Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fri som fuglen på Romerike’ Category

Dagens skitur ble lagt til Østmarka, og den skulle vise seg å bli en eneste lang oppdagelsesferd. Med unntak av de tre første kilometerne fra Bysetermosen (p-plass) til Vangen, gikk jeg utelukkende i løyper jeg aldri har gått i før. Hovedmålet var Østmarka naturreservat, som jeg i årevis har hatt planer om å besøke – uten at det har blitt realisert før nå. Ulveetableringen i Østmarka var på sett og vis «triggeren» som endelig lokket meg ut av de kjente løypene og østover til traktene mellom Vangen og Flateby nord i Enebakk. Siden jeg så ulvesporene på Skålsjøen for to uker siden (se tidligere innlegg), har jeg tenkt en del på hva det kan være som får et ulvepar til å slå seg ned i dette skogområdet som – slik jeg tidligere har oppfattet det – er «fullt av folk» i helgene, i alle fall i skisesongen. Vel vitende om naturreservatets eksistens, har jeg tenkt at det må finnes «et annet Østmarka» der trafikken (av folk) er mindre og villmarksfaktoren sterkere. Uten at jeg skal konkludere på hva det har å si for ulvens tilstedeværelse, fikk jeg i alle fall erfare gjennom dagens tur at; ja, det finnes et annet Østmarka.

Jeg startet som sagt med å gå strekningen inn til Vangen, hvor jeg selv om det var tidlig på turen, valgte å ta en stopp og fortære et stort skolebrød og en eplemost. Det ante meg at det akkurat i dag kunne bli lenge til neste mulighet for matservering. Fra Vangen fulgte jeg løypa ned til Mosjøen. Like før jeg gikk ut på vannet, passerte jeg Vangens opplag av kanoer – de brukes vel blant annet av leirskolen, tenker jeg. En påminnelse om at det er en sommer der framme…

IMG_0985_dok

Jeg fulgte Mosjøen nordover et lite stykke, for så å slå inn på løypa øst-nordøstover i retning Krokvannene. Dette er en løypestrekning som er stiplet på kartet, i motsetning til det ordinære løypenettet som har heltrukne linjer på kartet. Og med stiplet strek snakker vi om oppgått og ikke oppkjørt løype. Og dermed om en løype som det ikke er mange som ferdes i. Heldigvis var det noen foran meg i den aktuelle løypa i dag, så jeg slapp å være den første til å tråkke spor etter snøfallet i dag morges. Etter å ha forlatt Mosjøen og tilliggende Luttjern, gikk det bratt oppover, og snart sto jeg ved grensen til Østmarka naturreservat.

IMG_0993_dok

Og det var ingen tvil; nå var jeg i et område der naturen får gå sin gang uten at mennesker griper inn. Her var jeg omgitt av virkelig storvokste graner som strakte seg majestetisk mot himmelen, men også av trær på kryss og tvers langs bakken. Uframkommelig var det ikke, men jeg måtte ta av meg skiene noen steder, enten for å forsere nedfalne trær eller fordi det ble for bratt og ulendt til å gå på ski.

IMG_0996_dok

IMG_0997_dok

Slik jeg tolker kartet gikk løypa her i skaret mellom Tonekollen (368 moh) og Strusåsen (330 moh).

Skrent opp mot Strusåsen

Skrent opp mot Strusåsen

Plutselig så jeg at de som hadde gått foran meg og tråkket spor, hadde tatt av fra den rødmerkede løypa. Selv valgte jeg å følge rødmerkingen. Jeg kunne se at det hadde gått folk her før siste snøfall, men i dag hadde ingen funnet veien ned til Midtre Kytetjern før jeg tråkket meg vei over det islagte vannet. Dette var det punktet på turen hvor jeg sterkest kjente på følelsen av å være alene med naturen. Midtre Kytetjern er ikke så veldig stort, og den storvokste skogen omga det på alle kanter, som en mørk vegg med hvite sjatteringer dannet av snøen på trærne. I enden av tjernet sto det et skilt som ga meg to valg; Nordre eller Søndre Krokvann. Jeg valgte Søndre. Det var ikke lange biten ned til vannet, men jeg brukte likevel litt tid på den. Jeg mått kjøre forsiktig i utforbakkene, for her var det ingen bred løypetrasé med god plass til å ploge, og ujevnt og humpete var det også. Og igjen måtte jeg ta av meg skiene et par ganger, blant annet når jeg skulle passere steinene på bildet nedenfor. «Løypa» går rett fram og inn bak steinen til høyre:)

IMG_1007_dok

Vel nede på Søndre Krokvann, og fortsatt midt inne i reservatet, så jeg folk igjen. Men ikke mange – og slik skulle det vise seg å bli resten av turen. Jeg møtte iblant en og annen skiløper, eller et par i følge, og så kunne det gå både tyve og tredve minutter til jeg støtte på noen igjen. Folketomt var det tydeligvis også i koia jeg passerte ved vannet Grinderen;

