Påskeglede på snø

Skjærtorsdag morgen. Det er null grader, snø i lufta og et fint lag med nysnø oppå den gamle grovkornete snøen. Vi smører med rødt og gir oss i kast med skiløypa Aumdalen rundt.

Når vi etterhvert kommer opp i høyden, blir det tørrere i snøen og rød Swix fungerer ikke like godt lenger. Det kladder og jeg, som har vært mest generøs med smørningen i utgangspunktet, må smøre om. Fra rødt til blått. Det fungerer bra, i første omgang til Nordre Langsetra;

Tungt skydekke, snø i lufta, blå-føre. Den er vinterlig denne dagen. Ikke vår-vinterlig, men ekte vinterlig. Helt til vi etter utforbakkene fra Langsetra kommer ned til Kurøsta. Her kan vi konstatere at Auma er åpen og at det bare er et spørsmål om tid før «snøbrua» over elva ikke lenger er farbar for skigåere, enn si eksisterer i det hele tatt;

Herfra og «hjem» til setra er det slutt på silkeføret. Nå er det erstattet av et ganske så sugende mildværsføre, og på de siste få kilometerne bruker vi lang tid. Til gjengjeld stikker sola fram gjennom en sprekk i skydekket. Der holder den seg til vi er tilbake på setra og det igjen så smått begynner å snø. Det var ikke meldt sol denne dagen, men vi tar takknemlig imot de solstrålene vi kan få;

Natten igjennom står skiene «på vent», i snøvær og vind som trolig når kuling styrke. I alle fall blåser det såpass at vi to i seterhuset våkner fra tid til annen, som følge av at den sedvanlige stillheten er erstattet med vindens hvining rundt hushjørnene.

Langfredag morgen. Fortsatt blåser det, men ikke like sterkt som gjennom natten. Og himmelen – den er tindrende blå, bare ispedd en og annen hvit godværssky. Vi pakker godt med mat og drikke i tursekken, setter oss i bilen og kjører til Kvikneskogen – nordvest i Tynset kommune. Målet for dagen er en tur i Knutshø landskapsvernområde – og kanskje, kanskje, kan vi nå toppen av Høggia. Men det avhenger av dagsform og føreforhold, for en tur til Høggia er en dagstur i ordets rette forstand. En heldagstur. Uansett, det er en drøm for meg, det å komme opp på Høggia for tredje gang i mitt liv (mannen min har vært der flere ganger). Nå er det fire år siden sist jeg var der oppe. I påsken i fjor var vi inne på Låggisætra, men uten å gå den siste etappen opp på Høggia.

I stigningen opp mot det såkalte «Stenbruddet» veksler føret mellom nysnø og blanke, harde flater der vinden har blåst nysnøen helt vekk. Og oppe i høyden registrerer vi at bar-flekkene er mange – og store. Her har vind og solvarme over lengre tid tæret godt på det som har vært av snø.

Men variasjonen er stor. Over store områder ligger det fortsatt godt med snø, og så langt er det ikke noe problem å ta seg fram på ski.

Vi krysser Stor-Børsjøen og ankommer Børsjøsætra – en plass jeg synes er utrolig fin;

Etter en rast her går vi et par kilometer til – i østvendte hellinger med mye snø. Nå er det også blitt helt vindstille. Så når vi et høydedrag med utsyn vestover – mot Låggia (Høggia ligger bakenfor). Og her – over store områder – er det så godt som helt slutt på snøen;

Vi vurderer å gå videre; bære skiene på de bare områdene og gå på ski der det er snø. Men vi finner ut at dette vil være en for tidkrevende og strevsom måte å ta seg fram på, hvis Høggia skal være målet. Vi velger å snu, og dermed ble det ikke noen tredje tur på Høggia denne påsken heller. Men drømmen lever videre. Og utsikten til Låggia var uansett fin å få med seg. Og en nydelig dag på fjellet – det har vi absolutt fått!

Tilbake på setra i Aumlia får vi denne kvelden med oss en fantastisk flott solnedgang. Og i morgen er det atter en dag; vår siste på Tynset denne påsken.

