Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2013

Søndag morgen satt jeg i sofaen i leiligheten vi hadde leid i Havsdalsgrenda og gremmet meg en smule over gnagsår og vannblemmer som jeg hadde pådratt meg under ni timers turen dagen før. Da kommer 22-åringen til frokost, frisk og opplagt, uten så mye som en vannblemme – og sier at i dag har hun planer om å løpe opp stien med trappetrinnene (se forrige innlegg) fra Prestholtseter til Prestholtskardet. Jeg kunne selvfølgelig latt henne dratt inn dit og løpt alene, men det er rart med det; jeg vet jeg hadde angret hvis jeg ikke hadde blitt med. Så slik hadde det seg at vi tidlig søndag formiddag igjen sto foran Prestholtseter;

IMG_2412

Men det må sies; at denne dagen kjørte vi bilen inn til Prestholtseter i stedet for å gå. Vi var blant de aller første som parkerte der, og vi imøteså derfor en tur opp Prestholtskardet uten like mye kø av folk som vi hadde hatt på vei opp dagen før. Ida la friskt i vei oppover stien, mens jeg var klar på at jeg kom til å ta det mer med ro – løpe litt og gå litt, alt etter hva dagsform og gnagsår tillot. Jeg hadde i det minste valgt rett fottøy denne dagen – mine Vibram fivefingers;

IMG_2474

Endelig skulle jeg få testet dem ut i fjellet slik jeg lenge har drømt om å gjøre. Og det fungerte aldeles utmerket; ingen nye gnagsår denne dagen, og jeg slapp å få altfor stort press på dem jeg allerede hadde.

Mens Ida forsvant opp fjellsiden, passerte jeg i litt roligere tempo nasjonalparkgrensen;

IMG_2414

… stoppet og fotograferte tyrihjelm;

IMG_2416

… og nådde etterhvert varden på toppen av Prestholtskardet der «trappen» tar slutt;

IMG_2428

Ida hadde nådd toppen fem minutter før meg, men måtte innrømme at også hun hadde måttet ta noen gåpauser på vei opp. Dette er nok ikke en løpetur man bør varme opp til med 25 kilometers fjelltur dagen før. Men utsikten, den var upåklagelig også denne dagen, selv om været ikke var like strålende som dagen før. I det minste hadde skydekket som lå lavt nede over Hallingskarvet da vi ankom Prestholtseter, lettet litt innen vi kom opp i høyden;

IMG_2424

Vel nede igjen, satte vi oss inne på Prestholtseter og nøt varm sjokolade og vafler med rømme og syltetøy. Før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til Havsdalen, tok vi oss tid til atter en gang å forevige omgivelsene;

IMG_2436

Ida henfalt til blåklokke-fotografering, og med hennes tillatelse gjengir jeg et par av bildene her;

IMG_2439

IMG_2449

Etter lunsj tok vi enda en tur ut, denne gang i nærområdet på Havsdalen – for min del atter en mimretur på gamle trakter. På den turen oppdaget vi at det i alle fall finnes én seter som fortsatt driftes i dette området;

Nærkontakt med kalv...

Nærkontakt med kalv…

... og med ku

… og med ku

Til slutt et bilde av Ida på steinen som vi alltid har kalt «Den store steinen». Selv tror jeg aldri jeg kom til topps på den…

IMG_2490

Mens Ida bedrev stein-klatring begynte det å regne, så med dette var det slutt på utendørsaktivitetene for denne dagen – og helgen. I går ble kursen igjen satt hjemover for oss to – mange gode Geilo-minner rikere.

 

 

Reklamer

Read Full Post »

En ny helgetur er tilbakelagt, denne gang sammen med eldstedatter Ida – som i likhet med meg er veldig glad i å være på fjellet. En antydning fra henne om at hun og jeg kanskje kunne ta en helg på fjellet sammen, ble derfor mottatt med stor takk fra min side. Valget falt denne gang på Geilo, nærmere bestemt Havsdalen – mitt eget barndoms-sommerparadis. Her tilbragte mine foreldre, broren min og jeg to ferieuker hver eneste sommer i mange år; de første årene på en seter der vi leide halvparten av seterhuset, senere på ulike utleiehytter.  En tur vi gikk minst en gang hver sommer, var turen inn til Prestholtseter ved foten av Hallingskarvet. Denne turen hadde jeg nå lyst til å gå med Ida, men vi var enige om at vi også måtte prøve å komme oss opp på Hallingskarvet. Informasjon jeg fant på internett tilsa at det nok skulle kunne gå enda lettere enn jeg hadde trodd, noe jeg skal komme tilbake til.

