Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2014

Etter å ha løpt Sentrumsløpet på lørdag, passet det å gjøre noe langt mindre anstrengende på søndag. Jeg var kjent med at det i anledning Naturvernforbundets 100 års jubileum var åpnet kunstutstilling på Soli Brug i Sarpsborg. En utstilling med verk av ni forskjellige kunstnere – med én ting felles; motivene er alle relatert til natur. Jeg hadde ikke vært på Soli Brug tidligere, og hadde i tillegg til å se kunsten også lyst til å se stedet. Soli Brug ved Ågårdselva var i perioden 1860-1880 Nord-Europas største sagbruk, så dette er et sted med en lang og rik historie. Nærmere informasjon om stedet finner du her.

Jeg dro dit sammen med min mor, og vi hadde ikke før kommet ut av bilen, før vi skjønte at det var et særdeles idyllisk sted vi hadde kommet til;

IMG_8124

IMG_8126

IMG_8132

Flere av husene var fyllt opp med kunst – og det var bare en ting å si om utstillingen: Veldig, veldig bra! Vi nøt kunsten, vi nøt stedet, vi nøt været – og vi nøt godsakene i kaféen. Virkelig en flott utflukt. Kan anbefales! Og utstillingen – den er åpen til 11. mai, info her.

IMG_8140

IMG_8137

IMG_8138

IMG_8144

 

 

Reklamer

Read Full Post »

Sentrumsløpet 2014. Klokka er noen minutter over tre. Jeg står ved startstreken. Skuer framover etter puljen som nettopp er sluppet av gårde. Er rolig og spent på samme tid. Tenker på Follotrim-løpet tre dager tidligere. Fem tunge kilometer. I dag venter ti. Blir de like tunge, mon tro? Jeg setter min lit til en reprise på fjoråret; tungt åpningsløp i Follo-trimmen på en onsdag, godt gjennomført Sentrumsløp påfølgende lørdag.

Starten for min pulje går. Jeg er godt plassert langt framme. Gleder meg over at jeg slipper å løpe i kø de første titalls meterne. Men allerede i bakken opp mot Slottsplassen merker jeg varmen. Det er rundt 20 grader i skyggen, 26. april. Jeg er ikke vant til slik varme ennå, tenker jeg.

En-kilometersmerket passeres. Jeg ser på klokka. Har jeg brukt så lang tid på den første kilometeren? Jeg som til og med slapp kø i starten? Jeg puster tungt allerede. Tenker på varmen. Den er ikke bare der ute, rundt meg. Den er inne i hodet mitt også. Manifesterer seg i tankene. Får hodet til å koke. Får tunga til å klebe seg til ganen. Sandpapir.

Jeg prøver å konsentrere meg om beina. De virker merkelig tomme for krefter. Tunge og samtidig tomme. Jeg prøver å øke farten. Uten å lykkes nevneverdig. På begge sider siger folk forbi meg. Ikke noen få. Mange. Det var ikke sånn det skulle være. Varmen, tenker jeg, det må være varmen.

Jeg passerer to kilometer. Og lurer på hvorfor jeg i det hele tatt driver med dette. Slite sånn, i denne varmen. En stemme trenger seg fram i hodet: «Du kan jo bryte.» Bryte? Bare gli umerkelig ut til siden, snu, og gå de to kilometerne tilbake? Jeg ser meg rundt. Jeg er ikke alene. De er foran meg, bak meg, på siden av meg. Alle disse tapre menneskene som løper. Som strever med det samme som meg, mange av dem. Med varmen, med tunge tomme bein, med et treningsgrunnlag fra vinteren som kanskje ble magrere enn de hadde tenkt. De løper. De bryter ikke. Jeg tenker: Glem det!

Jeg må finne en mening. Skape meg et mål med dette løpet. Så jeg bestemmer meg. Dette løpet er en treningsøkt. En hard og god sådan. Det er ikke i dag jeg skal «gjøre det» resultatmessig. Det skal jeg gjøre en annen gang. En gang, når beina ikke er like tomme. En gang, når musklene svarer, igjen.

Omsider er jeg ved Frognerparken. Jeg oppdager at de har lagt om løypa gjennom parken. Lagt den om slik at man må løpe en ekstra motbakke opp mot Monolitten. For sikkerhets skyld, liksom. Tenkte de ikke på at dette kunne bli en varm dag? Tenkte de ikke på at noen skulle måtte løpe opp her med TUNGE bein?

