels at jeg var tvil om eget treningsgrunnlag var godt nok (det tviler jeg alltid på før løp eller ritt, så det var forsåvidt ikke noe nytt). I tillegg kom det faktum at det er nesten to år siden sist jeg deltok i et sykkelritt (Grenserittet 2012), noe som gjorde meg mer usikker enn jeg ville ha vært med hyppigere ritt-frekvens. Men dog; usikkerheten var ikke like stor som ved starten av mitt første Skiptvet-ritt i 2009 – for øvrig første gang rittet ble arrangert. Det var mitt aller første sykkelritt noensinne (hvis jeg ser bort fra et landeveisritt jeg syklet som 16-17 åring). Da jeg den gang sto på startstreken, dunket hjertet hardere enn jeg kan huske det har gjort hverken før eller siden. Jeg var 47 år og skulle «debutere» i sykkelritt, og jeg husker at jeg tenkte «Hva i all verden gjør jeg her?» Men rittet ga mersmak, og siden har det blitt 1-3 ritt i året, med unntak av i fjor.

Min «kjære» Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Når det gjelder Skiptvet-rittet, har min deltakelse begrenset seg til 2009, 2010 og altså nå i 2014. Etter dagens ritt kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg lot det gå tre år uten deltakelse. For dette er et fantastisk fint ritt! En god blanding mellom sti, grus og asfalt, og med passe krevende terrengpartier (for meg – dvs. stort sett lite krevende). Og distansen 56 km er veldig fin; en god opptakt til lengre ritt senere i sesongen. Dette er også et ritt som har vokst svært mye siden starten, og som i år samlet nærmere 600 deltakere. Flest menn; slik er det jo gjerne i sykkelritt.

Heldigvis hadde nervene forduftet da starten gikk, og jeg koste meg storlig gjennom hele dagens ritt. Det er en ekstremt god følelse når ting fungerer under et sykkelritt – når man føler at man er ett med sykkelen – at giringen «sitter» – at bakkene går greit – at man har noe å «dra på med» på de flatere veistrekningene. Jeg syklet i perioder sammen med ei ung jente, vi vekslet på å «dra» hverandre – og vi fikk pratet litt sammen nå og da. Dermed ble det en hyggelig opplevelse sosialt også.

Det er også utrolig godt å komme i mål uten å ha hatt uhell av noe slag, hverken velt eller punkteringer. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg følte en barnlig glede over å bli nr. 2 i klasse 50-54 år (kun fire deltakere i denne klassen, det må sies). Ettersom de tre første i klassen ble premiert, tilfalt det meg en flott sykkelpumpe med trykkmåler! Det har ikke jeg fra før, så den ble jeg kjempeglad for.

Som nevnt var det flest mannlige deltakere i dagens ritt. Selv vil jeg varmt anbefale denne type ritt også for damer. For dette er kjempegøy – rett og slett! En «basill» det er lett å bli bitt av 🙂

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola – den kom plutselig fram 🙂

Jeg tenker jeg kommer tilbake til Skiptvet og Skiptvet-rittet, jeg. Kanskje allerede neste år?

Read Full Post »

Sykkeltur De Luxe

Sykkelturen Ski – Tomter – Ytre Enebakk – Ski; firemilsrunden «min» (dog 44 km helt hjemmefra meg) – som jeg har syklet uendelig mange ganger. Men kanskje ikke så ofte de to-tre siste årene, av en eller annen grunn. Da jeg omsider syklet den igjen i går kveld, fikk jeg derfor en betimelig påminnelse om hvorfor den er så fin, denne runden; 1. Den er «passe lang», dvs. overkommelig for en kveldstur etter jobb, 2. Den er kupert og gir god treningseffekt, 3. Den gir rikelig med gode naturopplevelser «på kjøpet». Det siste har ikke minst sammenheng med alle vannene som passeres; Mjær, Vågvann, Langen, Gjedsjø, Midtsjøvann…  Men før jeg kom så langt skulle blant annet Ski flyplass passeres. Riktignok bare en småflyplass, men like fullt – en flyplass!

Den helt skyfrie himmelen som har dominært Østlandet den siste tiden, hadde i går veket plass for en delvis skyet himmel. Mot sør og øst var himmelen ganske mørk i det jeg syklet forbi flyplassen, og jeg var spent på om jeg kom til å oppleve regn underveis. Snart fikk jeg i alle fall oppleve våt asfalt, og da skjønte jeg at jeg kanskje var i ferd med å sykle etter regnværet. Det var jo forsåvidt greit nok, gitt at regnbygene beveget seg raskere enn meg.