Lørdag morgen opprant med vekslende vær, men etter en regnbyge i elleve-tiden kom sola fram for alvor, og vi la i vei. Det hadde gått litt i glemmeboka for meg hvor på Havsdalen stien innover mot Prestholtseter starter, så derfor ble det til at vi fulgte grusveien. Men uansett, omgivelsene innover her var like fine som de alltid har vært;

IMG_2329

Et landemerke som det var morsomt å se igjen underveis, var Skikjelken (på bildet nedenfor). For det var nettopp det dette karakteristiske lille huset inneholdt; en kjelke som sto parat med tanke på å kunne redde skadde personer ut fra fjellet vinterstid. Ifølge nettstedet geilo.no ble det satt opp av Geilo Vel i slutten av 1930-årene – og det står der altså fortsatt;

IMG_2334

Om kjelken finnes inne i huset den dag i dag, vet jeg ikke. Men at det huser et vepsebol, det er derimot ganske sikkert. Da vi passerte, registrerte jeg nemlig at det svermet flere veps rundt veggene.

Etterhvert kom Hallingskarvet til syne (til høyre på bildet nedenfor), og dermed også Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet i 2006. I det fjerne kunne vi også skimte breen på Hardangerjøkulen.

IMG_2337

Vakre vekster er det mange av i fjellet – blant dem myrull;

IMG_2340

Omsider kunne vi også se inn til Prestholtseter;

IMG_2338

Da vi ankom Prestholtseter hadde vi gått i nærmere to timer, så der passet det bra med en rast før vi la i vei på selve toppturen. Målet vårt var Prestholtskarvet, ett av flere topp-punkt inne på Hallingskarvet. Det høyeste punktet på Hallingskarvet er Folarskardnuten, som ruver 1933 m.o.h. (der oppe var jeg sommeren 1989), mens Prestholtskarvet har topp-punkt 1853 m.o.h. Men for å komme opp på Hallingskarvet fra Prestholtseter, må først Prestholtskardet forseres. Og det er her det er gjort en jobb som letter turen opp betraktelig. For her har sherpaer fra Nepal blitt hyret inn for å lage «trapper» i terrenget. Det dreier seg ikke om støpte trapper, men om steinlegging på en måte som resulterer i «naturlige trappetrinn». Dels reduserer slik steinlegging slitasjen på terrenget, og dels økes framkommeligheten – også for dem som ikke er så vant til å gå i fjellet.

På bildet nedenfor skimtes stien mellom Prestholtseter og Prestholtskardet, og turgåere som er på vei opp – eller ned. Dem var det mange av i finværet på lørdag.

IMG_2342

Jeg har lest og hørt om slik steinlegging tidligere (er gjort/gjøres også andre steder i Norge), men jeg har ikke selv gått slike steinlagte ruter før. Etter å ha testet ut denne, er jeg mektig imponert. Naturvennlig tilrettelegging, utført av noen som åpenbart kan dette håndverket.

Nedre del av steinlagt sti

Nedre del av steinlagt sti

Øvre del av steinlagt sti

Øvre del av steinlagt sti

Fra toppen av Prestholtskardet bar det videre innover mot Prestholtskarvet. Og nå fikk vi nærkontakt med snø;

IMG_2360

… og faktisk med et insekt, som kravlet av sted på snøen;
IMG_2364

Her oppe på «taket» av Hallingskarvet gikk vi i steinur hele veien innover, med unntak av de to stedene vi krysset større snøflekker. Ruta inn til Prestholtskarvet var ikke rødmerket (ikke som vi observerte i alle fall), og vi fant heller ikke noe tydelig tråkk innover. Varder fantes nær sagt overalt, så de dannet heller ikke noen rettesnor for rutevalget. En stund var vi usikre på om vi gikk riktig vei, men vi tenkte som så at så lenge det gikk oppover ville vi vel ende på toppen. Det var heller ikke mye folk innover her (de fleste snudde nok ved toppen av steintrappa), så vi hadde ingen å følge etter. Etter en stund fikk vi øye på en lang stake som avtegnet seg mot horisonten, og ettersom det var den eneste staken som var å se her oppe, antok vi at den utgjorde markeringen av topp-punktet. Og ganske riktig; kort tid etter kunne vi «bestige» varden som omga denne markante trestaken med høydemeterne 1853 risset tydelig inn;

IMG_2372

Prestholtskarvet 1853 m.o.h.