Etter motbakken er det kø. Slik det blir på smale gangveier når horder på horder av løpere inntar dem. Greit nok. Da har man i alle fall ikke annet valg enn å løpe sakte. Roe pulsen noen hakk. Samle krefter. Krefter som skal brukes til å forsere Bygdøy Allé. Helt til man i den andre enden av alléen når fram til drikkestasjonen. Det er den som er målet nå, i første omgang.

I Bygdøy Allé går det svakt oppover. Helt til det omsider bikker og begynner å gå nedover. Det er skygge i Bygdøy Allé. Og en vannslange som byr på en kjærkommen dusj. Jeg gisper når det kalde vannet treffer ansiktet, brystet, magen. Fem kilometer er passert. Jeg er halvveis og det går nedover og det er skygge og jeg skal snart få drikke og jeg har fått en dusj. Sa noen at det var plagsomt å løpe Sentrumsløpet?

Drikkestasjonen. Oasen. Først en stopp på venstre side; sportsdrikk. Så over til høyre side; vann. Jeg står rolig og drikker. Smått desperat etter å få i meg de livgivende dråpene. De som skal gli ned gjennom halsen, via buken og ned i beina, hvor de skal omdannes til KREFTER. Javel.

Jeg får opp farten litt. Passerer noen andre løpere. Nærmer meg Vika og har utsyn over Rådhusplassen. Ser denne lange «slangen» med løpere foran meg. Slangen bukter seg over plassen, helt til den forsvinner ut i retning Stortinget. For så å komme til syne igjen i krysset Akersgata/Rådhusgata, bevege seg tilbake mot Rådhusplassen og ta av ut mot kaiområdet. Åttetusenfirehundreogtjueni løpere i slangeformasjon. Som om vi var én stor organisme.

Én ting vil jeg huske fra Rådhusplassen. Vannslangen. Atter en dusj. Et nytt lite rush av krefter. Som varer til bakken forbi Stortinget. Der går det tungt igjen. Men nå er det ikke langt igjen. Snart bare to kilometer. Jeg ser slutten på den nå. Slutten på denne «treningsøkta» som jeg har betalt dyrt for å være med på. Og som er verdt hver krone.

Langs kaia tar jeg meg i å lytte. Det er bare to ting å høre. Pust. Og løpende føtter. Jeg elsker lyden av løpende føtter.

Når jeg løper langs muren til Akershus festning får jeg øye på en rygg. Ikke en hvilken som helst rygg. Min datters rygg. Den gule singleten, den lange fletta. Anja! tenker jeg glad. Og gjør dagens største feilvurdering. Jeg er sikker på at jeg skal ta henne igjen. Ta henne igjen – og så kan vi løpe sammen til mål. Så gøy! Det slår meg ikke at jeg ikke skal greie å ta henne igjen. For jeg nærmer meg jo. Helt til hun setter opp farten. Går det an? Har hun krefter til det? Hun – og ikke jeg? Der og da må jeg bare innse én ting. Hennes bein er i stand til noe som mine bein ikke er i stand til. I alle fall ikke i dag.

Så mange kvartaler vi må passere før vi kommer til Karl Johan. Har det vært så mange kvartaler her før? Men så; en sving til venstre og jeg er der. På Karl Johan, så på Egertorget, og så ser jeg det. Målseilet. Og jeg løper. Ikke SPURTER slik jeg har gjort mot mål mange ganger før. Men løper gjør jeg! Til jeg krysser mållinja, stanser opp, hiver etter pusten og slipper til bøttevis med endorfiner. Lar dem rase gjennom kroppen. Og priser meg lykkelig for at jeg ennå har til gode å bryte et løp jeg stiller til start i.

Så finner jeg dem i mengden; først datteren med den gule singleten, så datteren med den oransje singleten. Den går i arv – løpelykken.

IMG_4432-1

 

 

 

 

Read Full Post »

Skjærtorsdag morgen. Det er null grader, snø i lufta og et fint lag med nysnø oppå den gamle grovkornete snøen. Vi smører med rødt og gir oss i kast med skiløypa Aumdalen rundt.

