Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2013

Jeg maler ikke efter naturen – jeg tar fra den – eller øser fra dens rike fat. Jeg maler ikke det jeg ser – men det jeg saa.

Edvard Munch

IMG_6725

Alby, Jeløya

Sist fredag leste jeg artikkelen om undring; How wonder works, nevnt i forrige innlegg. På lørdag gikk jeg turen i Nøstvedtmarka der jeg selv fikk et par  «wow-opplevelser», forankret i undring over naturens uutømmelige mangfold av livsformer, landskapsformer og geologiske formasjoner. På søndag ble på en måte ringen sluttet. Da var vi tre generasjoner; mormor, mor og datter, på tur til Alby gård på Jeløya – med Galleri F15 og Kafé F15. På galleriet vises i anledning Munch-jubiléet utstillingen Munch og Moss 1913-1916. I disse årene bodde og arbeidet Edvard Munch på Grimsrød gård på Jeløya. Noe jeg merket meg spesielt på søndag, utover kunsten som sådan, var Munch-sitatene som var gjengitt på veggene i utstillingslokalet – hvorav to omhandlet forholdet mellom kunst og natur. Det ene innledet dette innlegget, det andre var ganske mye lenger, og jeg gjengir her kun siste halvdel av det;

Naturen er det evig store rike hvorfra kunsten tar sin næring. Naturen er ikke alene det for øiet synlige – den er ogsaa sjælens indre billeder – billeder på øiets bakside.

Edvard Munch 

Mot sjøen sett fra Alby

Mot sjøen sett fra Alby

Dette syntes jeg var interessant, ikke minst sett i lys av «undringsartikkelen» jeg nettopp hadde lest. Nå skal ikke jeg begi meg ut på noen vidløftig tolkning av Munch-sitater, men for meg sier i alle fall disse sitatene ganske mye om sammenhengen mellom undring over, eller fascinasjon for, natur på den ene side – og inspirasjon til kunstnerisk utfoldelse på den andre side. Og dette fra en mann som tok den kunstneriske utfoldelse til de helt store høyder!

Art, science and religion are inventions for feeding the appetite that wonder excites in us. They also become sources of wonder in their own right, generating epicycles of boundless creativity and enduring inquiry.

Jesse Prinz, How wonder works

Trerekke ved Alby

Trerekke ved Alby

Hva vil jeg så med dette? Egentlig ikke annet enn å slå et slag for naturopplevelsen. At naturen har inspirert kunstnere er jo ikke noe nytt, men likevel var det interessant å se hvordan Munch har formulert det. Men man trenger ikke være kunstner – eller vitenskapsmann for den del – for å ha glede av naturen. Man trenger ikke ha ambisjoner om å gjøre noe spesielt ut av naturopplevelsen i det hele tatt – utover å bruke naturen som kilde til glede, avkobling – og kanskje en smule undring. Det minner meg igjen om artikkelen Lytt til følelsene dine!, Naturviteren nr. 2/2013 (se også forrige innlegg), der biologiprofessor Dag O. Hessen skriver:

Jeg mener at «feel good»-verdien av naturen er både legitim og relevant fordi den fremmer et godt liv i vid forstand (…) 

Og da passer det vel å avslutte med en liten bildecollage fra Jeløya i «feel good»-følelsens ånd. Den er blitt til i et samarbeid mellom min datter og meg; jeg som fotograf og hun som motiv og collage-maker. Dette dreier seg kort og godt om natur og landlige omgivelser som inspirasjon for ren og skjær livsutfoldelse:

IMG_0148

GOD SOMMER!

Reklamer

Read Full Post »

En seig sommerforkjølelse har de siste dagene hindret meg i å være i aktivitet ute – utover noe gange (kombinert med togreise) til og fra jobb. Men i går bare måtte jeg en liten tur ut i skogen. En snartur i Nøstvedtmarka før Dagsrevyen, det var planen. Men det gikk som det ofte gjør; turen ble både lengre enn jeg hadde planlagt og mer spekket med opplevelser enn jeg hadde kunnet forutse. Ingen Dagsrevy på meg i går med andre ord.

