Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2013

Påskeaften var påskens siste feriedag på Savalen for vårt vedkommende. En tur som hører med til en Savalen-påske, er skituren opp til Bjørkåsstua. Den måtte jeg benytte anledningen til å få gått i år også, så dermed var turvalget enkelt. Jeg gikk alene denne dagen, og kom meg ut relativt tidlig. Det gjorde at jeg hadde løypa de fem kilometrene fra skistadion på Savalen til Bjørkåsstua mer eller mindre for meg selv. Etter en kort strekning gjennom lysløype, følger lange, men med noen få unntak slake, bakker oppover mot fjellet på østsiden av innsjøen Savalen. Underveis passerte jeg denne furua, som står ved skiløypa nærmest som et landemerke med sine forvridde greiner og snodige form;

IMG_1244

Mine barn er neppe de eneste som har klatret i akkurat denne furua da de var små.

Når furua er passert, nærmer det seg slutten på de lengste bakkene, og da gjenstår bare et flatere parti og til slutt noen småbakker opp og ned før Bjørkåsstua åpenbarer seg bak en bakketopp.

Bjørkåsstua 920 moh

Bjørkåsstua 920 moh

Bjørkåsstua var åpen, akkurat som den pleier i påsken, og da måtte jeg selvfølgelig innom og kjøpe en vaffel. På vei tilbake var det bare å nyte synet av Tronfjell så lenge det varte. Utsikten her oppe fra Bjørkåsen må være av de beste man kan få mot akkurat Tronfjell;

IMG_1250
Og i motsatt retning er det utsikten til Rødalshøa som peker seg ut;

IMG_1252

På vei ned til Savalen møtte jeg et stort antall mennesker som var på vei oppover. Blide var de, og «hei» sa de, nesten alle som en. Jeg tror knapt jeg har sagt «hei» så mange ganger på så kort tid før, for det gikk jo fort å kjøre ned.

Allerede før jeg startet hadde jeg bestemt meg for å skjøte på turen til Bjørkåsstua med en tur til, dvs gå «to turer i ett». Vær og forhold var rett og slett for bra til å forlate skiløypene allerede etter en mil. Da jeg nådde skistadion fortsatte jeg derfor ut på Savalen. På vestsiden av sjøen møtte jeg plutselig på fire-fem hundespann. Om det er en del av turist-satsingen på Savalen, vet ikke jeg – men et flott syn var det i alle fall.

IMG_1255

Runden jeg nå innlemmet i turen, går om seterområdet Grasgodtvangan. Denne runden på ca en mil går for en stor del i skogsterreng, men skogen her er såpass lysåpen at jeg beholdt god kontakt med sola hele veien. Og ved Grasgodtvangan la jeg like godt inn en liten matpakkepause og nøt påskesola i fulle drag. Jeg kan forresten knapt huske en påske som har vært så til de grader solrik som denne!

"Rasteplass" ved Grasgodtvangan

«Rasteplass» ved Grasgodtvangan

Fint skogsterreng ved Grasgodtvangan

Fint skogsterreng ved Grasgodtvangan

Fra Grasgodtvangan gjensto nå bare de siste tre kilometerne av denne påskens skigåing. Og da de var tilbakelagt var det bare å innfinne seg på denne påskens siste rasteplass; hytteveggen. Unnskyld, jeg mente selvfølgelig solveggen;

IMG_6496

På turen gjorde jeg meg for øvrig noen tanker om denne bloggens videre skjebne. De er gjengitt på en egen side på bloggen – under fanen Mitt turår.

Reklamer

Read Full Post »

Langfredag våknet vi til nok en dag med knallblå himmel og strålende sol. At vi skulle ut på tur var selvsagt, spørsmålet var bare hvor. Da mannen min foreslo å kjøre til Solvang på Kvikneskogen og gå vestover derfra, var jeg ikke vond å be. Dette fjellområdet vest for Riksveg 3 over Kvikne ligger for en stor del i Knutshø landskapsvernområde, og det er et fantastisk område for de litt lengre påskeskiturene.
Den første delen av turen gikk i oppkjørte løyper med jevn stigning opp mot Stenbruddet – som navnet tilsier et gammelt steinbrudd, som ligger ca 1000 moh. Det var mye folk i løypene opp hit, mens det videre innover var stadig færre mennesker å se. Fra Stenbruddet går løypa i utforbakke ned mot Stor-Børsjøen 910 moh. Her var det rikelig med rypespor å se, og mannen min som var noen meter foran meg ned bakken, så også en flokk på et titalls ryper som fløy opp.

