Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2012

Ofte har jeg et mål eller en bestemt hensikt med turene mine. Det kan være å løpe litt lenger enn vanlig, å sykle terreng for å øve teknikk, å bestige en topp jeg ikke har vært på før, å utforske et spesielt naturområde, osv. Hensikten med dagens tur var annerledes, men ikke mindre høyverdig. Hensikten med dagens tur var å være turfølge for min mor. Det ble en hyggelig vandring i rolig tempo i Åsermaka i Askim, fra parkeringsplassen ved Heller til Skansehytta og tibake. En pratetur og en mimretur. Blant annet stoppet vi opp ved «kroktreet», der barna mine da de var små elsket å sette seg på den vannrette delen av stammen for å bli fotografert. Den gang, for 16-17 år siden, var det fortsatt liv i treet, mens det nå er over i kategorien «stående død ved».

«Kroktreet» langs veien til Skansehytta

Underveis passerte vi den gamle Saga som «alltid» har stått der. Aktiviteten er lagt ned for mange tiår siden, og vi registrerte at sagbruket nå er i en tilstand der naturen nærmest er i ferd med å «ta det tilbake».

Det var en gang et sagbruk…

Den siste bakken opp mot Skansehytta er relativt lang og ganske så bratt, men vi forserte den begge med glans – både hun på femti og hun på åttito:) Og der – på en førjulspyntet Skansehytta ventet varm sjokolade med krem, kanelboller og hjemmelaget sjokoladekake. Rett og slett en nytelsestur – intet mindre:)

Dagens turmål: Skansehytta

Ingen tvil om at det snart er jul på Skansehytta

Read Full Post »

Seks dager etter det jeg trodde var årets siste sykkeltur, ble det en ny tur på to hjul. Bare en liten timestur i dag; en runde om Kråkstad, bygda der jeg tråkket mine barnesko fram til familien flyttet til Askim da jeg var åtte. Jeg drøyde en stund utover formiddagen før jeg la i vei. Det var meldt sol i dag, men det jeg først trodde var morgentåke skulle etterhvert vise seg å være heldagståke. Fire grader og tåke er kanskje ikke optimalt sykkelvær, men egentlig er det bare et spørsmål om å kle seg godt. Uansett var det bedre å komme ut den ene timen enn å tilbringe hele dagen innendørs. Når det er sagt, ville jeg ikke hatt noe imot mer vinterlige forhold snart, nå når november går mot slutten. Men da med tanke på skigåing – noen ihuga vintersyklist er jeg ikke.

Veien jeg syklet til Kråkstad i dag, går forbi småflyplassen i Ski og videre gjennom jordbrukslandskapet øst for jernbanen (Østre linje). Like før jeg kom til T-krysset der veien deler seg (retning Tomter og retning Kråkstad), fikk jeg se en større fugl som fløy med jevne vingeslag innover jordet til høyre for meg. Jeg stoppet for å iaktta den, og så at den slo seg ned i en tretopp ved et bekkedrag. Den satt der bare en kort stund før den fløy videre og etterhvert ut av syne for meg. Jeg hadde ikke kikkert, og er ikke helt sikker på hva slags fugl det var (kan det ha vært en kattugle?). I alle fall heldig for meg at tåka var på sitt letteste akkurat her. Nærmere Kråkstad ble den så tett at en fugl på litt avstand ikke ville ha syntes i tåkehavet. Der fikk jeg en opplevelse som beriket en tur – som ellers bare i begrenset grad ga noe inntrykk av omgivelsene:)

9. desember 2012: Jeg har gått og lurt på dette med kattugla. Det virket jo rart at det skulle være den jeg hadde sett – midt på lyse dagen. men nå er jeg blitt fortalt at det sannsynligvis var en haukugle jeg så. Haukugle har jeg bare sett i fjellskogen tidligere, og jeg trodde ikke den forekom i lavlandet her sydøst for Oslo. Men så viser det seg altså at det nettopp denne høsten har vært en del haukugle på disse kanter – det hender tydeligvis år om annet. Og det er visst typisk for haukugla å sette seg ned i tretopper og speide utover, slik denne fuglen gjorde. Og haukugla er dagaktiv – i motsetning til kattugla!