Selv om vi ikke hadde hatt noen å følge etter fram til toppen, viste det seg at et par hadde fulgt etter oss. Dermed kunne de ta bilde av oss to sammen, og vi av dem. Tilbake mot Prestholtskardet fulgte vi til dels en annen rute, nærmere kanten av skarvet mot syd (men aldri for langt ut, vel og merke). Denne ruta ble kanskje litt lenger, men ga oss en fantastisk utsikt;

IMG_2385

Snart var vi tilbake ved Prestholdskardet og kunne starte nedstigningen mot Prestholtseter. Om været hadde vært bra tidligere på dagen, var det aldeles strålende nå mot kvelden. Nesten helt skyfritt, og jo lenger ned mot Prestholt vi kom, jo varmere ble det.

IMG_2396

Ved Prestholtseter skiftet vi tilbake fra langbukser til shorts, og så var det bare å legge i vei tilbake mot Havsdalen. Ida, som var iført treningstøy og joggesko, valgte å løpe tilbake, mens jeg var henvist til mer rolig gange – med mine turstøvler og ryggsekk. Det ble en fin tur tilbake, særdeles stille og rolig, ettersom dette fjellområdet nå var rimelig «tømt for folk».

Værbitte er de - stakene langs veien mellom Havsdalen og Prestholt

Værbitte er de – stakene langs veien mellom Havsdalen og Prestholt

Kveldsstemning i fjellheimen

Kveldsstemning i fjellheimen

Vel framme i Havsdalen, måtte jeg gå bortom setra der jeg som nevnt innledningsvis tilbragte flere av mine barndoms somre. Selv om setringen tilsynelatende har opphørt på denne setra, sto det gamle fjøset fortsatt der det «alltid» har stått. Denne bygningen vekker mange gode minner hos meg; om de gangene jeg fikk være med budeie Anbjørg under fjøsstellet, om kuene som sto i «kø» ved fjøsveggen og rautet – utålmodige etter å komme inn for melking etter en lang dag på fjellbeite, i det hele tatt om et setermiljø som var et lite eldorado av opplevelser for ei lita jente på 60-tallet.

IMG_2410

Med dette lille tilbakeblikket avrunder jeg beretningen om første dag av Havsdalsoppholdet 2013. Fortsettelse følger…

Read Full Post »

Onsdag formiddag. Yr meldte overskyet og mulighet for en og annen liten regnbyge. Drømmevær – i alle fall for en løpetur. Men været blir nå engang ikke alltid som Yr vil ha det til. For underveis i løpeturen klarnet det opp, selv om det holdt seg litt disig. Etterhvert ble det ganske så varmt å løpe i solsteiken, men det positive var at jeg taklet det ganske bra. I utgangspunktet liker jeg best å løpe når antall grader ligger godt under 20, men etter noen uker med fint og varmt sommervær begynner jeg kanskje å bli akklimatisert?

Jeg la løpeturen om Langhus, og fra Langhus stasjon til Vevelstad stasjon løp jeg gjennom det lille skogområdet som ligger øst for jernbanelinja. Jeg har både løpt og syklet her tidligere, men det er en stund siden sist – og dette skiltet der stien begynner ved Langhus stasjon hadde jeg ikke sett før:

IMG_2317

Løvestien – intet mindre!

Noen løve traff jeg ikke på – uten at det la noen demper på turen.  Løvestien var uansett en fin avveksling fra asfalten som preget det meste av ruta jeg løp.

Tjern ved Løvestien

Tjern ved Løvestien

Fra Vevelstad løp jeg over til Oppegårdveien og fulgte denne mot Ski. I bunnen av den lange oppoverbakken med hårnålssvingene (i alle fall én) som på folkemunne går under navnet «Griserumpa», stoppet jeg for en liten drikkepause. Nå var det rimelig varmt og jeg så for meg at bakken vil bli tung, men heldigvis gikk det ganske greit å løpe opp.

En pust i bakken før oppoverbakkene.

