Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘løping’

Å legge ut egen pep-talk på blogg, slik jeg gjorde i går, er nok en smule spesielt. Samtidig var det kanskje det som måtte til for at jeg ikke skulle sjekke yr.no i dag morges og konkludere med at «en sykkeltur til en strand nær meg» ville være den beste måten å bruke dagen på. I stedet ble det biltur til Rømskog, for deltakelse i mitt andre Unionsmarathon – dvs. halvmaraton for min del. Da jeg hadde deltatt der i 2012, satt jeg igjen med en opplevelse av et fantastisk fint løpsarrangement, som jeg gjerne ville tilbake til. I dag ble altså det ønsket realisert. Og jeg må bare si det igjen; hvilket fantastiske arrangement! Og hvilken fantastiske løpstrasé! – om enn den er aldri så tung.

Været viste seg fra sin beste side da jeg ankom Kurøen i Rømskog i dag morges; strålende sol og 24-25 grader (jeg ser ikke bort fra at det ble enda varmere etterhvert, det kjentes nesten slik ut). Bildet nedenfor hviser en del av gress- og stistrekningen som utgjør de siste 800 meterne av løpet. Da jeg tok bildet, lurte jeg på hvor sliten jeg ville være når jeg skulle komme løpende her noen timer senere. Svaret er; veldig sliten – det kan jeg røpe først som sist.

IMG_8296

For dem som løper full maratondistanse i Unionsmarathon, er både start og mål ved Kurøen. Halvmaraton-løperne derimot, blir fraktet med buss inn til Sandvika i Östervallskog i Sverige, for så å løpe siste halvdel av maraton-runden tilbake til Kurøen. Bussene med løpere ankom i dag Sandvika nesten en time før vi skulle starte, men det kunne vi godt tåle. Noen hundre meter fra startstedet er det en idyllisk liten badestrand ved en innsjø, hvor det var helt greit å sitte og slå av en prat med andre løpere i finværet.

Etterhvert begynte jeg å varme forsiktig opp. Og da fikk jeg en aldri så liten naturopplevelse. Jeg fikk plutselig se en ganske stor og usedvanlig vakker sommerfugl sitte foran meg på grusveien. Den hadde brunsvarte vinger med flere hvite flekker på rekke og rad, mens det ut mot kanten av vingene var noen mindre, men tydelige og lysende oransje tegninger. Jeg stoppet opp, og fikk betraktet sommerfuglen en god stund. Den beveget seg litt rundt, men det dreide seg bare om å fly en halv meter eller så, før den satte seg på grusveien igjen. Jeg fikk også et glimt av vingenes underside, og det slo meg at sommerfuglen også der var prydet med svært vakre tegninger. Fasit etter at jeg kom hjem og tok en nettsjekk; ospesommerfugl (se linken til Wikipedia for bilde).

Og så, kort om løpet: Det aller beste med dette løpet (i tillegg til det prikkfrie arrangementet) er omgivelsene. På svensk side, hvor man oppholder seg nesten halve distansen, løper man fra den ene landsbygd-idyllen til den andre; forbi små røde «stugor» og engområder som veksler med skog langsmed grusveiene. På norsk side er det lenge et mer ensidig skogpreg – og ekstremt mange, lange og harde motbakker. Men etterhvert må det jo nødvendigvis gå nedover igjen. Når utforbakkene er forsert – og det er igjen ca. tre kilometer av løpet, får man Rømsjøen på venstre side. Vakkert!

Hele halvmaraton-distansen løpes på grusveier av ulik standard – med unntak av de siste 800 meterne, jf. bilde og tekst over. I utgangspunktet er grusveier mer behagelig for beina enn asfalt – men når det er sagt tror jeg at jeg i dag har satt personlig rekord i vannblemmer på tær! Bare to riktignok – men de blemmene er store! Ellers er jeg bare utrolig glad for at jeg kom meg rimelig greit gjennom løpet – på tross av den sterke varmen. Under siste del av løpet var det heldigvis en og annen sky foran sola til tider, og det var også tidvis en svak bris som hindret at varmen ble for sjenerende. Men det som virkelig var «redningen», var alle drikkestasjonene! En drikkestasjon hver fjerde kilometer – med servering av sportsdrikk, vann, cola, bananer og peanøtter (for å motvirke salt-tapet). Og det ble delt ut våte svamper – det var luksus, det!