Read Full Post »

Etter noen regnvåte helger på rad, begynte denne helgen i samme gate. Lørdagens lille treningsøkt var uansett tenkt lagt til svømmehallen, og da spiller jo været liten rolle. Men så var det turen til og fra, da (ca. 3,5 km hver vei). Det har alltid vært en leveregel for meg å gå framfor å kjøre bil på kortere strekninger – men etterlevelsen i praksis har nok variert en del. I det siste har jeg imidlertid skjerpet meg og det har nærmest blitt et mantra, dette: «La bilen stå. Gå!» Og det takket være den lille svarte dingsen som har fulgt meg fra jeg har stått opp til jeg har lagt meg, hver eneste dag i snart to måneder; skrittelleren! (Se tidligere innlegg).

Min skritteller

Skrittelleren har gjort meg enda mer bevisst på å ta beina fatt når jeg for eksempel skal til butikken, til stasjonen osv. Effekten er åpenbar; mer hverdagstrim og mindre «økologisk fotavtrykk» (anbefaler testen på myfootprint.org). Skritteller-aksjonen avsluttes denne helgen, og det gjorde ikke saken mindre klar: På med regntøy og ut og gå!

Da Vinci-brua en gråværsdag

Ingen store naturopplevelser å vise til fra turen til og fra Nordbytun svømmehall, men i det minste landlige omgivelser deler av veien, særlig etter kryssing av Da Vinci-brua over E18.

Stor var gleden da dagen i dag opprant med SOL! Temperaturen var på plussiden, og alt lå dermed til rette for en god og lang sykkeltur. Jeg regner med at det var årets siste, men til gjengjeld ble den nytt til fulle.

Klar for årets siste(?) sykkeltur

Turen gikk via Holstad og Kroer til Vestby, derfra forbi Pepperstad skog og ned til Hvitsten. Hvitsten er et lite sommerparadis ved Oslofjorden, men i dag framsto det også som et november-paradis.

Hvitsten badet i høstsol

Sommerlig novemberdag i parken, Hvitsten

Jeg hadde planlagt å stoppe i Hvitsten for å spise min medbragte niste, men etter en liten fotoseanse fant jeg det best å sykle videre. Nede ved sjøen var vinden såpass kald at det ikke fristet med noe lengre stopp her. Etter å ha forsert de skyggefulle bakkene opp fra Hvitsten i retning Drøbak, kom jeg opp på et platå hvor ettermiddagssola fortsatt slapp til. Her ble nista inntatt i en solvendt veiskjæring før jeg tråkket videre.

Gårdsallé i ettermiddagssol, øst for Hvitsten

Jeg fulgte etterhvert sykkelveien langs riksveg 152 til Ås, syklet gjennom UMB-parken og derfra korteste vei til Nordby og hjem. Ettersom jeg har mistet speedometeret på sykkelen, vet jeg ikke nøyaktig hvor lang turen ble, men nærmere tre timer på sykkelsetet (pluss pauser) ble det i alle fall.  En fin treningstur som så absolutt toppet denne helgen hva turopplevelser angår!

UMB med andedammen i forgrunnen

Jeg møtte for øvrig langt flere på rulleski enn på sykkel i dag – det sier vel noe om hvilken årstid dette egentlig er:)

Greide ikke å motstå trangen til å knipse solnedgangen i dag heller, selv om kameraet ikke var helt fokuseringsvillig…

Read Full Post »

Det må være dager som denne utsagn som «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» er laget for. I løpet av mine snaue fire timer i Østmarka i dag, var variasjonen hva været angikk å finne innenfor spekteret yr – lett regn – silregn.

