Grenserittet – hett og herlig

Lørdag 2. august: Jeg gjennomfører Grenserittet, fra Strömstad til Halden, for fjerde gang (tidligere deltakelser 2009, 2010 og 2012). Det er varmt; når jeg omsider kommer i mål, er det 28 grader i skyggen. For en som foretrekker langt lavere temperaturer under lange løp og sykkelritt, blir det i varmeste laget. Allerede i de første lange bakkene noen få kilometer fra start, der sola for øvrig «steiker» godt, føler jeg meg dehydrert. Deretter følger noen timer med intenst inntak av væske – sportsdrikk, saft (en drikkeflaske med hver variant) og vann (fra drikkesekk). Jeg stopper på matstasjonene og fyller opp med både sportsdrikk og vann, og i tillegg forsyner jeg meg av det de serverer av drikke der. Under tidligere Grenseritt har jeg alltid greid meg med to drikkeflasker uten påfyll, pluss det vi får servert – men altså ikke under årets ritt. I ettertid skjønner jeg at forberedelsene denne gangen var for dårlige, varmen tatt i betraktning. Jeg skulle nok ha «fyllt opp lagrene» med væske og elektrolytter i forkant av rittet i mye større grad enn det jeg gjorde. En lærepenge!

Når jeg først slet såpass som jeg gjorde denne gangen, og aldri følte at jeg fikk ordentlig «trøkk» i beina, er jeg i alle fall storfornøyd med at jeg greide å snike meg under fire timer. Tiden ble 3.59.25 – min svakeste tid til nå og nesten et kvarter bak pers’en. Men firetimersgrensen, den er i alle fall ikke brutt – enn så lenge 🙂 Og uansett; dette med tiden betyr ikke allverden. Først og fremst er jeg lykkelig over at jeg er i stand til å gjennomføre et krevende sykkelritt av fire timers varighet! Det er der den store gleden ligger – ikke i tallene som viser tidsbruken.

Mitt inntrykk av selve rittet er for øvrig det samme som før; Grenserittet er et særdeles morsomt og velorganisert sykkelritt! Alt går tilsynelatende «på skinner» i Strömstad før og under avvikling av starten (som strekker seg over et par timer for å få alle puljene av gårde). Løypa vi sykler er spennende og variert. Her er det mye terreng, mye grusvei og noe asfalt. Og det er rimelig kupert. Det er også noe eget ved det å komme i mål på Fredriksten festning i Halden; omgivelsene er fine og det alltid stor stemning. Tommel opp også for det varme og gode måltidet alle deltakerne får servert etter målgang!

Selv om det ble et ekstra strevsomt Grenseritt for min del denne gangen, har jeg ikke tatt skrekken! I stedet satser jeg på å stå på startstreken i Strömstad flere ganger – om mulig allerede i 2015.

Read Full Post »

Etterlengtet gjensyn med Vaxholm

Som i virkeligheten, så på bloggen: Jeg kan ikke forlate Stockholm uten å ha avlagt Vaxholm en visitt. Det er to år siden min mann og jeg for første gang tok båten fra Stockholm ut til Vaxholm. Den gang uten å vite noe særlig om stedet – annet enn at det lå i passende avstand fra Stockholm for en dagstur ut i skjærgården (ca. 1 time med båt hver vei). Og vi likte definitivt det vi kom til; et bitte lite bysentrum med hyggelig atmosfære, en mektig festning – og «verdens beste kafé». Så én ting hadde vi bestemt oss for allerede før vi dro til Stockholm; vi skulle legge inn et nytt besøk på Vaxholm! Når det i tillegg viste seg at rutebåten til Vaxholm har «stoppested» på Nacka Strand, få hundre meter fra hotellet vårt, lå alt ekstra godt til rette for en skjærgårdstur til nettopp Vaxholm.