I dagens løp brukte jeg 11 1/2 minutt lenger tid enn i 2012, men forholdene tatt i betraktning (vi «slapp» stekende sol i 2012) er jeg kjempefornøyd! Etter løpet var det bare å nyte Kurøen i fulle drag – for dette er virkelig en perle av et sted! Så jeg roet litt ned der etter målgang, tok et kjapt bad i Rømsjøen (i likhet med flere andre løpere) og så på maratonløperne etterhvert som også de kom til mål (de startet en time før oss halvmaraton-løpere). Ære være dem! Selv hadde jeg mer enn nok med halve distansen i dagens sommerhete – og med dagens treningsgrunnlag.

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

Det aldri hvilende sekretariatet - merk de spesielle "unions-vestene"

Det aldri hvilende sekretariatet – merk de spesielle «unions-vestene»

Folk hygger seg - med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Folk hygger seg – med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

IMG_8306

Selv medaljene er fine på Unionsmarathon (lenke til løpets hjemmeside) – her avbildet sammen med nyanskaffet sommerlektyre 🙂

IMG_8313

Medaljen deles ut til alle deltakere. I tillegg fikk jeg t-skjorte, som klassevinner. Det gjorde jeg også i 2012. Den gang var jeg alene i min klasse, i dag var vi to. Plass til flere, med andre ord 🙂

 

Reklamer

Read Full Post »

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

IMG_4877

IMG_4882

IMG_4887

IMG_4888

Read Full Post »

For andre lørdag på rad sto jeg i dag tidlig opp for å kjøre min yngste datter til jobb klokka åtte. Forrige lørdag dro jeg deretter rett til svømmehallen og fikk en, til meg å være, rekordtidlig svømmeøkt. I dag var planen egentlig den samme, men så var det løpeturen da. Jeg hadde på en måte en løpetur «til gode» – nemlig den jeg droppet i går til fordel for kino-besøk. Slike dilemmaer løses best med «ja takk, begge deler». Dermed hoppet jeg rett i treningstøyet da jeg sto opp – og pakket bag med både svømmetøy og klesskift. Med bilen parkert ved svømmehallen la jeg så ut på løpetur ti over åtte – mens det ennå var ganske så mørkt.

Det siste døgnet har det endelig blitt litt kaldere og det har kommet noen få millimeter med snø. Det var utrolig deilig å være ute og løpe i noe som kjentes ut som vinterluft igjen. Jeg startet turen med å løpe langs gårdsveier over jordene opp mot Kongeveien. Ved Riis gård tok jeg turens første bilde – da var det akkurat blitt lyst nok til at det lot seg gjøre;

Videre gikk ferden forbi Nordby kirke;

IMG_3512

… og Nordby skole;

IMG_3515

… og Aschehoug gård;

IMG_3518

… før jeg etter å ha passert gjennom boligområdet Togrenda omsider kom til turstien gjennom skogen, som jeg så fulgte tilbake til Nordbytun og svømmehallen.

IMG_3520

IMG_3523

Siste etappe

Siste etappe

Så gjensto bare en god svømmeøkt. Som alltid på denne tiden av året, deltar Nordbytun svømmehall i en «Svøm langt»-kampanje. I år innebærer den at man etter svømte 10000 m (for voksne, kortere for barn) er med på trekning av tur til Kroatia. Ikke har jeg noe håp om å vinne, men jeg er likevel med. Det har for lengst blitt en tradisjon.

For øvrig leste jeg for noen dager siden en interessant artikkel om at det å sitte er like ille som å røyke. I så måte hadde jeg tre gode timer i dag fra klokka åtte til elleve, da jeg satte jeg meg i bilen for å kjøre hjem. Men så er det heller ikke løping og svømming jeg har vanskeligst for å motivere meg for. Husvask derimot… Etter å ha lest nevnte anti-sitte-artikkel, har jeg bestemt meg for å tenke på husvask som et helsefremmende tiltak – som hindrer meg i å «sette meg til». Så får vi se hvor lenge det hjelper 😉

Read Full Post »

I dag har jeg løpt! – Og hva så? tenker du kanskje. – Det driver jo den dama på med støtt.

