Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2014

Torsdag for en uke siden; datteren min og jeg er fortsatt på Venabu. Planen for dagen er å gå til Myfallet og Dørfallet – to fossefall inne i fjellet øst for Venabu. Det sistnevnte ligger i tilknytning til Dørjuvet, som skal være en geologisk formasjon verdt å få med seg. Vi legger i vei i stekende hete – denne formiddagen er det ikke et vindpust. Godt er det da, etter noen få kilometers gange, å komme inn til elva Mya og få avkjølt føttene;

IMG_5312

IMG_5315

For å snike inn en liten reklame for fivefingers; de er veldig praktiske nettopp når man ønsker å kjøle ned føttene – det er bare å vasse uti! Og når jeg først er i gang; fivefingers er utrolig behagelige å gå i fjellet med – og i skogen for den del (men det har jeg jo vært inne på i diverse tidligere blogginnlegg).

Men nok om skotøyet – eller mangelen på sådant, vil kanskje noen si. Vi krysser brua over Mya, fortsetter forbi Mysætrin og følger egen sti med skilting til Myfallet (en avstikker fra ruta til Dørfallet). Etterhvert kommer vi til et stikryss der vi har to valg; enten gå 500 m til et utsiktspunkt hvor vi vil «beholde høyden» og få fossen rett imot oss – eller gå omlag samme distanse nedover i terrenget, for å komme ned til bunnen av fossen. Vi velger det siste. Og det er vi glade for – for her nede får vi virkelig føling med fossens krefter. For det første får luftstrømmene fra fossefallet det til å virke som om det blåser kraftig – selv på denne foreløpig vindstille dagen, og for det andre blir vi godt «dusjet». Og det selv om vi ikke går helt ned til bunnen – dette for å unngå de såpeglatte steinene i det nederste partiet, som vi er blitt advart mot av et par vi møtte på vei ned.

IMG_5326

En ganske så spektakulær opplevelse!

Fra Myfallet følger vi stien tilbake samme vei som vi kom, helt til vi igjen kommer inn på Dørfallet-stien. Om fossen vi nettopp har sett var spektakulær, er det nå været som begynner å bli en smule spektakulært. Mens vi var tur-retur Myfallet har det bygget seg opp med skyer – hvite og vakre akkurat over Muen (midt i bildet nedenfor) som vi besteg dagen før, men ellers blir himmelen i større og større grad dekket av mørkere skyer som driver inn fra nord.

IMG_5334

Så begynner det å lyne øst for oss, med påfølgende tordenskrall. Det er ganske mange sekunder mellom lynglimt og torden, så vi tolker tordenværet til å være ganske langt unna oss. Vi vurderer å snu, men vet at vi har kort vei igjen til Dørfallet. Først kommer vi fram til vestsiden av Dørjuvet – og det er i seg selv et fantastisk syn. Vi fortsetter videre inn mot fossen (nordøst i juvet), men greier å gå et par hundre meter for langt, idet vi overser stien som tar av mot utkikkspunktet.

Og det er nå det virkelig begynner! Regn – store, tunge dråper. Og lyn og torden – vest for oss denne gangen. Og nå er det farlig nær; nå lyner og tordner det i samme sekund. Noen alvorlig kraftige tordenskrall!

I etterpåklokskapens lys kan man si at vi burde ha snudd tidligere, men når det ble som det ble, hadde vi egentlig flaks med at vi gikk så langt inn som vi gjorde – og med at vi bommet på stien ut til utkikkspunktet.

For mens vi nettopp har vandret på et fjellplatå med helt flatt terreng (det eneste som bryter det opp, er juvet), er vi akkurat på kanten av en skråning idet vi skjønner at vi har gått forbi fossen – og altså når det braker løs for alvor. Nede i skråningen får vi øye på noen steinblokker. Vi skynder oss ned til dem og rigger oss til på huk i ly av dem. Der sitter vi sammenkrøket; jeg vil anslå i en halv time. Vi ser rett ned mot elva Døra, og vi kan høre – men ikke se – fossen noen titalls meter unna.