Påskeaften morgen. Værmeldingen kvelden før sa sol, men denne morgenen justeres den til: «Noen skyer i nordlige fjellstrøk». Jeg går skitur alene denne dagen. Kommer av gårde før klokka ti, og følger løypa opp mot Grønfjellet og Finstadhøa. Ved løypekrysset på Veslklettmyra følger jeg løypa mot Brydalskjølen – til jeg ved neste løypekryss igjen tar av opp mot Finstadhøa.

Løypene er kjørt opp med løypemaskin samme morgen. Likevel er det få mennesker å se på Grønfjellet denne tidlige formiddagsstunden. Kanskje på grunn av skydekket? Kanskje fordi det er såpass tidlig på dagen? Uansett – jeg gjør ikke noe av å være «alene med fjellet» en stund.

Jeg gjør en kort stopp på Finstadhøa – dette fantastiske topp-punktet med 360 graders fjellutsikt – før jeg kjører korteste vei ned igjen. Og møter noen flere folk langs løypa på vei ned enn på vei opp. En riktig fin tur ble det – og en fin avslutning på årets fjellpåske 🙂

Finstadhøa

Utsikt sydøstover fra Finstadhøa

 

Read Full Post »

I påvente av godt skiføre…

Tynset – stedet for de ultimate ferieopplevelsene! Særlig vinterstid og i påsken. Et sted som er rimelig snøsikkert – selv i en påske som starter langt ute i april, slik som i år. Igjen var vi innlosjert på seter i Aumlia for noen dager, med utsikt til Tronfjell – og til en høy og stadig vekslende himmel;

Utsyn fra Aumlia mot Tronfjell ankomstdagen 15. april

Et lite apropos til fenomenet «snøsikkert»; Den første kvelden på setra leser jeg Aftenpostens oppslag om «Kortere og kortere skisesonger i Marka». Om en trend som er veldig klar: Det blir færre skidager. Vintrene er i snitt kortere og mildere enn de var før. Denne vinteren var det 81 skidager (definert som dager med mer enn 25 cm snø) ved Bjørnholt i Nordmarka, mot «normalt» 136 dager. Østmarka endte denne vinteren opp med bare 6 (!) skidager. Og meteorologen og klimaforskeren som uttaler seg i artikkelen er begge klare på at vi må belage oss på kortere skisesonger. Eller som meteorologen formulerer det; «Man må belage seg på rulleski i en lengre periode av året.» Vel, jeg går ikke på rulleski. Det ville uansett ikke kunne erstatte skiturer i skog og mark – på snø.

Det er mange konsekvenser ved klimaendringene som er mer alvorlige enn at jeg, og mange med meg, får færre skidager å nyte i vinterhalvåret. Konsekvenser som spenner over en rekke tema – fra ekstremvær, flom og tørke til matsikkerhet og tap av biologisk mangfold. Like fullt kan det å gå på ski være så viktig for enkelte av oss, at reduksjon i antall skidager alene er nok til å gi en følelse av å miste noe man egentlig ikke har råd til å miste.

Men tilbake til årets påskeferie. Turen jeg gikk den første dagen i Aumlia, var kanskje ikke den aller mest spennende. Det var gråvær, og i skiløypene var det tilsynelatende isete og hardt. Mens mannen min tok seg av snømåking (for å bedre framkommeligheten til utedoen!), tok jeg beina fatt og gikk langs veien, til Hemstadvangan og tilbake igjen. En ettermiddagstur på rundt halvannen time. God trim, i alle fall.

Men om dagen var aldri så grå, bød kveldshimmelen på noen kjærkomne lysglimt i det fjerne;

Solnedgang, Aumlia 16. april

Og jeg visste, at neste dag var det meldt snø. Dermed satte jeg min lit til bedring i skiføret. Ikke forgjeves; etter dette skulle det følge tre klisterfrie skidager 🙂

 

Read Full Post »

En dag i Tronfjells tegn

Tirsdag 18. februar – hvilken strålende dag! En dag jeg vil huske for soloppgangen og solnedgangen. For knallblå skyfri himmel. For snøkrystaller som glitret som diamanter i sola. For gnistrende skiføre, storslått utsikt og storvokste grantrær. For den vakre lavskrika, som jeg så hele tre ganger den dagen, med den rustrøde fargen på stjert og vinger glødende i sola. Og sist, men ikke minst; for Tronfjell, som ruvet i synsranden til og fra gjennom hele dagen. Det er så mektig og så fantastisk flott, dette fjellet. Den påfølgende bildeserien fra tirsdagens skitur Aumdalen rundt og Veslevola rundt får derfor stå som en kjærlighetserklæring – til Vinter-Norge, til Tynset, og til Tronfjell.