I starten beveget jeg meg inn i «det tindrende grønne» langs kjente stier;

IMG_6645

… forbi bjørkelunden jeg har passert utallige ganger før;

IMG_6648

Jeg registrerte at grantrærne nå bærer lange lysegrønne skudd;

IMG_6655

… og at skogmarimjellen har startet årets blomstring;

IMG_6659

Så langt ingen store overraskelser. Det var først da jeg etter et par kilometer skulle gå inn på en velkjent liten sti til venstre at jeg oppdaget en sti som tok til høyre samme sted – og som jeg aldri hadde gått før. Merkelig egentlig, at jeg etter snart 18 år med vandringer i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen, fortsatt kan oppdage stier som er «nye» for meg. Det var et nytt lite skilt satt opp av Ski historielag (tror jeg) som gjorde at jeg i det hele tatt registrerte stien. Den var ikke bred, men den skulle vise seg å lede meg inn i et skogparti med innslag av både botaniske, geologiske og kulturpåvirkete «severdigheter», dels behøring skiltet med historielagets informasjonsskilt. Til og begynne med var skogen løvtre-dominert;

IMG_6680

Da jeg etter turen sjekket Ski historielag sin hjemmeside, fant jeg et kart over hele Kulturstien Hebekk-Nøstvedtmarka. Der framgår det at skogpartiet jeg var på vei gjennom, kalles Askedalen. Jeg kom fort inn i et fuktig parti, med en liten dam dannet av de siste dagenes regnvann, og med steiner og trær delvis overgrodd med mose. Det var faktisk en litt spesiell stemning her, nesten litt trolsk. Og den spesielle stemningen ble forsterket da jeg rundet en sving og ble møtt av dette synet;

IMG_6692

Noe så vakkert! Flere store steiner var dekket av denne fantastiske laven, skinnende blåsvart med et hav av lysende orange fruktlegemer. Jeg ble rett og slett helt betatt der jeg sto! Dette kan jeg ikke huske å ha sett før; det måtte i så fall være i forbindelse med kurset i lav og moser som jeg tok for snart 30 år siden. Men kunnskapen fra den gang har jeg dessverre i liten grad holdt ved like, og der jeg sto ute i skogen var jeg helt ukjent med hvilken lavart dette var. Jeg skjønte at det var en type bladlav, men der stoppet også alt som kunne minne om artsbestemmelse. Ennå er jeg ikke helt sikker på hvilken lav det er. Ut fra de gamle lavfloraene jeg har i huset (en med dårlige svart-hvitt bilder og en med ikke alt for gode tegninger) kombinert med et par nett-søk, tyder mye på at det kan dreie seg om bred fingernever eller bikkjenever. Selv om bildene mine av laven ikke yter den full rettferdighet (jeg ble ganske distrahert av horder av mygg mens jeg tok dem), tar jeg med et bilde til av denne ytterst fascinerende organismen;

IMG_6690

Er det noe jeg synes er utrolig morsomt, så er det å oppdage ting i naturen som jeg ikke har sett før – eller som jeg bare ser en sjelden gang. Slike opplevelser vekker en undring hos meg, en undring over hvor mange fantastiske arter av planter og dyr som finnes der ute. Fantastiske hver og én, og enda mer fantastiske i samspill med hverandre. Og undring er en viktig egenskap, skal jeg tro artikkelen How wonder works, som jeg kom over for et par dager siden (via Twitter; takk til @somalieren som formidlet linken). Kanskje skulle man slippe til undringen over «naturens uendelige meny» litt oftere – ikke minst som en drivkraft til å bevare det naturen har å by på, slik at framtidige generasjoner kan ha like stor glede av det hele som vi selv har i dag.