På den andre siden av Døra er det en mann og en dame som har søkt tilflukt i en forsenkning i terrenget på den siden. Slik sitter vi altså – og ser på hverandre. Nesten litt småkomisk, egentlig. Etterhvert som regnet tiltar i styrke, og det i tillegg blåser opp litt, misunner vi dem regnfrakkene de har på seg – de to på den andre siden av elva. Selv har jeg bare singlet, mens Ida er utstyrt med en tynn genser. Men det blir egentlig aldri ordentlig kaldt. Jeg vet ikke hvor mye temperaturen synker mens uværet står på, men neppe noe særlig under 20-tallet. Men våte, det blir vi!

IMG_5340

Her søkte vi ly!

I alle fall går alt bra til slutt, og vi føler oss aldri utrygge der vi sitter. Vi er langt fra å være «det høyeste punktet i terrenget», noe vi fort kunne ha vært hvis vi hadde snudd tidligere, i det helt flate landskapet vi var i da. Men en lærepenge vi tar med oss, er at et tordenvær som tilsynelatende er langt unna, kan være over deg før du vet ordet av det. Og da er ikke fjellet det tryggeste stedet å være.

Mens vi sitter i ly av steinblokkene, bruker vi tiden på å spise opp maten vi har med oss, og på å speide etter blå himmel. For det er et blått felt på himmelen ikke så langt unna oss, som vokser seg større og større mens uværet ennå raser. Så vi vet at det er «lys i tunellen». Omsider slutter det da også å regne – eller rettere sagt; regn- og tordenværet forflytter seg sørover og vestover. Der vi er klarner det opp og blir ganske så fint. Endelig er tiden inne for å innta utkikkspunktet ved Dørfallet;

IMG_5349

Nå får vi også ro på oss til å nyte synet av det mektige juvet på nært hold – og forsåvidt også synet av regnbyger som drar seg over himmelen, nå langt unna oss.

IMG_5354

IMG_5362

Vi drister oss ned på en hylle som det går sti til, inne i juvet. Jeg liker meg dårlig når det blir veldig «luftig» på alle kanter, så jeg snur raskt og går tilbake til kanten av juvet. Her hengir jeg meg til fotografering av Ida, som i likhet med min mann og mine to andre barn er aldeles blottet for alt som heter høydeskrekk. Sånn sett er jeg «unik» i vår familie.

IMG_5372

Dette ble en tur vi uten tvil kommer til å huske. Myfallet, Dørjuvet, Dørfallet, tordenværet – i sum en god dose natur-dramatikk! Disse fossene og juvet er turmål jeg varmt vil anbefale. Juvet er såpass spesielt at det nesten er rart at jeg ikke hadde hørt om det før. Men det hadde jeg altså ikke. Så takk til ridetur-lederen som gjorde oss oppmerksomme på både Myfallet, Dørfallet og Dørjuvet dagen før vi gikk turen. Den gjentas gjerne en gang – i torden-fritt vær.

Snart "hjemme" på Venabu

Snart «hjemme» på Venabu

 

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

For en uke siden dro jeg endelig til fjells! Ikke for så mange dagene, men likevel; det var en særdeles god følelse å komme opp på fjellet. Ikke minst for å få det noen grader kjøligere, for dette var midt i den «verste» hetebølgen her på Østlandet. Det er deilig med fine sommerdager, men selv hører jeg med blant dem som synes det er helt greit at termometeret stopper på 25 grader i stedet for 32 – og som gjerne vil ha det godt under 20 nattestid.