Himmelsk fargespill over Tronfjell ved morgengry

Tronfjell forgylt av solas første stråler

Ut på tur i vinterparadiset

Utsyn nordover fra stigningen forbi Gravsvangan

Utsyn mot Tronfjell

Setermiljø

Tronfjell igjen…

Gjennom fjellskogen ned mot Tylldalen

Veslevola rundt – tilbakeblikk sør-østover

Så var det der igjen – Tronfjell

Veslevola rundt – utsyn sør-vestover

Vinter-eldorado!

Aumdalen rundt – utsikt til atter et fjell-panorama i det fjerne

Solnedgang, Tronfjell til venstre i bildet

Så var den lyse delen av dagen over. Men det gjensto enda en opplevelse som bidro til å gjøre denne dagen uforglemmelig; stjernehimmelen! Sett fra Aumlia – såpass langt fra nærmeste tettsted at «lysforurensning» er et ikke-tema – kom uttrykket myriader av stjerner virkelig til sin rett denne kvelden.

Dette var vår siste dag på Tynset – i denne omgang. Til gjengjeld er dette en dag å leve lenge på.

Read Full Post »

Fra vinterdrøm til vintereventyr

Etter å ha opplevd en ustabil vinter med mye mildvær, mye gråvær og et fåtall skiturer, var det på mandag fantastisk å møte dagen i Aumlia med sol, minusgrader og snø i rikelige mengder.  Endelig mulig å realisere selve Vinterdrømmen!

Dagens turmål var Finstadhøa på Grønfjellet. Tynset turlag var i full gang med dagens løypekjøring, slik at vi etter et par kilometer med oppgåtte løyper kom inn på helt nyoppkjørte løyper.

Fra oppgåtte løyper…

… til oppkjørte løyper

Det ble en nydelig tur, med sol og blå himmel, men også med noen skyer som kom drivende inn fra sør. De bidro på sin side til å skape et utrolig flott fargespill på himmelen.

Ved løypekryss Veslklettmyran

Vakker himmel i retning sørover

Mot øst og nord holdt den blå himmelen stand turen igjennom;

Flotte fjellformasjoner, Elgpiggen i bakgrunnen lengst til høyre

Løypeskilt eller skulptur?

Vel framme på Finstadhøa ble det en kort rast, for her var det en kald trekk som begrenset lysten til å stå i ro;

Finstadhøa, 1016 moh

Tilbake gikk vi en «omvei» i retning Brydalskjølen, men med mye utforbakke kom vi uansett raskt ned i lunere omgivelser igjen;

Harespor så vi mange av underveis. Tilbake i Aumlia fant jeg derfor ut at nå var det på tide å forevige ett av dem;

Vel tilbake på setra var det bare å la godfølelsen sige inn over seg. Vinterdrømmen var ikke lenger bare en drøm. Nå var vi der vi aller helst ønsket å være, i alle fall på denne tiden av året – midt i vintereventyret.

Read Full Post »

Stillhetens magi

Noen vinterferiedager på en seter i Aumlia på Tynset – på mange måter er det nettopp det som er toppen av luksus. Luksus i form av «det enkle liv», luksus i form av «skikkelig vinter», og luksus i form av stillhet. Dette er tre faktorer som, i alle fall hos meg, bidrar til senkede skuldre og behagelig lav hvilepuls.

Seterliv

Vinterferiens første skitur fulgte et nylig opptråkket spor, der det så ut til å ha gått bare to personer før meg. Innerst i Aumlia var det denne søndagen ingen oppkjørte skiløyper, eller rettere sagt; de som var kjørt opp tidligere hadde snødd og føyket igjen dagen før.  Tynset turlag har et stort løypenett å rekke over, så etter snøvær og vind må man finne seg i å vente tålmodig på at løypene kjøres opp igjen.