IMG_1011_dok

Fra Grinderen fulgte jeg scooterløype videre over til den større Nordbysjøen. I dette området beveget jeg meg i Rælingen kommune, mens det meste av turen forøvrig fant sted innenfor Enebakk kommunes grenser. Ved Nordbysjøen krysset jeg reservatgrensen, og fortsatte østover, utenfor naturreservatet. Hadde jeg fortsatt østover lenge nok, hadde jeg havnet på Flateby – eller ute på Øyeren! Men via et par løypekryss skiftet jeg etterhvert retning og begynte å gå sørvestover, i retning Børtervanna, et større vannsystem rett sør for naturreservatet. Før jeg igjen kom inn i reservatet, passerte jeg gjennom en hogstflate – den eneste på dagens tur, med tilhørende tømmerlunne;

IMG_1019_dok

Så bar det altså en strekning gjennom reservatet igjen, men i greit terreng der jeg kunne beholde skiene på hele veien. Etter noen lengre utforbakker kom jeg omsider ut på Støttumfjorden, lengst nordøst i Børtervann-systemet. Jeg krysset over til vestsiden av Børtervann og tilliggende Tangentjern, og «gikk på land» i Raudsjøgrenda.

IMG_1026_dok

Raudsjøgrenda er en gammel grend i Østmarka, som i sin tid til og med hadde egen skole. Da jeg passerte gjennom grenda i dag, fikk jeg inntrykk av at noen hus fortsatt er bebodd. I tillegg registrerte jeg flere hytter langs Raudsjøen, som jeg krysset for å komme inn på skiløype i retning Bysetermosen. Den siste strekningen til Bysetermosen fulgte jeg en «perle» av en løype som jeg ikke visste fantes, og der jeg antar at jeg passerte over Kjerringhøgda (349 moh). Mye opp og ned var det i alle fall. Tidligere har jeg kun tatt meg fram mellom Raudsjø og Bysetermosen langs veien (da på sykkel), men denne løypetraséen var et langt hyggeligere valg enn veien;

IMG_1030_dok

Så – etter nærmere fem og en halv time, var jeg igjen tilbake ved utgangspunktet for turen; Bysetermosen. Og etter denne turen kan jeg kanskje påberope meg å være godt kjent i Østmarka? Men nei – fortsatt er det steder i dette fantastiske skogområdet jeg ikke har besøkt. Jeg får heller se det slik at jeg har mange flotte turer til gode i Østmarka, både langs kjente og ukjente stier og løyper.

Og ulvespor? Kanskje så jeg det i dag igjen på et vann jeg krysset. Vanskelig å si, for sporene var satt før siste snøfall og var derfor uten de tydelige poteavtrykkene jeg så sist. Men på den annen side er det jo slett ikke umulig at det var det jeg så.

Read Full Post »

Allerede på mandag merket jeg meg at yr.no sjenerøst strødde store solsymboler utover lørdag 9. februar. I tillegg startet uka med snøvær, og det lå an til en stabil kuldeperiode. Alt pekte dermed i retning av en lørdag med sol og silkeføre. Og det er jo ingenting annet enn en gave, som må forvaltes på riktig måte. Tenkte jeg. Og derfra var det ikke langt til følgende plan for dagen: Skitur fra Stryken og sørover – med sola i ansiktet «fra start til mål».

Det betydde samtidig en tidlig start på lørdagen. For før skitur var det påkrevet med togtur. Klokka halv ni i dag steg jeg på toget på Ski stasjon, og etter togbytte i Oslo fortsatte reisen nordover med Gjøvikbanen, forbi Nittedal og Hakadal til Stryken stasjon (Lunner kommune i Oppland). Der ble det en kort stopp på perrongen for smøring av ski – med grønn Swix, kaldt som det var. Deretter fulgte fotografering av en stokkandflokk – eller rettere sagt deler av den – fra brua som passeres på vei til skiløypa, og så kunne omsider skiene spennes på og turen starte.

IMG_0937_dok

En ting som er fint med å gå fra Stryken når det er kaldt, er at det er mange og lange oppoverbakker i starten. Dermed får man varmen i kroppen. Når alle bakkene omsider er forsert og man møter sola for alvor på de høyereliggende flatere partiene, er det bare å nyte. Og i dag var det en sånn dag som forsvarer bruk av hele vokabularet av supperlativer på f: fint, flott, fantastisk, fabelaktig, fenomenalt… Sola skinte og himmelen var blå og aldeles skyfri fra start. Snøen var dyp; i skogen lå den som en dyne, mykt buktende over ujevnhetene i terrenget – og på vannene lå den som et glitrende teppe i formiddagssola.