Jeg dro ikke alene, men sammen med den eldste datteren min. Tre døgn skulle vi ha sammen på Venabu fjellhotell på Venabygdsfjellet, og på «aktivitetsplanen» sto både ridetur og fotturer i fjellet. Datteren min hadde ikke sittet på en hest på 14-15 år, så for henne hadde vi fått bestilt en instruksjonstime på bane samme ettermiddag som vi kom;

IMG_8622

Denne ene ridetimen på Svarten var det som skulle til. Dagen etter var datter Ida klar for tre timers ridetur i fjellet. Denne dagen ble hun tildelt ei rolig dølahoppe ved navn Stjerna, mens jeg fikk prøve meg på en fyrrig fjording kalt Krossen. For egen del var det å komme opp på hesteryggen igjen, som å komme «hjem». Jeg har ridd flere ganger ukentlig i så mange år at det «sitter i kroppen». Riktignok var det nå fire-fem år siden sist jeg satt på en hest, men likevel føltes det som om jeg skulle gjort det i går. Fantastisk 🙂

Vi red på tur i en gruppe på fire, pluss to turledere (den ene under opplæring). Turen gikk til toppen av Kyrkjegardsfjellet, 1046 moh. Selv om toppen ikke raget så høyt, var utsikten særdeles bra;

IMG_5264

IMG_5283

Tilbake til hotellet red vi en annen vei enn vi kom opp, slik at vi endte opp med en flott rundtur.

Selv om jeg følte meg aldri så hjemme på hesteryggen, ble jeg en smule sliten etter vel tre timers ridetur i varmen. Og etter påfølgende lunsj på en fjellkro nær hotellet, ble jeg regelrett trøtt og fikk mest lyst til å roe helt ned. Men når man er sammen med en 23-åring på fjellet, må man visst bare være innstilt på å «holde seg i gang» dagen igjennom.

Dermed ble det ny tur på ettermiddagen, denne gang ved hjelp av egne bein. Vi kjørte ca. ti kilometer nordover til Muvatnet, parkert bilen der og gikk til topps på Muen, en stigning fra ca. 1060 moh til 1424 moh. Turen tok ganske nøyaktig en time hver vei – og heldigvis; mor kviknet til og var etterhvert sjeleglad for å ha blitt dratt ut på ny tur av «ungdommen». Forholdene var da også upåklagelige – fortsatt strålende vær, og igjen en fantastisk utsikt.

På vei opp på Muen

På vei opp på Muen

På toppen; et mylder av varder

På toppen; et mylder av varder

Gjennom topp-punktet på Muen krysser forresten grensen mellom Stor-Elvdal (i nord) og Ringebu (i sør), og dermed også grensen mellom Hedmark og Oppland.

Utsikt - Rondane i bakgrunnen

Utsikt – Rondane i bakgrunnen

... og atter utsikt, her mot Muvatnet

… og atter utsikt, her mot Muvatnet

På vei ned; fjellkunst

På vei ned; fjellkunst

Etter denne turen var det omsider tid for å roe ned – først med nydelig middag. Hver onsdag har Venabu det de kaller «Norsk Matbord» – med servering av en rekke tradisjonsrike norske retter, varme og kalde. Virkelig bra var det!

En på alle måter opplevelsesrik og flott dag! Som vi avsluttet med å nyte solnedgangen fra vinduet på rommet vårt før vi la oss. Rommet var vestvendt, og vi var vitne til fantastiske solnedganger hver kveld under oppholdet vårt. Den flotteste var kanskje den aller første kvelden, så her gjengis til slutt et bilde av den;

IMG_8627

 

 

Read Full Post »

Som i virkeligheten, så på bloggen: Jeg kan ikke forlate Stockholm uten å ha avlagt Vaxholm en visitt. Det er to år siden min mann og jeg for første gang tok båten fra Stockholm ut til Vaxholm. Den gang uten å vite noe særlig om stedet – annet enn at det lå i passende avstand fra Stockholm for en dagstur ut i skjærgården (ca. 1 time med båt hver vei). Og vi likte definitivt det vi kom til; et bitte lite bysentrum med hyggelig atmosfære, en mektig festning – og «verdens beste kafé». Så én ting hadde vi bestemt oss for allerede før vi dro til Stockholm; vi skulle legge inn et nytt besøk på Vaxholm! Når det i tillegg viste seg at rutebåten til Vaxholm har «stoppested» på Nacka Strand, få hundre meter fra hotellet vårt, lå alt ekstra godt til rette for en skjærgårdstur til nettopp Vaxholm.