Joda, jeg gjør kanskje det. Men det er ikke hver dag jeg løper maraton. Det har jeg faktisk ikke gjort siden september 2012 (noe som også ble startskuddet for denne bloggen). Jeg skulle ha gjort det i Frankfurt i oktober i år, men da ble jeg syk og måtte stå over. Etter det har det ikke vært noen spesifikk maratontrening på meg. Jeg tror de lengste løpeturene jeg har hatt siden oktober har vært på 12-13 kilometer, og jeg har ikke en gang vurdert å løpe noen maraton før tidligst neste sommer. Ikke før sist søndag, det vil si for fem dager siden. Da jeg var ute og løp den dagen, traff jeg på Wenche som jeg løper sammen med i Skimilajoggen, og som nevnte at hun skulle løpe Ribbemaraton. Hun har nevnt det tidligere også (både hun og to til fra Skimilajoggen skulle delta), men det var først etter at vi skiltes nå på søndag at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle stille selv også. Jeg begynte kort sagt å leke med tanken på at det her lå en siste mulighet til å få løpt et maraton i 2013. For en gangs skyld greide tanken på hvor gøy det hadde vært, å trumfe tanken på at jeg ikke hadde trent nok. Og dermed meldte jeg meg på.

Hva går det så ut på – dette Ribbemaraton? Jo, det er et maraton som arrangeres hvert år på 3. juledag. Starten går ved Løplabbets forretning i Sandvika og løpet ender ved Ski Storsenter, der Løplabbets forretning i 3. etasje møter slitne løpere med kanelboller, bananer, cola og twist. Men før de godsakene kan nytes skal det altså løpes en full maratondistanse. Imidlertid er det mye som skiller dette løpet fra ordinære maratonløp. For eksempel er det ingen mat-/drikkestasjoner underveis. Man har i stedet et par «faste» bensinstasjoner som løperne stikker innom for kjøp av det man måtte trenge av mat og drikke. Og det er de utgiftene man har, for deltakelse i selve løpet er gratis. Det er heller ingen offisiell tidtaking. Man tar tiden selv og oppgir den ved ankomst Løplabbet i Ski. Sist, men ikke minst, markedsføres dette som et sosialt løp – og ikke som et løp der slutt-tiden står i fokus. Det siste var helt avgjørende for at jeg meldte meg på – i den formen (jeg trodde at) jeg var i.

Et annet særtrekk ved løpet er at selve løypa er hard til en maraton å være. Den er kupert, særlig fra Oslo og sydover, med bakken fra Gamlebyen forbi Sjømannsskolen og opp på Nordstrandsplatået som den tøffeste. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, da jeg sto ved starten kl. 10 i dag – sammen med et rekordstort startfelt på over hundre løpere. Samtid var jeg rolig og ganske så «ambisjonsfri». Jeg hadde allerede tenkt på at dersom jeg «møtte veggen» tidlig, var det alltids mulig å bryte og hoppe på et tog på Oslo S eller en av de andre stasjonene mellom Oslo og Ski. 

Men det ble aldri behov for å hoppe på noe tog. I stedet opplevde jeg at jeg «hadde dagen» og greide å løpe relativt ubesværet hele veien. Jeg vurderte å gå opp bakken forbi Sjømannsskolen, men endte i stedet opp med en rolig løperytme der også. Jeg vil vel si at det var det nærmeste jeg kunne komme gange samtidig som det kunne kalles løping – men det fungerte i alle fall. Jeg holdt fint opp bakken og også opp de påfølgende bakkene. Faktisk var det utforbakkene som var de verste etterhvert som løpet skred fram. Beina ble ganske vonde etter et par mils løping, og vondest var de i utforbakkene.