IMG_4084

IMG_4086

Når vi etterhvert kommer opp i høyden, blir det tørrere i snøen og rød Swix fungerer ikke like godt lenger. Det kladder og jeg, som har vært mest generøs med smørningen i utgangspunktet, må smøre om. Fra rødt til blått. Det fungerer bra, i første omgang til Nordre Langsetra;

IMG_4087

Tungt skydekke, snø i lufta, blå-føre. Den er vinterlig denne dagen. Ikke vår-vinterlig, men ekte vinterlig. Helt til vi etter utforbakkene fra Langsetra kommer ned til Kurøsta. Her kan vi konstatere at Auma er åpen og at det bare er et spørsmål om tid før «snøbrua» over elva ikke lenger er farbar for skigåere, enn si eksisterer i det hele tatt;

IMG_4094

Herfra og «hjem» til setra er det slutt på silkeføret. Nå er det erstattet av et ganske så sugende mildværsføre, og på de siste få kilometerne bruker vi lang tid. Til gjengjeld stikker sola fram gjennom en sprekk i skydekket. Der holder den seg til vi er tilbake på setra og det igjen så smått begynner å snø. Det var ikke meldt sol denne dagen, men vi tar takknemlig imot de solstrålene vi kan få;

IMG_4098

Natten igjennom står skiene «på vent», i snøvær og vind som trolig når kuling styrke. I alle fall blåser det såpass at vi to i seterhuset våkner fra tid til annen, som følge av at den sedvanlige stillheten er erstattet med vindens hvining rundt hushjørnene.

IMG_8093

Langfredag morgen. Fortsatt blåser det, men ikke like sterkt som gjennom natten. Og himmelen – den er tindrende blå, bare ispedd en og annen hvit godværssky. Vi pakker godt med mat og drikke i tursekken, setter oss i bilen og kjører til Kvikneskogen – nordvest i Tynset kommune. Målet for dagen er en tur i Knutshø landskapsvernområde – og kanskje, kanskje, kan vi nå toppen av Høggia. Men det avhenger av dagsform og føreforhold, for en tur til Høggia er en dagstur i ordets rette forstand. En heldagstur. Uansett, det er en drøm for meg, det å komme opp på Høggia for tredje gang i mitt liv (mannen min har vært der flere ganger). Nå er det fire år siden sist jeg var der oppe. I påsken i fjor var vi inne på Låggisætra, men uten å gå den siste etappen opp på Høggia.

I stigningen opp mot det såkalte «Stenbruddet» veksler føret mellom nysnø og blanke, harde flater der vinden har blåst nysnøen helt vekk. Og oppe i høyden registrerer vi at bar-flekkene er mange – og store. Her har vind og solvarme over lengre tid tæret godt på det som har vært av snø.

IMG_4103

Men variasjonen er stor. Over store områder ligger det fortsatt godt med snø, og så langt er det ikke noe problem å ta seg fram på ski.

IMG_4105

IMG_4106

Vi krysser Stor-Børsjøen og ankommer Børsjøsætra – en plass jeg synes er utrolig fin;

IMG_4108

IMG_4112

Etter en rast her går vi et par kilometer til – i østvendte hellinger med mye snø. Nå er det også blitt helt vindstille. Så når vi et høydedrag med utsyn vestover – mot Låggia (Høggia ligger bakenfor). Og her – over store områder – er det så godt som helt slutt på snøen;

IMG_4117

Vi vurderer å gå videre; bære skiene på de bare områdene og gå på ski der det er snø. Men vi finner ut at dette vil være en for tidkrevende og strevsom måte å ta seg fram på, hvis Høggia skal være målet. Vi velger å snu, og dermed ble det ikke noen tredje tur på Høggia denne påsken heller. Men drømmen lever videre. Og utsikten til Låggia var uansett fin å få med seg. Og en nydelig dag på fjellet – det har vi absolutt fått!

IMG_4119

IMG_4132

Tilbake på setra i Aumlia får vi denne kvelden med oss en fantastisk flott solnedgang. Og i morgen er det atter en dag; vår siste på Tynset denne påsken.

IMG_8114

Påskeaften morgen. Værmeldingen kvelden før sa sol, men denne morgenen justeres den til: «Noen skyer i nordlige fjellstrøk». Jeg går skitur alene denne dagen. Kommer av gårde før klokka ti, og følger løypa opp mot Grønfjellet og Finstadhøa. Ved løypekrysset på Veslklettmyra følger jeg løypa mot Brydalskjølen – til jeg ved neste løypekryss igjen tar av opp mot Finstadhøa.