På vei til Vaxholm

På vei til Vaxholm

Vaxholm kommune består av hele 70 øyer, mens vi i år tilbragte dagen kun på Vaxön, der bysentrum ligger. Vi hadde også et ønske om å se mer av Vaxön enn vi gjorde forrige gang. Derfor la vi ut på en lengre spasertur. Kort tid etter at vi la bysentrum bak oss, kom vi til en kirkegård. Jeg foreslo at vi skulle gå gjennom kirkegården i stedet for langs asfaltveien utenom. Som sagt, så gjort.

Gressplen iblandet markblomster på kirkegården

Gressplen iblandet markblomster på kirkegården

Det er en spesiell stemning på kirkegårder. Så også på denne. I tillegg syntes jeg det var veldig vakkert akkurat på denne kirkegården. Ikke minst beplantningen ved inngangspartiet bidro til det inntrykket;

IMG_8458

Kirkegården grenser til et skogområde, og i skogkanten finnes det en egen minnelund. Den er inngjerdet, og da vi var der var det festet en rekke blomsterbuketter til gjerdet;

Etter å ha gått gjennom kirkegården, fortsatte vi langs asfaltveien gjennom områder som ikke var altfor spennende, før vi omsider tok av inn en sidevei gjennom et boligområde. Sideveien endte i et grøntområde som strekker seg som et belte langs sydkysten av Vaxön. Vi gikk opp på et utsiktspunkt hvor vi kunne se over til en av naboøyene – og et slott i det fjerne;

Deretter la vi i vei langs en tursti i retning østover, tilbake mot byen. Lenge gikk stien gjennom skog. Vi møtte ikke så mange andre på stien, men på et tidspunkt da jeg var opptatt med fotografering, ble vi passert av et følge tyske turister;

IMG_8511

Etterhvert tok skogen slutt, og vi kom over i et boligområde. Et særdeles trivelig boligområde;

IMG_8517

IMG_8518

Underveis passerte vi også en liten skulpturpark. Der kom vi over denne fine krukken, laget av en lokal keramiker Ewa Norrthon. Krukken er på snedig vis nedfelt i bakken;

IMG_8520

Snart var vi tilbake i sentrum, hvor vi tok en tur innom plassen ved Rådhuset;

IMG_8530

Nå gjensto bare dagens høydepunkt – Vaxholms Hembygdsgårds Café;

IMG_8531

I to år har jeg levd på minnene fra vi sist besøkte denne kaféen. I tillegg har jeg fulgt dem på Facebook, hvor de gjennom hele sommersesongen legger ut bilder, blant annet fra sitt fantastiske kakebord som hver dag fylles opp med de lekreste kaker. Og like førsteklasses som kakene, er lunsjrettene de serverer. Ja, vi måtte tilbake hit! Og: Ja, det ble en stor opplevelse. Nok en gang.

Vaxholms Hembygdsgårds Café

Vaxholms Hembygdsgårds Café

I likhet med for to år siden, krydde det av folk her. Forskjellen var bare at nå krydde det av enda flere folk enn sist. Bak huset til høyre på bildet over, er det en uteservering som strekker seg ned mot sjøen. Der var det helt fullt, så vi måtte ta til takke med bord på framsiden. Men slik vårt bord var plassert, hadde vi en viss sjøutsikt, vi også;

IMG_8535

Etter at lunsj – og (litt for mye) kake – var fortært, gjensto bare en kort spasertur til brygga for å ta båten tilbake. I år ble det ikke tid til noe besøk på Vaxholms festning, men vi hadde i det minste god utsikt til den fra brygga mens vi ventet på båten;

IMG_8546

En på alle måter vel anvendt feriedag. Og det aner meg at vi heller ikke nå har vært på Vaxholm for siste gang …

 

Read Full Post »