Velkommen til Indre Østfold! Hvis jeg skulle kalle bildet over noe, måtte det være dette. Bildet er tatt langs veien mellom Ski og Tomter, og det er her Indre Østfold-landskapet for alvor «åpner seg» for bilister og syklister som kommer denne veien. Et flott utsiktspunkt!

Et flott skue var også fossen i Hobølelva ved Nordahlen sag og trevarefabrikk;

Likeså innsjøen Mjær, der den lå blank og stille i sommerkvelden;

Det er ikke så lenge man oppholder seg i Østfold på denne sykkelrunden. Mjær deles mellom Hobøl og Enebakk og således også mellom Østfold og Akershus. Da bildet over ble tatt hadde jeg allerede krysset fylkesgrensa igjen og var over i Enebakk/Akershus.

På min ferd gjennom Enebakk måtte jeg legge inn et par stopp ved Vågvann. Det var jo så vakkert, må vite;

Etter at det en stund hadde sett ut til å klarne opp, var himmelen nå igjen ganske mørk – denne gang mot vest. I samme retning som jeg skulle sykle, med andre ord – ettersom jeg nå hadde begynt på hjemveien. Selv om jeg vet å sette pris på fint vær og skyfri blå himmel, har jeg også stor sans for den type vær som preget kvelden i går. Vekslende skydekke gir en helt annen dynamikk og egentlig langt mer spennende lysvirkninger enn hva en skyfri himmel gjør. Dermed ble det flere nye stopp da jeg nærmet meg Ski. For den himmelen – og det lyset… Kanskje det bare er jeg som lett lar meg fascinere, men jeg synes ærlig talt at slike kvelder er fantastisk fine. Selv om de, som i går, gjerne er litt kjølige. Vi snakker jo tross alt om norske sommerkvelder.

Groblad i kveldslys

Vegetasjonsbelte mot Nærevann

God natt!

P.S. Det siste bildet er tatt mot øst. Det er altså sola som så vidt skinner igjennom sprekker i skydekket vest på himmelen, som lyser opp skybankene i øst. Et kult syn!

Read Full Post »

Energibomben «Sykle til jobben»

Jeg blir vekket av vekkeklokka halv seks om morgenen. Det er fredag. En «inneklemt» fredag – den som etterfølger Kristi Himmelfartsdag. En slik fredag da mange tar seg fri. Jeg skal ikke ha fri. Men jeg har bestemt meg for å dyrke friheten deler av denne dagen likevel. På sykkel.

Jeg skal sykle til jobben. Det er det ikke så altfor ofte jeg gjør – noe som utelukkende har med distansen å gjøre. Fire mil hver vei blir ofte i lengste laget når syklingen skal kombineres med andre gjøremål. Men i dag skal det sykles til og fra jobb – for andre gang dette året. Det er med glede og forventning jeg står opp, vel vitende om at jeg har totalt 3 1/2 – 4 timer på sykkelen foran meg før dagen er omme. Det å sykle til og fra jobb dreier seg ikke bare om transportetapper, det dreier seg ikke bare om trening. Dette er tur. Tur med reisen til og fra jobb integrert. Helt genialt, egentlig.

Som vanlig bruker jeg mer tid på å gjøre meg klar om morgenen enn jeg har lagt opp til. Men noen minutter over halv sju er jeg klar. Sekken på ryggen er fyllt med klærne jeg skal bruke på jobb. Og mat, mye mat; to matpakker og vidunderblandingen rosiner, hasselnøtter og tørket mango – uvurderlig hvis blodsukkeret blir for lavt underveis. Sko og «dusj-remedier» har jeg heldigvis på kontoret, så det slipper jeg å fylle sekken med.

Det er en usedvanlig vakker forsommerdag, nesten uten en sky på himmelen, og det er godt og varmt allerede da jeg starter hjemmefra. Etterhvert skal jeg få merke at den langermede trøya jeg har tatt på meg, blir i varmeste laget. Godt jeg har singlet til hjemturen i sekken.

Gjennom de fire årene jeg har jobbet i Moss, har jeg variert sykkeltraséen en del. Etterhvert har jeg imidlertid etablert en ganske fast «morgen-trasé» som først bringer meg ned til Ski og derfra langs den gamle jernbanelinja (nå gang-/sykkelvei) til Holstad i Ås. Jeg har ikke tenkt å fotografere så mye – jeg har jo tross alt en jobb å rekke. Men når jeg nærmer meg Holstad og får utsyn over Østensjøvann naturreservat, må jeg bare legge inn et stopp. Morgenlyset, den høye blå himmelen, speilingen i vannet som ligger der omkranset av spredte løvtrær og grønne åkre – tenk å kunne suge inn slike synsinntrykk før klokka sju om morgenen;

Østensjøvann naturreservat, Holstad i Ås

Fine omgivelser blir det mer av etterhvert som ferden fortsetter til Kroer i Ås og videre mot Garder i Vestby;

Fra strekningen Kroer – Garder

Jeg liker slike veier. Veier som er smale, som snor seg gjennom terrenget, som har noen bakker – og sist, men ikke minst; som er lite trafikkerte. Slik er veien Kroer-Garder-Hølen. En flott sykkelvei!

