Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fri som fuglen i Oppland’ Category

Torsdag for en uke siden; datteren min og jeg er fortsatt på Venabu. Planen for dagen er å gå til Myfallet og Dørfallet – to fossefall inne i fjellet øst for Venabu. Det sistnevnte ligger i tilknytning til Dørjuvet, som skal være en geologisk formasjon verdt å få med seg. Vi legger i vei i stekende hete – denne formiddagen er det ikke et vindpust. Godt er det da, etter noen få kilometers gange, å komme inn til elva Mya og få avkjølt føttene;

IMG_5312

IMG_5315

For å snike inn en liten reklame for fivefingers; de er veldig praktiske nettopp når man ønsker å kjøle ned føttene – det er bare å vasse uti! Og når jeg først er i gang; fivefingers er utrolig behagelige å gå i fjellet med – og i skogen for den del (men det har jeg jo vært inne på i diverse tidligere blogginnlegg).

Men nok om skotøyet – eller mangelen på sådant, vil kanskje noen si. Vi krysser brua over Mya, fortsetter forbi Mysætrin og følger egen sti med skilting til Myfallet (en avstikker fra ruta til Dørfallet). Etterhvert kommer vi til et stikryss der vi har to valg; enten gå 500 m til et utsiktspunkt hvor vi vil «beholde høyden» og få fossen rett imot oss – eller gå omlag samme distanse nedover i terrenget, for å komme ned til bunnen av fossen. Vi velger det siste. Og det er vi glade for – for her nede får vi virkelig føling med fossens krefter. For det første får luftstrømmene fra fossefallet det til å virke som om det blåser kraftig – selv på denne foreløpig vindstille dagen, og for det andre blir vi godt «dusjet». Og det selv om vi ikke går helt ned til bunnen – dette for å unngå de såpeglatte steinene i det nederste partiet, som vi er blitt advart mot av et par vi møtte på vei ned.

IMG_5326

En ganske så spektakulær opplevelse!

Fra Myfallet følger vi stien tilbake samme vei som vi kom, helt til vi igjen kommer inn på Dørfallet-stien. Om fossen vi nettopp har sett var spektakulær, er det nå været som begynner å bli en smule spektakulært. Mens vi var tur-retur Myfallet har det bygget seg opp med skyer – hvite og vakre akkurat over Muen (midt i bildet nedenfor) som vi besteg dagen før, men ellers blir himmelen i større og større grad dekket av mørkere skyer som driver inn fra nord.

IMG_5334

Så begynner det å lyne øst for oss, med påfølgende tordenskrall. Det er ganske mange sekunder mellom lynglimt og torden, så vi tolker tordenværet til å være ganske langt unna oss. Vi vurderer å snu, men vet at vi har kort vei igjen til Dørfallet. Først kommer vi fram til vestsiden av Dørjuvet – og det er i seg selv et fantastisk syn. Vi fortsetter videre inn mot fossen (nordøst i juvet), men greier å gå et par hundre meter for langt, idet vi overser stien som tar av mot utkikkspunktet.

Og det er nå det virkelig begynner! Regn – store, tunge dråper. Og lyn og torden – vest for oss denne gangen. Og nå er det farlig nær; nå lyner og tordner det i samme sekund. Noen alvorlig kraftige tordenskrall!

I etterpåklokskapens lys kan man si at vi burde ha snudd tidligere, men når det ble som det ble, hadde vi egentlig flaks med at vi gikk så langt inn som vi gjorde – og med at vi bommet på stien ut til utkikkspunktet.

For mens vi nettopp har vandret på et fjellplatå med helt flatt terreng (det eneste som bryter det opp, er juvet), er vi akkurat på kanten av en skråning idet vi skjønner at vi har gått forbi fossen – og altså når det braker løs for alvor. Nede i skråningen får vi øye på noen steinblokker. Vi skynder oss ned til dem og rigger oss til på huk i ly av dem. Der sitter vi sammenkrøket; jeg vil anslå i en halv time. Vi ser rett ned mot elva Døra, og vi kan høre – men ikke se – fossen noen titalls meter unna.

På den andre siden av Døra er det en mann og en dame som har søkt tilflukt i en forsenkning i terrenget på den siden. Slik sitter vi altså – og ser på hverandre. Nesten litt småkomisk, egentlig. Etterhvert som regnet tiltar i styrke, og det i tillegg blåser opp litt, misunner vi dem regnfrakkene de har på seg – de to på den andre siden av elva. Selv har jeg bare singlet, mens Ida er utstyrt med en tynn genser. Men det blir egentlig aldri ordentlig kaldt. Jeg vet ikke hvor mye temperaturen synker mens uværet står på, men neppe noe særlig under 20-tallet. Men våte, det blir vi!