Som nevnt i forrige innlegg, har jeg en dragning til grøntområder selv når jeg er på byferie. Det er som om jeg må ha en balanse i det hele – mellom det urbane og menneskeskapte på den ene siden og det landlige og naturgitte på den andre siden. Vanligvis vil jeg også gjerne få løpt noen turer, og selv om det er mye godt å si om byer, foretrekker jeg å legge løpeturene utenfor asfaltjungelen når det er mulighet for det. Derfor var ikke vår Stockholmsferie mange timene gammel før jeg var på nettet for å kartlegge egnete løperuter – helst i grøntområder – nær hotellet vårt. Hotellet lå et stykke unna Stockholms bysentrum, i nabokommunen Nacka. Og den som leter, finner…

Det jeg fant, overgikk alt jeg hadde håpet på. Jeg fant en beskrivelse av et naturreservat beliggende mindre enn én kilometer fra hotellet; Nyckelviken naturreservat. Som skulle vise seg å være et aldri så lite paradis.

Til sammen ble det tre turer på meg i Nyckelviken naturreservat. To løpeturer tidlig om morgenen, før frokost og før dagens øvrige program skulle «avvikles». Pluss en tredje tur på avreisedagen, denne gangen i rolig gangtempo. Med togavgang fra Stockholm til Oslo godt utpå dagen, var det rikelig med tid til å få vist mannen min dette – mitt nyoppdagede paradis. Jeg elsker steder som Nyckelviken, med en blanding av kulturlandskap, løvskog, furuskog og sjøutsikt. Utover denne «kjærlighetserklæringen» til Nyckelviken, lar jeg bildene tale for seg;

Fra løpeturen dag 1

IMG_5129

IMG_5136

IMG_5139

IMG_5140

Fra løpeturen dag 2

IMG_5141

IMG_5146

IMG_5148

IMG_5152

IMG_5156

IMG_5166

IMG_5168

Fra spaserturen dag 3

IMG_8563

IMG_8575

IMG_8590

IMG_8601

Som avslutning – et bilde av det som må være de lykkeligste grisene jeg har sett noengang – hjemmehørende på Nyckelvikens gård, hvor blant annet de to siste bildene ovenfor ble tatt;

IMG_8584

Vi besøkte forresten også den hyggelige kaféen på Nyckelvikens gård – beliggende i god avstand fra grisebingen 😉

Read Full Post »

Akkurat nå sitter jeg i den norske fjellheimen en tidlig morgenstund og skal til å skrive blogginnlegg om Stockholm. Om noen dager sitter jeg antagligvis hjemme og skriver blogginnlegg om turene mine i den norske fjellheimen. Blogglivets gleder 🙂

Men tilbake til Stockholm. Jeg har en tendens til, selv når jeg er på storbyferie, å tilbringe ganske mye tid i «grønne områder», det være seg for eksempel parker inne i byene eller naturområder i utkanten av byene. Så også denne gangen. På vår første dag av årets Stocholmsbesøk tok det ikke lang til før min mann og jeg hadde funnet fram til Humlegården – en stor park sentralt beliggende i byen. Vi havnet der etter først å ha spist pizza på Dell’ Attore i Skeppargatan – etter omtalen på nettet å dømme; en av Stockholms aller beste pizzarestauranter. Og den var svært bra – i alle fall etter vår smak. Etter restaurantbesøket gikk vi videre nordover på Östermalm og havnet etterhvert i Karlavägen;

IMG_8405

Karlavägen er en fin gate å vandre langs. Her er kjørebanene atskilt av en bred grønn korridor (bildet over) – og den er lang, virkelig lang. Vi fulgte Karlavägen vestover, helt til den begynner å gå parallelt med Humlegården. Derfra fulgte vi en av gangveiene gjennom parken. Det er en svært gammel park, dette – opprinnelig anlagt i 1619 med det formål å dyrke humle. Humlen herfra ble så brukt til ølbrygging ved Stockholms slott. På midten av 1600-tallet ble Humlegården omdannet til «nyttoträdgård och lustpark» med frukttrær, busker og over 200 lindetrær. Mange av disse flere hundre år gamle lindetrærne finnes i parken fortsatt. Store og mektige er de, og de bidrar til en helt spesiell parkopplevelse. Og mellom trærne utfolder barn og voksne seg – leker, spaserer, eller trener i grupper – slik som damene vi observerte på bildet nedenfor;

IMG_8407

På vei ut av parken fikk vi utsyn til noen av de flotte bygningene i Stockholm. Dem er det mange av!