På vei til Vaxholm

Vaxholm kommune består av hele 70 øyer, mens vi i år tilbragte dagen kun på Vaxön, der bysentrum ligger. Vi hadde også et ønske om å se mer av Vaxön enn vi gjorde forrige gang. Derfor la vi ut på en lengre spasertur. Kort tid etter at vi la bysentrum bak oss, kom vi til en kirkegård. Jeg foreslo at vi skulle gå gjennom kirkegården i stedet for langs asfaltveien utenom. Som sagt, så gjort.

Gressplen iblandet markblomster på kirkegården

Det er en spesiell stemning på kirkegårder. Så også på denne. I tillegg syntes jeg det var veldig vakkert akkurat på denne kirkegården. Ikke minst beplantningen ved inngangspartiet bidro til det inntrykket;

Kirkegården grenser til et skogområde, og i skogkanten finnes det en egen minnelund. Den er inngjerdet, og da vi var der var det festet en rekke blomsterbuketter til gjerdet;

Etter å ha gått gjennom kirkegården, fortsatte vi langs asfaltveien gjennom områder som ikke var altfor spennende, før vi omsider tok av inn en sidevei gjennom et boligområde. Sideveien endte i et grøntområde som strekker seg som et belte langs sydkysten av Vaxön. Vi gikk opp på et utsiktspunkt hvor vi kunne se over til en av naboøyene – og et slott i det fjerne;

Deretter la vi i vei langs en tursti i retning østover, tilbake mot byen. Lenge gikk stien gjennom skog. Vi møtte ikke så mange andre på stien, men på et tidspunkt da jeg var opptatt med fotografering, ble vi passert av et følge tyske turister;

Etterhvert tok skogen slutt, og vi kom over i et boligområde. Et særdeles trivelig boligområde;

Underveis passerte vi også en liten skulpturpark. Der kom vi over denne fine krukken, laget av en lokal keramiker Ewa Norrthon. Krukken er på snedig vis nedfelt i bakken;

Snart var vi tilbake i sentrum, hvor vi tok en tur innom plassen ved Rådhuset;

Nå gjensto bare dagens høydepunkt – Vaxholms Hembygdsgårds Café;

I to år har jeg levd på minnene fra vi sist besøkte denne kaféen. I tillegg har jeg fulgt dem på Facebook, hvor de gjennom hele sommersesongen legger ut bilder, blant annet fra sitt fantastiske kakebord som hver dag fylles opp med de lekreste kaker. Og like førsteklasses som kakene, er lunsjrettene de serverer. Ja, vi måtte tilbake hit! Og: Ja, det ble en stor opplevelse. Nok en gang.

Vaxholms Hembygdsgårds Café

I likhet med for to år siden, krydde det av folk her. Forskjellen var bare at nå krydde det av enda flere folk enn sist. Bak huset til høyre på bildet over, er det en uteservering som strekker seg ned mot sjøen. Der var det helt fullt, så vi måtte ta til takke med bord på framsiden. Men slik vårt bord var plassert, hadde vi en viss sjøutsikt, vi også;

Etter at lunsj – og (litt for mye) kake – var fortært, gjensto bare en kort spasertur til brygga for å ta båten tilbake. I år ble det ikke tid til noe besøk på Vaxholms festning, men vi hadde i det minste god utsikt til den fra brygga mens vi ventet på båten;

En på alle måter vel anvendt feriedag. Og det aner meg at vi heller ikke nå har vært på Vaxholm for siste gang …

 

Read Full Post »

Når man oppdager et paradis

Som nevnt i forrige innlegg, har jeg en dragning til grøntområder selv når jeg er på byferie. Det er som om jeg må ha en balanse i det hele – mellom det urbane og menneskeskapte på den ene siden og det landlige og naturgitte på den andre siden. Vanligvis vil jeg også gjerne få løpt noen turer, og selv om det er mye godt å si om byer, foretrekker jeg å legge løpeturene utenfor asfaltjungelen når det er mulighet for det. Derfor var ikke vår Stockholmsferie mange timene gammel før jeg var på nettet for å kartlegge egnete løperuter – helst i grøntområder – nær hotellet vårt. Hotellet lå et stykke unna Stockholms bysentrum, i nabokommunen Nacka. Og den som leter, finner…

Det jeg fant, overgikk alt jeg hadde håpet på. Jeg fant en beskrivelse av et naturreservat beliggende mindre enn én kilometer fra hotellet; Nyckelviken naturreservat. Som skulle vise seg å være et aldri så lite paradis.