Tenk å kunne ha det slik på vei til jobb!

Så kommer jeg til Hølen – dette lille tettstedet i den sørlige delen av Vestby kommune. En ren idyll, som det alltid er en glede å sykle gjennom;

Et morgenstille Hølen

Fra Hølen følger jeg enda en gang-/sykkelvei på nedlagt jernbanespor, forbi nedlagte Såner stasjon til Sonsveien stasjon. Herfra gjenstår bare den siste mila, langs Osloveien via Kambo og inn til Moss. Etter en time og femti minutter (inkl. fotostopp) ankommer jeg Moss. Ikke har jeg fått lest avisen denne morgenen slik jeg pleier når jeg tar toget. Ikke har jeg fått hørt på radio, slik jeg gjør de gangene jeg må kjøre bil til jobb. Men jeg tropper opp på jobben enda mer opplagt enn vanlig. Ingenting er mer energigivende enn noen mil på sykkel før arbeidsdagen starter.

Etter endt arbeidsdag bærer det opp på sykkelen på ny. På vei ut av Moss passerer jeg Konvensjonsgården. Her ble Mossekonvensjonen undertegnet i august 1814, og Konvensjonsgården er således et viktig minnesmerke fra hendelsene i 1814. Mossekonvensjonen kan du lese om her.

Konvensjonsgården, Moss

Jeg sykler samme trasé som om morgenen til Hølen, men derfra følger jeg Osloveien mot Vestby sentrum i stedet for ruta Garder-Kroer. Et lite glimt av vann får jeg også underveis, når jeg noen kilometer før jeg kommer til Vestby sentrum passerer Kjennstjernet;

Kjennstjernet, E6 på bru i bakgrunnen

Fra Vestby sentrum mot Ås følger jeg en lite trafikkert vei, dels grusvei, som går parallelt med jernbanen nord-østover. Etterhvert tar jeg av fra denne, krysser jernbanen og passerer gjennom noen gårdstun. Landlige omgivelser, med andre ord;

Etter å ha passert Ås sentrum kommer jeg igjen inn på morgenens trasé. Arbeidsdagen har vært blant de lengre denne fredagen, så når jeg kommer hjem er det allerede blitt kveld. Men slik er det på dager som dette – da er det to ting som gjelder; jobbing og sykling. Det er ingen dum kombinasjon. Den vil bli gjentatt – så fort anledningen byr seg.

 

Read Full Post »

Glommaløpet – fra by til by

For noen dager siden ble jeg oppmerksom på at det er noe som heter Glommaløpet. Et løp som går langs Glommastien fra Sarpsborg til Fredrikstad og som ble arrangert for første gang i fjor. Løpet er 16,09 km langt – dvs 10 miles. (Hjemmeside for løpet finner du her.) I uka som gikk har jeg lekt med tanken på å delta, dels fordi jeg hadde lyst til å oppleve Glommastien, og dels fordi distansen tiltalte meg. Jeg må begynne å løpe litt lenger enn mila nå, for å komme i form til lengre løp utpå sommeren og høsten.

Dermed satte jeg meg på toget til Sarpsborg i formiddag, for å rekke å etteranmelde meg innen fristen kl. 13 – en time før løpsstart. Men først var jeg en snartur på Løplabbet og kjøpte nye joggesko. Egentlig har jeg bestemt meg for tilnærmet kjøpestopp hva angår klær og sko i år – inspirert av Irina Lee’s bok Shoppingfri. Men noen unntak har jeg «innvilget» meg selv – deriblant nødvendig treningstøy og nødvendige joggesko. Nike Free-skoene jeg har brukt det siste året, er i ferd med å revne helt. Et forøk på å neste dem sammen med nål og tråd før onsdagens Follotrim-løp resulterte i at «sømmene» gikk opp mens jeg løp. Dagens Nike Free kjøp anser jeg derfor å være godt innenfor rammen av «nødvendig»;

Min forkjærlighet for forfotsko har for øvrig ikke blitt mindre tre år etter mitt første Nike Free-kjøp. Løpesettet mitt innebærer at jeg løper på forfoten, så her er det helt klart en sammenheng. Denne typen «lavdrop-sko» passer ikke nødvendigvis for alle.