Rikelig med rypespor ved Stor-Børsjøen

Rikelig med rypespor ved Stor-Børsjøen

På vei mot Børsjøsætra

På vei mot Børsjøsætra

Vi krysset Børsjøen og tok en første rast ved et av uthusene på Børsjøsætra. Ved hovedhuset satt det allerede et turfølge og koste seg i solveggen da vi kom.

Børsjøsætra; tidens tann...

Børsjøsætra; tidens tann…

Så bar det videre vestover, og fra nå av skulle vi ikke se et eneste menneske før vi igjen var tilbake ved Børsjøsætra. Til og begynne med fulgte vi et oppgått skispor, men etterhvert tok dette en annen retning enn den vi hadde tenkt oss i. Dermed ble vi nødt til å tråkke spor selv. Enkelte steder var det mye løssnø og tungt å tråkke, mens det andre steder var skare med et tynt snølag oppå, og her gikk det atskillig raskere å ta seg fram. På denne strekningen var det også stedvis tett med rypespor, og nå fikk jeg endelig se rype jeg også – men bare én enslig fugl denne gangen.

Med fjellet for oss selv...

Med fjellet for oss selv…

Vi hadde ikke på forhånd bestemt oss for hvor langt vi skulle gå, men etterhvert ble det klart at vi greit ville kunne ta oss inn til Låggisætran før det var på tide å snu. Låggisætran ligger 1014 moh, nær foten av fjellet Låggia (Låg-Gia), som har toppunkt 1452 moh.

Vi nærmer oss Låggia (i bakgrunnen på bildet)

Vi nærmer oss Låggia (i bakgrunnen på bildet)

Da vi etterhvert kom over det siste høydedraget og kunne se inn til setra, så vi at snøen på området rundt setra var full av dyretråkk. Da vi kom nærmere, så vi fort at det dreide seg om spor etter villrein. Det viste seg at mer eller mindre hele setervollen og et omkringliggende areal bar preg av villreinflokkens besøk. Samtidig som sørveggen på hovedhuset var dekket av snø nesten opp til mønet, var bakken få meter unna så å si snøfri og full av spor.

IMG_6477

Villreintråkk ved Låggisætran

Villreintråkk ved Låggisætran

Reinen så vi imidlertid ikke noe til, men det var i det minste morsomt å ha sett sporene etter det jeg vil anta må ha vært en ganske stor flokk. Før vi bega oss på hjemveien tok vi en lengre matpause her på Låggisætran. Da var det ikke til å unngå at Høggia, et fjell som for oss var skjult bak Låggia, ble samtaletema. Høggia ligger i Folldal kommune og ruver 1641 moh. Jeg har vært der oppe to ganger, begge ganger på påske-skitur, senest i 2010. Vi skulle begge svært gjerne vært der oppe igjen, men det krever for det første at man kommer i gang med turen tidligere på dagen enn vi gjorde på fredag, og for det andre at man har med mer mat og drikke enn hva vi hadde med. Med andre ord; Høggia-tur krever en smule planlegging!
I stedet for åtte timers Høggia-tur ble det fem timers Låggisætran-tur; også det en tur-opplevelse som vi var svært fornøyd med. På vei tilbake (vi forlot Låggisætran kvart over tre), begynte det fine ettermiddagslyset å gjøre seg gjeldende. Lyset og skyggevirkningene det skapte, bidro til at mønstrene som var dannet der vinden hadde pakket snøen sammen, fremsto som rene kunstverk;

IMG_6483

Ved Børsjøsætra så vi folk igjen for første gang på nesten tre timer, men akkurat i solveggen satt det ikke lenger noen. Så var da også varmen fra sola i ferd med å avta.

Børsjøsætra

Børsjøsætra

Tilbake ved Stenbruddet ble vi stående en stund og betrakte noen vakre snøformasjoner, badet som de var i mykt ettermiddagslys. Samtidig registrerte vi at himmelen ikke lenger var like skyfri, i alle fall ikke mot øst og sør.

IMG_6492

Omsider bar det utfor fjellsiden og tilbake til parkeringsplassen ved Solvang. Jeg gleder meg allerede til neste tur innover her, når nå enn det måtte bli. Og hvem vet; da er det kanskje med Høggia som mål.