En pust i bakken før oppoverbakkene

Da jeg nærmet meg Ski, løp jeg inn på en av stiene gjennom Hebekkskogen. Det var godt å komme inn i skogen hvor det var mer skyggefullt. Samtidig la jeg flere steder merke til fine sol-/skyggevirkninger langs stien, som her;

IMG_2326

Mer skal det ikke til før jeg blir i det poetiske hjørnet. Vel hjemme la jeg derfor dette bildet ut på Twitter, ledsaget av følgende tekst;

Å fange solens stråler med blikket idet de smyger seg gjennom løvverket og danser lysdans på stammene… #sommerglede

Fint å få trent «poesi-muskelen» litt iblant også – om enn i form av bare en liten setning 🙂

Read Full Post »

På 2000-tallet var det noen somre da jeg tilbrakte en ferieuke på Nord-Koster i Sverige – stort sett sammen med barna mine mens min mann var opptatt med ombyggingsprosjekter i heimen. Kosterøyene ligger rett syd for Hvaler i Østfold, og er i dag omgitt av Kosterhavets nationalpark, som grenser inntil Ytre Hvaler nasjonalpark på norsk side. Jeg har de senere årene vært et par ganger på Syd-Koster, men på Nord-Koster har jeg ikke vært på flere år. Desto hyggeligere å komme dit på dagsbesøk sist søndag – som et innslag i denne langhelgen på ferietur med moren min. Vi var ikke rundt hele øya denne gangen (selv om den er liten), men oppholdt oss stort sett i området rundt Basteviken. Dette var atter en strålende sommerdag, og å nyte strandlivet på Koster er ikke det dummeste man kan gjøre på en slik dag. Kameraet var selvfølgelig med, og nedenfor følger en liten bildepresentasjon av (en del av) Nord-Koster – denne perlen av en bilfri øy en halvtimes båttur fra Strömstad.

Basteviken, Nord-Koster

Basteviken, Nord-Koster

Ved Basteviken

Ved Basteviken

Utsikt vestover fra svabergene ved Basteviken

Utsikt vestover fra svabergene ved Basteviken

Der hav møter land - ved Basteviken

Der hav møter land – ved Basteviken

Idylliske små grusveier - som denne som går forbi den lille butikken, Affären på Nord

Idylliske små grusveier – som denne som går forbi den lille butikken, Affären på Nord

Beitende geiter nær Vestre bryggan

Beitende geiter nær Vestre bryggan

Linjeferga som går i skytteltrafikk mellom Sør- og Nord-Koster

Linjeferga som går i skytteltrafikk mellom Sør- og Nord-Koster

Og med det; farvel til idylliske Nord-Koster for denne gang. Det var godt å være her igjen – rett og slett.

IMG_6989

Read Full Post »

Undertittelen på denne bloggen er Ut på tur – løpende, syklende, gående… Jeg utvider gjerne reportoaret med Ut på tur – sittende og stående, for å få med denne lille reisereportasjen fra Haldenvassdraget. Jeg har vært på slusetur på Haldenvassdraget en gang før, da med DS Turisten – den gamle dampbåten som går i rute på vassdraget første halvdel av sommeren. Fra midten av juli er det en annen båt, MS Strømsfoss, som går samme ruta, og det var denne moren min og jeg var på slusetur med sist lørdag. Formiddagsturen, som vi var med på, starter ved Strømsfoss i Aremark og ender i Tistedalen ved Halden – mens båten om ettermiddagen går i retur fra Tistedalen til Strømsfoss. (Vil du ta turen, sjekk turisten.no, da båten ikke går alle ukedager.)

Vil man bare følge båten en vei, slik vi gjorde, tilbys det busstransport tilbake til utgangspunktet for turen, slik at man kan få hentet eventuell bil. Mens bussen bruker 25 minutter på strekningen Tistedalen – Strømsfoss, bruker båten nærmere fire timer på ferden langs vassdraget. En tur der man sakte glir av sted, en tur der man har tid til å nyte alt man får se underveis uten at det farer forbi. En tur der det ene panoramaet av innsjø, furubevokste holmer og dype skoger åpner seg etter det andre. En tur der du passerer tett på beverhyttene og der du kan få oppleve hegra sittende i vannkanten eller fiskeørna svevende – om ikke over båten, så i alle fall så nær at du ser den med det blotte øye. Fiskeørnreir er å se fra båten underveis – og nå var det til og med mulig å se ungene sitte på reiret et par steder (med kikkert riktignok). I det hele tatt; en tur for de riktig gode naturopplevelsene.