Dette var en overskyet dag, uvanlig mild med rundt null grader og uten et vindpust, i alle fall den timen jeg var ute på skitur. Fraværet av vind, kombinert med fraværet av folk (jeg møtte ingen på min tur), gjorde sitt til at det virket ekstra stille denne formiddagen. Å være på et sted hvor det er så stille; stille når man våkner om morgenen, stille når man går på skitur, stille når man legger seg om kvelden – det er det nesten noe magisk ved. Og jeg snakker ikke om «nesten stille med en eller annen dur i det fjerne». Jeg snakker om helt, helt stille. Selv hører jeg med til dem som nyter stillheten, i fulle drag. Som oppsøker stillheten når jeg kan. Som setter uendelig stor pris på den når jeg finner den. Slik jeg gjorde på denne lille skituren på den første vinterferiedagen i Aumlia.

Skiføret var ikke så verst da jeg gikk ut, men etter kort tid utviklet det seg til et særdeles trøblete kladdeføre. Dermed ble skituren kort, men den ble til gjengjeld supplert med en gåtur langs veien – sammen med min mann. Og når man kan gå langs en vei i så fine omgivelser som dette, er det absolutt et brukbart alternativ.

En snartur innom setra for å bytte fra ski til turstøvler

Når i tillegg sola bryter såpass igjennom at den bader fjellene i det fjerne i et skimrende lys, om enn bare for et kort øyeblikk, da har man ikke mye å klage på. Faktisk ingen verdens ting.

Slik startet vinterferien 2014. Så stille, så fint. Og flere fine dager skulle følge…

Read Full Post »

Hennes sted på jord

Et litt annerledes blogginnlegg denne gang: Nedenfor følger noen bilder fra Tynset, tatt under en morgentur sist søndag – samme dag som jeg for siste gang tok farvel med henne som gikk bort få dager senere; min kjære svigermor. Et vakkert og vennlig menneske som har vært del av mitt liv i nesten 30 år. For henne, som har levd hele sitt liv i denne vakre bygda i Nord-Østerdalen, fantes det neppe noe finere sted på jord. Så derfor – til minne om henne;

Read Full Post »

Mil etter mil – om Gammeldalen og Telneset

Har man først meldt seg på et maratonløp, er man nødt til å trene. Det vil si løpe – og løpe – og løpe. Så også under denne høstferiens Tynset-opphold. Vi hadde bare én hel dag til rådighet der denne gangen, og det endte med at jeg utnyttet formiddagstimene denne fredagen til å løpe ukas langtur. Igjen ble det en kombinasjon av trening og tur. Fordelen med å løpe langt er jo nettopp at man får en følelse av å være på tur mens man trener. Jeg la inn både drikkestopp, sjokolade & rosiner-stopp og fotostopp underveis, og på den måten fikk jeg også noen kjærkomne pauser.

Etter å ha løpt Parkveien ut av Tynset sentrum fortsatte jeg oppover Brydalsveien. En litt tung start på turen ble det, for her møtte jeg motbakke etter motbakke. Men det visste jeg på forhånd, så akkurat det var jeg forberedt på. Det jeg ikke var like forberedt på, var den sterke motvinden som tidvis møtte meg. Der bakkene var brattest tok de av for vinden, og der skogen var tettest tok den av for vinden, men på et parti rundt Røsta hvor det er relativt flatt og åpent, føltes det som å møte en vegg. Gleden var derfor stor da jeg omsider nådde fram dit hvor Hobdseterveien tar av fra Brydalsveien, og jeg kunne skifte retning og løpe nordøstover i stedet for sydøstover.

Ved starten av Hobdseterveien

Fint var det også å få litt avveksling fra asfalten. Herfra og innover til Gammeldalen er det grusvei, først opp noen bakker til det høyeste punktet nås på ca 820 moh, før det begynner å gå nedover igjen. På det høyestliggende partiet var jeg omgitt av fjellbjørk som hadde mistet alle bladene og som skapte en nesten trolsk stemning i gråværet;

Selv om skydekket var tett, var sikten god, som her innover mot Veslkletten og Storkletten;

Da jeg løp ned den siste bakken før veikrysset der jeg skulle ta til venstre mot Telneset, hørte jeg et langtrukket skrik fra en fugl. Og da jeg kom ned til krysset fikk jeg se fuglen – en svartspett! Den fløy et par ganger fra tre til tre i skogkanten før den forsvant videre inn i skogen og ut av syne. Det er lenge siden sist jeg så svartspett, så dette var gøy! Men noe bilde av den greide jeg ikke å få tatt. Da var det lettere å ta bilde av et av de fine skiltene i Gammeldalen; skilt står i alle fall stille!