IMG_5340

Her søkte vi ly!

I alle fall går alt bra til slutt, og vi føler oss aldri utrygge der vi sitter. Vi er langt fra å være «det høyeste punktet i terrenget», noe vi fort kunne ha vært hvis vi hadde snudd tidligere, i det helt flate landskapet vi var i da. Men en lærepenge vi tar med oss, er at et tordenvær som tilsynelatende er langt unna, kan være over deg før du vet ordet av det. Og da er ikke fjellet det tryggeste stedet å være.

Mens vi sitter i ly av steinblokkene, bruker vi tiden på å spise opp maten vi har med oss, og på å speide etter blå himmel. For det er et blått felt på himmelen ikke så langt unna oss, som vokser seg større og større mens uværet ennå raser. Så vi vet at det er «lys i tunellen». Omsider slutter det da også å regne – eller rettere sagt; regn- og tordenværet forflytter seg sørover og vestover. Der vi er klarner det opp og blir ganske så fint. Endelig er tiden inne for å innta utkikkspunktet ved Dørfallet;

IMG_5349

Nå får vi også ro på oss til å nyte synet av det mektige juvet på nært hold – og forsåvidt også synet av regnbyger som drar seg over himmelen, nå langt unna oss.

IMG_5354

IMG_5362

Vi drister oss ned på en hylle som det går sti til, inne i juvet. Jeg liker meg dårlig når det blir veldig «luftig» på alle kanter, så jeg snur raskt og går tilbake til kanten av juvet. Her hengir jeg meg til fotografering av Ida, som i likhet med min mann og mine to andre barn er aldeles blottet for alt som heter høydeskrekk. Sånn sett er jeg «unik» i vår familie.

IMG_5372

Dette ble en tur vi uten tvil kommer til å huske. Myfallet, Dørjuvet, Dørfallet, tordenværet – i sum en god dose natur-dramatikk! Disse fossene og juvet er turmål jeg varmt vil anbefale. Juvet er såpass spesielt at det nesten er rart at jeg ikke hadde hørt om det før. Men det hadde jeg altså ikke. Så takk til ridetur-lederen som gjorde oss oppmerksomme på både Myfallet, Dørfallet og Dørjuvet dagen før vi gikk turen. Den gjentas gjerne en gang – i torden-fritt vær.

Snart "hjemme" på Venabu

Snart «hjemme» på Venabu

 

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

For en uke siden dro jeg endelig til fjells! Ikke for så mange dagene, men likevel; det var en særdeles god følelse å komme opp på fjellet. Ikke minst for å få det noen grader kjøligere, for dette var midt i den «verste» hetebølgen her på Østlandet. Det er deilig med fine sommerdager, men selv hører jeg med blant dem som synes det er helt greit at termometeret stopper på 25 grader i stedet for 32 – og som gjerne vil ha det godt under 20 nattestid.

Jeg dro ikke alene, men sammen med den eldste datteren min. Tre døgn skulle vi ha sammen på Venabu fjellhotell på Venabygdsfjellet, og på «aktivitetsplanen» sto både ridetur og fotturer i fjellet. Datteren min hadde ikke sittet på en hest på 14-15 år, så for henne hadde vi fått bestilt en instruksjonstime på bane samme ettermiddag som vi kom;

IMG_8622

Denne ene ridetimen på Svarten var det som skulle til. Dagen etter var datter Ida klar for tre timers ridetur i fjellet. Denne dagen ble hun tildelt ei rolig dølahoppe ved navn Stjerna, mens jeg fikk prøve meg på en fyrrig fjording kalt Krossen. For egen del var det å komme opp på hesteryggen igjen, som å komme «hjem». Jeg har ridd flere ganger ukentlig i så mange år at det «sitter i kroppen». Riktignok var det nå fire-fem år siden sist jeg satt på en hest, men likevel føltes det som om jeg skulle gjort det i går. Fantastisk 🙂

Vi red på tur i en gruppe på fire, pluss to turledere (den ene under opplæring). Turen gikk til toppen av Kyrkjegardsfjellet, 1046 moh. Selv om toppen ikke raget så høyt, var utsikten særdeles bra;

IMG_5264

IMG_5283

Tilbake til hotellet red vi en annen vei enn vi kom opp, slik at vi endte opp med en flott rundtur.