Tilbake til Askedalen; for her var det mer å oppdage, som dette gamle steingjerdet, sannsynligvis opprinnelig tilhørende en husmannsplass som skal ha ligget her. Trolig ble den fraflyttet på 1880-tallet, i følge Ski historielag.

IMG_6693

Og bare et lite stykke lenger inn; Trollporten (sa jeg ikke at det var noe trolsk over stedet?);

IMG_6697

Skiltet som var slått opp her, og som oppga navnet Trollporten, kunne fortelle at «dette er en bred mørk amfibolittgang hvor «porten» formelig er felt inn i den lysere bergarten gneis». Hvorfor i all verden har jeg ikke oppdaget dette stedet før? Og så jeg som trodde jeg kjente denne skogen. Jeg bare vet at jeg skal tilbake hit – men helst en dag myggen ikke biter like heftig.

Veien hjem la jeg om velkjente Hebekkmosen – som jeg gikk rundt, da den er for bløt å gå over på denne tiden av året. Men jeg tok en liten avstikker helt inn til kanten av myra, hvor molteplantene sto lysene grønne innimellom lyngen (uten at jeg kunne registrere at det var så mange moltebær på gang);

IMG_6709

… mens myrullen vaiet lett i vinden der ute på myra;

IMG_6707

Nøstvedtmarka og Hebekkskogen – ikke verdens største mark – men likevel; variasjon i massevis også her.

Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra professor i biologi Dag O. Hessen (hentet fra Naturviteren nr. 2/2013):

«De følelsesmessige og estetiske verdiene naturen gir oss er undervurdert i vårt moderne samfunn. En rekke studier viser at opplevelse av natur gir mindre smerter, mindre angst og lavere blodtrykk.

(…)

Naturen trenger vår oppmerksomhet! Særlig gjelder det å sikre vern og bærekraftig bruk av naturen slik at dens mangfold og økologiske prosesser opprettholdes for fremtiden!»

Viktige ord å ta med seg…

Read Full Post »

Fra løping i går til rolig gange i dag. Inspirert av et turtips på Facebook for en tid tilbake, dro mannen min og jeg i formiddag til Hellviktangen for å gå derfra til Nesoddtangen og tilbake. Vi parkerte ved kunstkaféen på Hellviktangen og fulgte Kyststien nordover derfra. Denne kyststien følger kysten langs østsiden av Nesoddlandet. Med unntak av et par strekninger på asfalt nær Nesoddtangen, gikk vi på smale grusveier eller på sti. Stien går stort sett et lite stykke inn fra strandsonen, dels gjennom skog, dels gjennom boligområder. Men sommeridyll; det var det hele veien.

Avmarsj fra Hellviktangen

Avmarsj fra Hellviktangen

Hellviktangen

Hellviktangen

Tydelig merket kyststi

Tydelig merket kyststi

Grønt eldorado

Grønt eldorado

Badehus

Badehus

Tilbake på Hellviktangen; utsikt mot Oslo

Tilbake på Hellviktangen; utsikt mot Oslo

Hageidyll ved kaféen på Hellviktangen

Hageidyll ved kaféen på Hellviktangen

Litt fotografering av blomster ble det også under vandringen langs Kyststien;

Tiriltunge

Tiriltunge

Enghumleblom

Enghumleblom

Enghumleblom

Enghumleblom

Og sist, men ikke minst, var det en opplevelse å få se denne linerle-ungen på nært hold;

Ung linerle

Ung linerle

Alt i alt en godt anvendt søndag formiddag!

Read Full Post »

Det er mange fordeler ved å være A-menneske. Å våkne klokka 6 på en lørdag er ikke blant dem. I alle fall ikke på en lørdag med et mosjonsløp på programmet. Men selv om jeg var trøtt og ikke var topp motivert for å løpe i dag, holdt jeg fast ved planen om å delta i Blomstermila – løpet med det flotte navnet som går av stabelen i Drøbak midt i juni hvert år. Det er et fint løp, som det begynte å bli lenge siden sist jeg deltok i. Mine to tidligere starter var helt tilbake i 2003 og 2004, så sånn sett var det på høy tid å få med seg dette løpet igjen.