Til sammen ble det tre turer på meg i Nyckelviken naturreservat. To løpeturer tidlig om morgenen, før frokost og før dagens øvrige program skulle «avvikles». Pluss en tredje tur på avreisedagen, denne gangen i rolig gangtempo. Med togavgang fra Stockholm til Oslo godt utpå dagen, var det rikelig med tid til å få vist mannen min dette – mitt nyoppdagede paradis. Jeg elsker steder som Nyckelviken, med en blanding av kulturlandskap, løvskog, furuskog og sjøutsikt. Utover denne «kjærlighetserklæringen» til Nyckelviken, lar jeg bildene tale for seg;

Fra løpeturen dag 1

Fra løpeturen dag 2

Fra spaserturen dag 3

Som avslutning – et bilde av det som må være de lykkeligste grisene jeg har sett noengang – hjemmehørende på Nyckelvikens gård, hvor blant annet de to siste bildene ovenfor ble tatt;

Vi besøkte forresten også den hyggelige kaféen på Nyckelvikens gård – beliggende i god avstand fra grisebingen 😉

Read Full Post »

Stockholm – en storbyferie verdt

Akkurat nå sitter jeg i den norske fjellheimen en tidlig morgenstund og skal til å skrive blogginnlegg om Stockholm. Om noen dager sitter jeg antagligvis hjemme og skriver blogginnlegg om turene mine i den norske fjellheimen. Blogglivets gleder 🙂

Men tilbake til Stockholm. Jeg har en tendens til, selv når jeg er på storbyferie, å tilbringe ganske mye tid i «grønne områder», det være seg for eksempel parker inne i byene eller naturområder i utkanten av byene. Så også denne gangen. På vår første dag av årets Stocholmsbesøk tok det ikke lang til før min mann og jeg hadde funnet fram til Humlegården – en stor park sentralt beliggende i byen. Vi havnet der etter først å ha spist pizza på Dell’ Attore i Skeppargatan – etter omtalen på nettet å dømme; en av Stockholms aller beste pizzarestauranter. Og den var svært bra – i alle fall etter vår smak. Etter restaurantbesøket gikk vi videre nordover på Östermalm og havnet etterhvert i Karlavägen;

Karlavägen er en fin gate å vandre langs. Her er kjørebanene atskilt av en bred grønn korridor (bildet over) – og den er lang, virkelig lang. Vi fulgte Karlavägen vestover, helt til den begynner å gå parallelt med Humlegården. Derfra fulgte vi en av gangveiene gjennom parken. Det er en svært gammel park, dette – opprinnelig anlagt i 1619 med det formål å dyrke humle. Humlen herfra ble så brukt til ølbrygging ved Stockholms slott. På midten av 1600-tallet ble Humlegården omdannet til «nyttoträdgård och lustpark» med frukttrær, busker og over 200 lindetrær. Mange av disse flere hundre år gamle lindetrærne finnes i parken fortsatt. Store og mektige er de, og de bidrar til en helt spesiell parkopplevelse. Og mellom trærne utfolder barn og voksne seg – leker, spaserer, eller trener i grupper – slik som damene vi observerte på bildet nedenfor;

På vei ut av parken fikk vi utsyn til noen av de flotte bygningene i Stockholm. Dem er det mange av!

Det ble flere byvandringer på oss i løpet av de tre dagene vi var i Stocholm, ispedd museumsbesøk og selvfølgelig gode kafé- og restaurantopplevelser. Nedenfor følger et lite knippe bilder fra byen;

Utsikt til Gamla Stan fra Södermalm

Fotografiska muséet

Vandring på Södermalm

Moderna muséet på Skeppsholmen

Vakre bygninger hvor man snur og vender seg

Jeg må kort få reklamere for utstillingene på muséene vist over. Fotografiska har for tiden en storslagen utstilling kalt Genesis, med foto av Sabastiao Salgado. Utstillingen er en reise jorda rundt, med fantastiske bilder av natur og dyreliv – alle i svart-hvitt. Utstilingen skilderer også dagliglivet hos urbefolkning flere steder i verden som fortsatt lever som de alltid har gjort. På Moderna muséet var høydepunktet utstillingen av verk signert den svenske kunsteren Nils Dardel (1888-1943). Jeg kjente ikke til Dardel fra før, men bildene var fascinerende, og bok med gjengivelse av verkene ble kjøpt med hjem.