IMG_8412

Det ble flere byvandringer på oss i løpet av de tre dagene vi var i Stocholm, ispedd museumsbesøk og selvfølgelig gode kafé- og restaurantopplevelser. Nedenfor følger et lite knippe bilder fra byen;

IMG_8417

Utsikt til Gamla Stan fra Södermalm

Fotografiska muséet

Fotografiska muséet

Vandring på Södermalm

Vandring på Södermalm

Moderna muséet på Skeppsholmen

Moderna muséet på Skeppsholmen

Vakre bygninger hvor man snur og vender seg

Vakre bygninger hvor man snur og vender seg

Jeg må kort få reklamere for utstillingene på muséene vist over. Fotografiska har for tiden en storslagen utstilling kalt Genesis, med foto av Sabastiao Salgado. Utstillingen er en reise jorda rundt, med fantastiske bilder av natur og dyreliv – alle i svart-hvitt. Utstilingen skilderer også dagliglivet hos urbefolkning flere steder i verden som fortsatt lever som de alltid har gjort. På Moderna muséet var høydepunktet utstillingen av verk signert den svenske kunsteren Nils Dardel (1888-1943). Jeg kjente ikke til Dardel fra før, men bildene var fascinerende, og bok med gjengivelse av verkene ble kjøpt med hjem.

Begge de nevnte utstillingene varer til 14. september. Og begge er vel verdt å se!

Så langt «highlights» fra Stockholm by. Et par bilder fra nabokommunen Nacka får avslutte innlegget;

En av bygningene på hotellet vårt, Hotel J

En av bygningene på hotellet vårt, Hotel J

Under en opprørt himmel. Nacka Strand 15.07.2014

Under en opprørt himmel. Nacka Strand 15.07.2014

Read Full Post »

Mandag morgen. Vi skal videre til Stockholm, min mann og jeg. Togavgang fra Örebro kl. 10.45. Men jeg har bestemt meg; jeg skal én tur til ut til Oset och Rynningeviken naturreservat. Ettersom jeg ikke har løpt på noen dager, passer det uansett å kombinere det med en løpetur. Klokka er bare noen minutter over sju når jeg forlater hotellet, etter å ha fortært et lite stykke banankake som jeg har igjen fra togturen til Örebro to dager før. Hjemmebakt, må vite 🙂 Det får holde til jeg er tilbake på hotellet og kan innta frokost.

Jeg løper nesten fram til Naturens hus, men fortsetter østover og så sørover, for hensikten nå er å løpe en runde i den søndre delen av reservatet. Langs denne runden er det en sjelden bakke (ellers veldig flatt i dette området) – en liten, bratt kneik. Når jeg kommer opp på bakketoppen, får jeg brått øye på to ganske store fugler som står på gangveien. Med det samme de blir oppmerksomme på meg, beveger de seg lydløst inn i vegetasjonen som står tett langs gangveien akkurat her, en fugl til hver side av veien. Jeg ser dem bare noen sekunder, men lenge nok til å være sikker på at dette er en fugl jeg ikke har sett før. Jeg tenker rørdrum, for den vet jeg skal finnes i dette området, men jeg er ikke sikker. Etter et nettsøk i ettertid, er jeg imidlertid ganske sikker på at det var rørdrum jeg så. Og i så fall har jeg vært heldig, for den skal ikke være lett å få øye på. Stort sett holder den seg visst i skjul i sivskogen/rørskogen.