Det var fint løpsvær i dag; sol, men samtidig en kjølig bris som sørget for at det ikke ble alt for varmt. Og omgivelsene; de kan vel knapt bli bedre for et mosjonsløp. Starten for Blomstermila er lagt til veien som går langs Badeparken i Drøbak, mens mål er på gresset helt nede mot sjøen.

Målområdet

Målområdet

En kraftig forsinket buss brakte meg til Drøbak akkurat i tide til å få etteranmeldt meg. Kort tid etter var klokka 16 og det var klart for start for dem som skulle løpe 5 km;

5 km-feltet legger i vei

5 km-feltet legger i vei

Deretter var det bare å varme opp og vente på at klokka skulle bli 16.45 – starttidspunktet for 10 km.

Fine omgivelser å varme opp i

Fine omgivelser å varme opp i

Like før starten skulle gå, merket jeg meg teksten en mann hadde på ryggen, det vil si på T-skjorta: La deg inspirere, aktivitet gir glede. Ikke det beste rimet kanskje, men fint innhold likevel. Der og da bestemte jeg meg for at det var det dette løpet skulle dreie seg om; aktivitetsglede. Og sånn ble det vel egentlig. Det gikk litt tungt, men føltes likevel relativt greit det meste av veien. Dessuten satte jeg pris på at dette er et løp med et moderat antall deltakere, og dermed med en annen atmosfære enn det du får på de store massemønstringene i Oslo, som Sentrumsløpet, Ti for Grete osv. Også dette er løp jeg stortrives med å delta i, men det er likevel godt når man kan ha litt «luft» rundt seg når man løper.

Jeg kom i mål på 51.55, nesten tre minutter bak tiden min fra Sentrumsløpet i april. Men så er også Blomstermila et mer kupert løp enn Sentrumsløpet. Det som særlig slår ut, er en lang bratt bakke som man må forsere to ganger underveis, første gang etter et par kilometer og deretter etter seks km. Så jeg var fornøyd med tiden, på en dag da jeg manglet «det ekstra giret». Riktignok løp jeg Blomstermila både i 2003 og 2004 over tre minutter raskere enn i dag – men så er jeg jo blitt ni-ti år eldre siden den gang. Og noe har vel det å si, det er ikke til å komme fra. Og nå har jeg nok kommet dit at min tilfredsstillelse mer ligger i å være 51 og fortsatt kunne kalle meg en løper, enn i det å presse antall minutter mest mulig nedover. Men på den annen side; konkurranseinstiktet, det er der fortsatt!

Når man nå engang har dette smule konkurranseinstinktet, så er det i alle fall veldig moro å komme i mål og kunne registrere at man er klassevinner! Det må imidlertid sies; klassen K 50-59 var ikke klassen med flest deltakere – i så måte slo både kjønn og alder ut. Det var langt færre kvinner enn menn på startstreken i dagens løp, og i tillegg ble det tynnere i rekkene oppover i aldersklassene, særlig når man kom opp i 50 pluss. Men klasseseier er klasseseier – også når det bare er to i klassen. Så i tillegg til koppen og rosen som samtlige løpere får ved målpassering (det heter ikke Blomstermila for ingenting);

IMG_2075

… tilfalt det meg i dag en hel rosebukett – og vase med logo og inskripsjonen «1. premie»;

IMG_2079

En god totalopplevelse i dag med andre ord. Jeg gleder meg allerede til min neste Blomstermil – og ser ikke bort fra at den kan komme allerede i 2014. Det får jo være måte på til «hull» i kopp-samlingen min;

IMG_2088

Read Full Post »

– Skal du ikke ha med kamera ut?

Nei, det hadde jeg ikke tenkt.