Begge de nevnte utstillingene varer til 14. september. Og begge er vel verdt å se!

Så langt «highlights» fra Stockholm by. Et par bilder fra nabokommunen Nacka får avslutte innlegget;

En av bygningene på hotellet vårt, Hotel J

Under en opprørt himmel. Nacka Strand 15.07.2014

Read Full Post »

Oset och Rynningeviken før frokost

Mandag morgen. Vi skal videre til Stockholm, min mann og jeg. Togavgang fra Örebro kl. 10.45. Men jeg har bestemt meg; jeg skal én tur til ut til Oset och Rynningeviken naturreservat. Ettersom jeg ikke har løpt på noen dager, passer det uansett å kombinere det med en løpetur. Klokka er bare noen minutter over sju når jeg forlater hotellet, etter å ha fortært et lite stykke banankake som jeg har igjen fra togturen til Örebro to dager før. Hjemmebakt, må vite 🙂 Det får holde til jeg er tilbake på hotellet og kan innta frokost.

Jeg løper nesten fram til Naturens hus, men fortsetter østover og så sørover, for hensikten nå er å løpe en runde i den søndre delen av reservatet. Langs denne runden er det en sjelden bakke (ellers veldig flatt i dette området) – en liten, bratt kneik. Når jeg kommer opp på bakketoppen, får jeg brått øye på to ganske store fugler som står på gangveien. Med det samme de blir oppmerksomme på meg, beveger de seg lydløst inn i vegetasjonen som står tett langs gangveien akkurat her, en fugl til hver side av veien. Jeg ser dem bare noen sekunder, men lenge nok til å være sikker på at dette er en fugl jeg ikke har sett før. Jeg tenker rørdrum, for den vet jeg skal finnes i dette området, men jeg er ikke sikker. Etter et nettsøk i ettertid, er jeg imidlertid ganske sikker på at det var rørdrum jeg så. Og i så fall har jeg vært heldig, for den skal ikke være lett å få øye på. Stort sett holder den seg visst i skjul i sivskogen/rørskogen.

Resten av turen arter seg som en ren nytelse. Jeg tar det med ro, stopper og tar noen bilder, og nyter den spesielle morgenstemningen her ute til fulle. Omgitt av storfe, gjess og en og annen tidlig turgåer. En ypperlig avrunding av Örebro-oppholdet.

Hei du!

Ku og okse – sistnevnte med nesering!

Kvitkinngjess – i hopetall

Erik Rosenbergs stuga – varmestue for turgåere

Våtmark, våtmark, våtmark …

Morgenstemning ved Hjälmaren

På hjemvei – marina passeres

Et siste farvel til Stadsparken for denne gang

Bare Kungsgatan gjenstår før ankomst hotellet – også den prydet av store trær

Farvel Örebro – for denne gang!

Read Full Post »

På sykkel Hemfjärden rundt

Vår andre dag i Örebro opprant med overskyet vær, og værmeldingen for dagen antydet at det kunne bli regn. Vi tok likevel sjansen på holde oss til planen vår – som var å leie sykler og sykle Hemfjärden rundt. Hemfjärden er navnet på den vestre delen av innsjøen Hjälmaren, det vil si den delen som ligger nærmest sentrum av Örebro. Mellom Hemfjärden og Mellanfjärden lenger øst, er det en landtunge som nesten deler sjøen i to. Bare et smalt parti er åpent, og her finnes det en egen sykkelferge som en gang i timen bringer sykler og syklister trygt over til den andre siden.