Jeg startet turen fra parkeringsplassen på Sandbakken, gikk via Sandbakken sportsstue (i Oslo nær grensa mot Ski) og videre på blåmerket sti forbi Tømmerholtjern i retning Skjelbreia. Tømmerholtjern ligger idyllisk til, knapt en kilometer fra Sandbakken. Stien passerer tjernet på nordsiden, og her er det lysåpen furuskog som blant annet er mye brukt som teltplass. I dag var det folketomt her da jeg kom forbi, men røyk fra et nesten utbrent bål tydet på at noen i det minste hadde tatt seg en rast her i løpet av formiddagen.

Tåkedis over Tømmerholtjern

Tåkedis over Tømmerholtjern

Det var i det hele tatt ikke så mange mennesker å se ute i skogen i dag. På de strekningene jeg fulgte sti traff jeg knapt noen. Men så var ikke dette en slik dag hvor det myldrer av folk på tur heller. Det regnet som sagt, alle bekker gikk «flomstore» og langs stiene var det også stort sett surklende vått.

Klopplegging; sympatisk tiltak her i grunnen

Klopplegging; sympatisk tiltak her i grunnen

Raindrops are falling - vel, ikke alltid...

Raindrops are falling – vel, ikke alltid…

Langs Skjelbreia fulgte jeg skogsbilvei, passerte stedet der Oslomarka trekkhundklubb holder til, og tok etter hvert inn på sti igjen i retning Vangen. Så vekslet det litt mellom sti og vei til jeg nådde Vangen skistue etter totalt 7-8 kilometers gange. På den siste veistrekningen var det mer folk å se. Denne veien kommer fra Bysetermosen, en parkeringsplass 3-4 kilometer fra Vangen som mange benytter som utgangspunkt for en litt kortere Vangen-tur.

Vangen skistue, Enebakk

Vangen skistue, Enebakk

Det var som alltid trivelig å komme til Vangen. Dette stedet har alt; fin beliggenhet, særdeles hyggelig vertskap og fantastisk gode boller! I tillegg til å være serveringssted for turgåere, drives det både leirskole og utleie som selskapslokale her. Selv la jeg 50 års-laget mitt i vinter nettopp hit. Og bedre sted for en slik anledning kunne jeg ikke funnet.

Etter en god pause på Vangen bar det igjen ut i «det våte element». På steder hvor jeg tidligere knapt har registrert at det har rent bekker, åpenbarte det seg i dag de reneste fossefall.

Foss sør for Skjelbreia

Foss sør for Skjelbreia

Jeg fulgte samme vei tilbake til Sandbakken, og etterhvert slo det meg hvor raskt lyset svinner på slike regntunge november-dager. Allerede før klokken tre var det gangske dunkelt på stistrekningene med tettest skog. Samtidig syntes jeg i dag som ofte før, at skumringstimen nesten er den fineste tiden på dagen å være ute i skog og mark på. Ikke uten grunn at den vinterstid kalles «den blå timen». Slik det artet seg i dag, var det som om fargene rundt meg ble ekstra sterke, som om naturen «holdt på lyset» en stund før mørket fikk lov til å overta. Den rødbrune mosen på myrene framsto med en ekstra dyp glød, og i skrinne skogpartier formelig lyste kvitkrull og islandslav i sjatteringer fra grønt til nesten hvitt. Ved Tømmerholtjern hadde vannspeilet et sterkere sølvfarget skinn nå enn da jeg gikk innover, i vakker kontrast til de oransje mosemattene som omkranset det.

Og som om ikke denne opplevelsen av sterke farger og lys var nok; da jeg var på vei ut av skogen ved Sandbakken, fikk jeg se at himmelen i vest glødet inderlig gult. Etter timer med blygrå november-himmel åpenbarte altså solnedgangen seg. Det regnet fortsatt der jeg var, men lenger vest var det tydligvis i ferd med å klarne opp.

Solnedgang på regnværsdag

Solnedgang på regnværsdag

Alt i alt – nok en tur jeg kommer til å minnes med glede – om den enn var aldri så våt!