– Hvorfor ikke?

Nei, jeg skal jo bare jogge en liten tur.

– Men tenk om det dukker opp noe du gjerne skulle tatt bilde av?

Hva skulle det være? Jeg skal jo bare ut i Hebekkskogen. Jeg har nok av bilder derfra allerede, for å si det sånn.

– Å jaså? Men tenk på stålormen, da.

Stålormen?

– Ja, den du løp forbi for et par uker siden. Før det gikk opp for deg – litt pysete som du er – at det ikke var en hoggorm, og du snudde for å ta den nærmere i øyesyn.

Jo, jeg husker det. Men hva med den, da?

– Men skjønner du ikke? DU HADDE IKKE MED KAMERA! Og du angret SÅ på det.

Ja, det er sant. Den stålormen skulle jeg gjerne hatt bilde av. Det var en hunn, tror jeg – kobberbrun og fin.

– Og nå skal du ut igjen. Og du aner ikke hva som kan dukke opp. Og du har ikke tenkt å ta med kamera?

Okey, okey, okey, så tar jeg med det kameraet da. Selv om jeg neppe får se noen stålorm på en overskyet og dunkel kveld som dette.

Ute:

«Scanner» skogen for mulige fotoobjekter. Dårlig fotolys. Ingen stålorm. Bare helt grønt overalt, enten jeg løfter blikket mot løvtaket;

IMG_2032

 

… eller jeg retter det mot skogbunnen;

IMG_2043

 

Men så – i veikanten ved grusveien nær Haugland gård;

IMG_2058

Rød jonsokblom

Fotoglede!

Read Full Post »

Ny kveldstur i går – denne gang på sykkel. Først gikk ferden nordover, i medvind. Via Greverud til Kolbotn – der jeg har bodd åtte år av mitt liv. Fortsatt får jeg en følelse av «hjemme» når jeg kommer dit, selv om veldig mye er forandret siden vi flyttet derfra i 1995, ikke minst i sentrum. Men Kolbotn-vannet; det er som det var – i alle fall nesten. Jeg la inn en stopp ved nordenden av vannet, og flytebrygga jeg nå kunne gå ut på for å få den vide utsikten over vannet; den har ikke jeg besøkt tidligere.

IMG_2017

 

IMG_2019

 

Fra Kolbotn syklet jeg ned til Gamle Mossevei, slik at jeg kunne legge veien hjem langs Gjersjøen. Vakkert der også på en kveld som dette! Og jeg fikk ekstra tid til å nyte omgivelsene ettersom hjemturen gikk i motvind, med dertil hørende tidsbruk.

IMG_2024

 

Ved Vinterbro syklet jeg såvidt innom boligområdet Togrenda, der jeg fant tilbake til en sti gjennom skogen som jeg bare har gått én gang før. Her måtte jeg leie sykkelen, for det gikk jevnt oppover på en sti med et tett nettverk av røtter fra de storvokste grantrærne omkring. Bare den siste biten før jeg kom ut ved Nordbytun ungdomsskole var «sykkelbar», men derfra gikk det radig hjem – på asfalt. Eller radig? Det ble et lite stopp underveis, da jeg oppdaget en strekning med blomstrende skogstorkenebb i veikanten;

IMG_2028

 

Apropos lange lyse sommerkvelder; bildet over er tatt så sent som i halv ti-tiden. Det er jo flott da, å ha mulighet til slikt!

Read Full Post »

Forsommer. Fuglesang. Kaskader av grønt. Blomster – og bier. Sommerfugler. Og lange lyse kvelder! Jeg minner meg selv om det; at det er nå, akkurat vi er inne i den lyseste tiden på året. Ennå holder hver kveld på lyset litt lenger enn kvelden før, men om ikke så mange dager snur det, og mørket vil smått om senn senke seg tidligere og tidligere for hver kveld som går. Derfor, tenker jeg, er det nå man må være ute – om kvelden.