Før sykkelturen kunne starte, måtte vi gå et stykke inn i Stadsparken, der det ligger et trivelig trehus-miljø som heter Wadköping. Her ligger ett av byens tre turistkontorer – og det eneste hvor det er mulig å leie sykler på søndager. (På andre ukedager kan man leie sykler også inne i sentrum, men da på et kontor som ikke har søndagsåpent.)

Snart framme i Wadköping

Vi var heldige med været når det kom til stykket; den eneste regnbygen som kom, varte i et par minutter – og innfant seg akkurat da vi sto innendørs på turistbyrået og fyllte ut skjemaet for leie av sykler. Dermed fikk vi en flott sykkeltur – i vakre omgivelser og i overskyet vær uten regn, men med behagelig sykkeltemperatur. Fire mil, vekselsvis langs grusveier og asfaltveier. En ypperlig måte å få se litt mer av Örebro på enn vi ville ha vært i stand til å rekke over til fots.

Første etappe; gjennom nordre del av Oset och Rynningeviken naturreservat

Førsteklasses sykkelvei!

Kulturlandskapsarbeidere

En titt på informasjonsskiltet idet vi er på vei ut av reservatet

En av mange vakre alléer

Rinkaby kirke

Ombord på sykkelfergen

Enda et naturreservat passeres – Ekeby ekhage

Rester av et gammelt tre – vakkert på sitt vis

På vei tilbake – lunsj på Naturens hus

Sykkeltur vel overstått og sykler tilbakelevert

Hjemveien fra turistbyrået – via Stadsparken

… den imponerende velstelte og vakre Stadsparken

Read Full Post »

På vandring i «den grønne byen»

I slutten av juni besøkte jeg for første gang i mitt liv Örebro, da i jobbsammenheng. Jeg oppholdt meg der i knappe to døgn, men rakk å bli ganske betatt av byen. Så er Örebro heller ingen hvilken som helst svensk by. Tre år på rad er Örebro kommun kåret til Sveriges beste friluftslivskommune – og i år kom Örebro på tredje plass i en kåring av Sveriges beste miljøkommuner.

Under jobb-besøket i juni fikk jeg, og gruppen jeg reiste sammen med, blant annet se ganske mye av naturreservatet Oset och Rynningeviken, som ligger mellom bysentrum og innsjøen Hjälmaren, for øvrig Sveriges fjerde største innsjø. Reservatet er opprettet av kommunen selv, det er 3000 da stort, og det har en svært interessant historie. Området som i dag er naturreservat, var på 1960- og 70-tallet avsatt til blant annet avfallsdeponi, forsvarsformål og oljeterminal! For å gjøre en lang historie kort; området er i løpet av en 15-20 års periode forvandlet til et aldeles fantastisk grøntområde – med våtmarker, blomsterenger, turveier, beitemarker og løvskogsområder.

Jeg bestemte meg for en ting da jeg dro fra Örebro i juni; jeg skulle tilbake, gjerne så snart som mulig! Og ettersom en del av årets ferie var tenkt lagt til Stockholm, var løsningen såre enkel; det var bare å legge inn et par dager i Örebro i forkant av Stockholmsbesøket. Som sagt så gjort! Etter en behagelig togtur fra Ski/Oslo via Hallsberg, ankom min mann og jeg forrige lørdag Örebro i ett-tiden på formiddagen. Med så tidlig ankomst – og nydelig sommervær – var det bare en ting å gjøre; først spise lunsj og deretter gi seg i vei til Oset og Rynningeviken naturreservat!

Det er et stykke å gå fra sentrum ut til reservatet. Men det gjorde ikke noe, for også her var det mye å se og oppleve. Vi gikk langs elva Svartån, som renner gjennom sentrum og ut i Hjälmaren via naturreservatet. Store deler av traséen går gjennom Stadsparken, som også er utrolig flott – og som i tillegg var en ny opplevelse. (Bilder fra parken kommer i senere blogginnlegg.)