Read Full Post »

Jeg har syslet med tanken om kanskje å løpe ett løp til i år – helt til jeg for et par dager siden atter en gang måtte avbryte en løpeøkt. Igjen sa kneet klart ifra at det ikke tåler mer løpsbelastning nå. En smule irriterende, men jeg vet jo godt at det som må til er en løpepause på en uke – eller tre eller fem… Det vil i praksis si å erstatte løping med stavgang, svømming, fotturer og kanskje en sykkeltur om været holder seg mildt. Og det er jo ikke det verste som kan skje, så ingen grunn til å «deppe»! Kanskje kan jeg til og med få satt av litt tid til styrketrening – som jeg med skam å melde synes er forferdelig kjedelig. Der har jeg et formidabelt forbedringspotensial på gjennomføringsfronten!

Når jeg nå kan slå fast at mosjonsløp- og rittsesongen 2012 for min del er avsluttet, er det i alle fall en hyggelig øvelse å foreta en aldri så liten oppsummering. Elleve mosjonsløp og to sykkelritt har det blitt denne sesongen. Når det gjelder mosjonsløp, har jeg knapt fullført så mange i løpet av ett år tidligere. I tillegg til Oslo maraton har jeg løpt Sentrumsløpet, seks Follotrim-løp, Unions(halv)marathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt.

Men det er når jeg teller løp på minimum 20 kilometer, at den store oppturen kommer. Dem har det blitt hele fire av – dvs like mange i mitt 51. år som til sammen i de foregående 50. Så langt tilbake som i 1987 løp jeg Drammen halvmaraton og Nordmarkstravern (30 km), i 2004 løp jeg Oslo halvmaraton og i 2011 løp jeg Lørenskog halvmaraton. Sistnevnte løp, i oktober i fjor, ble på en måte «startskuddet» for en mer offensiv holdning til lange løp. Det var da jeg skjønte at ja, jeg er fortsatt i stand til å løpe lengre distanser, også i mosjonsløp.

Denne bloggen starter med et innlegg om mitt Oslo maraton-løp, og her følger en liten omtale av de tre andre «lange» løpene; Unionsmarathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt. Disse tre løpene har det til felles at de var nye for meg, de fant sted i Østfold og de var svært godt arrangert. I tillegg var de alle skogsløp, noe som innebar at jeg etter hver målgang satt igjen med en naturopplevelse i tillegg til en løpsopplevelse. Og hva er vel bedre enn det?

Årets Unionsmarathon ble arrangert 7. juli. Som navnet tilsier sto maraton på programmet, men også halvmaraton, mil-løp og barneløp. Selv løp jeg halvmaraton, som var lagt slik at den fulgte siste halvdel av maratonløypa, med målgang på idylliske Kurøen i Rømskog.

Bak skiltet

Bak skiltet skimtes grusveien vi løp langs. En liten kilometer igjen til mål her!

Som navnet på løpet også tilsier, er dette et norsk-svensk arrangement. For halvmaraton sin del innebar det at vi ble fraktet i buss fra Kurøen til startstedet for løpet et godt stykke inn i Östervallskog i Sverige. Da starten gikk, var det dermed bare en ting å gjøre; å løpe tilbake til Rømskog og Norge. Gjennom store og til dels øde skogområder, ispedd en og annen liten grend med typiske rødmalte «stugor» på svensk side. Dette var et fantastisk morsomt løp, som fulgte grusveier hele veien, med unntak av noen få hundre meter med gress og sti før målgang. Men noen flat halvmaraton var det ikke! Bakkene var mange, og noen var lange, så her måtte det kjempes fra start til mål. For egen del hadde jeg en god dag, fant «flyten» i løpet og unngikk å «sprekke». Klasseseier ble det også, men det sier i grunnen ikke så mye, ettersom jeg var eneste dame i klasse D50-54:) Uansett er det alltid moro å få klassevinnerpremie!

Den 9. september var det klart for neste halvmaraton – denne gang et skikkelig terrengløp! Fjellaløpet finner sted i Trømborgfjella, med start fra Dynjan i Eidsberg kommune. I tillegg til halvmaraton, inneholder arrangementet også 10 km, 5 km og barneløp.