Read Full Post »

Det finnes andre påskeaktiviteter enn å gå skitur også. Som for eksempel å nyte sola i hytteveggen med en god bok – og godt selskap. På torsdag, fram til yngstedatteren min skulle kjøres til Tynset for å ta toget sørover – slik den eldste gjorde allerede tirsdag – ble hytteveggen prioritert. Men da mann og datter dro til Tynset i tre-tiden, var jeg ikke sen om å finne fram skiklærne. Denne dagen ble det bare en kort skitur; en runde på åtte-ni kilometer om Bratthøa (på Savalen, ikke Bratthøa på Grønfjell som er omtalt her). Da jeg gikk ut hadde det skyet litt til, særlig mot øst. Egentlig greit nok å få litt variasjon i været.
Fiskebeinsbakkene og «klatrebakken» fra toppturen dagen før satt fortsatt i beina, så da jeg på vei opp mot Bratthøa periodevis hadde utsikt til Rødalshøa, kjentes det greit ut ikke å skulle gå like mye oppover denne dagen. Nå var det bare et par hundre høydemeter det var snakk om før jeg nådde løypas høyeste punkt. På Bratthøa var det forresten en del bare flekker å se; her hadde nok både sol og vind tæret på snøen.

Utsyn fra Bratthø-løypas høyeste punkt

Utsyn fra Bratthø-løypas høyeste punkt

Da jeg etter noen få hundre meter passerte over Hemstadtjønna, så det straks mer vinterlig ut igjen, særlig i nord- og østvendte skråninger;

IMG_1241
Fra Hemstadtjønna er det kort vei til Midttjønna, og derfra gjensto bare utforkjøringene til alpinanlegget og den siste halve kilometeren tilbake til hytta.
En fin liten tur – mellom formiddagens solveggsnytelse og kveldens middagsgjester.

Read Full Post »

Dag etter dag med sol, kalde netter og derav førsteklasses snøforhold. Det bare måtte bli en topptur denne påsken! Og topptur ble det på min mann, meg og vår yngste datter på onsdag. Etter en rask handletur til Tynset bar det ut i løypene med Rødalshøa (1436 moh) som dagens mål. Avstanden fra Savalen til toppen av Rødalshøa er ikke mer enn ca. elleve kilometer, men etter at de første fem er tilbakelagt, går det stort sett oppover. Det er tross alt over 700 høydemeter som skal forseres.

Oppover, oppover, oppover...

Oppover, oppover, oppover…

Mens vi jobbet oss oppover bakkene skyet det litt til, men utsikten mot Rødalshøa var flott enten fjellet lå i sol eller skygge;

Rødalshøa

Rødalshøa

På et relativt flatt parti et par kilometer før toppen passerte vi Måssåbua, ei lita bu som i sin tid ble benyttet i forbindelse med mosesanking, derav navnet.

Måssåbua

Måssåbua

Videre innover var det kjørt opp spor et lite stykke til, men snart var det tid for å ta av seg skiene og fortsette videre til fots;

IMG_1215

Herfra og opp til toppen er det rett og slett i overkant bratt til å gå på ski, men stavene er derimot gode å ha i de bratteste kneikene;

IMG_1216
Like før vi nådde toppen, kom sola fram igjen, noe som gjorde at det var mulig å oppholde seg en stund på toppen uten at det ble for kaldt. Og bedre sted å nyte matpakke og blåbærtoddy er det knapt mulig å tenke seg. Utsikten over fjellheimen omkring, badet i sol, var bare helt fantastisk!

IMG_1223
Smilefjeset som noen hadde laget i snøen på varden var dermed helt på sin plass;

IMG_1224

Vi hadde møtt en del mennesker som var på vei ned fra toppen da vi gikk opp, men da vi kom til topps var det kun en far med to jenter og hund der oppe. Etterhvert la de i vei nedover i retning Alvdal;

IMG_1222

En stund var vi alene på toppen, til det dukket opp et par skiløpere – som faktisk hadde tatt seg helt opp til toppen på ski. Men da langs en annen rute enn den vi hadde fulgt. Etter en kort prat suste de to utfor igjen, og til slutt var det på tide også for oss å si farvel til toppen av Rødalshøa for denne gang;

IMG_1225
I det bratteste partiet ned fra toppen hadde vi blikket rettet mot et panorama av snøkledde fjell mot vest;

IMG_1226

Og da vi nådde stedet der skiene våre sto, kunne vi snu oss og se tilbake på fjelltoppen vi nettopp hadde «besteget», vakkert opplyst av ettermiddagssola;

IMG_1231

Så var det bare å spenne på seg skiene og renne nedover, samme vei som vi kom. En uforglemmelig påskeskitur!

Read Full Post »

I ettermiddag ble det skitur med min mann og yngste datter som turfølge – med start først i fem-tiden. Også i dag falt valget på Lomsjørunden. Mens datteren vår fulgte akkurat samme løype som i går, la mannen min og jeg til en ekstra sløyfe om Sparsjøvollen – et større gårdstun idyllisk beliggende nord-øst for fjellpartiet som Rødalshøa er en del av.

