Torsdag for en uke siden; datteren min og jeg er fortsatt på Venabu. Planen for dagen er å gå til Myfallet og Dørfallet – to fossefall inne i fjellet øst for Venabu. Det sistnevnte ligger i tilknytning til Dørjuvet, som skal være en geologisk formasjon verdt å få med seg. Vi legger i vei i stekende hete – denne formiddagen er det ikke et vindpust. Godt er det da, etter noen få kilometers gange, å komme inn til elva Mya og få avkjølt føttene;
For å snike inn en liten reklame for fivefingers; de er veldig praktiske nettopp når man ønsker å kjøle ned føttene – det er bare å vasse uti! Og når jeg først er i gang; fivefingers er utrolig behagelige å gå i fjellet med – og i skogen for den del (men det har jeg jo vært inne på i diverse tidligere blogginnlegg).
Men nok om skotøyet – eller mangelen på sådant, vil kanskje noen si. Vi krysser brua over Mya, fortsetter forbi Mysætrin og følger egen sti med skilting til Myfallet (en avstikker fra ruta til Dørfallet). Etterhvert kommer vi til et stikryss der vi har to valg; enten gå 500 m til et utsiktspunkt hvor vi vil «beholde høyden» og få fossen rett imot oss – eller gå omlag samme distanse nedover i terrenget, for å komme ned til bunnen av fossen. Vi velger det siste. Og det er vi glade for – for her nede får vi virkelig føling med fossens krefter. For det første får luftstrømmene fra fossefallet det til å virke som om det blåser kraftig – selv på denne foreløpig vindstille dagen, og for det andre blir vi godt «dusjet». Og det selv om vi ikke går helt ned til bunnen – dette for å unngå de såpeglatte steinene i det nederste partiet, som vi er blitt advart mot av et par vi møtte på vei ned.
En ganske så spektakulær opplevelse!
Fra Myfallet følger vi stien tilbake samme vei som vi kom, helt til vi igjen kommer inn på Dørfallet-stien. Om fossen vi nettopp har sett var spektakulær, er det nå været som begynner å bli en smule spektakulært. Mens vi var tur-retur Myfallet har det bygget seg opp med skyer – hvite og vakre akkurat over Muen (midt i bildet nedenfor) som vi besteg dagen før, men ellers blir himmelen i større og større grad dekket av mørkere skyer som driver inn fra nord.
Så begynner det å lyne øst for oss, med påfølgende tordenskrall. Det er ganske mange sekunder mellom lynglimt og torden, så vi tolker tordenværet til å være ganske langt unna oss. Vi vurderer å snu, men vet at vi har kort vei igjen til Dørfallet. Først kommer vi fram til vestsiden av Dørjuvet – og det er i seg selv et fantastisk syn. Vi fortsetter videre inn mot fossen (nordøst i juvet), men greier å gå et par hundre meter for langt, idet vi overser stien som tar av mot utkikkspunktet.
Og det er nå det virkelig begynner! Regn – store, tunge dråper. Og lyn og torden – vest for oss denne gangen. Og nå er det farlig nær; nå lyner og tordner det i samme sekund. Noen alvorlig kraftige tordenskrall!
I etterpåklokskapens lys kan man si at vi burde ha snudd tidligere, men når det ble som det ble, hadde vi egentlig flaks med at vi gikk så langt inn som vi gjorde – og med at vi bommet på stien ut til utkikkspunktet.
For mens vi nettopp har vandret på et fjellplatå med helt flatt terreng (det eneste som bryter det opp, er juvet), er vi akkurat på kanten av en skråning idet vi skjønner at vi har gått forbi fossen – og altså når det braker løs for alvor. Nede i skråningen får vi øye på noen steinblokker. Vi skynder oss ned til dem og rigger oss til på huk i ly av dem. Der sitter vi sammenkrøket; jeg vil anslå i en halv time. Vi ser rett ned mot elva Døra, og vi kan høre – men ikke se – fossen noen titalls meter unna.
På den andre siden av Døra er det en mann og en dame som har søkt tilflukt i en forsenkning i terrenget på den siden. Slik sitter vi altså – og ser på hverandre. Nesten litt småkomisk, egentlig. Etterhvert som regnet tiltar i styrke, og det i tillegg blåser opp litt, misunner vi dem regnfrakkene de har på seg – de to på den andre siden av elva. Selv har jeg bare singlet, mens Ida er utstyrt med en tynn genser. Men det blir egentlig aldri ordentlig kaldt. Jeg vet ikke hvor mye temperaturen synker mens uværet står på, men neppe noe særlig under 20-tallet. Men våte, det blir vi!
Her søkte vi ly!
I alle fall går alt bra til slutt, og vi føler oss aldri utrygge der vi sitter. Vi er langt fra å være «det høyeste punktet i terrenget», noe vi fort kunne ha vært hvis vi hadde snudd tidligere, i det helt flate landskapet vi var i da. Men en lærepenge vi tar med oss, er at et tordenvær som tilsynelatende er langt unna, kan være over deg før du vet ordet av det. Og da er ikke fjellet det tryggeste stedet å være.
Mens vi sitter i ly av steinblokkene, bruker vi tiden på å spise opp maten vi har med oss, og på å speide etter blå himmel. For det er et blått felt på himmelen ikke så langt unna oss, som vokser seg større og større mens uværet ennå raser. Så vi vet at det er «lys i tunellen». Omsider slutter det da også å regne – eller rettere sagt; regn- og tordenværet forflytter seg sørover og vestover. Der vi er klarner det opp og blir ganske så fint. Endelig er tiden inne for å innta utkikkspunktet ved Dørfallet;
Nå får vi også ro på oss til å nyte synet av det mektige juvet på nært hold – og forsåvidt også synet av regnbyger som drar seg over himmelen, nå langt unna oss.
Vi drister oss ned på en hylle som det går sti til, inne i juvet. Jeg liker meg dårlig når det blir veldig «luftig» på alle kanter, så jeg snur raskt og går tilbake til kanten av juvet. Her hengir jeg meg til fotografering av Ida, som i likhet med min mann og mine to andre barn er aldeles blottet for alt som heter høydeskrekk. Sånn sett er jeg «unik» i vår familie.
Dette ble en tur vi uten tvil kommer til å huske. Myfallet, Dørjuvet, Dørfallet, tordenværet – i sum en god dose natur-dramatikk! Disse fossene og juvet er turmål jeg varmt vil anbefale. Juvet er såpass spesielt at det nesten er rart at jeg ikke hadde hørt om det før. Men det hadde jeg altså ikke. Så takk til ridetur-lederen som gjorde oss oppmerksomme på både Myfallet, Dørfallet og Dørjuvet dagen før vi gikk turen. Den gjentas gjerne en gang – i torden-fritt vær.
Snart «hjemme» på Venabu
Fri som fuglen! 