Langs Svartån

En av de viktigste innfallsportene til Oset og Rynningeviken naturreservat, er via Naturens hus. Her er det blant annet en bra og godt besøkt kafé/restaurant. Vi la inn en stopp for en kopp kaffe og et kakestykke før vi fortsatte vår vandring inn i reservatet.

Naturens hus

På denne lørdagsvandringen gjennom reservatet favnet vi bare en mindre del – den midtre. For min egen del kjentes det veldig godt å være her igjen. Det er så fredfullt og så vakkert, dette området. Samtidig er det åpenbart mye brukt av lokalbefolkningen, for det var stadig folk å treffe – som gikk, jogget, syklet – eller bare satt rolig på en av de mange benkene og nøt fuglelivet. For dette området, slik det fremstår i dag, er et eldorado for fugler – ikke minst gjess og ender.

Tilbake til sentrum fulgte vi Lilla Å-promenaden, det vil si langs Lilla Ån – en annen og mindre elv enn Svartån. Også det var en fin og interessant rute å gå. Her er det med jevne mellomrom plassert ut skulpturer av ulike slag, hver og en sponset av næringslivet i Örebro. En av dem var denne mannen, støpt i bronse, som noen for øvrig hadde plassert en svensk krone i hånden på;

Der det ikke var skulpturer å se, var det sommergrønn løvskog og etterhvert vakkert blomstrende hager å hvile blikket på;

Riktig så fornøyde var vi med feriens første lille utflukt, da vi omsider kom tilbake til Örebro sentrum – der Örebro slott troner som en av de største severdighetene. Slottets eldste deler ble oppført på 1300-tallet, mens det på slutten av 1500-tallet ble forvandlet til det praktfulle renessanseslottet det fremstår som i dag. Slottet har en rik historie. Her fant blant annet Sveriges første «riksdagsordning» sted i 1810, da Jean Baptiste Bernadotte ble valgt til tronfølger (senere statsoverhode under navnet Karl Johan).

Örebro slott

Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive ett – og bare ett – blogginnlegg fra Örebro. Det blir nok ikke akkurat slik … 🙂

Read Full Post »

Kystvandring i november

November; ofte beskrevet som en grå og trist måned. Her følger en todelt turbeskrivelse i ord og bilder som viser at denne måneden ikke alltid er grå – og at den selv når den viser seg fra sin grå side, ikke nødvendigvis er trist. Første del er fra Hvaler, andre del fra svenske Koster. Bildene er tatt helgen for to uker siden, da vi var fire damer på tur – i Ytre Hvaler nasjonalpark på lørdagen, og etter overnatting i Strömstad; på Syd-Koster på søndagen.

Lørdagen opprant med fantastisk, skyfritt vær. Turen denne dagen startet på Storesand på Kirkøy, der vi blant annet beskuet «søppelhytta». Denne hytta er bygget av søppel funnet på strender på Hvaler og er ledd i prosjektet Ocean Hope som du kan lese mer om her.

Herfra gikk ferden videre til Ørekroken;

… hvorfra vi fortsatte vår vandring til Rødshue, nærmere omtalt i et blogginnlegg fra september her;

Ved Rødshue snudde vi og gikk vi tilbake igjen til Ørekroken og derfra til Storesand via riksveien. Men vi var ikke helt ferdige med Ytre Hvaler nasjonalpark med dette. På Vesterøy på vei tilbake, tok vi en avstikker til Kuvauen for å oppleve solnedgangen. Den var ikke av de mest spektakulære denne ettermiddagen, men stemningsfullt var det der ute uansett;

Dagen etter opprant ikke med sol og skyfri himmel, snarere tvert imot. Underveis med ferga fra Strömstad til Koster begynte det å regne, og da vi gikk i land på Kilesand på Syd-Koster, øste det ned;

Men vi var heldige; etter få minutter avtok regnet i styrke, for så å stanse helt. Vår tur foregikk derfor i all hovedsak i overskyet oppholdsvær. Hele veien fulgte vi godt merkede turstier. Etter å ha vandret langsmed stranda på Kilesand, fulgte vi en sti gjennom høstlig løvskog;

En tur opp på Syd-Kosters høyeste punkt, Valfjäll, hørte også med. Herfra hadde vi utsikt over hele øyriket Koster;

