Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2013

Jeg har vært i Gaupesteinmarka mange ganger før, men aldri i Gaupesteinmarka naturreservat. Det har sin naturlige forklaring, ettersom Gaupesteinmarka naturreservat er helt nyopprettet – vedtatt vernet 25. januar 2013, det vil si for to dager siden. For meg var dette en ekstra motivasjon for å legge dagens tur nettopp hit. Jeg har et spesielt forhold til dette området. Det var her jeg gikk mine første «lengre» turer på ski, helt tilbake på 60-tallet. Fram til 1970 bodde jeg på Kråkstad, og da var gjerne Gaupesteinmarka målet når vi (familien på fire) skulle på søndagstur, særlig vinterstid og med ski på bena.

I dag lot jeg imidlertid skiene stå hjemme, da jeg antok at det var for lite snø for skigåing selv om det hadde snødd litt det siste døgnet. Skiforeningens hjemmeside opplyste kun om «førefall» i Gaupesteinmarka. Jeg bestemte meg i stedet for å veksle på å løpe og gå gjennom marka. Skotøyet ble valgt deretter; dette var en fin anledning til å få prøvd ut mine nye Icebug orienteringssko. Nå løper ikke jeg orientering, men skoene har pigger – og det er et viktig poeng når det er vinterføre. Deilig å slippe brodder. I tillegg er Icebug-skoene (i alle fall denne modellen) lette med lav såle – egenskaper jeg liker, ikke minst når jeg løper i terrenget. Og disse skoene kombinert med gamasjer skulle vise seg å fungere svært så bra i nysnøen. Jeg holdt til og med varmen sånn noenlunde, men det var nok først og fremst takket være gode ullsokker.

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

For å komme meg til Gaupesteinmarka, satt jeg på med min mann (som valgte Østmarka-tur i dag) til Gjedsjø, der Skremmaveien tar av. Som navnet tilsier fører veien inn til Skremma, lengst nordvest i Gaupesteinmarka. Og fra Skremma bar det inn i skogen. Etter få minutter passerte jeg en familie på tur, og så; etter det hadde jeg Gaupesteinmarka helt for meg selv, kilometer etter kilometer. Det var vage antydninger av spor i snøen der jeg løp (og dels gikk), som viste at noen hadde gått der før siste snøfall, men i dag var jeg den første som tråkket innover fra denne kanten av marka.

For min egen del er det gjerne Gaupesteinmarka jeg oppsøker når jeg ønsker å oppleve noe genuint og villmarkspreget, uten å måtte reise alt for langt hjemmefra.  Det er som om det er noe eventyraktig ved denne skogen, kanskje spesielt i den nordlige delen av marka. Her er det i stor grad åser der furuskogen dominerer, i veksling med lavereliggende myrpartier. Og det er unge og gamle og døende trær i skjønn forening;

IMG_0852_dok

Og det er steinblokker;

IMG_0854_dok … og steile skrenter;

IMG_0857_dok

… og mektige isformasjoner;

IMG_0861_dok

Etterhvert nådde jeg den største steinblokka av alle i dette området – den kjempestore Gaupestein, som marka har fått sitt navn etter. Det begynte å snø like før jeg kom inn til Gaupestein i dag, og fotoforholdene var ikke de beste. I tillegg er er det trær rundt blokka som gjør det vanskelig å få tatt gode bilder av den – så det får holde med dette glimtet av en del av «kjempen»:

IMG_0868_dok

En kilometer før selve Gaupestein er det et løypekryss, der jeg støtte på skispor som kom opp vestfra. Og etterhvert skulle jeg treffe på flere løyper – og skiløpere. Det var altså noen som i motsetning til meg hadde satset på at det var skiføre, og det var det jo også tydeligvis – men helt trygg på å unngå riper under skiene kunne man neppe være i dag.