IMG_0953_dok

IMG_0946_dok

Det var naturlig nok mange mennesker som nøt det fine været i marka i dag. Samtidig var det rikelig med spor i snøen som fortalte hvem som «regjerer» i terrenget på tider av døgnet når løypene er tømt for folk. Blant annet var elgspor å se flere steder, som på Nordre Måsjøen (på grensen mellom Nittedal og Oslo). Sporene kan såvidt skimtes i skogkanten på bildet over, og her er de i større format:

IMG_0944_dok

Noe som preger turen fra Stryken, er alle vannene man passerer over. Det er mye takket være dem at man får den fine sol-effekten. Som for eksempel når Hakkloa forseres – på langs. Anslagsvis fire kilometer av løypa går over dette vannet nord for Kikut, der det bare er å stake av gårde og nyte sola når forholdene er som de var i dag.

Løypetraséen over Hakkloa

Løypetraséen over Hakkloa

Da jeg etter 14-15 kilometer ankom Kikut, var det tid for mat. Kroppen hadde signalisert lavt blodsukker en god stund allerede, så det var godt å få satt seg ned med matpakke, fersk Kikut-bolle og varm sjokolade. Jeg hadde også behov for å områ meg litt, for hvor skulle veien gå videre? Det måtte bli til et sted med kollektiv-forbindelse til Oslo sentrum, men alternativene for det var flere; blant annet Frognerseteren, Sognsvann, Hammeren. Valget falt på sistnevnte, ikke minst fordi det er mange år siden sist jeg gikk strekningen Kikut-Skar, og strekningen Skar-Hammeren er jeg usikker på om jeg i det hele tatt har gått på ski før (må i så fall ha vært midt på 80-tallet).

Utsyn over Bjørnsjøen fra Kikut; flere løyper å velge i...

Utsyn over Bjørnsjøen fra Kikut; flere løyper å velge i…

Og jeg angret ikke på løypevalget. Det ble en flott tur videre fra Kikut, først langs løypa som tar til venstre på bildet over. Ved brua der elva fra Hakkloa renner ut i Bjørnsjøen, var det rene påskestemningen;

IMG_0959_dok

Mye av turen i dag gikk i brede to-spors løypetaséer, men på en strekning over noen kilometer fra nordenden av Myrtjern til Gåslungen fulgte jeg en smalsporet scooter-løype. Selv om løypene som er kjørt med stor løypemaskin er helt førsteklasses, synes jeg det er hyggelig å følge de smale en-spors løypene der det er mulighet for det. De snor seg på en annen måte gjennom terrenget, og gir en enda sterkere følelse av nærhet til skogen omkring.

IMG_0961_dok

Scooterløypa langs Myrtjern

På Gåslungen kom jeg inn på «dobbeltsporet» igjen og fulgte dette over til Øyungen, atter ett av de virkelig store vannene. Fra sørenden av Øyungen følger løypa Skarselva ned mot Skar. Jeg kastet heldigvis et blikk til side da jeg var på vei ned bakkene, og fikk se at elva i vinterskrud utgjorde et panorama som jeg bare måtte forevige;

IMG_0962_dok

IMG_0964_dok

På Skar sto noen unggutter og vervet medlemmer til Skiforeningen. Det passet meg bra, for jeg har lenge tenkt på å melde meg inn. Så jeg lot meg villig verve der ved parkeringsplassen på Skar. Nå er det slutt på å være «gratispassasjer»! Og med en mann som er medlem fra før, kunne jeg til og med «hekte meg på» som husstandsmedlem, til sterkt redusert avgift. Dette skulle jeg egentlig ha gjort mye før, jeg som i vinterhalvåret hyppig nyter godt av den jobben Skiforeningen gjør. Men bedre sent enn aldri…

Den siste strekningen på fire kilometer fra Skar til Hammeren går gjennom kulturlandskapet i Maridalen. Dette ble en fin avslutning på turen, med en løype som stort sett gikk over åpne jorder og dermed ga god anledning til å nyte sola som nå sto høyt på himmelen. Faktisk kunne jeg kjenne at den varmet litt i ansiktet der jeg gikk. Nær Hammeren passerer løypa St. Margaretakirkens ruiner. Jeg tok en liten avstikker slik at jeg kom helt bort til ruinene. Et vakkert sted med en egen steming, også nå vinterstid.

IMG_0969_dok

Da jeg nådde fram til kirkeruinene, begynte det så smått å skye over – og bussturen fra Hammeren til Nydalen foregikk i definitivt overskyet vær. Stort heldigere med timingen hva utnyttelse av solskinnet angår, kunne jeg ikke vært. I det hele tatt; en fantastisk tur, der også hjemreisen gikk på skinner – bokstavelig talt. T-bane avløste buss med minimal ventetid, og på Nationaltheatret stasjon kunne jeg nærmest gå rett på toget til Ski.