Selv om jeg følte meg aldri så hjemme på hesteryggen, ble jeg en smule sliten etter vel tre timers ridetur i varmen. Og etter påfølgende lunsj på en fjellkro nær hotellet, ble jeg regelrett trøtt og fikk mest lyst til å roe helt ned. Men når man er sammen med en 23-åring på fjellet, må man visst bare være innstilt på å «holde seg i gang» dagen igjennom.

Dermed ble det ny tur på ettermiddagen, denne gang ved hjelp av egne bein. Vi kjørte ca. ti kilometer nordover til Muvatnet, parkert bilen der og gikk til topps på Muen, en stigning fra ca. 1060 moh til 1424 moh. Turen tok ganske nøyaktig en time hver vei – og heldigvis; mor kviknet til og var etterhvert sjeleglad for å ha blitt dratt ut på ny tur av «ungdommen». Forholdene var da også upåklagelige – fortsatt strålende vær, og igjen en fantastisk utsikt.

På vei opp på Muen

På vei opp på Muen

På toppen; et mylder av varder

På toppen; et mylder av varder

Gjennom topp-punktet på Muen krysser forresten grensen mellom Stor-Elvdal (i nord) og Ringebu (i sør), og dermed også grensen mellom Hedmark og Oppland.

Utsikt - Rondane i bakgrunnen

Utsikt – Rondane i bakgrunnen

... og atter utsikt, her mot Muvatnet

… og atter utsikt, her mot Muvatnet

På vei ned; fjellkunst

På vei ned; fjellkunst

Etter denne turen var det omsider tid for å roe ned – først med nydelig middag. Hver onsdag har Venabu det de kaller «Norsk Matbord» – med servering av en rekke tradisjonsrike norske retter, varme og kalde. Virkelig bra var det!

En på alle måter opplevelsesrik og flott dag! Som vi avsluttet med å nyte solnedgangen fra vinduet på rommet vårt før vi la oss. Rommet var vestvendt, og vi var vitne til fantastiske solnedganger hver kveld under oppholdet vårt. Den flotteste var kanskje den aller første kvelden, så her gjengis til slutt et bilde av den;

IMG_8627

 

 

Read Full Post »

Allerede på mandag merket jeg meg at yr.no sjenerøst strødde store solsymboler utover lørdag 9. februar. I tillegg startet uka med snøvær, og det lå an til en stabil kuldeperiode. Alt pekte dermed i retning av en lørdag med sol og silkeføre. Og det er jo ingenting annet enn en gave, som må forvaltes på riktig måte. Tenkte jeg. Og derfra var det ikke langt til følgende plan for dagen: Skitur fra Stryken og sørover – med sola i ansiktet «fra start til mål».

Det betydde samtidig en tidlig start på lørdagen. For før skitur var det påkrevet med togtur. Klokka halv ni i dag steg jeg på toget på Ski stasjon, og etter togbytte i Oslo fortsatte reisen nordover med Gjøvikbanen, forbi Nittedal og Hakadal til Stryken stasjon (Lunner kommune i Oppland). Der ble det en kort stopp på perrongen for smøring av ski – med grønn Swix, kaldt som det var. Deretter fulgte fotografering av en stokkandflokk – eller rettere sagt deler av den – fra brua som passeres på vei til skiløypa, og så kunne omsider skiene spennes på og turen starte.

IMG_0937_dok

En ting som er fint med å gå fra Stryken når det er kaldt, er at det er mange og lange oppoverbakker i starten. Dermed får man varmen i kroppen. Når alle bakkene omsider er forsert og man møter sola for alvor på de høyereliggende flatere partiene, er det bare å nyte. Og i dag var det en sånn dag som forsvarer bruk av hele vokabularet av supperlativer på f: fint, flott, fantastisk, fabelaktig, fenomenalt… Sola skinte og himmelen var blå og aldeles skyfri fra start. Snøen var dyp; i skogen lå den som en dyne, mykt buktende over ujevnhetene i terrenget – og på vannene lå den som et glitrende teppe i formiddagssola.

IMG_0953_dok

IMG_0946_dok

Det var naturlig nok mange mennesker som nøt det fine været i marka i dag. Samtidig var det rikelig med spor i snøen som fortalte hvem som «regjerer» i terrenget på tider av døgnet når løypene er tømt for folk. Blant annet var elgspor å se flere steder, som på Nordre Måsjøen (på grensen mellom Nittedal og Oslo). Sporene kan såvidt skimtes i skogkanten på bildet over, og her er de i større format:

IMG_0944_dok

Noe som preger turen fra Stryken, er alle vannene man passerer over. Det er mye takket være dem at man får den fine sol-effekten. Som for eksempel når Hakkloa forseres – på langs. Anslagsvis fire kilometer av løypa går over dette vannet nord for Kikut, der det bare er å stake av gårde og nyte sola når forholdene er som de var i dag.