Gaupestein er også ei slags «treriksrøys»; her møtes kommunegrensene til Ski, Enebakk og Hobøl kommuner, og dermed også fylkesgrensene til Akershus og Østfold fylker. Fra Gaupestein er det en kilometer å gå inn til Gaupesteinhytta i Hobøl kommune, og jeg bestemte meg for å ta meg inn dit også – forstatt dels løpende, dels gående. Og dels stående, for når man kommer over motiver som dette, er det bare å stoppe opp og fiske fram kameraet;

IMG_0877_dok

IMG_0886_dok

Denne konserverte lyngen måtte jeg også forevige, og for å slippe valgets kvaler – her kommer alle mine tre varianter av dette motivet;

IMG_0883_dok

IMG_0884_dok

IMG_0885_dok

Omsider framme ved Gaupesteinhytta kunne jeg konstatere at den faktisk var åpen, noe jeg ikke hadde ventet, og jeg hadde derfor ikke med meg penger. Men jeg greide meg fint med mine medbrakte hjemmelagede honningkjeks med sjokoladetrekk – noen skikkelige energibomber – og vann!

Gaupesteinhytta

Gaupesteinhytta

Jeg løp/gikk tilbake først samme vei som jeg kom, til jeg hadde passert Gaupestein. Ved løypekrysset fulgte jeg skisporene vestover, da dette er korteste vei i retning Ski. Jeg løp forbi speiderhytta på Bjerkebekk og etterhvert ut på Oppsandveien. Etter noen kilometer langs vei begynte turen å bli lang nok, og jeg var glad for å kunne ringe en velvillig datter som tok bilen og plukket meg opp ved Ski Gamle Kirke. Jeg hadde nok tilbakelagt nærmere to mil i løpet av turen, så det var godt å få skyss de siste tre kilometerne hjem.

Jeg avslutter med et bilde av noen fantastiske kjuker som åpenbarte seg på et gammelt og tilsynelatende døende allé-tre som jeg løp forbi etter å ha kommet ut fra Gaupesteinmarka. Og treet var vertskap for mange flere enn de jeg har avbildet her;

IMG_0901_dok

Reklamer

Read Full Post »

Jeg må innrømme en ting: Hvis jeg etter en lang og hektisk arbeidsdag først setter meg til i sofaen, som jeg gjerne gjør for å se Dagsrevyen, kan det være vanskelig å finne motivasjon til å komme seg opp igjen og ut på treningstur. Særlig gjelder det i vinterhalvåret, når kveldene er mørke og jeg vet at ute er det både kaldt og glatt. Da krever turen ut ikke bare at jeg kommer meg opp av sofaen, men også at jeg leter fram ullundertøy, ullsokker, lue, buff, vanter – og kanskje brodder. Helst skal jeg også huske refleksvest (som jeg har en tendens til å glemme selv om jeg har hengt den på en egen knagg rett ved siden av utgangsdøra). I det hele tatt; å komme seg ut kan fort framstå som et aldri så lite prosjekt.

Det er da det gjelder å ikke tenke, men bare gjøre. Ikke tenke på at jeg er sliten. Ikke tenke på at det er mørkt, kaldt og glatt (utover det jeg må for å ta de rette valgene hva angår refleks, klær og brodder). Reise meg fra sofaen, finne fram de nødvendige klærne, ta den tiden som trengs for å få tredd Yaktrax-broddene på skoa, gå ut døra, i beste fall huske refleksvesten når jeg kommer ut på trappa slik at det bare tar sekunder å hente den, i verste fall huske refleksvesten når jeg er noen hundre meter nede i gata og la det stå til og løpe uten.

Men det som virkelig hjelper for å tvinge kroppen opp av sofaen, er å ha en avtale med andre om en trimtur i kveldsmørket. Slik jeg vanligvis har på mandager, som er Skimilajoggens faste treningskveld – eller slik jeg hadde nå på tirsdag, da avtalen med venninne Siri var enkel og grei: Klokka åtte løper vi. Med en slik avtale på plass, kastes ikke tiden bort på å vurdere fram og tilbake og for og imot, til jeg kanskje ender opp med å finne en eller annen dårlig unnskyldning for ikke å løpe. Og så får jeg mye med på kjøpet, i og med at løpeturen blir et sosialt og på alle måter hyggelig gjøremål.

I mangel av skiføre (i alle fall rett utenfør stuedøra), satser jeg på hyppige løpeturer på kveldene framover – alene eller gjerne sammen med gode løpevenner. Med kort vei til lysløype er det heller ingen krise å glemme refleksvesten. Lysløypa er naturlig nok herlig fri for trafikk, og det er godt å kunne komme seg ut i skogen også midt i uka.