IMG_4136

IMG_4137

Løypene er kjørt opp med løypemaskin samme morgen. Likevel er det få mennesker å se på Grønfjellet denne tidlige formiddagsstunden. Kanskje på grunn av skydekket? Kanskje fordi det er såpass tidlig på dagen? Uansett – jeg gjør ikke noe av å være «alene med fjellet» en stund.

IMG_4138

IMG_4139

Jeg gjør en kort stopp på Finstadhøa – dette fantastiske topp-punktet med 360 graders fjellutsikt – før jeg kjører korteste vei ned igjen. Og møter noen flere folk langs løypa på vei ned enn på vei opp. En riktig fin tur ble det – og en fin avslutning på årets fjellpåske 🙂

IMG_4145

Finstadhøa

IMG_4142

Utsikt sydøstover fra Finstadhøa

 

Read Full Post »

Tynset – stedet for de ultimate ferieopplevelsene! Særlig vinterstid og i påsken. Et sted som er rimelig snøsikkert – selv i en påske som starter langt ute i april, slik som i år. Igjen var vi innlosjert på seter i Aumlia for noen dager, med utsikt til Tronfjell – og til en høy og stadig vekslende himmel;

IMG_8087

Utsyn fra Aumlia mot Tronfjell ankomstdagen 15. april

Et lite apropos til fenomenet «snøsikkert»; Den første kvelden på setra leser jeg Aftenpostens oppslag om «Kortere og kortere skisesonger i Marka». Om en trend som er veldig klar: Det blir færre skidager. Vintrene er i snitt kortere og mildere enn de var før. Denne vinteren var det 81 skidager (definert som dager med mer enn 25 cm snø) ved Bjørnholt i Nordmarka, mot «normalt» 136 dager. Østmarka endte denne vinteren opp med bare 6 (!) skidager. Og meteorologen og klimaforskeren som uttaler seg i artikkelen er begge klare på at vi må belage oss på kortere skisesonger. Eller som meteorologen formulerer det; «Man må belage seg på rulleski i en lengre periode av året.» Vel, jeg går ikke på rulleski. Det ville uansett ikke kunne erstatte skiturer i skog og mark – på snø.

Det er mange konsekvenser ved klimaendringene som er mer alvorlige enn at jeg, og mange med meg, får færre skidager å nyte i vinterhalvåret. Konsekvenser som spenner over en rekke tema – fra ekstremvær, flom og tørke til matsikkerhet og tap av biologisk mangfold. Like fullt kan det å gå på ski være så viktig for enkelte av oss, at reduksjon i antall skidager alene er nok til å gi en følelse av å miste noe man egentlig ikke har råd til å miste.

Men tilbake til årets påskeferie. Turen jeg gikk den første dagen i Aumlia, var kanskje ikke den aller mest spennende. Det var gråvær, og i skiløypene var det tilsynelatende isete og hardt. Mens mannen min tok seg av snømåking (for å bedre framkommeligheten til utedoen!), tok jeg beina fatt og gikk langs veien, til Hemstadvangan og tilbake igjen. En ettermiddagstur på rundt halvannen time. God trim, i alle fall.

Men om dagen var aldri så grå, bød kveldshimmelen på noen kjærkomne lysglimt i det fjerne;

IMG_8091

Solnedgang, Aumlia 16. april

Og jeg visste, at neste dag var det meldt snø. Dermed satte jeg min lit til bedring i skiføret. Ikke forgjeves; etter dette skulle det følge tre klisterfrie skidager 🙂

 

Read Full Post »

Etter min rekordtidlige sykkeldebut i midten av mars, har det blitt fint lite sykling. Rettere sagt ingen ting. Hovedårsaken til det har nok vært min smule latskap. Det vil si at jeg har kviet meg for å gå løs på vårrengjøring av sykkelen. Jeg hoppet over den før sykkelturen i mars, men visste at det før eller siden måte gjøres. Sykkelkjede og krans var rett og slett ganske «grisete» og trengte en rens. Med påskeferie frigjøres det tid, og i dag tok jeg meg endelig «på tak» – vasket sykkelen og skiftet bremseklosser.

Så ble det sykkeltur. En fin ettermiddagstur til Langhus stasjon, forbi Bensekulpen, videre til Vevelstad, forbi Stallerudhytta (speiderhytte) og så til Kloppa – husmannsplassen ved innsjøen Assuren. Været var fint, men det var nordavind og ganske kjølig.