Når man i tillegg kan spe på med kulturminner fra vassdragets rike sluse- og fløtingshistorie, og man får oppleve selve slusingen – først gjennom Strømsfoss sluse med ett slusekammer, og så gjennom Brekke sluser med fire slusekammer – da  er det ikke å ta for hardt i å kalle dette for en stor opplevelsestur. Og i tillegg en tur som passer for folk i alle aldre. Resten av min turbeskrivelse får dere nedenfor – først og fremst gjennom bilder. Og bare for å bekrefte det bildene viser; det var en aldeles skyfri dag 🙂

Strømsfoss - utganspunktet for sluseturen

Strømsfoss – utganspunktet for sluseturen

På vei inn i Strømsfoss sluse

På vei inn i Strømsfoss sluse

Aremarksjøen

Aremarksjøen

Aremarksjøen

Aremarksjøen

Holme i Aspern

Holme i Aspern

Aspern

Aspern

Slusemesterboligen ved Krappeto. Slusene her ble nedlagt og erstattet med Brekke sluser i 1924

Slusemesterboligen ved Krappeto. Slusene her ble nedlagt og erstattet med Brekke sluser i 1924

Langs Stenselva mellom Aspern og Brekke sluser

Langs Stenselva mellom Aspern og Brekke sluser

På vei inn i Brekke sluser -   Nord-Europas høyeste sluseanlegg med 27 m løftehøyde

På vei inn i Brekke sluser – Nord-Europas høyeste sluseanlegg med 27 m løftehøyde

Ved toppen av slusene var det mulig for dem som ønsket det å gå på land for å følge slusingen av båten fra «utsiden». Jeg var blant dem som valgte denne varianten.

Sluseportene mellom første og andre sluse åpnes

Sluseportene mellom første og andre sluse åpnes

MS Strømsfoss på vei inn i andre sluse (ovenfra)

MS Strømsfoss på vei inn i andre sluse (ovenfra)

MS Strømsfoss på vei inn i tredje sluse

MS Strømsfoss på vei inn i tredje sluse

Siste sluseport åpnes - og jeg er igjen ombord

Siste sluseport åpnes – og jeg er igjen ombord

På vei ut i Femsjøen - med spor etter tidligere tiders fløting

På vei ut i Femsjøen – med spor etter tidligere tiders fløting

Ved bredden av Femsjøen

Ved bredden av Femsjøen

Øy i Femsjøen

Øy i Femsjøen

Turens siste bilde, tatt fra kai i Tistedalen

Turens siste bilde, tatt fra kai i Tistedalen

Og med det var en strålende tur på Haldenvassdraget over. Skal gjentas en gang – i motsatt retning!

Read Full Post »

Jeg har på denne bloggen postet et stort antall innlegg om turer i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen – men ingen fra Finstadskogen. Fram til nå. Finstadskogen er også et friluftsområde nær der jeg bor; det tar meg bare 5-10 minutter å komme dit. Likevel er det noe med de få hundre meterne bort til Nøstvedtmarka som gjør at det stort sett er der jeg havner. Det siste året har jeg imidlertid løpt en del i Finstadskogen sammen med Skimilajoggen (løpegruppa jeg trener med på mandager), og denne uka har jeg for avvekslingens skyld lagt to turer dit, først en stavgangtur, så en løpetur. Finstadskogen er utmerket for treningsturer, med et nett av fine turveier og stier;

IMG_2282

IMG_2281

IMG_2291

Og vil man ta seg en hvil, finnes blant annet denne rasteplassen;

IMG_2277

Det er ganske mange hogstflater i Finstadskogen – av eldre og litt nyere dato, og på en av dem troner denne gamle og døende kjempen;

IMG_2270

På stavgangturen tok jeg meg tid til litt blomsterfotografering igjen. Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å få god bilder av gule blomster (men det har sikkert med lys og innstillinger å gjøre som jeg ikke har så god innsikt i);

IMG_2271

Firkantperikum

Sånn sett ble jeg mer fornøyd med dette bildet;

IMG_2280

Rødknapp

På begge disse turene brukte jeg stien fra Solberg skole i Ås som innfallsport til Finstadmarka (også her er vi i grenseområdet mellom Ås og Ski). På stavgangturen prøvde jeg ut noen nye stier som jeg ikke hadde gått før, men jeg hadde hele tiden noenlunde kontroll på hvor jeg var, og etterhvert kom jeg igjen inn på en kjent turvei. Jeg gikk ut av marka i retning Søndre Finstad i Ski og derfra gjennom boligområder hjem.