Resten av turen arter seg som en ren nytelse. Jeg tar det med ro, stopper og tar noen bilder, og nyter den spesielle morgenstemningen her ute til fulle. Omgitt av storfe, gjess og en og annen tidlig turgåer. En ypperlig avrunding av Örebro-oppholdet.

Hei du!

Hei du!

Ku og okse - sistnevnte med nesering!

Ku og okse – sistnevnte med nesering!

Kvitkinngjess - i hopetall

Kvitkinngjess – i hopetall

Erik Rosenbergs stuga - varmestue for turgåere

Erik Rosenbergs stuga – varmestue for turgåere

Våtmark, våtmark, våtmark ...

Våtmark, våtmark, våtmark …

Morgenstemning ved Hjälmaren

Morgenstemning ved Hjälmaren

På hjemvei - marina passeres

På hjemvei – marina passeres

Et siste farvel til Stadsparken for denne gang

Et siste farvel til Stadsparken for denne gang

Bare Kungsgatan gjenstår før ankomst hotellet - også den prydet av store trær

Bare Kungsgatan gjenstår før ankomst hotellet – også den prydet av store trær

Farvel Örebro – for denne gang!

Read Full Post »

Vår andre dag i Örebro opprant med overskyet vær, og værmeldingen for dagen antydet at det kunne bli regn. Vi tok likevel sjansen på holde oss til planen vår – som var å leie sykler og sykle Hemfjärden rundt. Hemfjärden er navnet på den vestre delen av innsjøen Hjälmaren, det vil si den delen som ligger nærmest sentrum av Örebro. Mellom Hemfjärden og Mellanfjärden lenger øst, er det en landtunge som nesten deler sjøen i to. Bare et smalt parti er åpent, og her finnes det en egen sykkelferge som en gang i timen bringer sykler og syklister trygt over til den andre siden.

Før sykkelturen kunne starte, måtte vi gå et stykke inn i Stadsparken, der det ligger et trivelig trehus-miljø som heter Wadköping. Her ligger ett av byens tre turistkontorer – og det eneste hvor det er mulig å leie sykler på søndager. (På andre ukedager kan man leie sykler også inne i sentrum, men da på et kontor som ikke har søndagsåpent.)

IMG_5002

Snart framme i Wadköping

Vi var heldige med været når det kom til stykket; den eneste regnbygen som kom, varte i et par minutter – og innfant seg akkurat da vi sto innendørs på turistbyrået og fyllte ut skjemaet for leie av sykler. Dermed fikk vi en flott sykkeltur – i vakre omgivelser og i overskyet vær uten regn, men med behagelig sykkeltemperatur. Fire mil, vekselsvis langs grusveier og asfaltveier. En ypperlig måte å få se litt mer av Örebro på enn vi ville ha vært i stand til å rekke over til fots.

Første etappe; gjennom nordre del av Oset och Rynningeviken naturreservat

Første etappe; gjennom nordre del av Oset och Rynningeviken naturreservat

Førsteklasses sykkelvei!

Førsteklasses sykkelvei!

Kulturlandskapsarbeidere

Kulturlandskapsarbeidere

En titt på informasjonsskiltet idet vi er på vei ut av reservatet

En titt på informasjonsskiltet idet vi er på vei ut av reservatet

En av mange vakre alléer

En av mange vakre alléer

Rinkaby kirke

Rinkaby kirke

Ombord på sykkelfergen

Ombord på sykkelfergen

Enda et naturreservat passeres - Ekeby ekhage

Enda et naturreservat passeres – Ekeby ekhage

Rester av et gammelt tre - vakkert på sitt vis

Rester av et gammelt tre – vakkert på sitt vis

På vei tilbake - lunsj på Naturens hus

På vei tilbake – lunsj på Naturens hus

Sykkeltur vel overstått og sykler tilbakelevert

Sykkeltur vel overstått og sykler tilbakelevert

Hjemveien fra turistbyrået - via Stadsparken

Hjemveien fra turistbyrået – via Stadsparken

... den imponerende velstelte og vakre Stadsparken

… den imponerende velstelte og vakre Stadsparken

Read Full Post »

Older Posts »