Dynjan

Landlinge omgivelser ved Dynjan. Trømborgfjellas dype skoger brer seg utover bak fotografens rygg.

Om jeg hadde kjempet og slitt i Östervallskog/Rømskog, var det ingenting mot denne kraftprøven! Fjellaløpet inneholder noen få korte strekk på grusvei, men stort sett går det på sti. Her var det også et stort innslag av fuktige, dels myrlendte partier. Det gikk greit de første 10-12 kilometerne, men mellom 13 og 14 kilometer greide jeg å snuble og flate helt ut i myra – ikke en, men to ganger! Etter det gikk det tyngre, og de siste 4-5 kilometerne (det er her de fleste bakkene er konsentrert) var jeg aldeles «tom». Men desto større var gleden over å ha fullført da jeg omsider kom i mål. Dessuten er Trømborgfjella et fantastisk flott tur- og naturområde, og et par ganger underveis holdt jeg på å løpe feil, rett og slett fordi jeg tidvis var mer opptatt av omgivelsene enn det faktum at jeg deltok i et løp:) For øvrig var jeg igjen eneste dame i klasse D50-54, og i tillegg eldste kvinnelige deltaker!

To uker etter Fjellaløpet fulgte Oslo Maraton og tre uker etter det igjen, den 14. oktober; Fredrikstadmarka Rundt.

IMAG0576_dok

Dette løpet gjennom det populære turområdet Fredrikstadmarka er 20 km langt, altså noe kortere enn halvmaraton. Mot slutten av løpet, da det røynet på med krefter, var det faktisk godt å kunne psyke seg opp med at «dette løpet er bare 20 km». Men løpet var krevende nok, selv på en god dag som dette måtte sies å være for min del. Løypa likte jeg veldig godt; ganske lettløpte stier den første mila, deretter noen kilometer med mer bakker og tyngre terreng, før den fra 14 kilometer til mål fulgte en gruset turvei. Hele fem damer i klassen denne gangen, og av dem ble jeg nr. 2. Moro!

Og tidene? 1.56.47 på Unions(halv)marathon, 2.22.44 i Fjellaløpet og 1.53.58 på Fredrikstadmarka Rundt. Hvis jeg skal ha ett halvmaraton-mål for 2013, må det være å fullføre Fjellaløpet med litt mer å gå på av krefter på de siste kilometerne enn hva tilfellet var i år. Når det er sagt, frister alle disse tre løpene til gjentatt deltakelse!

Sykkelritt får jeg vie mer blogg-oppmerksomhet når sesongen starter opp igjen. Jeg vil bare kort nevne at de to rittene jeg deltok i denne sommeren; Hennesrittet i Sarpsborg i juni og Grenserittet i Strömstad/Halden i august – begge er strålende sykkelritt! Hennesrittet (72 km) deltok jeg i for første gang – men neppe siste, mens årets deltakelse i Grenserittet (80 km) var min tredje.

Det er deilig å ha følelsen av å være i siget. Nå gleder jeg meg bare til terminlista for 2013 kommer!

Read Full Post »

Det begynte med at jeg i vår leste den fantastiske boka «Født til å løpe» av Christopher McDougall. Det fortsatte med at jeg kort tid etter gikk til innkjøp av et par Vibram Fivefingers Spyridon. Og det endte med en løpsopplevelse jeg aldri tidligere har kjent maken til.

Mine fivefingers - småskitne og fine etter løpetur

Mine fivefingers – småskitne og fine etter løpetur

Fra første løpesteg har jeg elsket disse psykedelisk utseende minimalistskoene – som egentlig ikke kan kalles sko; hele poenget er jo at man skal  føle at man løper barbeint! Og den følelsen er man veldig nær i fivefingers. I tillegg gir de en slags herlig «sveve-følelse». For min del opplever jeg det som om tiden føttene berører bakken for hvert steg er kortere enn med vanlige joggesko. Samtidig får jeg en mye nærere kontakt med underlaget. Spyridon er terrengvarianten av fivefingers, og jeg har i hovedsak brukt dem i skogen. Med dem på blir jeg intuitivt mer vár på hvor jeg setter føttene, men det oppleves bare som positivt; det gir et større «nærvær» i løpingen, og dermed en annerledes og veldig god løpsopplevelse.

