Skogen kaller. Det holder ikke å gå stavgang gjennom boligområder, med et tykt lag asfalt mellom fivefingerskledde føtter og Moder Jord. Ikke når skogen ligger rett bakenfor og kaller. Eller gjør den egentlig det? Skogen har det vel greit uten meg? Naturen greier seg jo godt uten oss mennesker? Joda, men vi er nå engang her. Og på en måte kan man si at det eksisterer et gjensidig avhengighetsforhold mellom naturen og oss mennesker. Et avhengighetsforhold som betinger at vi er til stede – i naturen – i alle fall fra tid til annen.
For å begynne med menneskene: Vi er avhengige av naturen, og vi er det på mange måter, også mentalt. Så avhengige er vi at det finnes et eget begrep for atferdsproblemer som kan oppstå når fraværet av natur i tilværelsen blir for stort; Nature Deficit Disorder – lansert av forfatter og journalist Richard Louv i 2005. På nettstedet education.com er tilstanden beskrevet på følgende måte: «Nature Deficit Disorder is not a medical condition – it describes our lack of a relationship to the environment. It hurts our children, our families, our communities, and our environment. Luckily, the cure starts in our own backyards.»
Den siste setningen i sitatet gir håp. Bruk av naturen i nærheten av stedet der vi bor, er det som skal til for å unngå å bli rammet av Nature Deficit Disorder. Det er i USA særlig oppmerksomhet rundt dette knyttet til barns oppvekst, etter hva jeg har forstått. Et interessant felt er det i alle fall. Hva betyr egentlig nærkontakt med natur – eller fravær av sådan – for barns utvikling?
I dagens samfunn er naturen også avhengig av oss – om ikke direkte, så i alle fall indirekte. Den er avhengig av vår oppmerksomhet. Naturen er avhengig av at vi verdsetter den, at vi forstår at den er vår største «tjenesteyter» (jf. begrepet økosystemtjenester eller naturgoder), at vi innser at mekanismene i naturen henger sammen på en finstemt måte. Og at det skal lite til før disse mekanismene forstyrres – med konsekvenser som vi kanskje ikke aner rekkevidden av før de oppstår.
Naturen er rett og slett avhengig av vår interesse for å ta vare på den. Slik interesse kan ikke oppstå i et vakum der man ikke har noe konkret forhold til natur fordi man aldri oppholder seg i den. Derfor er det så fint og så riktig formulert, det som var mottoet til daværende Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet): «For natur i livet og liv i naturen». Ting henger sammen. Naturen er avhengig av at vi forstår at vi er avhengig av den!
Jeg har ikke statistikk på det for hånden, men det er vel ikke å ta for hardt i å si at en del mennesker i dagens samfunn ikke opplever å ha noe nært forhold til natur. Og det er utvilsomt en sammenheng mellom dette faktum og de enorme utfordringene verden står overfor når det gjelder bevaring av naturens mangfold (av planter og dyr) og forebygging av ytterligere klimaendringer. Årsakene til at vårt forhold til naturen er «svekket», skal ikke jeg gå nærmere inn på her. Dette er tross alt bare et blogginnlegg og ikke en vitenskapelig avhandling.
Det beste jeg kan gjøre på blogg, er vel å slå et slag for naturopplevelsen. For det er et viktig sted å begynne! Hvis jeg skal tillate meg å komme med en oppfordring: Ikke se på naturen som noe du går ut i – men som noe du går inn i. Som et uendelig stort rom fyllt av opplevelsesmuligheter. Opplevelser som spenner fra de store landskapspanoramaene til de små detaljene, fra de behagelige duftene til de finstemte lydene. Sug det inn og kjenn etter. Det gjør noe med deg, gjør det ikke?
Det gjorde i alle fall noe med meg, da jeg i går kveld lot Hebekkskogen kalle og beveget meg ut av asfaltjungelen og inn på stiene – med løvtaket over meg og myk skogbunn som underlag for nesten barbeinte føtter. Det første som skjedde var at hodepinen som jeg hadde med meg da jeg gikk hjemmefra, gradvis slapp taket. Etterhvert som inntrykkene fra omgivelsene der ute i skogen ség inn, hadde vel ikke hodet lenger plass til slike uhumskheter 🙂
Det neste som skjedde, var at jeg henfalt fullstendig til makrofotografering av skogmarimjelle. Det er utrolig hvor oppslukt det er mulig å bli av å fotografere skogmarimjelle fra markperspektiv. Men du verden så godt det kjennes, når «tiden stopper opp» og man er helt i sin egen verden – i naturens verden. Flyt, er vel også et navn på denne tilstanden.
Jeg er ikke den første som skriver om å gå inn i – og ikke ut i – naturen. Det har andre gjort før meg, i alle fall professor Dag Hessen. Hans essay på nettstedet Harvest.as om lykkefølelsen i naturen er vel verdt å lese. Det er spesielt ett avsnitt i dette essayet som har grepet tak i meg:
«… Jeg har ikke gått ut i naturen, men inn i den. Rødvingetrosten ankom fjellbjørkeskogen samme morgen og overdøver nesten bokfinken. Rypesteggene løper halvtamme på barflekkene oppunder toppen, røde i kammen og klare for parring. Sola varmer, det er intenst godt å leve. I et øyeblikk kan nettopp jeg ta inn alt dette. I neste øyeblikk skal noen andre oppleve det. Det er en tanke som er til å holde ut. Det som derimot ikke er til å holde ut, er tanken på at ingen i framtiden skal få oppleve det.»
Om vi bare kunne være sikre på dette; at de som kommer etter oss vil få de samme gode naturopplevelsene som oss. Jeg håper, men jeg er ikke sikker. Eller det vil si; at det fortsatt vil skje naturforringelse i et eller annet omfang er rimelig sikkert, medmindre det blir tatt kraftfulle grep for å hindre det. Ifølge FNs klimapanel vil risikoen øke for at en stor andel planter og dyr dør ut, spesielt når klimaendringene virker sammen med andre stressfaktorer, som for eksempel endring i leveområder og forurensning.
Denne bloggen representerer for meg en måte å «holde fast ved» alt det som er der ute. Alt det vakre, alt det forunderlig fine, alt det som jeg – og vi – ikke har råd til å miste. Alt det som vi må unne kommende generasjoner å få oppleve og nyte godt av. Villmarka, nærfriluftsområdene, det (fortsatt) store mangfoldet av planter og dyr. Alle fuglene, sommerfuglene, blomstene. Og alle bærene…;
Høres jeg pessimistisk ut? Kanskje det. Jeg hører i alle fall med blant dem som blir dypt berørt av Aftenpostens nye reportasjeserie #klodenvår. Første del – om den tause våren i fuglefjellet – finner du her. Og andre del – om den iskalde katastrofen som utspiller seg på Svalbard – finner du her.
Men om alvoret aldri så mye ligger under, nyter jeg hver tur jeg tar i fulle drag. For hver nye opplevelse der ute – eller der inne – i naturen, er gleden like stor. Om det så bare dreier seg om lysets lek på himmelen over Hebekkmosen en kjølig juni-kveld;
I slike øyeblikk – da er det intenst godt å leve.
Read Full Post »
Fri som fuglen! 