Lysløypa i Hebekkskogen - gull verdt på mørke vinterkvelder

Lysløypa i Hebekkskogen – gull verdt på mørke vinterkvelder

(De som har null interesse av skadetilstander knyttet til løping, anbefales ikke å lese videre! Føles en smule sært å skrive om…)

Brått har jeg blitt optimist med hensyn til det vonde kneet også. Jeg var til undersøkelse hos en fysioterapeut tidligere denne uka, og hun kunne slå fast at kneet sannsynligvis utsettes for feilbelastning på grunn av for svake muskler i hoftepartiet. Hofta skyves ut når jeg løper, dermed presses kneet innover – og feilbelastning er et faktum. Mulig at dette ikke var en helt korrekt beskrivelse, men uansett – det er interessant hvordan ting henger sammen i menneskekroppen. Så nå er jeg i gang med hofteøvelser annenhver dag, topp motivert for styrketrening for en gangs skyld! Og best av alt – jeg «fikk lov» av fysioterapeuten å løpe – så lenge jeg teiper kneet slik at belastningen på fettputa (!) i kneet reduseres. Det er jo også noe å lide av; «irritert fettpute» – eller patellofemoralt smertesyndrom som det visst heter på fagspråket.

Jeg satser i alle fall på bedring. Tenker å melde meg på Sentrumsløpet i helgen; da blir det enda lettere å holde trykket oppe – både på hofteøvelser og «mørketidsmotivasjon» 🙂

IMG_0832_dok

Read Full Post »

Dette blogginnlegget skulle jeg egentlig ikke skrive. Jeg skrev et innlegg i går og hadde tenkt å la det bli med det denne helgen. Ikke skulle jeg på tur i dag heller – i alle fall ikke noen tur å skrive om. Min eneste plan for utendørs aktivitet var en kort joggetur for å teste kneet, etter å ikke ha løpt på to og en halv uke. Men før jeg kom så langt, kom sola – og med den tanken på å ta med fotoapparatet ut. Etter at jeg i høst «arvet» et hendig lite fotoapparat av datteren min, og ikke ha med det større og tyngre speilreflekskameraet for å få tatt bilder, er fotoapparat med på langt flere turer enn før. Og når jeg i tillegg var så heldig å få i julegave et drikkebelte med tilhørende etui som passer akkurat til det lille apparatet – ja, da er det jo såre enkelt også å ta det med på løpetur:)

Så dermed endte jeg løpende ute i sola, med drikkebelte uten drikke (skulle jo ikke løpe langt), men med fotoapparatet trygt plassert i det lille etuiet mot korsryggen. Etter 17 løpefrie dager var det helt nydelig å løpe igjen. Det er noe eget med løpesteget; etter å ha løpt «bestandig» er jeg rett og slett hektet på denne måten å bevege meg på. Det er befriende og det er berusende! Ingen tvil om at endorfinene har sin virkning på humør og velvære etter endt løpetur.

Målet for dagens tur var Melby, ca tre og en halv kilometer hjemmefra. Jeg hadde bestemt meg for å løpe dit, snu, og så gå tilbake av hensyn til kneet. Som tenkt så gjort – i alle fall nesten. Da jeg etter 20 minutter snudde ved Melby, bestemte jeg meg for å legge inn en liten omvei hjem, via Kongeveien og Nøstvedtmarka. Det ble heller ikke til at jeg bare gikk hjem. Noen løpestrekk ble lagt inn, dels av yr glede over å løpe igjen og dels for å holde varmen. Jeg var kledd for løpetur og dermed litt for dårlig kledd for gåtur, i alle fall når jeg fikk vinden imot meg på tilbakeveien. Men på tross av det ble det noen stopp også – for å ta bilder selvfølgelig.

