Trøndersk lykkepille

I uka som gikk var jeg to dager i Trondheim. To dager med møter, men med tirsdag kveld til fri avbenyttelse. Jeg hadde vært «flink» og tatt med meg treningstøy og joggesko – og jeg hadde planen klar. Jeg skulle løpe i Bymarka. Jeg hadde både hørt om og lest om Bymarka, men aldri vært der selv. Jeg sjekket kart for å ha et visst begrep om beliggenhet og avstand fra hotellet, og så la jeg i vei. Underveis passerte jeg Kong Sverre (Sverre Sigurdsson), konge av Norge i perioden 1177-1202;

Da jeg kom ut av sentrum og nærmet meg Bymarka, var det slutt på å løpe på flatmark. Nå gikk det jevnt oppover, blant annet forbi en fin foss. Ingen dum ting, å ha en foss som dette så bynært;

I et boligområde måtte jeg stoppe en mann for å spørre hvor jeg kunne finne en sti inn i marka. Mannen var hjelpsomheten selv, og kort tid etter var jeg på vei inn i selve Bymarka;

Det gikk oppover, oppover, oppover. Såpass mye oppover at jeg måtte variere løpingen med å gå en god del. Etterhvert kunne jeg skimte Trondheim by «under meg», men hele tiden med trær som skjermet for utsikten. Så jeg spurte meg for en gang til – denne gangen etter utsikt. Damen jeg stoppet var like blid og hjelpsom som mannen i boligområdet hadde vært (hyggelige folk, trøndere 🙂 ). Hun kunne fortelle meg at jeg om kort tid ville komme opp til byens fineste utkikkspunkt, Våttakammen. Og helt riktig. En liten avstikker fra hovedstien førte opp på et berg med fri utsikt over Trondheim og fjorden. Noe så flott! Og været – det var så definitivt på min side, denne kvelden;

Damen som hadde tipset meg om Våttakammen, anbefalte meg også å fortsette videre innover til Geitfjellet – «hvis du har mer energi igjen», som hun sa. Jeg synes det er så moro å oppdage nye steder at jeg nesten får energi bare ved tanken, så etter å ha nytt utsikten på Våttakammen var det bare én opsjon; fortsette i retning Geitfjellet. Terrenget var ikke like bratt lenger – nå vekslet det mer mellom bakker og flate partier. Og naturskjønt, det var det virkelig! Det ble ikke mindre vakkert av at kveldssola ga skog og myrer et gyllent preg;

Skiltingen var god hele veien, så det var lett å finne fram selv om man – som meg – overhode ikke var kjent her fra før.

Til slutt sto jeg der – på toppen av Geitfjellet, 416 moh. Og jeg ble helt betatt – mer skal det ikke til; utsikten til omkringliggende åser med snø (det snødde i Trondheim helgen før), sola som var i ferd med å gå ned, fjorden, byen langt der nede, … ;

Men kaldt, det var det der oppe. Klokka hadde passert ni om kvelden, det var ikke lenger varme i sola, og det blåste ganske kraftig. Dermed ble det ikke noe langt opphold på Geitfjellet.

Nå gjensto bare 400 høydemeter utfor bakke. Jeg skal innrømme at jeg var ganske støl både en og to dager etterpå. En østlending som meg er jo ikke vant til å forsere 400 m oppover og ditto nedover på en vanlig tirsdagskveld. Men nettopp det at dette var en annerledes tur for meg, gjorde den ekstra minnerik. En fantastisk tur! En mental «lykkepille»!