Anbefalinger fra eksperthold går ut på at man skal trene seg opp gradvis til å bruke fivefingers, fordi belastningen på musklene blir annerledes enn om man løper med vanlige joggesko. Selv ble jeg for ivrig i starten og fikk mine perioder med løpeavbrekk som følge av leggproblemer. Jeg hadde allerede løpt mye med forfotsko (Nike Free) ett års tid før jeg anskaffet fivefingers, men overgangen var nok likevel stor. Siden har jeg tatt det penere, og brukt fivefingers stort sett på kombiturer løp/gange (gjerne mest gange) eller på stavgang-turer, da også på asfalt.

Forrige tur med fivefingers var sist søndag, på en 7 kilometers runde i Nøstvedtmarka med et par innlagte «gåpauser» – slik at jeg anslagsvis gikk 2 km og løp 5 km. Den dagen var det ganske tørt i skogen og marka var stedvis frossen. Med Injinji sokker (tå-sokker) inni holdt jeg varmen sånn noenlunde. Men med mine «frysepinn-føtter» vil nok temperaturen begrense bruken av fivefingers videre utover høsten og vinteren.

Jeg avsto for eksempel fra å bruke dem i dag, etter å ha vurdert det slik at fivefingers, lett forkjølelse og søkkvått høstvær ikke er noen optimal kombinasjon. Sår hals fikk meg til å droppe den planlagte løpeturen og heller gå en rolig runde i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen – med etter forholdene egnet fottøy: Gummistøvler!

Sti eller bekk?

Sti eller bekk?

Jeg la opp turen slik at jeg endte opp ved dagligvarebutikken på Hebekk i Ski, min nærbutikk. Dermed slo jeg to fluer i en smekk; lørdagstur og lørdagshandel:) Den «strake veien» til butikken ville tatt meg ti minutter å gå, men nå la jeg inn en skikkelig omvei, slik at jeg fikk en god skogstur på halvannen time. Og det er rart med det; enda så grå og trist denne dagen hadde fortonet seg før jeg kom meg ut, fikk den et helt annet preg der ute i skogen mellom granlegger og sildrende småbekker (dem var det mange av i dag). Naturen byr på opplevelser enten været er sånn eller slik, og det gjør alltid godt for både kropp og sinn å få beveget seg litt.

November - ingen tvil!

November – ingen tvil!

Turen ga også anledning til å ta november ordentlig innover seg. Nå var løvtrærne tømt for blader og grenene strakte seg nakne og svarte mot en grå himmel. Men det er en del av årstidsskiftningene, og fint på sin måte. For å spe på «opplevelseskontoen» tok jeg en liten avstikker fra stien, inn til noen flyttblokker som ligger spredt rundt i terrenget på Ski-siden av kommunegrensen Ski-Ås. Ski Historielag har satt opp informasjonsskilt, både ved en flyttblokk av øyegneis og ved blokkene som kalles gabbroitt (bildet under).

Flyttblokker - og Ski historielags informasjonsskilt

Flyttblokker – og Ski historielags informasjonsskilt

Da jeg nærmet meg Hebekk, var det nesten mørkt. Men så – i utkanten av stien dukket det opp et parti med mose som var så irrgrønn at den nesten ga inntrykk av å lyse i mørket. Innimellom mosefeltene bidro stein og røtter til en særegen mosaikk-virkning; ett av naturens små kunstverk. Dem er det i grunnen mange av – bare man «ser».

Mosaikk av mose, røtter og stein i Hebekkskogen

Mosaikk av mose, røtter og stein i Hebekkskogen

Read Full Post »