Vel framme på Sarpsborg torg fikk jeg ordnet med påmelding til løpet, og så var det bare å drøye ventetiden. Det var ikke noe problem i finværet;

Sarpsborg torg i ett-tiden i dag

Det myldret av folk på torget – for her var det mye som skulle skje: Start for trimklasse 10 miles, barneløp, ungdomsløp, 10 miles-løp og til slutt stafett. Ikke minst var det morsomt å se på barneløpet mens jeg ventet. Her var det en aldeles upåklagelig innsats som ble lagt for dagen!

Klokka to var det min tur å legge i vei – sammen med 139 andre damer og 346 menn (i følge resultatlistene). Uten å gå for mye i detalj; dette var et fantastisk fint løp. Stort sett var løypa ganske flat – men med en og annen bakke innimellom – i alle fall fram til ca 9 km. Noen få kilometer gikk på asfalt, dels langs trafikkert vei, og en strekning gikk på grusvei – men for det meste løp vi på fine gruslagte gangstier (Glommastien). Glommastien snor seg gjennom tiltalende løvskogsområder, og med jevne mellomrom går den nesten helt ned til bredden av Glomma. Jeg skulle gjerne hatt bilder å vise fram fra Glommastien – men der går grensen også for meg; jeg fotograferer ikke underveis i løp! Men etter målgang i Gamlebyen i Fredrikstad derimot;

Løpere på vei mot mål i Gamlebyen

Det å komme i mål i Gamlebyen var jo rene eventyret. Finere omgivelser å avslutte et løp i skal man lete lenge etter. Her følger en liten bildeserie fra dagens Gamlebyen, badet i sol;

Etter å ha overvært premieutdelingen – og ha fått oppleve gleden av å bli ropt opp som nr. 3 i min klasse (premie kun til klassevinnerne riktignok), var det på tide å starte på hjemturen. Den begynte med noen minutter i kø for å komme med ferga, som går nærmest kontinuerlig på tvers over Glomma mellom Gamlebyen og sentrum av Fredrikstad;

Deretter fulgte ny togtur, denne gang fra Fredrikstad til Ski. Ikke verst; tog til en by – for så å løpe til nabobyen – for så å ta toget derfra.

En flott dag var dette, på alle måter. Det eneste jeg skal få svi for – bokstavlig talt – var at jeg løp med singlet og hadde glemt solkrem! Samtidig kan jeg fornøyd konstatere at jeg endelig har løpt et løp i år der beina var sånn noenlunde «med» – i alle fall det meste av veien. Glede 🙂

 

Read Full Post »

En naturlig kunstopplevelse

Etter å ha løpt Sentrumsløpet på lørdag, passet det å gjøre noe langt mindre anstrengende på søndag. Jeg var kjent med at det i anledning Naturvernforbundets 100 års jubileum var åpnet kunstutstilling på Soli Brug i Sarpsborg. En utstilling med verk av ni forskjellige kunstnere – med én ting felles; motivene er alle relatert til natur. Jeg hadde ikke vært på Soli Brug tidligere, og hadde i tillegg til å se kunsten også lyst til å se stedet. Soli Brug ved Ågårdselva var i perioden 1860-1880 Nord-Europas største sagbruk, så dette er et sted med en lang og rik historie. Nærmere informasjon om stedet finner du her.

Jeg dro dit sammen med min mor, og vi hadde ikke før kommet ut av bilen, før vi skjønte at det var et særdeles idyllisk sted vi hadde kommet til;

Flere av husene var fyllt opp med kunst – og det var bare en ting å si om utstillingen: Veldig, veldig bra! Vi nøt kunsten, vi nøt stedet, vi nøt været – og vi nøt godsakene i kaféen. Virkelig en flott utflukt. Kan anbefales! Og utstillingen – den er åpen til 11. mai, info her.

 

 

Read Full Post »

Et kjærkomment lysglimt

Fra seter i Aumlia på Tynset til Spa-hotell ved Vortungen i Rømskog. Kontraster – absolutt, men også noen fellestrekk. I likhet med Tynset er også Rømskog et naturskjønt sted. Mens Tynset har fjellene, har Rømskog de dype skogene. Og i likhet med Aumlia (se tidligere innlegg), er området rundt hotellet i Rømskog godt egnet for dem som vil oppsøke fred og ro. Været var dessverre ikke det beste mens vi (min mor, mine to døtre og jeg) var der, men litt utendørs aktivitet ble det likevel. Blant annet fikk jeg meg en løpetur i skogen fredag formiddag. Eller løpetur? Jeg innrømmer gjerne at ti centimeter kram snø ikke er særlig lett å løpe i, så det ble en blanding av løping og gange.