IMG_4037

Bensekulpen

Hvitveisblomstring ved Stallerudhytta

Hvitveisblomstring ved Stallerudhytta

Kloppa

Kloppa

Assuren

Assuren

Ved Assuren la jeg inn en rast, med påfyll av kjeks og «vidunderblandingen» nøtter, rosiner og mørk sjokolade. Deretter var det bare å gyve løs på hjemveien – først til Fløysbonn og derfra langs lysløypa til Oppegård – med kort fotostopp ved Grytetjernet.

Grytetjernet

Grytetjernet

Fra Oppegård bar det etterhvert inn i Nøstvedtmarka nordfra, og derfra og hjem ble det en fin kombinasjon av grusvei- og stisykling.

Mellomstuene, Nøstvedtmarka

Mellomstuene, Nøstvedtmarka

Det var nydelig med en sykkeltur igjen! Det bør bli flere framover, så jeg får opparbeidet litt «sykkelstyrke» i beina. Den var det så som så med da jeg forserte bakkene i dag, kjente jeg. Men det er en fin treningsrunde dette. Fin veksling mellom asfalt, grus og sti, og relativt kupert.

Det var forresten ikke mulig å unngå «gjørmesykling» gjennom Nøstvedtmarka i dag. Så den vårrengjøringen…;

IMG_4063

Read Full Post »

«En stille, halvmørk aprilmorgen begynner plutselig måltrosten å synge fra toppen av en gran. Det er ingen søvnig eller forsiktig sang. Fuglen setter i for fullt med en gang. Det er som om den vekker naturen.»

Når denne teksten fra Norges fugleliv (Det beste A/S, 1979) plutselig materialiserer seg – denne aprildagen da jeg endelig har kommet meg ut i Hebekkskogen før klokka åtte en søndagsmorgen, utstyrt med kamera og kikkert – da kan jeg slå fast at morgenstund virkelig har gull i munn.

IMG_7997

Først hører jeg sangen til fuglen – som hermer villig vekk etter en rekke andre fugler; de vakreste strofer bare «triller» ut av den. Så får jeg øye på den der den sitter i grantoppen, gjennom kikkerten ser jeg tydelig det spettede brystet. Og jeg undres over at det kan være mye lyd i en så vever skapning.

Det er langt fra folksomt i skogen så tidlig på morgenen, men etter en halvtime møter jeg en mann med hund. Kanskje har han besøkt «Hundehjørnet»? Når jeg selv kort tid etter passerer dette innhegnede området i Hebekkskogen, etablert til glede for to- og firbente beboere på Hebekk (og omegn), er det imidlertid helt stille der;

IMG_8001

Eller forresten – helt stille? Det er det jo ikke. For fuglene, de er i full gang med sin morgenkonsert. Og jeg går ikke langt før jeg igjen får bruk for kikkerten. For hvilken fugl er det som sitter der – på en kvist i et løvtre et stykke foran meg – og ikke så alt for høyt oppe heller? Gjennom kikkerten ser jeg den brunfargede ryggen på fuglen, de fine detaljene i fjær som dekker fjær. Den sitter bokstavlig talt «med ryggen til», men jeg kan også skimte litt av siden på den, og ser den rustrøde fargen som brer seg ut fra undersiden av vingen. Enda en trostefugl. Rødvingetrosten denne gang.

Jeg sukker litt over det faktum at jeg ikke er i besittelse av fotoutstyr som muliggjør nær-fotografering av fugl – og kompenserer med å ta bilder av noe som står helt stille og som jeg kan komme så nær jeg bare vil;

IMG_8010

IMG_8012

Det er nesten så jeg føler er rush av lykke når jeg får sjansen til å hengi meg til min noe sære interesse for kjuke-fotografering!

IMG_8022

IMG_8031

IMG_8021

– Kult, tenker jeg, før jeg igjen konsentrerer meg om «morgenkonserten» og løfter blikket mot trærne rundt meg for om mulig å fange noen av «konsertmakerne» i kikkertsiktet. Og joda – jeg får se bokfinken – en hunn og etterhvert flere hanner, jeg får se den allesteds nærværende kjøttmeisen, og jeg får se «favorittfuglen» min – rødstrupa – både tre og fire ganger i løpet av turen. Den er så vakker, den vesle rødstrupa, og så kvikk og morsom i sin væremåte, at jeg fylles med glede bare ved synet av den. Og nå har jeg i tillegg sangen dens å glede meg over «på toppen».