Jeg blir visst aldri lei trær, som disse i kulturlandskapet ved Melby

Jeg blir visst aldri lei trær, som disse i kulturlandskapet ved Melby

Den restaurerte steinmuren på Ris gård er et vakkert syn

Den restaurerte steinmuren på Ris gård er et vakkert syn

Og så var det dette med blogginnlegget jeg egentlig ikke skulle skrive, da. Jeg hadde jo nesten som nyttårsforsett å blogge mindre, underforstått å gjøre mer av andre «fornuftige» ting. Men for en som ikke bare har løpt bestandig, men også  har elsket å skrive bestandig, er blogg-mediet en fantastisk ting. Ettersom jeg skriver om turer og utendørs trening er jeg naturlig nok mentalt i utendørs-sfæren når jeg blogger, for da gjenoppleves jo turen eller treningsøkten. Men i stadig økende grad skjer også det motsatte, det vil si at jeg er mentalt i blogg-sfæren når jeg er ute på tur. Da formes nærmest kommende blogg-innlegg i hodet. Stort sett blir mye annerledes når de skrives ut, men det er i alle fall en prosess som kommer i gang allerede mens jeg er ute. Og når den prosessen er i gang, er det vanskelig å holde seg selv igjen. Teksten bare «ned på papiret».

Og når innleggene kan suppleres med bilder, slik det er lagt til rette for på en blogg, blir formidlingsgleden enda større. Ikke er jeg noen god fotograf (selv om jeg veldig gjerne skulle vært det), men allikevel er det noe med det å kunne dele opplevelsene sine gjennom bilder. Dette gjør jeg altså nå på en blogg som ikke veldig mange leser. Og hvorfor skulle de det; de fleste har jo mer enn nok med sine egne tur- og treningsopplevelser. Men uavhengig av antall lesere er det en stor tilfredsstillelse å bruke blogg som kanal for å sette ord på noe som betyr mye for en selv, ledsaget av bilder som forsterker opplevelsen – i alle fall for fotografen selv.

Så nå tror jeg at jeg skal slutte å stille meg selv spørsmålet: Hvorfor i all verden blogger jeg?

Vakker himmel over Nøstvedtmarka i dag også

Vakker himmel over Nøstvedtmarka i dag også

Hundrevis av ganger har jeg passert under dette gamle treet uten å se opp - helt til i dag...

Hundrevis av ganger har jeg passert under dette gamle treet uten å se opp – helt til i dag…

P.S.  Når det gjelder hvordan kneet mitt har det etter dagens løpetur, prøver jeg å ikke kjenne så mye etter – enn så lenge.

Read Full Post »

Å gå langs sjøen er fint, også på en småkald januardag. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt, gikk dagens lille utflukt til Hvervenbukta i Oslo, ikke langt fra grensen til Oppegård. Fra parkeringsplassen her går det en turvei rundt den såkalte Ljanskollen, og langs denne er det sjøutsikt mye av veien. Men i dag fulgte jeg ikke turveien fra start. For først å komme litt opp i høyden, gikk jeg i stedet oppover en sti som fører gjennom skogen og til toppen av Ljanskollen.

Men før jeg i det hele tatt kom ordentlig i gang med turen, lot jeg meg fascinere av en gammel allé som ligger i tilknytning til parkeringsplassen – med mer eller mindre hule trær i alle former og fasonger.

IMG_6262_dok

Og når jeg først var i gang med å fotografere trær, fortsatte jeg like godt med det på vei oppover;

IMG_6264_dok

IMG_6271_dok

IMG_6274_dok

Etterhvert nådde jeg toppen av Ljanskollen – og turen opp dit kan ikke akkurat kalles strabasiøs. Toppunktet er på 83 m.o.h, det vil si en på alle måter overkommelig «topptur». Ettersom det var overskyet, hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle få se noe annet enn grå himmel fra toppen heller. Men der åpenbarte det seg jammen et fint glødende bånd over horisonten mot vest.

IMG_6276_dok

Jeg gikk ned fra kollen på vestiden – ned til den nevnte turveien. Den fulgte jeg så til Hvervenbukta, men med et par avstikkere ned mot sjøkanten. Det var så flott å stå der og skue utover den islagte Oslofjorden mot solnedgangsbåndet i vest. Og de åtte kuldegradene og det lille snølaget ga absolutt en god vinterfølelse. Det skal ikke mer snø til enn at «verden farges hvit», så lever vinteren opp til navnet sitt.

IMG_6288­_dok

IMG_6296_dok

IMG_6297_dok

IMG_6300_dok

Vel framme ved Hvervenbukta var det bare å registrere at det det lille huset med kafé og uteservering var behørig stengt for vinteren. Her har jeg mange vaffel-og-kaffe-besøk med familien å se tilbake på, men nå må jeg nok vente noen måneder før noe sånt kan la seg realisere igjen.