Mildvær og tåke preget innsjøen Vortungen denne dagen

Skog og islagt vann

Ut å løpe blant slanke furuer

Båter som venter på vår og sommer…

Det var mildt, det var grått. Men så, noen timer etter løpeturen, dannet det seg noen små åpninger i skydekket. Det varte bare noen få minutter. Der og da var det bare én ting å gjøre; gripe kameraet og komme seg ut;

Så kjærkomment, så vakkert…

 

 

 

Read Full Post »

Vintervandring til Gaupestein

Endelig en klar og kald vinterdag! Åtte-ni kuldegrader, sol og en centimeter snø. Vel, det var kanskje å overdrive hva snødybden angår, men et lite dryss har det i alle fall kommet. I det hele tatt; en strålende dag for tur i Gaupesteinmarka!

Jeg har vært en rekke ganger i Gaupesteinmarka, men nå er det ett år siden sist. Mine første turer dit fant sted tidlig i barndommen; mine aller første «lange» skiturer var fra Kråkstad, hvor jeg bodde til jeg var åtte år, og inn til Gaupestein. Siden slutten på nitti-tallet har jeg igjen vært jevnlig i Gaupesteinmarka, i all hovedsak på Akershus-siden. I dag hadde jeg derfor en intensjon om å bevege meg mer i Østfold-delen av marka, som deles mellom kommunene Ski og Enebakk i Akershus og Hobøl i Østfold. Jeg startet fra parkeringsplassen ved Granerud skytebane (Kråkstad/Ski) og gikk først via Tyrigravåsen til Vientjern.

På vei mot Tyrigravåsen – og sola

Tyrigravåsen

Vientjern

Ved Vientjern var det helt fantastiske forhold i dag. En dame jeg traff der, bemerket at det var rene påskestemningen. Og det hadde hun helt rett i; dette var nok det nærmeste man kan komme påskestemning ved Vientjern i januar. Is på vannet var det også blitt – men sikker å ferdes på er den absolutt ikke! Jeg vil tro at det så sent som for et par dager siden var helt isfritt på dette vannet, så mildt som det har vært i flere uker nå.

Gjennom Vientjern går grensa mellom Ski og Hobøl, og med den også grensa mellom Akershus og Østfold. Fra Vientjern fulgte jeg en skogsbilvei langs kommune-/fylkesgrensa nordover et stykke, før jeg gikk østover mot Breimåsan og derfra nordøstover mot Gaupestein.

Breimåsan – skiløypetrase til høyre, blåmerket sti til venstre

Når Breimåsan var passert, bar det inn i «indrefiléten» av Gaupesteinmarka – naturreservatet.

Fra reservatgrensa fulgte jeg en smal blåmerket sti inn til Gaupestein. En tur i trolsk og litt «rufsete» terreng. Mye opp og ned og en sti som snodde seg hit og dit. Med litt enkel tilrettelegging innimellom, men bare der det var nødvendig for eksempel for å kunne forsere myrlendte partier eller krysse bekker. Herlig, vilt og vakkert!

Og så, ganske plutselig, idet jeg nådde toppen av en bratt bakke – der lå Gaupestein. Jeg har jo vært der mange ganger før, men aldri kommet fra den kanten jeg gjorde nå – derfor kom den brått på, den mektige steinblokka.

Gaupestein

Glimt av himmel over Gaupestein

Fra Gaupestein gikk jeg sørover mot Gaupesteinhytta. Stien lå stort sett i skygge, men etter hvert ble skogen litt åpnere og sola slapp til mellom trekronene.

Jeg gikk ikke den siste bakken opp mot Gaupesteinhytta i dag, men tok av i retning Kråkstad igjen. Her gikk stien lenge langs kanten av en (eller flere) myr(er). Sola sto nå ganske lavt på himmelen, noe som ga et varmt lys der den slapp til over myrene. Vakkert og stemningsfullt.

Da jeg igjen var tilbake ved Vientjern, var det så vidt jeg fikk med meg siste rest av sol over vannet. Samtidig gikk jeg tom for batteri på kameraet, så dermed var det bare å legge kameraet i sekken og ta fatt på den siste biten – raskeste vei tilbake til Granerud, det vil si langs skogsbilveien.

Vientjern – og turens siste bilde

For en tur dette var – virkelig helt topp!

Read Full Post »