Jeg følger ikke bare oppgåtte stier denne morgenen, og plutselig befinner jeg meg på et sted jeg knapt har vært på – eller bare har sust forbi i skiløypa vinterstid. Jeg leser på skiltet som er slått opp der, at her ligger tuftene etter en gammel husmannsplass kalt Hauglandstuen. Det slår meg hvor mye gammel historie som er gjemt i dette skogområdet. Og hvor fine innslag de fortsattt er, disse gamle husmannsplassene, med sine hustufter og sine store flotte løvtrær;

IMG_8043

IMG_8041

Og det er ved jordekanten rett øst for Hauglandstuen jeg skal få dagens store fugleopplevelse. Etter forgjeves å ha lett med blikket etter en fugl som synger ett eller annet sted på dette løvskogarealet med islett av gran, er jeg i ferd med å gi opp og vandre videre. Jeg er på vei ut mot stien, men noe holder meg igjen – noe som det i ettertid er vanskelig å forklare hva var. Det er som om området rundt denne husmannsplassen ikke helt vil gi slipp på meg ennå – som om noe sier «Vent! Det er fortsatt noe å oppleve her inne.»

IMG_8036

Så snur jeg da, og går et par skritt tilbake. Og der, innimellom greinene på et stort tre foran meg, får jeg plutselig se to fugler, flyvende etter hverandre – lekende, nærmest dansende i lufta.  De to fuglene er litt større enn de «vanlige» småfuglene, og i motlyset ser jeg at de «skinner» i flere farger. Fargene får meg først til å tenke «nøtteskrike» – men nei, her er det for mye som ikke stemmer. Det jeg fort skjønner, er at dette er en fugl jeg ikke har sett før. Jeg får opp kikkerten og får et raskt glimt av de to lekende fuglene. Og når jeg ser den svarte strupeflekken og det særdeles kraftige nebbet, da vet jeg; Kjernebiter! Jeg vet det – eller i alle fall tror jeg vet det – fordi jeg helt fra jeg var barn har hatt denne fugleinteressen – som aldri har gjort meg til noen ordentlig hobbyornitolog, men som i det minste har medført at jeg har en del navn og bilder fra mine gamle fuglebøker «i hodet».

Fuglene flyr raskt videre, over hodet på meg. Jeg snur meg etter dem, og er så heldig å få ett kort glimt til av dem i kikkerten idet de tar en liten «loop» tilbake. Og så er de borte. Men i hodet mitt leker de videre – dette synet slipper ikke taket på en stund.

Jeg begynner på hjemveien, og observerer et svarttrost-par som på sin karakteristiske måte piler over stien og forsvinner inn i skogen. Jeg har ikke hastverk denne søndagsmorgenen – og derfor, etter en strekning på velkjente stier…;

IMG_8051

… tar jeg igjen en avstikker inn på en sti jeg ikke har gått før;

IMG_8053

Den er smal og sikkert ikke så mye brukt, denne stien som følger Hebekkmosen langs vestsiden. Her er det furuskogen som dominerer, og fuglesangen stilner av. Etter en stund tar den seg litt opp igjen, men det skjer først når jeg nærmer meg Hebekk og skogen igjen får mer blandingspreg. Ikke så langt fra myrkanten får jeg forresten se en stor fuglekasse, som noen har festet til et tre. Mon tro hvem som bor i denne?

IMG_8066

På «bakkeplanet» er det andre ting som fascinerer, som for eksempel stri kråkefot;

IMG_8061

IMG_8055

Når jeg har passert myra, er veien hjem kort. Da gjenstår bare en «utsjekk» av tysbast-lokaliteten (se forrige innlegg);

IMG_8070

I tillegg registrerer jeg at etter en nesten tre timers morgentur i skogen, er det fortsatt så tidlig på dagen at hvitveisen ikke helt har åpnet opp blomstene sine ennå;

IMG_8075

Vel hjemme leser jeg meg opp på kjernebiter – på nett og i gamle fuglebøker. Jeg lærer at denne fuglen, som i sin tid var for en sjeldenhet å regne her til lands, har blitt vanligere de siste årene og at den har utvidet utbredelsesområdet sitt. Jeg leser også at den er sky og helst holder seg skjult i trekronene. Desto mer gledelig at jeg fikk disse glimtene av den (eller dem – de var jo to, et par antar jeg)! Og heldig at jeg var ute på fuglekikketur nå og ikke etter at løvet har sprunget. Da ville disse vakre fuglene kanskje nettopp vært skjult i trekronene.