Ferden fortsatte deretter til Långegjerde, hvor vi så over til Nord-Koster;

Fra Långegjerde fulgte vi en tursti som førte oss langs strender, …;

… og gjennom beitemarker med vakre store trær;

Da vi nærmet oss Ekenäs kunne vi nyte synet av enda flere flotte trær;

Turen ble avsluttet på Ekenäs med lunsj på Ekenäs hotell & restaurant og påfølgende besøk på Naturum, nasjonalparksenteret på Koster;

Her kunne vi blant annet beskue livet under vann i Kosterhavets nationalpark;

Dette er et helgeopplegg som jeg gjerne anbefaler for alle som holder til i rimelig nærhet til Hvaler og Bohuslän. På denne tiden av året er det en egen stemning langs kysten i disse områdene. Det er stille og rolig og relativt få mennesker å møte. Og de gode naturopplevelsene, de får man i rikt monn også i en måned som november. Uansett vær 🙂

Til slutt et par bilder av korsved, som lyste opp i høstlandskapet og som vi så flere steder både på Hvaler (første bilde) og Koster (siste bilde);

Og helt til slutt: Jeg greier visst ikke å la være å legge ut et bilde av denne sjarmerende gjengen som vi traff på Syd-Koster;

Read Full Post »

På gamle trakter – i Askim og Töcksfors

Dagen i går startet med en tweet – ikke min egen, men en jeg leste allerede før jeg var ute av dyna (det er slikt som skjer når man har Ipad’en på nattbordet):

@Bjorn_Risinger: «Utanför tågfönstret en närmast magisk morgon över Falbygden – månskäran, gryningsljuset, färgerna, dimman, fågelskarorna på väg söderut!»

Tenk å skape slike bilder bare ved bruk av ord!

For meg var dette en særdeles fin start på dagen. Jeg hadde overnattet hos min mor i Askim, og planen var at hun og jeg skulle bruke denne høstferie-dagen til en tur over grensen til Sverige. Men først skulle jeg ut og løpe – for en gangs skyld en tidlig morgentur. Og etter å ha lest Risingers tweet, hadde jeg bare én følelse knyttet til den forestående løpeturen; forventning!

Ti over åtte la jeg i vei – for sent til å oppleve måneskinn og daggry, men tidlig nok til å oppleve morgentimenes tåkedis. Noen store fugleskarer på vei sydover fikk jeg ikke se, men til gjengjeld gledet jeg meg stort over to stillitser som foretok en liten flyveoppvisning i lav høyde over en gressplen nær brannstasjonen, like før jeg kom opp på Solbergfosslinna (tidligere jernbanelinje, nå turvei). Denne lille fuglen, som jeg ser en sjelden gang, er blant de vakreste fugler jeg vet om. Det skyldes ikke minst fargeprakten; hodet med røde, svarte og hvite tegninger, og vingene med et sterkt gult felt. I tillegg er det noe med måten stillitsene flyr på. Flere ganger har jeg opplevd å kunne betrakte dem (ofte to sammen) en stund på nært hold, som om de virkelig viser seg fram litt før de flyr av gårde til «tryggere omgivelser».

Men det er ikke bare stillitsene som har farger å vise fram på denne tiden av året. For nå står løvtrærne i sin mest fargerike skrud, og i finværet i går  nærmest glødet de i morgensola.

Ved starten av Solbergfosslinna

Etter å ha løpt første del av Solbergfosslinna, løp jeg over på veien som går gjennom jordbrukslandskapet til Kolstadkrysset og videre til Bergerkrysset. Jeg stoppet på et tidspunkt, snudde meg og så vestover. Og der lå morgentåken i en forsenkning i terrenget, mens jeg selv befant meg oppe i solskinnet.

Etter denne fine turopplevelsen må jeg bare erkjenne at det er altfor sjelden jeg kommer meg ut på denne måten i morgentimene. Turen i går ga i alle fall mersmak!