Mellom Sandvika og Oslo løp jeg i større eller mindre grupper med andre løpere. Etter å ha passert Sjømannsskolen lå jeg en stund alene, før jeg fikk selskap med Wenche fra bensinstasjonen på Holtet. Fra Langhus og inn ble det aleneløping igjen (Wenche løp som ventet fra meg på slutten – jeg er ikke helt på hennes nivå for å si det sånn). Men enten jeg løp sammen med noen eller alene, storkoste jeg meg med dette løpet. Jeg tror dette er eneste gang jeg ikke har hatt en eneste negativ tanke å bale med i hodet under et løp. Og det hadde utvilsomt sammenheng med den avslappede rammen rundt Ribbemaraton. Om jeg brukt noen minutter til eller fra i do-kø på en bensinstasjon, spilte liksom ingen verdens rolle. Hvilken tid jeg skulle komme inn på til slutt, spilte heller ingen verdens rolle. Vel, ikke før jeg hadde en snau kilometer igjen. Da skjønte jeg at jeg kunne komme inn på under 5 timer (pauser inkludert). Der og da overrasket jeg meg selv med å hente fram noen krefter jeg ikke visste at jeg hadde – og la inn en langspurt inn mot Ski sentrum. Etter 4 timer 57 minutter 52 sekunder nådde jeg omsider inngangspartiet til Ski Storsenter.

Aldri har jeg gledet meg så stort over rulletrappene i storsenteret som jeg gjorde på vei opp til Løplabbet. Eller over kanelboller og cola for den saks skyld. Og sjelden har jeg blitt så positivt overrasket over egen gjennomføring av et løp. På et tidspunkt da jeg trodde treningsgrunnlaget var alt for dårlig for en maraton, fungerte det faktisk rimelig bra. Før start, mens vi løperne sto som sild i tønne inne i Løplabbet Sandvika, ropte arrangementsansvarlig ut til oss med glimt i øyet: «Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til på 3. juledag enn å løpe Ribbemaraton?» For egen del var – og er – svaret uten tvil: «Nei, jeg har overhode ikke noe bedre å ta meg til på en 3. juledag enn å løpe dette fantastiske løpet!» En stor takk til de som gjorde det mulig; de som hadde ansvaret for arrangementet, som bakte haugevis med kanelboller og som skapte en så fin ramme rundt det hele. Takk også til alle hyggelige med-løpere!

Til slutt en takk til beina mine, som bragte meg løpende hele veien fra Sandvika til Ski 🙂 Nå kan dere hvile;

IMG_7719

Read Full Post »

Akkurat nå løper tusenvis av føtter taktfast gjennom Frankfurts gater. To av dem skulle vært mine – men slik gikk det ikke. Etter noen dager med suksessiv gjennomgang av ulike former for forkjølelsesubehag – sår hals, tett nese, hodepine – kulminerte det hele på fredag da jeg måtte forlate jobben tidlig, reise hjem og komme meg under dyna – sannsynligvis med en svak dose feber i kroppen. Først da kapitulerte jeg og innså at «nei, det blir ikke noen Frankfurt-maraton på meg». På den ene side en erkjennelse som satt langt inne, på den annen side en avgjørelse som ikke var så vanskelig å ta på en kveld da bare det å pakke for to små reisedøgn sto for meg som en aldeles uoverkommelig oppgave.

Så hva gjør man en sådan helg når årets store mål (på løpsfronten i alle fall) går fløyten? Jo, da forteller man selvfølgelig seg selv at dette er ikke verdens undergang, og at det kan skje langt verre ting i livet enn å måtte stå over et maratonløp. Samtidig er det ikke til å komme fra at man depper bittelitegrann – særlig klokka 10.30 i dag da starten gikk – og at man føler behov for aldri så lite «selvterapi». Som kommer til uttrykk blant annet ved å skrive dette blogginnlegget. Og som i går kom til uttrykk ved å skrive følgende Twitter-novelle (i konkurransen #nynov som jeg tidligere har skrevet blogginnlegg om på smeltedigel.wordpress.com):

Alle laupeturane, gleda over å vere frisk og sterk. Maratonhelga kom feberen. Og minnet om kjensla av fridom i springande føter.

Og som om ikke det er nok, kan man jo også mimre litt fra løp gjennomført tidligere i år – som fem løp i fantastisk trivelige Follotrimmen, et brukbart gjennomført Sentrumsløp, en noe tyngre Blomstermil i flotte omgivelser i Drøbak, min debut i Årungen Rundt, den store kraftprøven Fjellaløpet i naturskjønne Trømborgfjella – og sist, men ikke minst; halvmaraton i Oslo 21. september i år.