Løypetraséen over Hakkloa

Løypetraséen over Hakkloa

Da jeg etter 14-15 kilometer ankom Kikut, var det tid for mat. Kroppen hadde signalisert lavt blodsukker en god stund allerede, så det var godt å få satt seg ned med matpakke, fersk Kikut-bolle og varm sjokolade. Jeg hadde også behov for å områ meg litt, for hvor skulle veien gå videre? Det måtte bli til et sted med kollektiv-forbindelse til Oslo sentrum, men alternativene for det var flere; blant annet Frognerseteren, Sognsvann, Hammeren. Valget falt på sistnevnte, ikke minst fordi det er mange år siden sist jeg gikk strekningen Kikut-Skar, og strekningen Skar-Hammeren er jeg usikker på om jeg i det hele tatt har gått på ski før (må i så fall ha vært midt på 80-tallet).

Utsyn over Bjørnsjøen fra Kikut; flere løyper å velge i...

Utsyn over Bjørnsjøen fra Kikut; flere løyper å velge i…

Og jeg angret ikke på løypevalget. Det ble en flott tur videre fra Kikut, først langs løypa som tar til venstre på bildet over. Ved brua der elva fra Hakkloa renner ut i Bjørnsjøen, var det rene påskestemningen;

IMG_0959_dok

Mye av turen i dag gikk i brede to-spors løypetaséer, men på en strekning over noen kilometer fra nordenden av Myrtjern til Gåslungen fulgte jeg en smalsporet scooter-løype. Selv om løypene som er kjørt med stor løypemaskin er helt førsteklasses, synes jeg det er hyggelig å følge de smale en-spors løypene der det er mulighet for det. De snor seg på en annen måte gjennom terrenget, og gir en enda sterkere følelse av nærhet til skogen omkring.

IMG_0961_dok

Scooterløypa langs Myrtjern

På Gåslungen kom jeg inn på «dobbeltsporet» igjen og fulgte dette over til Øyungen, atter ett av de virkelig store vannene. Fra sørenden av Øyungen følger løypa Skarselva ned mot Skar. Jeg kastet heldigvis et blikk til side da jeg var på vei ned bakkene, og fikk se at elva i vinterskrud utgjorde et panorama som jeg bare måtte forevige;

IMG_0962_dok

IMG_0964_dok

På Skar sto noen unggutter og vervet medlemmer til Skiforeningen. Det passet meg bra, for jeg har lenge tenkt på å melde meg inn. Så jeg lot meg villig verve der ved parkeringsplassen på Skar. Nå er det slutt på å være «gratispassasjer»! Og med en mann som er medlem fra før, kunne jeg til og med «hekte meg på» som husstandsmedlem, til sterkt redusert avgift. Dette skulle jeg egentlig ha gjort mye før, jeg som i vinterhalvåret hyppig nyter godt av den jobben Skiforeningen gjør. Men bedre sent enn aldri…

Den siste strekningen på fire kilometer fra Skar til Hammeren går gjennom kulturlandskapet i Maridalen. Dette ble en fin avslutning på turen, med en løype som stort sett gikk over åpne jorder og dermed ga god anledning til å nyte sola som nå sto høyt på himmelen. Faktisk kunne jeg kjenne at den varmet litt i ansiktet der jeg gikk. Nær Hammeren passerer løypa St. Margaretakirkens ruiner. Jeg tok en liten avstikker slik at jeg kom helt bort til ruinene. Et vakkert sted med en egen steming, også nå vinterstid.

IMG_0969_dok

Da jeg nådde fram til kirkeruinene, begynte det så smått å skye over – og bussturen fra Hammeren til Nydalen foregikk i definitivt overskyet vær. Stort heldigere med timingen hva utnyttelse av solskinnet angår, kunne jeg ikke vært. I det hele tatt; en fantastisk tur, der også hjemreisen gikk på skinner – bokstavelig talt. T-bane avløste buss med minimal ventetid, og på Nationaltheatret stasjon kunne jeg nærmest gå rett på toget til Ski.

Det ligger an til gjentakelse…

Read Full Post »