På vei ut av Finstadskogen tirsdag kveld

På vei ut av Finstadskogen tirsdag kveld

Gårsdagens løpetur i Finstadskogen ble litt annerledes. Da skulle jeg prøve ut enda en ny sti (stien på det tredje bildet i dette innlegget), som jeg hadde tatt av fra på den første turen. Jeg trodde denne ville bringe meg ut på en litt lengre runde i skogen, men etterhvert smalnet den inn, og jeg måtte blant annet bane meg veg gjennom et parti med bregner som rakk meg til livet. Samtidig ble innslaget av løvskog mer variert, med blant annet eik;

IMG_2287

Jeg skjønte at jeg ikke var langt fra E18, for trafikkstøyen var ganske så hørbar der jeg gikk. Og plutselig endte stien – på dette jordet, ett steinkast fra E18 (som går rett bak husene på bildet):

IMG_2296

Ingen runde i Finstadskogen med denne stien som utgangspunkt altså. Jeg ble stående i jordekanten og tenke meg om litt. Skulle jeg snu og dukke inn mellom bregner og mygg igjen (jeg har ingenting mot bregner, men myggen unngår jeg gjerne)? Så kom jeg på at valget ikke sto mellom skogen eller gangveien langs E18 – men at jeg også hadde en tredje mulighet. Jeg visste at det rett på andre siden av E18 finnes en gårdsvei som fører vestover mot Nordby og Melby. Jeg har aldri benyttet meg av denne veien før, men nå var jeg jo allerede i «oppdagelsesmodus», så da var i grunnen denne veien et naturlig valg. Og den var jo riktig så fin å løpe langs (gjennomkjøring er forbudt, men å gå eller løpe her er tillatt);

"Tilbakeblikk" mot Finstadskogen fra gårdsveien

«Tilbakeblikk» mot Finstadskogen fra gårdsveien

Snart var jeg på kjente trakter igjen, og å løpe gjennom kulturlandskapet på Melby en vakker sommerdag er uansett ren bonus;

IMG_2303

Trerekker, alléer, åkerholmer og gårdsdammer er alle elementer som kan nytes langs denne veistrekningen.

IMG_2306

Herfra gikk ferden videre i retning Da Vinci-brua over E18;

IMG_2310

Jeg kunne krysset brua og tatt korteste vei hjem derfra, men fikk «lyst» på en ekstra bakke. Det er slike lyster som dukker opp når formen er stigende, og gårsdagens løpetur ga en etterlengtet godfølelse i så måte. Så jeg tok av til venstre like før brua, løp til neste bru over E18, ved Nygårdskrysset, og derfra inn på Kongeveien i retning Nøstvedtmarka. Her kommer man fort inn i en lang og seig bakke. Jeg tok det rolig opp bakken og hadde overskudd nok på toppen til å bestemme meg for å løpe om Søndre Stuene – i stedet for å ta snarveien hjem gjennom lysløypa. Så dermed ble det grusveien inn til Søndre Stuene, og sti gjennom skogen derfra via Haugland og Hebekkskogen, før jeg  igjen var hjemme – svett og lykkelig!

Søndre Stuene

Søndre Stuene

IMG_2316

Hebekkskogen

Og med dette har en ny løperunde sett dagens lys for min del. For denne turen om Finstadskogen, Nordby, Nøstvedtmarka og Hebekkskogen var i grunnen veldig variert og fin. Det er ikke helt klart for meg hvor lang denne runden er (jeg løper helst med færrest mulig duppeditter – derav ingen gps-tracking på meg) – men godt over mila må den i alle fall ha vært.

Read Full Post »

Sommerferie! En «klarsynt» sådan. Etter en laseroperasjon av øynene sist torsdag, ser jeg verden med «nye øyne», fri for briller og kontaktlinser. Jeg har derfor de siste dagene nytt å ferdes rundt i skogen i visshet om at alt jeg ser, ned til den minste detalj – det ser jeg uten hjelpemidler av noe slag.