IMG_7613

Halvmaraton-løpet i Oslo gav meg absolutt en «karamell å suge på» som det heter. Og selv om karamellen er rimelig ferdigsugd nå fem uker etter, lot den seg likevel ta fram igjen denne helgen som en god «trøstekaramell». Gleden over igjen å ha greid å løpe under 1.50 på halvmaraton, med 6 sekunders margin (1.49.54) – noe som krevde at jeg måtte dypt ned i kjelleren den siste kilometeren før mål – den gleden var stor og den satt lenge i. Og kan altså fortsatt dveles ved på en dag som dette, da jeg aller helst skulle ha tråkket asfalten 42 kilometer gjennom Frankfurts gater.

Men viktigere enn å se tilbake, er det å se framover. Jeg vet at det kommer nye løp, og før eller siden sannsynligvis et maratonløp. Men det jeg – her fra godstolen hjemme i stua – ser aller mest fram til, det er å komme meg ut på treningstur igjen. For det er med løping som med mye annet i livet; selv om målet er viktig, er veien til målet vel så viktig. Så akkurat nå gleder jeg meg aller mest over at formen er stigende og at jeg i løpet av et par dager igjen kan snøre på meg joggeskoa. For det er nok en fordel med sko, årstiden tatt i betraktning – selv om jeg i går også skrev en Twitter-novelle mer i barfotløpingens (eller barfotgåingens) ånd. Den sier også litt om dragningen mot naturen (uten den hadde jeg kanskje ikke vært noen løper overhode) – og jeg velger å la den avrunde dette blogginnlegget om løpet som ikke ble noe av;

Med lette steg gjekk ho berrføtt gjennom skogen. Kvar stein og rot eit kjærteikn. Ein frisk ange etter regnvêret. Ho var heime no.

Read Full Post »

Sist torsdag hadde jeg planlagt en løpetur i Nøstvedtmarka før det ble mørkt. Planen var en rolig tur, og dermed tok jeg like godt med meg det lille kameraet. Jeg tok noen få bilder underveis, slettet halvparten da jeg kom hjem, men satt igjen med et par brukbare, hvorav ett av det gamle lille huset ved Stuene, som nå var omgitt av busker i vakre høstfarger;

IMG_2939

… og ett av himmelen før solnedgang;

IMG_2943

Mer skulle det ikke til før tankene igjen penset inn på blogging. Etter et år der tur, fotografering og blogginnlegg har vært uløselig knyttet sammen, var det liksom noe som manglet da jeg kom hjem, lastet inn bildene på Mac’en – og det var det

Lørdag sto lang løpetur på programmet, og igjen tok jeg kameraet med. Høst-panoramaer som dette langs turveien mellom Fløisbonn og Oppegård  jo bare foreviges:

IMG_2953

Når man løper sakte og rolig i to og en halv time, får man god tid til å tenke. Og tankevirksomheten denne lørdagen endte opp med følgende beslutning: Tilbake til blogg! Selv om du fremstår som et aldri så lite «rotehue»…

Startskuddet for videre blogging er markert med siden/fanen Veien videre. Og selv om det allerede er nevnt der, gjentar jeg det her: Jeg har opprettet enda en blogg; smeltedigel.wordpress.com. Bare for å være på den sikre siden 😉

IMG_2948

Turveien Fløisbonn – Oppegård

IMG_2956

Nøstvedtmarka, nordøstre del

Read Full Post »

Sist torsdag var det duket for årets siste løp i Follotrimmen. Stort sett er Follotrim-løpene de samme fra år til år, dvs en «løpskarusell» med åtte forskjellige løp som gjentas hvert år. Men det hender at et løp skiftes ut med et nytt, og det var tilfellet med dette siste løpet. Dette var dermed første gang Follotrim-deltakerne stilte til start i Hvitsten i Vestby kommune (se tidligere blogginnlegg) – bokstavlig talt på bryggekanten. Dette skulle vise seg å være en løype jeg trivdes godt i; kupert, men uten de helt store høydeforskjellene, hovedsaklig på skogsstier, men med et langt strekk med lettløpt grusvei mot slutten. Litt kø-løping de første par kilometerne gjorde sitt til at starten ble rolig, og dermed opplevde jeg å ha bra med krefter igjen mot slutten. Det er lenge siden jeg har kommet såpass uanfektet i mål etter etter et mosjonsløp. Klassevinner ble jeg også – og det er det ikke ofte jeg opplever i Follotrimmen.