Fra det nære til det fjerne;

Utsyn til Veslkletten bakom fjellskogen

Jeg har alltid vært betatt av seterlandskap, av setervanger med gamle værbitte hus. Langs veien gjennom Gammeldalen passerte jeg flere;

Selv om det nok har vært et mer aktivt seterliv her i tidligere tider enn det er nå, var det i det minste noen kuer å se underveis;

Disse tre kuene var del av en langt større flokk med kuer og kalver som fattet stor interesse for meg der jeg kom forbi på veien. Men interessen varte ikke så lenge; snart var de igjen i gang med noe langt viktigere enn å glane på meg, nemlig å spise;

Da jeg nærmet meg Telneset, passerte jeg først en foss som var godt synlig fra veien og kort tid etter hørte jeg lyden fra enda en. Jeg tok en liten avstikker fra veien – bare noen få meter ut i lyngen, og der kom jeg fram til et stup med god utsikt til elva Tela og det lille fossefallet.

Det var et fantastisk elvelandskap jeg så utover her, med bratte fjellskrenter som omga elveløpet på begge sider. Herfra er det for øvrig ikke så langt igjen før Tela renner ut i Glomma.

Da jeg nådde Telneset, la jeg inn en stopp og fikk i meg litt energi i form av rosiner og utblandet Powerade (blandet ut med vann hvis noen skulle lure…). På dette tidspunkt var en distanse tilsvarende en god halvmaraton tilbakelagt, og så langt syntes jeg turen hadde gått greit. Men fortsatt gjensto 10-11 kilometer langs asfaltert vei på østsiden av Glomma og jernbanen, så det var bare å komme seg videre.

Telneset

Mila mellom Telneset og Tynset er ganske flat, men den føltes likevel ikke særlig lettløpt nå da jeg hadde et par mil i beina allerede. Vinden, som jeg hadde hatt i ryggen ned gjennom Gammeldalen, fikk jeg nå på skrått forfra. Dermed gikk det tidvis svært sakte, for her var det nok av åpne partier der vinden fikk godt tak.

Mil etter mil…

Til slutt nådde jeg fram til Tynset, sliten men utrolig fornøyd. Årets hittil lengste (løpende) treningstur var tilbakelagt og treningsgrunnlaget for Frankfurt Marathon 27. oktober forhåpentligvis ytterligere forbedret.  Og på kjøpet hadde jeg fått rikelig med naturopplevelser. Absolutt en runde å anbefale! Vil man ikke løpe så langt kan man jo alltids sykle  🙂

Read Full Post »

Årets siste påskeskitur

Påskeaften var påskens siste feriedag på Savalen for vårt vedkommende. En tur som hører med til en Savalen-påske, er skituren opp til Bjørkåsstua. Den måtte jeg benytte anledningen til å få gått i år også, så dermed var turvalget enkelt. Jeg gikk alene denne dagen, og kom meg ut relativt tidlig. Det gjorde at jeg hadde løypa de fem kilometrene fra skistadion på Savalen til Bjørkåsstua mer eller mindre for meg selv. Etter en kort strekning gjennom lysløype, følger lange, men med noen få unntak slake, bakker oppover mot fjellet på østsiden av innsjøen Savalen. Underveis passerte jeg denne furua, som står ved skiløypa nærmest som et landemerke med sine forvridde greiner og snodige form;

Mine barn er neppe de eneste som har klatret i akkurat denne furua da de var små.

Når furua er passert, nærmer det seg slutten på de lengste bakkene, og da gjenstår bare et flatere parti og til slutt noen småbakker opp og ned før Bjørkåsstua åpenbarer seg bak en bakketopp.

Bjørkåsstua 920 moh

Bjørkåsstua var åpen, akkurat som den pleier i påsken, og da måtte jeg selvfølgelig innom og kjøpe en vaffel. På vei tilbake var det bare å nyte synet av Tronfjell så lenge det varte. Utsikten her oppe fra Bjørkåsen må være av de beste man kan få mot akkurat Tronfjell;

Og i motsatt retning er det utsikten til Rødalshøa som peker seg ut;

På vei ned til Savalen møtte jeg et stort antall mennesker som var på vei oppover. Blide var de, og «hei» sa de, nesten alle som en. Jeg tror knapt jeg har sagt «hei» så mange ganger på så kort tid før, for det gikk jo fort å kjøre ned.