Det ligger an til gjentakelse…

Read Full Post »

I en sen nattetime sist natt ble jeg tipset av noen gjester som var i samme 50 års-lag som meg om fine forhold for skigåing i Østmarka. Selv hadde jeg ikke sett for meg at Østmarka kunne by på annet enn isete og harde spor, med den vekslingen som har vært den siste tiden mellom kulde og mildvær. Så feil kan man ta, og det var dermed et kjærkomment tips som bragte meg ut i løypene i dag. Riktignok var snømengden sparsom i terrenget ned mot Krokhol, der jeg startet turen, men lenger opp hjalp det betraktelig. Og løypetraséen var helt strøken hele veien, takket være Skiforeningens iherdige innsats.

Sparsomt med snø nær Krokhol

Sparsomt med snø nær Krokhol

Etter å ha tilbakelagt stigningene opp fra Krokhol, passerte jeg Skjelbreia, der hytta var åpen for servering;

IMG_0913_dok

Det var litt tidlig for inntak av mat og drikke, så jeg fortsatte til Vangen, hvor jeg la inn en liten pause. Og derfra var det bare å velge og vrake blant egnede turmål;

IMG_0915_dok

Det var ved dette skiltet jeg bestemte meg for å gå via Skålsjøen til Mariholtet. Det gikk radig innover – det faste føret ga relativt god fart på skiene. Samtidig var det all grunn til å nyte omgivelsene;

IMG_0916_dok

I mangel på snøtunge graner, tok naturen det igjen med «rimtunge» furuer;

IMG_0922_dok

Og skisporene var som sagt av ypperste merke;

IMG_0918_dok

Så jeg var allerede strålende fornøyd med turen – lenge før jeg kom til Skålsjøen (Lørenskog). For ikke visste jeg at det var der denne turen virkelig skulle sette sine spor i min bevissthet – bokstavelig talt. Heldigvis var jeg såpass uoppmerksom da jeg kjørte ned den siste bakken mot Skålsjøen, at jeg glemte å ta av til venstre i løypekrysset i bunnen av bakken. Hvis man skal til Mariholtet, er det i utgangspunktet lurt å svinge her. Men jeg fortsatte altså rett fram, langs løypa i retning Losby. Ikke gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å gå feil heller, før en mann som sto rolig ute på isen, plutselig snakket til meg i det jeg var i ferd med å passere. «Her har ulven gått», sa han. Jeg bråstoppet og ble i det samme oppmerksom på sporene – som jeg, hvis det ikke hadde vært for mannen som sto der, er redd jeg kunne ha passert uten å legge merke til.

For han hadde jo helt rett; her hadde (vil jeg anta) Østmarkas nyetablerte ulvepar krysset skiløypa. Sporene var riktignok ikke helt ferske. Da jeg kom hjem så jeg på Skiforeningens hjemmeside/Markadatabasen at de har lagt ut bilde av de samme sporene 31. januar, og de skriver at sporene har kommet til etter et snøfall dagen før. Altså er sporene 3-4 dager gamle. Men like fullt – en opplevelse var det å få se dem. Rettlinjede spor, lang skrittlengde og store fotavtrykk – alt kjennetegn på ulvespor. Mens vi sto der og betraktet sporene, kom det en mann til, og det endte med en fin ulveprat oss tre imellom, der ute mellom sporene.

Her, fra kollen i bakkant, kommer sporene – i to rette linjer;

IMG_0928_dok

… før de, etter å ha krysset skiløypa, krysser hverandre og fortsetter videre over vannet;

IMG_0927_dok

Så har vi altså vært på samme sted – om ikke til samme tid – ulvene og jeg;

IMG_0930_dok

Jeg har sett ulvespor en gang før – i Hedmark for flere år tilbake. Men dette er første gang jeg har sett dem i noe jeg kan kalle «mitt eget turområde». Det er mange meninger om ulven og også om dens tilstedeværelse i Østmarka. Men for meg vil Østmarka heretter være minst like attraktivt som turområde. Jeg vil neppe oppleve å få se ulvene, men kanskje vil jeg igjen kunne støte på spor som dette:

IMG_0926_dok

Jeg kom aldri til Mariholtet i dag. Etter ulvespor-observasjonen og praten med de to mennene fortsatte jeg i stedet et stykke i retning Losby, før jeg snudde og satte kursen tilbake mot Krokhol. Og dagens beste sol-opplevelse, eller nesten-sol-opplevelse, fikk jeg da jeg igjen kom inn på Skålsjøen;

IMG_0932_dok

Da jeg satt i bilen hjemover og bilradioen plutselig fyllte kupéen med Queens A kind of Magic, tenkte jeg at det var en særdeles passende avrunding av dagens tur.

Read Full Post »