Jeg gjør en ting til denne søndags formiddagen: Jeg registrerer meg på Artsobservasjoner.no og legger inn observasjonen av kjernebiter i fugleregisteret der. Og når jeg først er i gang, legger jeg også inn tysbasten i registeret for vekster. Klikk gjerne på lenken og sjekk ut «artsobs» du også!

Men dagens naturopplevelser er ikke slutt med dette. Senere på formiddagen legger vi ut på løpetur i den samme Hebekkskogen, yngstedatteren min og jeg. Jeg tar henne med langs den «nyoppdagede» stien på vestsiden av Hebekkmosen. Hun løper foran meg, og plutselig stopper hun opp. Sier ikke noe, peker bare mot høyre. Og der er de – Skogens dronning, prins og prinsesse – elgfamilien som jeg «traff på» tidligere i vinter (se blogginnlegg her). Det må være den samme familien – jeg velger i alle fall å tro det. Jammen er de blitt store nå, fjorårskalvene. De oppdager oss selvfølgelig raskt, og moren og den ene kalven løper innover i skogen. Den andre kalven blir imidlertid stående og betrakte oss nysgjerrig en stund før den finner det for godt å følge etter de to andre. Jeg skritter opp avstanden dit den sto. Ca ti meter. Og jeg gremmes over at jeg ikke hadde med det lille kameraet (som jeg jo ofte har med på løpeturer), for nå hadde jeg faktisk hatt tid nok mens den sto der, til å få tatt et bilde. Anledningen ville til og med ha bydd seg en gang til, for det viser seg at de ikke har beveget seg langt, disse elgene. Vi løper bare noen få meter før vi igjen får se dem mellom trærne noen meter foran oss. Igjen stopper vi. Og scenariet gjentar seg; kua og den ene kalven beveger seg videre innover i skogen, mens den andre blir stående noen sekunder før den følger etter. Særlig skremt virker forresten ingen av dem. De er nok så vant til folk, elgene som lever i Hebekkskogen, at de for lengst har skjønt at de har lite å frykte fra joggere og turgåere.

Til slutt må jeg bare beklage; jeg har ikke bilder å servere hverken av kjernebiter eller elg – sånn er det bare. Men ta en tur ut i skog og mark – så får du kanskje se dem selv. Og du – ikke glem kikkert 🙂

 

 

Read Full Post »

Det har blitt rene livsstilen, dette; løpe, fotografere, blogge. Være ute. Se, lytte, sanse. Nyte naturen. Om det så bare er i Hebekkskogen. Komme hjem, sortere bilder. Timen i sofaen med Mac’en i fanget. Blogguniverset.

Sært, kanskje? Jeg vet ikke. Men noen leser. Til min undring. Og glede. Så her kommer nok en tur-beretning – i bilder,  og nok en gang fra Hebekkskogen. En overraskelse på denne lille løpeturen, var  tysbasten jeg plutselig oppdaget – vakkert blomstrende på bar kvist. Jeg har ikke sett den i Hebekkskogen før, men nå var den altså der, kun en enslig busk så vidt jeg kunne se. Vakker er den som sagt, men også svært giftig. Ikke minst gjelder det de røde bærene som etterfølger blomstringen.

Vår!

Vår!

Den blå blomstrer fortsatt...

De blå blomstrer fortsatt…

... men nå kommer de hvite også

… men nå kommer de hvite også

Tysbast - i Hebekkskogen!

Tysbast – i Hebekkskogen!

Finværskveld i skogen

Finværskveld i skogen

Kveldsstemning

Kveldsstemning

Nærfriluftsområder - forebyggende folkehelsearbeid

Nærfriluftsområder – forebyggende folkehelsearbeid

Samme tysbast-plante - fotorunde nr. 2

Samme tysbast-plante – fotorunde nr. 2

Kveldshimmel - atter en gang

Kveldshimmel – atter en gang

Takk for turen, fivefingers ;-)

Takk for turen, fivefingers 😉

Read Full Post »

Older Posts »