Vel nede i sentrum igjen, la jeg inn en ekstra sløyfe om Nidarosdomen. Nå begynte det å bli rimelig dunkelt. Så var da også klokka nærmere halv elleve da jeg ankom hotellet. Sliten – og lykkelig 🙂

Read Full Post »

Eventyret om fire damer og Dovrefjell

Torsdag 27. mars. Trondheimstoget ruller ut fra Oslo S kl. 16.02. Toget er rimelig fullt og ombord er blant annet fire forventningsfulle damer. Fire damer som i november 2013 besøkte Ytre Hvaler nasjonalpark og Kosterhavets nationalpark, og som nå har fått seg fore å besøke nok en nasjonalpark. I en annen del av landet, i en helt annen type terreng. Kl. 20.39 stopper toget på Kongsvoll stasjon i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. De fire damene blir hentet på stasjonen og kjørt de få hundre meterne til Kongsvold fjellstue. Der venter et gourmet-måltid og en god natts søvn. En fin oppladning til neste dags tur innover i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Fredag 28. mars. Dagen opprinner med blå skyfri himmel. På Kongsvold levnes det ingen tvil – villreinens rike er nær;

De fire damene tar hver sin velfyllte sekk på ryggen og med skiene under armen vandrer de et kort stykke langs E6, hvorpå de krysser elva Driva og jernbanen. Så kan endelig skiene spennes på. Turen er i gang;

TIl å begynne med går de oppover, oppover, oppover. Omsider kommer de opp over tregrensen, terrenget flater ut, og damene tar seg en pust i bakken. De snur seg rundt og ser seg tilbake. Og der, på et fjellparti like nord for Kongsvold får de se dem! Med det blotte øye ser de ut som enorme mørke steiner som avtegner seg mot snøen. Men med kikkert foran øynene er det ikke lenger noen tvil. Dette er akkurat de store majestetiske dyrene som de fire damene har håpet å få se. Moskus! Et titalls dyr på rekke og rad. Fascinasjonen er stor. Samtidig er det godt å vite at man har dem på betryggende avstand, disse dyrene som ikke er til å spøke med hvis man kommer for nær.

De fire damene fortsetter videre innover i fjellheimen. Betrakter et og annet dyrespor. Er det en jerv som har gått her, mon tro? De er ikke sikre, men uansett er det spennende å tenke tanken. Rypemøkk er også å se her og der. Plutselig er fuglene å høre også, og der – ved siden av skiløypa et stykke lenger fram, flyr et par av de hvite fuglene opp og forsvinner ut i mer uforstyrrede omgivelser.

Noen få kilometer før damene når målet for dagen – turistforeningshytta Reinheim – får de øye på en flokk med villrein i en fjellskråning til venstre for løypa. Avstanden bort til skråningen er relativt stor, og reinen ser ikke ut til å la seg skremme av de fire skigåerne. Men de snakker om det, damene – at dette er reinens rike, og at her er det bare værsågod å ta hensyn. Nærmer reinen seg, er det de tobente på ski som må stoppe og om nødvendig vike unna slik at reintrekket kan pågå uforstyrret. Men denne gangen holder reinflokken seg i fjellskråningen mens den beveger seg rolig lenger opp i høyden – i retning bort fra skiløypa.

Med bare en kilometer igjen til Reinheim får de fire damene virkelig nærkontakt med reintrekket – men bare i form av spor. Ned fra høydedraget til venstre kommer sporene i to atskilte traseer, krysser skiløypa og fortsetter oppover fjellskråningen til høyre, mot nord-øst;

Reinheim nås i fire-tiden om ettermiddagen, og det er fortsatt tid til å nyte sola fra benkene på hyttas vestside. En ravn kommer til syne – og lar høre fra seg – nord for hytta, og det blir dagens siste dyreopplevelse. Ned fra Snøhetta kommer etterhvert en gjeng unge danske skientusiaster. I fine buer svinger de seg ned den siste skråningen mot hytta, hvor de slår seg til i to store telt som er slått opp i utkanten av Reinheim-området. Tøffe dansker!

Og det skal komme flere folk. Unge folk, stort sett i 20-åra. Herlige, unge friluftsentusiaster. Hele kvelden strømmer de på. De siste kommer gående over fjellet med hodelykter gjennom nattemørket i 22-tiden. Til slutt er hytta ganske så full, og de fire damene er lykkelige over at de ankom relativt tidlig og fikk sikret seg et firemannsrom. De sovner inn til summende stemmer fra fellesrommet – og våkner neste morgen til ei hytte som syder av aktivitet og forventninger om en ny strålende dag i fjellheimen.