Allerede før jeg startet hadde jeg bestemt meg for å skjøte på turen til Bjørkåsstua med en tur til, dvs gå «to turer i ett». Vær og forhold var rett og slett for bra til å forlate skiløypene allerede etter en mil. Da jeg nådde skistadion fortsatte jeg derfor ut på Savalen. På vestsiden av sjøen møtte jeg plutselig på fire-fem hundespann. Om det er en del av turist-satsingen på Savalen, vet ikke jeg – men et flott syn var det i alle fall.

Runden jeg nå innlemmet i turen, går om seterområdet Grasgodtvangan. Denne runden på ca en mil går for en stor del i skogsterreng, men skogen her er såpass lysåpen at jeg beholdt god kontakt med sola hele veien. Og ved Grasgodtvangan la jeg like godt inn en liten matpakkepause og nøt påskesola i fulle drag. Jeg kan forresten knapt huske en påske som har vært så til de grader solrik som denne!

«Rasteplass» ved Grasgodtvangan

Fint skogsterreng ved Grasgodtvangan

Fra Grasgodtvangan gjensto nå bare de siste tre kilometerne av denne påskens skigåing. Og da de var tilbakelagt var det bare å innfinne seg på denne påskens siste rasteplass; hytteveggen. Unnskyld, jeg mente selvfølgelig solveggen;

På turen gjorde jeg meg for øvrig noen tanker om denne bloggens videre skjebne. De er gjengitt på en egen side på bloggen – under fanen Mitt turår.

Read Full Post »

Skitur i rypas og reinens rike

Langfredag våknet vi til nok en dag med knallblå himmel og strålende sol. At vi skulle ut på tur var selvsagt, spørsmålet var bare hvor. Da mannen min foreslo å kjøre til Solvang på Kvikneskogen og gå vestover derfra, var jeg ikke vond å be. Dette fjellområdet vest for Riksveg 3 over Kvikne ligger for en stor del i Knutshø landskapsvernområde, og det er et fantastisk område for de litt lengre påskeskiturene.
Den første delen av turen gikk i oppkjørte løyper med jevn stigning opp mot Stenbruddet – som navnet tilsier et gammelt steinbrudd, som ligger ca 1000 moh. Det var mye folk i løypene opp hit, mens det videre innover var stadig færre mennesker å se. Fra Stenbruddet går løypa i utforbakke ned mot Stor-Børsjøen 910 moh. Her var det rikelig med rypespor å se, og mannen min som var noen meter foran meg ned bakken, så også en flokk på et titalls ryper som fløy opp.

Rikelig med rypespor ved Stor-Børsjøen

På vei mot Børsjøsætra

Vi krysset Børsjøen og tok en første rast ved et av uthusene på Børsjøsætra. Ved hovedhuset satt det allerede et turfølge og koste seg i solveggen da vi kom.

Børsjøsætra; tidens tann…

Så bar det videre vestover, og fra nå av skulle vi ikke se et eneste menneske før vi igjen var tilbake ved Børsjøsætra. Til og begynne med fulgte vi et oppgått skispor, men etterhvert tok dette en annen retning enn den vi hadde tenkt oss i. Dermed ble vi nødt til å tråkke spor selv. Enkelte steder var det mye løssnø og tungt å tråkke, mens det andre steder var skare med et tynt snølag oppå, og her gikk det atskillig raskere å ta seg fram. På denne strekningen var det også stedvis tett med rypespor, og nå fikk jeg endelig se rype jeg også – men bare én enslig fugl denne gangen.

Med fjellet for oss selv…

Vi hadde ikke på forhånd bestemt oss for hvor langt vi skulle gå, men etterhvert ble det klart at vi greit ville kunne ta oss inn til Låggisætran før det var på tide å snu. Låggisætran ligger 1014 moh, nær foten av fjellet Låggia (Låg-Gia), som har toppunkt 1452 moh.