Det beste av alt var at gårsdagens natur- og landskapsopplevelser ikke stoppet her. Få timer senere var jeg på plass på kirkeodden (som vi kaller den) på Fågelvik ved innsjøen Foxen. Fågelvik ligger bare noen få kilometer sør for tettstedet Töcksfors – som mange kanskje først og fremst forbinder med svenskehandel.  Men Töcksfors har mye mer enn kjøpesenter å by på! På Fågelvik har jeg selv vært utallige ganger; i barndommen sammen med mine egne foreldre, så vel som i voksen alder sammen med mann og barn. Og i går altså sammen med min mor.

I to timer satt vi der, på hver vår campingstol, og nøt kaffe og medbragt mat – og ikke minst sola, den glitrende sjøen og omkringliggende skoger og kulturlandskap. Til og begynne med hørte vi vedvarende motordur i det fjerne (fra arbeid som pågikk et sted), men etter en stund stanset den og det ble helt stille rundt oss. Slike avbrekk fra hverdagen tåler jeg godt, merker jeg. Om det er noe som kan kalles «oppladning av batteriene», er det stunder som dette.

Utsikt over Foxen fra kirkeodden

Utsyn fra kirkeodden mot øst

Lav vannstand for øyeblikket

Selvfølgelig er det en kirke på kirkeodden

Farvel til Fågelvik for denne gang

Read Full Post »

Ut på tur – på Madeira (del III)

Dag 6

Stadig tidligere start på dagen. Denne mandags morgen sto vi opp klokka seks, inntok en enkel kontinental frokost som hotellet velvillig stilte opp med før ordinær frokost-start, og tok drosje ned til havnen i Funchal. Derfra gikk ferden med ferge til Porto Santo, en liten øy nordøst for Madeira.

Vårt første glimt av Porto Santo – fra dekket på fergen

Vi ankom Porto Santo klokka halv elleve, med retur først klokka åtte om kvelden. Dermed hadde vi en god og lang dag til disposisjon på denne fantastiske paradisøya. Grunnet litt betente vannblemmer under begge føttene, var jeg ikke så veldig «gangbar» og dermed gikk det meste av dagen med til rolig strandliv. Men med Porto Santos ni kilometer (!) lange sandstrand til rådighet, var det absolutt til å leve med.  I motsetning til stranda Praia Formosa på Madeira var det her hvit sand – så langt øyet kunne se. På nettet har jeg i ettertid sett at denne stranda ble kåret til Portugals beste i 2012, og det er ikke vanskelig å forstå.

På tross av såre føtter måtte jeg gå meg en liten tur i løpet av dagen, og da var valget enkelt; en vandring i vannkanten en snau kilometer for så å snu og gå tilbake. Nedenfor følger noen bilder fra strandoppholdet inkludert strand-vandringen;

Denne dagen og dette stedet var vi strålende fornøyd med, både min datter og jeg. Vi er enige om at vi gjerne kommer tilbake, dels for å nyte tilværelsen på den fantastiske stranda, men også for å se litt mer av denne øya og gjerne «ta pulsen» på den sjarmerende lille byen Vila Baleira som ligger ved stranda og som vi bare såvidt fikk gått innom denne gangen.

Dag 7

Vår siste dag på Madeira ble en rolig dag der vi tilbragte en del tid i bassengområdet ved hotellet. Med andre ord ingen egentlige turer denne dagen. Jeg avslutter likevel Madeira-bloggingen med noen «dagens bilder», de første fra en fotorunde jeg tok tidlig om morgenen i parken som omkranser hotellet;

Hotellet vårt; Quinta das Vistas

Moro å oppdage at hotellet hadde egen kjøkkenhage

Utsikt fra parken mot øst

Den nydlige beplantningen i parken var en opplevelse i seg selv;

Helt til slutt; et par kveldsstemningsbilder fra Funchal. Det siste viser utsikten østover like før sola går ned – fra terassen på restaurant Riso, der vi avsluttet den kulinariske delen av Madeira-oppholdet. For det var også en vesentlig del av totalopplevelsen denne uka.

Farvel Madeira. På gjensyn!

Read Full Post »