Som jeg innledet forrige innlegg med, var sist lørdag en slik dag da jeg kom meg ut på tur i sommerkvelden. Ut på løpetur. På jakt etter endorfin-rushet. Som jeg aldri fikk oppleve den kvelden. Til det var beina for stive og støle etter torsdagens Follotrim-løp. Men så passet det jo fint da, å ta en rolig tur, løpe noen kilometer, stanse litt for å nyte omgivelsene, kanskje ta et bilde eller to, for så løpe rolig videre. Fra idyll til idyll i sommerkvelden.

Første stopp var ved Midtsjøvann naturreservat – som alltid et foto verdt;

IMG_1984

Det var da jeg sto der og hadde tatt dette bildet at jeg ble oppmerksom på fuglen – denne anda som jeg aldri hadde sett maken til før. Den satt i skråningen ned mot vannet, rett bak autovernet, bare få meter unna meg. Jeg gikk nærmere, uten at fuglen lot seg affisere av det. Og jeg tenkte: Dette må da være en tamfugl!

IMG_1983

Da jeg omsider kom hjem, tok det ikke lang tid å finne fuglen på nettet, og å få antagelsen om tamfugl bekreftet. Moskusand er navnet, og den hører naturlig hjemme i Mexico, Sentral- og Sør-Amerika og sør i USA (kilde Wikipedia). Etter andre nettsteder å dømme er den ikke uvanlig som tamfugl i Norge. I følge Wikipedia finnes arten forvillet i Europa, også i Norge. Mon tro hvordan fuglen jeg så hadde funnet veien til Midtsjøvann?

IMG_1985

Fra Midtsjøvann løp jeg videre en kort strekning langs riksveien, før jeg tok til venstre, inn på en gårdsvei – som jeg takket være treningsturene med Skimilajoggen er blitt oppmerksom på som «løperute».

IMG_1986

Jeg hadde ikke før rundet svingen på bildet over, da jeg skvatt til av en lyd til høyre for meg. Og der, på jordet, bykset plutselig et rådyr av sted – lekende lett og elegant – med stø kurs mot skogen. Best å finne et tryggere sted å være nå når en løpende tobeint plutselig dukket opp ved jordekanten!

Jeg har ikke løpt her så veldig mange ganger før, og greide på et tidspunkt å løpe i feil retning. Men hva gjorde vel det, da det åpenbarte seg en syrinblomstrende idyll som dette akkurat idet jeg skjønte at jeg var litt på villstrå;

IMG_1987

Da var det bare å justere kursen igjen, og fortsette gjennom skogen, krysse Eikjolveien og etterhvert komme inn på det som er løypetraseen for det første Follotrim-løpet etter sommerferien. Bare at jeg nå løp i motsatt retning av hva som gjøres i Follotrimmen;

IMG_1989

Etterhvert kom jeg ut på Bøhlerveien, og etter noen hundre meter langs den i retning Langhus, tok jeg inn på en sti gjennom skogen i retning Ski;

IMG_1994

Nær Ski ble det et stopp, idet jeg fant det for godt å henfalle til tyttebærlyng-fotografering (se forrige innlegg). Mens jeg holdt på med det tenkte jeg tanken at man kanskje kan oppfattes som litt «nerd» når man ligger på magen ved kanten av stien i et forsøk på å få et skarpest mulig bilde av tyttebærlyng. Men det får nå stå sin prøve; den var jo vakker, må vite – den blomstrende lyngen. Og dessuten var det ingen som kom forbi akkurat da…

IMG_2013

Etter et siste «dypdykk i det grønne» kom jeg fram ved Ski sykehus, og da gjensto bare tre kilometer på asfalt hjem. Fotoapparatet var ikke planlagt brukt mer på denne turen – men så var det den kveldshimmelen som åpenbarte seg da jeg var nesten hjemme, da;

IMG_2015

Det er noe eget med disse sommerkveldene …

Read Full Post »

Older Posts »