Sommerhimmel over Nøstvedtmarka

Sommerhimmel over Nøstvedtmarka

Min første ferieuke tilbringes hjemme uten så mye på programmet (utover hyppig drypping av øynene), så det er godt rom for treningsturer i skog og mark om dagen. Fra og med lørdag ble det tre løpeturer på rad; med min eldste datter på lørdag, med min yngste datter på søndag og alene på mandag. Åsted for de to første turene var Nøstvedtmarka, mens jeg mandag løp en runde fra Ski via Langhus og tilbake, dels i skog, dels på asfalt. Spesielt hyggelig er det selvfølgelig å løpe når en av døtrene vil slå følge, slik de altså ville på hver sin av de to helgedagene. Nå ble det tilfeldigvis slik at praten under både lørdags- og søndagsturen for en stor del dreide seg om løping, joggesko og løpsteknikk; interessante tema – for enkelte av oss.

For øvrig har jeg nå nylig lest ut boka Eat & Run av den amerikanske ultraløperen Scott Jurek (så vidt nevnt også i et tidligere blogginnlegg). En fantastisk bok – som jeg i alle fall kan anbefale for dem som er interessert i løping og i fenomenet utholdenhet;

IMG_2239

Med andre ord; ikke nok med at jeg løper, men jeg snakker om løping, leser om løping, tenker på løping. Ikke er jeg noen toppløper heller, men en helt vanlig mosjonist. Så hvorfor denne lidenskapen for løping – en lidenskap som egentlig bare har blitt sterkere med årene? Jeg har tenkt en del på dette (og vært innom det i blogginnlegg tidligere, bl.a. her). Desto mer interessant å få egne refleksjoner bekreftet og temaet utdypet gjennom bøker som Eat & Run og Born to run.

Jeg leste første gang om Scott Jurek i Christopher McDougalls etterhvert så berømte bok Born to run (i norsk oversettelse Født til å løpe). Det var noe ved Jurek som fascinerte meg, og jeg fant etterhvert mer informasjon om ham på nettet. Jeg skjønte fort at han måtte være en spesiell person – ikke bare på grunn av sine fremragende løpsresultater, men også på grunn av sin personlighet og løpsfilosofi. Og Eat & Run bekrefter dette inntrykket. En ting er at Jurek er veganer – noe han ikke bare kombinerer med å være i verdenstoppen på de lengste løpsdistansene av dem alle – ultraløpene, men han begrunner også langt på vei løpssuksessen med sitt plantebaserte kosthold.

Kanskje enda mer spennende sett fra mitt ståsted (jeg er nok ingen potensiell veganer) – er betraktningene i boka rundt hvorfor Jurek (og forsåvidt også andre) i det hele tatt løper, og til og med vier en stor del av livet til det. Denne dimensjonen blir særlig sterk mot slutten av boka, som omhandler en vanskelig periode i Jureks liv – med blant annet skilsmisse og morens dødsfall etter mange år med alvorlig sykdom. I etterkant av disse hendelsene stiller han seg spørsmålet om han i det hele tatt skal fortsette med løpingen. Og i den forbindelse er det at han sammen med en kamerat legger ut på løpetur langs Tonto Trail gjennom Grand Canyon. I 30 timer løper de før turen omsider tar slutt. Jeg skal ikke male ut detaljene fra denne turen (anbefaler heller å lese boka), men det er interessant hvordan Jurek beskriver den mentale opplevelsen av denne bestemte – og (vil i alle fall de fleste si) ekstremt langvarige – løpeturen; «(…), we didn’t know anything except the land and the sky and our bodies. I was free from everything except what I was doing at that very moment, (…).»

Frihet. Fullstendig tilstedeværelse her og nå. Slik jeg tolker de refererte setningene fra boka, er det dette som er essensen i det hele. Og det gir mening også for meg. Ved å løpe oppnås en tilstand av tilstedeværelse og frihet. Tilstedeværelse og frihet er igjen opphav til velvære. Tilstedeværelse og frihet gir en følelse av «flyt». Det spiller ingen rolle om ambisjonen er å løpe 5, 42 eller 100 kilometer.

Derfor håper jeg selv at jeg skal bli å finne løpende i Nøstvedtmarka – og andre steder – i fortsatt mange år framover;

IMG_2234

Det er også et faktum at jeg unner  mine barn – her ved yngstedatter Anja – akkurat samme skjebne;

IMG_2224

Read Full Post »

Older Posts »