Sparsjøvollen i kveldslys

Sparsjøvollen i kveldslys

Løypene hadde vi så å si helt for oss selv så sent på dagen. De som ville på skitur hadde nok fått unna turen tidligere, da sola sto høyere på himmelen. For vår del ble sola etter ganske kort tid borte bak fjellene i vest, og etterhvert sank også temperaturen en god del (til fem-seks minusgrader da vi avsluttet turen). Til gjengjeld var skisporene enda fastere enn i går, og det endte med en langt raskere skitur i dag – selv med avstikkeren om Sparsjøvollen – som vel forlenget turen med et par kilometer. Og bra var det at vi holdt litt høyere tempo, for det varte ikke lenge etter at vi var tilbake på hytta før mørket senket seg for kvelden.

Da kunne endelig den ekstra sene middagen gjøres klar. Og det er en kjennsgjerning; maten smaker ekstra godt når man har fått rørt litt på seg i forkant. Og i morgen satser vi på ny tur – mens sola ennå er framme.

 

Read Full Post »

Å rangere ferier er en vanskelig øvelse. Men hvis jeg først skulle gjøre det ville nok påskeferien komme høyt opp på lista. Siden 1984 har jeg tilbragt nesten alle påskeferier på Tynset (alle så nær som to, tror jeg), og jeg har utrolig mange gode minner fra korte og lange påskeskiturer i fjellområdene her oppe. Korte turer fra den gang ungene var små – og lange turer så sant det har bydd seg en anledning til det. Dagens tur var på sin side blant de mellomlange. Etter en runde med skipreparering bar det ut på Lomsjø-runden, med hytta vi leier på Savalen (syd-vest for Tynset sentrum) som utgangspunkt.

IMG_1165

Løypeskilt ved Midttjønna

Lomsjørunden, som starter ved alpinbakken på Savalen, er en flott runde på 16-17 kilometer i naturskjønne omgivelser. Etter noen relativt lange motbakker i starten, kommer man opp på Midttjønna (873 moh) og derfra videre inn til Froståltjønna. Selv her oppe i høyden var det helt vindstille i dag, og dette i kombinasjon med sol og silkeføre, gjorde forholdene for skitur i fjellet helt optimale.

Skiløypa forbi Froståltjønna

Skiløypa forbi Froståltjønna

Døtrene mine hadde lagt ut på samme runde en stund før meg, men i bunnen av bakkene forbi Lisætra nådde jeg dem igjen. Om jeg ikke hadde hatt all verdens fart i løypa, holdt det i det minste til å ta igjen to skravlende ungjenter!

Ida & Anja

Ida & Anja

Nå var også de verste bakkene unnagjort, både oppover og nedover, samtidig som vi begynte å nærme oss halvgått runde. Herfra holdt jeg følge med jentene mine noen få kilometer. De pratet, jeg fotograferte…

Med utsikt mot Rødalshøa

Med utsikt mot Rødalshøa

Ingen vet hvor haren hopper...

Ingen vet hvor haren hopper (eller hvor den har hoppet fra i dette tilfellet)

Ingenting å si på omgivelsene

Ingenting å si på omgivelsene

Etter en stund i pratetempo satte jeg opp farten for å komme raskt tilbake til hytta og middagsforberedelsene. Men fortsatt var det vanskelig å la fotoapparatet ligge i ro i rumpetaska etterhvert som motivene «poppet opp». Dermed endte det med at jeg kom inn hyttedøra bare et par minutter før jentene. Til gjengjeld var minnekortet atter en gang fyllt opp med bilder, blant annet fra området rundt Savalbotn, nordenden av innsjøen Savalen – der brygger og båthus vitnet om at sommeren kommer hit en gang også. Selv om det trolig ennå vil ta litt tid akkurat her.

IMG_1190

IMG_1196

Og med et siste bilde av et gammelt båthus – med det aldrende tømmeret glødende i ettermiddagsola, er det på tide å ta kvelden. Klokka har passert midnatt, og dagen som er omtalt i dette innlegget har allerede blitt til i går.

IMG_1198

Read Full Post »

Halvannen times løpetur i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen – en utmerket start på påskeferien! For øvrig kan formiddagens tur beskrives i lett poetiske ordelag ved gjengivelse av dagens to «løpetweets»:

Å løpe i vinterskogen mens småfuglene lystig varsler vår #løpelykke

og

Å forene kroppens raske puls med naturens stille rytme #løpelykke

IMG_1163_dok

Glimt fra Nøstvedtmarka

Og i morgen venter påskeparadiset Savalen…

Read Full Post »

Older Posts »