Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fri som fuglen i Asker/Bærum’ Category

I dag har jeg løpt! – Og hva så? tenker du kanskje. – Det driver jo den dama på med støtt.

Joda, jeg gjør kanskje det. Men det er ikke hver dag jeg løper maraton. Det har jeg faktisk ikke gjort siden september 2012 (noe som også ble startskuddet for denne bloggen). Jeg skulle ha gjort det i Frankfurt i oktober i år, men da ble jeg syk og måtte stå over. Etter det har det ikke vært noen spesifikk maratontrening på meg. Jeg tror de lengste løpeturene jeg har hatt siden oktober har vært på 12-13 kilometer, og jeg har ikke en gang vurdert å løpe noen maraton før tidligst neste sommer. Ikke før sist søndag, det vil si for fem dager siden. Da jeg var ute og løp den dagen, traff jeg på Wenche som jeg løper sammen med i Skimilajoggen, og som nevnte at hun skulle løpe Ribbemaraton. Hun har nevnt det tidligere også (både hun og to til fra Skimilajoggen skulle delta), men det var først etter at vi skiltes nå på søndag at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle stille selv også. Jeg begynte kort sagt å leke med tanken på at det her lå en siste mulighet til å få løpt et maraton i 2013. For en gangs skyld greide tanken på hvor gøy det hadde vært, å trumfe tanken på at jeg ikke hadde trent nok. Og dermed meldte jeg meg på.

Hva går det så ut på – dette Ribbemaraton? Jo, det er et maraton som arrangeres hvert år på 3. juledag. Starten går ved Løplabbets forretning i Sandvika og løpet ender ved Ski Storsenter, der Løplabbets forretning i 3. etasje møter slitne løpere med kanelboller, bananer, cola og twist. Men før de godsakene kan nytes skal det altså løpes en full maratondistanse. Imidlertid er det mye som skiller dette løpet fra ordinære maratonløp. For eksempel er det ingen mat-/drikkestasjoner underveis. Man har i stedet et par «faste» bensinstasjoner som løperne stikker innom for kjøp av det man måtte trenge av mat og drikke. Og det er de utgiftene man har, for deltakelse i selve løpet er gratis. Det er heller ingen offisiell tidtaking. Man tar tiden selv og oppgir den ved ankomst Løplabbet i Ski. Sist, men ikke minst, markedsføres dette som et sosialt løp – og ikke som et løp der slutt-tiden står i fokus. Det siste var helt avgjørende for at jeg meldte meg på – i den formen (jeg trodde at) jeg var i.

Et annet særtrekk ved løpet er at selve løypa er hard til en maraton å være. Den er kupert, særlig fra Oslo og sydover, med bakken fra Gamlebyen forbi Sjømannsskolen og opp på Nordstrandsplatået som den tøffeste. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, da jeg sto ved starten kl. 10 i dag – sammen med et rekordstort startfelt på over hundre løpere. Samtid var jeg rolig og ganske så «ambisjonsfri». Jeg hadde allerede tenkt på at dersom jeg «møtte veggen» tidlig, var det alltids mulig å bryte og hoppe på et tog på Oslo S eller en av de andre stasjonene mellom Oslo og Ski. 

Men det ble aldri behov for å hoppe på noe tog. I stedet opplevde jeg at jeg «hadde dagen» og greide å løpe relativt ubesværet hele veien. Jeg vurderte å gå opp bakken forbi Sjømannsskolen, men endte i stedet opp med en rolig løperytme der også. Jeg vil vel si at det var det nærmeste jeg kunne komme gange samtidig som det kunne kalles løping – men det fungerte i alle fall. Jeg holdt fint opp bakken og også opp de påfølgende bakkene. Faktisk var det utforbakkene som var de verste etterhvert som løpet skred fram. Beina ble ganske vonde etter et par mils løping, og vondest var de i utforbakkene.

Mellom Sandvika og Oslo løp jeg i større eller mindre grupper med andre løpere. Etter å ha passert Sjømannsskolen lå jeg en stund alene, før jeg fikk selskap med Wenche fra bensinstasjonen på Holtet. Fra Langhus og inn ble det aleneløping igjen (Wenche løp som ventet fra meg på slutten – jeg er ikke helt på hennes nivå for å si det sånn). Men enten jeg løp sammen med noen eller alene, storkoste jeg meg med dette løpet. Jeg tror dette er eneste gang jeg ikke har hatt en eneste negativ tanke å bale med i hodet under et løp. Og det hadde utvilsomt sammenheng med den avslappede rammen rundt Ribbemaraton. Om jeg brukt noen minutter til eller fra i do-kø på en bensinstasjon, spilte liksom ingen verdens rolle. Hvilken tid jeg skulle komme inn på til slutt, spilte heller ingen verdens rolle. Vel, ikke før jeg hadde en snau kilometer igjen. Da skjønte jeg at jeg kunne komme inn på under 5 timer (pauser inkludert). Der og da overrasket jeg meg selv med å hente fram noen krefter jeg ikke visste at jeg hadde – og la inn en langspurt inn mot Ski sentrum. Etter 4 timer 57 minutter 52 sekunder nådde jeg omsider inngangspartiet til Ski Storsenter.

Aldri har jeg gledet meg så stort over rulletrappene i storsenteret som jeg gjorde på vei opp til Løplabbet. Eller over kanelboller og cola for den saks skyld. Og sjelden har jeg blitt så positivt overrasket over egen gjennomføring av et løp. På et tidspunkt da jeg trodde treningsgrunnlaget var alt for dårlig for en maraton, fungerte det faktisk rimelig bra. Før start, mens vi løperne sto som sild i tønne inne i Løplabbet Sandvika, ropte arrangementsansvarlig ut til oss med glimt i øyet: «Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til på 3. juledag enn å løpe Ribbemaraton?» For egen del var – og er – svaret uten tvil: «Nei, jeg har overhode ikke noe bedre å ta meg til på en 3. juledag enn å løpe dette fantastiske løpet!» En stor takk til de som gjorde det mulig; de som hadde ansvaret for arrangementet, som bakte haugevis med kanelboller og som skapte en så fin ramme rundt det hele. Takk også til alle hyggelige med-løpere!

Til slutt en takk til beina mine, som bragte meg løpende hele veien fra Sandvika til Ski 🙂 Nå kan dere hvile;

IMG_7719

Read Full Post »