En smule ovenpå etter denne gode løpsopplevelsen, meldte jeg meg dagen etter på til mosjonsløpet Årungen rundt. Som løpsnavnet tilsier, er løypa for dette løpet lagt rundt Årungen, en runde på totalt 10,5 kilometer – med start og mål ved UMB (Universitetet for miljø og biovitenskap). Søndag klokka ett sto jeg klar på startstreken – sammen med ca 120 andre løpere. Før start hadde jeg varmet godt opp – med 11 kilometer sykling. Da jeg skulle dra hjemmefra, fant jeg ut at det var mye lurere å sykle til Ås i finværet enn å ta bilen. I mitt hode var denne «transportløsningen» rene Kinderegget; oppvarmingsgevinst, miljøgevinst – og opplevelsesgevinst;

IMG_2891

Østensjøvannet ved Holstad passeres

Veien om Holstad er ikke korteste vei til UMB for meg, men det er veien med færrest bakker. Og å slite i bakker var ikke akkurat poenget før Årungen rundt. For bakker ble det uansett nok av under selve løpet. Først en motbakke rett etter start, så 2-3 kilometer med mye utforbakker langs grusveien øst for Årungen, før vi møtte løpets bratteste og hardeste motbakke idet vi passerte Årungen rostadion. Deretter fulgte noen i hovedsak flate og lettløpte kilometer langs sør- og vestsiden av Årungen – til det gjensto ca 2,5 kilometer. Disse siste kilometerne fordelte seg på en særdeles lang seig motbakke med svak stigning, etterfulgt av kortere, men brattere bakker den siste strekningen mot mål. Jeg fikk «tatt meg ut» – for å si det sånn!

Målområdet, UMB

Målområdet, UMB

Men var jeg fornøyd med løpet? Ja, ja – selvfølgelig var jeg det! Jeg kom igjennom, jeg ga det jeg hadde – og jeg ble grundig slått av de to som kom foran meg på resultatlista i klasse 50-59 år – men hva gjør vel det? Vinneren av klassen denne gangen er uansett i «elite-sjiktet» og der har aldri jeg vært. Jeg er bare glad for at jeg i en alder av 51 har beholdt så mye av løpsgleden at jeg fortsatt er med på disse mosjonsløpene, og på den måten får «pushet» mine egne grenser – fysisk, men ikke minst mentalt. Ofte fungere disse løpene som rene egenterapien hva angår positiv tenkning. Det er en kjennsgjerning, i alle fall for meg, at det å tenke positivt er særdeles viktig for å komme (løpende) igjennom et mosjonsløp når det virkelig røyner på.

Det var utrolig godt endelig å komme i mål etter Årungen rundt. Denne gangen var jeg langt fra like uanfektet som i Hvitsten tre dager tidligere. Nå bar det rett ut i horisontalen på gresset, hvor jeg befant meg i flere minutter til pusten endelig hadde roet seg ned og tørsten var i ferd med å ta overhånd.

Fine omgivelser ved målområdet

Fine omgivelser ved målområdet

Etter å ha fått gjenopprettet væskebalansen (saft) og kaloribalansen (vaffel, banan og sportsbar), fulgte dagens «premie» til meg selv: En god omvei hjem på sykkel, 22 nye kilometer – om Myrvoll, Bjastad, Kråkstad, Ski og Hebekkskogen. Nå er det mulig at jeg ikke høres riktig vel bevart ut, men det var faktisk slik det opplevdes. For nå dreide det seg om en særdeles rolig sykkeltur – med vekt på tur. Ikke trening altså, men tur. Det gjorde godt for beina også; jeg tror faktisk at jeg på denne måten syklet vekk litt av stølheten fra løpet.

På hjemturen tok jeg meg også tid til å ta noen bilder;

Jordbrukslandskap i Ås

Jordbrukslandskap i Ås

Gravhaug-felt vest for Kråkstad kirke

Gravhaug-felt vest for Kråkstad kirke

Et gammelt hus langs veien mellom Kråkstad og Ski

Et gammelt hus langs veien mellom Kråkstad og Ski

Endelig - inn i skogen ved Hebekk

Endelig – inn i skogen ved Hebekk

To-tre kilometer stisykling til slutt – og så var jeg omsider hjemme. Etter å ha prøvd ut konseptet sykkeltur med innlagt mosjonsløp. Anbefales! 🙂

Read Full Post »

Older Posts »