IMG_6301_dok

IMG_6302_dok

Det er forresten noe eget ved å besøke steder vinterstid som man vanligvis forbinder med sommer. Hvervenbukta har ikke endret seg mye siden sist jeg var der, men alt var likevel annerledes på en vinterdag som denne. Langt mer stille – selv om det var en del turgåere langs turveien, og en mer dempet visuell opplevelse nå når grønt var erstattet med hvitt. Egentlig var det like fint – bare på en annen måte:)

Det ble ingen lang tur, dette – så i stedet for å gå de siste par hundre meterne fra bukta til parkeringsplassen, valgt jeg å gjenta vandringen langs turveien, men nå i motsatt retning – og uten toppturen opp på Ljanskollen denne gang. Turen frister uansett til gjentakelse, for eksempel når jeg føler trang til litt «vidde-opplevelse». Enkelte likhetstrekk er det jo faktisk – mellom fjellvidder og en islagt fjord.

Read Full Post »

Etter noen dager med forkjølelse og lite fysisk aktivitet, hadde jeg i dag behov for å «ta igjen det tapte». Jeg hadde på forhånd bestemt meg for en tur i svømmehallen. Jeg må jo dit med jevne mellomrom hvis jeg skal greie å «svømme til Kreta». Hvert år gir Nordbytun svømmehall tilbud om å være med i en mosjonskampanje i regi av Norges svømmeforbund. Ti tusen meter tilbakelagt i bassenget i løpet av årets tre første måneder er det som kreves for å være med i trekningen av en reise til Kreta. Tidligere år har det vært andre reisemål i premie – som Rhodos, Island osv., og i år er det altså Kreta. Jeg har selvfølgelig aldri vunnet og kommer ikke til å gjøre det i år heller, men kampanjen er uansett en pådriver for å komme opp i minst ti tusen svømte meter innen utgangen av mars.

Men svømming innendørs i en svømmehall holdt liksom ikke helt i dag. Til det var været altfor bra – et passe antall kuldegrader og sol fra skyfri himmel. Løsningen ble «ja takk, begge deler» – gå til svømmehallen, noe som ga meg ca 35 minutter ute i sola, svømme – og så til slutt gå hjem. Men hvorfor gå snareste veien hjem når man kan gå en omvei – og få vært enda lenger ute? En smule planlegging for en lengre vandring ble gjort før jeg gikk hjemmefra. Det jeg trengte i svømmehallen ble pakket i ryggsekk,  det samme ble en matpakke med polarbrød samt det lille kameraet – og dermed var jeg godt rustet for en lang formiddag ute på tur, og kanskje noen gode naturopplevelser på kjøpet.

Målet mitt for turen hjem fra svømmehallen var å gå gjennom Nøstvedtmarka den siste strekningen. Men jeg hadde noen få kilometer å tilbakelegge før jeg kom dit.  Det ante meg at det måtte gå en sti eller turvei gjennom skogen fra Nordbytun til Vinterbro, selv om jeg aldri har testet ut akkurat det før. Etter utsjekk på telefon med min datter som har tre år på Nordbytun ungdomsskole bak seg, fant jeg fram til en riktig så fin, men utrolig glatt, turvei.

Fin turvei, men med preg av skøytebane

Fin turvei, men med preg av skøytebane

Jeg holdt meg heldigvis på beina, men enkelte steder – særlig i skogpartier med mer kronglete sti – var det kun takket være at det fantes trær og greiner å holde seg fast i. Ikke møtte jeg noen på denne strekningen heller; kanskje et tegn på at turveien ikke betraktes som særlig gangbar akkurat nå.