Lørdag 29. mars. Etter vannhenting, frokost, oppvask og rengjøring, spenner de fire damene på seg skiene igjen og legger i vei tilbake mot Kongsvold. Været er som dagen før – aldeles upåklagelig. Dermed bestemmer damene seg allerede etter å ha gått et lite stykke for å ta dagens første rast. Rett og slett fordi det «dukker opp» en velegnet rasteplass med passende steinblokker å sitte på, vendt mot sola.

Og så, etter få minutter, skjer det fantastiske: Også i dag åpenbarer det seg en villreinflokk i synsranden. Denne gangen krysser flokken skiløypa og beveger seg inn mot fjellene i øst. Ved foten av disse fjellene bøyer de av og vandrer langs fjellene i retning nordover – mot reintrekket som damene så sporene fra dagen før. Hele tiden er det mange hundre meter mellom de fire damene og reinen. Damene holder seg i ro og følger reinens vandring i kikkert. For noen vakre, grasiøse dyr! En uforglemmelig naturopplevelse.

Reinflokken er å finne på bildet nedenfor – for den som ser veldig godt etter;

I motsatt retning troner Snøhetta – dette fantastiske fjellet – som får være et turmål å ha til gode til en annen gang;

Damene går videre, til de etter sju-åtte kilometer bestemmer seg for en ny rast, denne gang i en sydvendt skråning hvor noen allerede har laget fine snøbenker til å sitte på. Det er nå damene oppdager at de har glemt igjen noe på hytta. En av dem setter igjen sekken og går tilbake til Reinheim for å hente det som er gjenglemt. Og får en særegen opplevelse på kjøpet. For nå er det ingen mennesker å se. Ingen dyr heller for den saks skyld. Nå er hun helt alene med fjellet. Med solen og den blå himmelen. Med den vide, hvite vidda. Med stillheten. Pusten. Og de lette tankene.

Et par timer senere er alle fire samlet igjen. Nå gjenstår bare siste etappe – en snau mil tilbake til Kongsvold. Igjen viser moskusen seg fram – på betryggende avstand. Og nå er det vår i fjellet. Damene merker seg at snøen har tint en god del og at de bare flekkene er blitt flere og større siden de gikk her dagen før.

En ny kveld på Kongsvold. Dusj og gourmet-middag. Minner om villrein, ryper og moskus. Lykke, latter og gode samtaler. Og ennå er det en dag igjen.

Søndag 30. mars. Tidlig om morgenen er det et vakkert lys over Kongsvold. Florlette skyer avtengner seg i hvitt mot en klar blå himmel.

Men så – i løpet av sekunder – kommer tåka sigende. Den holder stand i noen timer. Damene legger ut på skitur østover, mot Knutshø. Når de kommer opp over tregrensen dominerer tåka fortsatt.

Men så begynner det å skje noe. Tåka kommer og går litt, for så å trekke helt unna i høyden. Men ikke nede i dalene. Ikke før det har gått en god stund;

Her oppe er det naturlig nok et annet utsyn enn det damene hadde fra vestsiden av Drivdalen dagen før. Og det er ikke mindre flott! Nå er det utsikt til både Snøhetta, Hjerkinn, Rondane, Folldal… Og det er vakkert, vakkert, vakkert.

Det er fire særdeles fornøyde damer som denne ettermiddagen kan ta farvel med Kongsvold. Med hodet og hjertet fyllt av de aller beste turminner, tar de fram termoskoppene for en siste skål musserende på en benk i stasjonsveggen. For så å stå klare for å «stoppe toget» – slik man gjør det på Kongsvoll stasjon – presis kl. 16.27.

Farvel til Kongsvold, Dovrefjell, Reinheim og Knutshø. Farvel til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Farvel til Driva;

 Farvel. Og på gjensyn!

Read Full Post »