Vi nærmer oss Låggia (i bakgrunnen på bildet)

Da vi etterhvert kom over det siste høydedraget og kunne se inn til setra, så vi at snøen på området rundt setra var full av dyretråkk. Da vi kom nærmere, så vi fort at det dreide seg om spor etter villrein. Det viste seg at mer eller mindre hele setervollen og et omkringliggende areal bar preg av villreinflokkens besøk. Samtidig som sørveggen på hovedhuset var dekket av snø nesten opp til mønet, var bakken få meter unna så å si snøfri og full av spor.

Villreintråkk ved Låggisætran

Reinen så vi imidlertid ikke noe til, men det var i det minste morsomt å ha sett sporene etter det jeg vil anta må ha vært en ganske stor flokk. Før vi bega oss på hjemveien tok vi en lengre matpause her på Låggisætran. Da var det ikke til å unngå at Høggia, et fjell som for oss var skjult bak Låggia, ble samtaletema. Høggia ligger i Folldal kommune og ruver 1641 moh. Jeg har vært der oppe to ganger, begge ganger på påske-skitur, senest i 2010. Vi skulle begge svært gjerne vært der oppe igjen, men det krever for det første at man kommer i gang med turen tidligere på dagen enn vi gjorde på fredag, og for det andre at man har med mer mat og drikke enn hva vi hadde med. Med andre ord; Høggia-tur krever en smule planlegging!
I stedet for åtte timers Høggia-tur ble det fem timers Låggisætran-tur; også det en tur-opplevelse som vi var svært fornøyd med. På vei tilbake (vi forlot Låggisætran kvart over tre), begynte det fine ettermiddagslyset å gjøre seg gjeldende. Lyset og skyggevirkningene det skapte, bidro til at mønstrene som var dannet der vinden hadde pakket snøen sammen, fremsto som rene kunstverk;

Ved Børsjøsætra så vi folk igjen for første gang på nesten tre timer, men akkurat i solveggen satt det ikke lenger noen. Så var da også varmen fra sola i ferd med å avta.

Børsjøsætra

Tilbake ved Stenbruddet ble vi stående en stund og betrakte noen vakre snøformasjoner, badet som de var i mykt ettermiddagslys. Samtidig registrerte vi at himmelen ikke lenger var like skyfri, i alle fall ikke mot øst og sør.

Omsider bar det utfor fjellsiden og tilbake til parkeringsplassen ved Solvang. Jeg gleder meg allerede til neste tur innover her, når nå enn det måtte bli. Og hvem vet; da er det kanskje med Høggia som mål.

Read Full Post »

En snartur om Bratthøa

Det finnes andre påskeaktiviteter enn å gå skitur også. Som for eksempel å nyte sola i hytteveggen med en god bok – og godt selskap. På torsdag, fram til yngstedatteren min skulle kjøres til Tynset for å ta toget sørover – slik den eldste gjorde allerede tirsdag – ble hytteveggen prioritert. Men da mann og datter dro til Tynset i tre-tiden, var jeg ikke sen om å finne fram skiklærne. Denne dagen ble det bare en kort skitur; en runde på åtte-ni kilometer om Bratthøa (på Savalen, ikke Bratthøa på Grønfjell som er omtalt her). Da jeg gikk ut hadde det skyet litt til, særlig mot øst. Egentlig greit nok å få litt variasjon i været.
Fiskebeinsbakkene og «klatrebakken» fra toppturen dagen før satt fortsatt i beina, så da jeg på vei opp mot Bratthøa periodevis hadde utsikt til Rødalshøa, kjentes det greit ut ikke å skulle gå like mye oppover denne dagen. Nå var det bare et par hundre høydemeter det var snakk om før jeg nådde løypas høyeste punkt. På Bratthøa var det forresten en del bare flekker å se; her hadde nok både sol og vind tæret på snøen.

Utsyn fra Bratthø-løypas høyeste punkt

Da jeg etter noen få hundre meter passerte over Hemstadtjønna, så det straks mer vinterlig ut igjen, særlig i nord- og østvendte skråninger;

Fra Hemstadtjønna er det kort vei til Midttjønna, og derfra gjensto bare utforkjøringene til alpinanlegget og den siste halve kilometeren tilbake til hytta.
En fin liten tur – mellom formiddagens solveggsnytelse og kveldens middagsgjester.

Read Full Post »