Været var det i alle fall ingen ting å si på:)

Været var det i alle fall ingen ting å si på:)

Mens jeg gikk, tenkte jeg på en ting; dette fenomenet med aviser og ukeblader som har trenings- og slankeoppslag nesten daglig i ukene etter nyttår (eller forresten; de har det vel nesten hele året?). I det siste har jeg kommet over et par artikler med en etter min mening merkelig innfallsvinkel, nemlig: Hvordan gå ned X antall kilo på Y antall uker uten å trene – eller: Spis mindre, så «slipper» du å trene. Disse artiklene fremstiller det nærmest som fordelaktig å ikke bevege seg. Som om man skal få et bedre liv av å sitte i sofaen og telle kalorier og spise gulrøtter. Ikke misforstå – jeg er både glad i gulrøtter og opptatt av kosthold (dog av typen som med jevne og ikke altfor lange mellomrom går på en sjokolade-smell), men det er dette ensidige kostholdsfokuset som forundrer meg. Da har jeg mer sans for tilnærmingen til Walking Girl (blogger på walkinggirlsguide.com) som forteller hvordan hun både har gått seg ned i vekt og gått seg ut av depresjon. Hennes trylleformel er rett og slett å gå. Og en ting til: Hun vektlegger opplevelsene hun får når hun går, enten det er i London by eller i «the beautiful British countryside», som et viktig aspekt ved siden av mosjonen. Og det er flere bloggere «der ute» som forteller liknende historier.

Selv er jeg i alle fall ikke i tvil; med bevegelse følger fysisk og psykisk velvære. Beveger man seg i tillegg ute i det fri, følger det med en bonus; den dype gleden over og respekten for naturen som omgir oss – og som alltid er en kilde til nye opplevelser. Og dette gjelder selv om man, som for min del i dag, ikke beveger seg i områder med storslått og spektakulær natur, men mer i det man kan kalle «hverdagslandskapet».

Det var dagens lille meningsytring, eller erfaringsytring er kanskje mer treffende – og mer skal det ikke til for at jeg her og nå legger en ny kategori til bloggen; Fri som fuglen filosoferer. Kanskje kommer det mer tankespinn der etterhvert. For det er et annet aspekt ved det å bevege seg ute i naturen; det frigjør faktisk tankekraft! Igjen; det er i alle fall min erfaring.

Men tilbake til dagens tur. Etter å ha forsert hele strekningen med glatt turvei fra Nordbytun til Vinterbro, fulgte en «transportetappe» på asfalt, forbi Vinterbrosenteret og Sjøskogen skole og videre til Tusenfryd. Ikke flust med naturopplevelser akkurat her, det skal medgis.

Ikke mye liv på Tusenfryd nå om dagen

Ikke mye liv på Tusenfryd nå om dagen

Fra rundkjøringen ved Tusenfryd starter grusveien som fører opp i Nøstvedtmarka, først i kulvert under E6/E18 for deretter å fortsette bratt oppover og gjennom krappe svinger inn skogen.

Ingen tvil om hvor man skal gå, skiltingen starter allerede ved Tusenfryd

Ingen tvil om hvor man skal gå, skiltingen starter allerede ved Tusenfryd

Den vestre delen av Nøstvedtmarka, som man først kommer inn i når man kommer fra denne kanten, er preget av en del større inngrep, som anleggsveier, pukkverksdrift og kraftlinje. Og av støyen fra E6/E18, som riktignok avtar gradvis jo lenger innover man kommer. Men når man kommer inn til Den Fredrikshaldske Kongevei og videre inn i skogområdet øst for denne, er det som jeg har skrevet om før, ett nettverk av hyggelige sti- og turveistrekninger å velge i. I dag fulgte jeg etterhvert skiløypetraseen opp til Stuene (hvor det nå forståelig nok ikke er skiløype). Her er det skyggefulle bakker hvor det fortsatt ligger litt snø, og her kunne jeg se at også elgen hadde gått. Det var tydelige elgspor flere steder i den hardpakkede snøen. Noen elg så jeg imidlertid ikke, men derimot en hest – eller rettere sagt flere hester, som gikk ute i innhegning ved Søndre Stuene. Og selv om hester ikke hører med i kategorien ville dyr, er de flotte å se på – i alle fall i øynene til en gammel «hestejente».

Ponny ved Søndre Stuene

Ponny ved Søndre Stuene

Fra Søndre Stuene fulgte jeg en av de mange stiene gjennom skogen til Hebekk – hvor jeg stakk innom matbutikken og fikk gjort unna lørdagshandelen – som ikke ble så stor ettersom jeg ikke hadde bil og måtte bære varene hjem. Kort oppsummert; en lørdag med mye mosjon, mye frisk luft og en fin miks av sol, elgspor og hester. Og jeg er 1300 meter nærmere Kreta:)

Read Full Post »

Dette skal ikke være noen «skadesutringsblogg», men helt kort; det trøblete kneet som jeg før jul trodde var i ferd med å bli bra, er ikke blitt bra. Snarere et par hakk verre. Så det blir en stund til neste blogginnlegg om løping fra meg. Nok om det; det finnes andre måter å bevege seg på. I dag ble det stavgang, med mine tidligere omtalte BungyPump-staver.

IMG_0771_dok

En times tur i Nøstvedtmarka mellom Tour de Ski-rennene i Val di Fiemme – det gjorde godt. Jeg har aldri før gått med gåstaver på vinterføre, og var spent på hvordan det ville fungere under dagens forhold med et tynt snødekke oppå isdekte stier. Men med piggene ute, det vil si at jeg hadde tatt av gummeknottene nederst på stavene, fungerte det svært så bra. Jeg la turen slik at jeg fikk lagt inn noen bratte bakker,  blant annet opp mot Nordre Stuene.  Med BungyPump-stavene blir det fart på blodpumpa i motbakker selv om man går og ikke løper.

Ikke akkurat monsterbakken i Val de Fiemme, men det går da oppover

Ikke akkurat monsterbakken i Val de Fiemme, men det går da oppover

Etterhvert kom sola også, og da var det fint å legge ruta hjem om Hebekkmåsan. Her går jeg ofte når det er skiføre, men sjelden ellers. Det er såpass myrlendt at det frister lite å ta seg frem her i sommerhalvåret. Men nå, på frossen mark, gikk det fint an å gå her. Dessuten gjorde det seg å komme ut på den åpne «måsan» når det først glimtet til med sol og delvis blå himmel:)

Ett av flere "tråkk" over Hebekkmåsan

Ett av flere «tråkk» over Hebekkmåsan

Read Full Post »

Den første dagen i 2013 er snart historie. Det har vært en bra dag – med fint vær, god fiskemiddag, vintersport på TV og en drøy times løpetur i formiddagssola. Det var ikke mye som minnet om vinter da jeg løp i dag; så godt som all snøen har smeltet som følge av mildværet de siste dagene. Jeg sjekket ikke en gang hvordan forholdene er i skogen – jeg tar det for gitt at stiene er glatte, og løp langs asfalten i stedet. Jeg løp til Ski og videre langs den nedlagte jernbanelinja som nå er gangvei til Holstad, derfra langs E18 til Nygårdsåsen og hjem. En runde på ca 11 km. Mye folk ute i dag, og innimellom traff jeg kjentfolk slik at det ble et par prate-stopp underveis.

En gang jernbanelinje mellom Ski og Ås, nå gangvei

En gang jernbanelinje mellom Ski og Ås, nå gangvei

Utsyn over blant annet Østensjøvannet naturreservat, ved Holstad i Ås

Utsyn over blant annet Østensjøvannet naturreservat, ved Holstad i Ås

Det var greit med en og annet prate-pause, for det var tungt å løpe i dag. Men det er vel egentlig som det skal være på en første nyttårsdag. Uansett; det er godt å være i gang med «treningsåret 2013». For min egen del tenker jeg at det kommer til å bli et år med mye løping, sykling og skigåing (hvis snø, da) – det vil si «business as usual». Hvis beina og helsa holder, blir det helt sikkert noen mosjonsløp og sykkelritt også. I tillegg håper jeg 2013 blir et godt «friluftsår», med noen mil på tur i roligere tempo – med kamera og «åpne sanser» for alt som rører seg i naturen, enten det er i skogen, på fjellet eller langs sjøen.

Akkurat nå er jeg litt usikker på hvor mye blogging det blir fremover. Det er moro med blogg, ikke minst fordi jeg ved å lage blogg-innlegg «opplever» turene og treningsøktene en ekstra gang. Samtidig tar det tid – og med en travel vår foran meg kan det i alle fall hende at bloggaktiviteten blir mer sporadisk enn den har vært til nå. Men jeg tviler vel på at jeg kommer til å holde meg helt unna blogg. Til det er det en litt for kjærkommen kanal for supplering av tur- og treningsglede med skrive- og fotoglede. Bitt av basillen – er det ikke det det heter? Og med det;

Godt Nytt År!

Read Full Post »