Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fri som fuglen i konkurranse’ Category

Lørdag 2. august: Jeg gjennomfører Grenserittet, fra Strömstad til Halden, for fjerde gang (tidligere deltakelser 2009, 2010 og 2012). Det er varmt; når jeg omsider kommer i mål, er det 28 grader i skyggen. For en som foretrekker langt lavere temperaturer under lange løp og sykkelritt, blir det i varmeste laget. Allerede i de første lange bakkene noen få kilometer fra start, der sola for øvrig «steiker» godt, føler jeg meg dehydrert. Deretter følger noen timer med intenst inntak av væske – sportsdrikk, saft (en drikkeflaske med hver variant) og vann (fra drikkesekk). Jeg stopper på matstasjonene og fyller opp med både sportsdrikk og vann, og i tillegg forsyner jeg meg av det de serverer av drikke der. Under tidligere Grenseritt har jeg alltid greid meg med to drikkeflasker uten påfyll, pluss det vi får servert – men altså ikke under årets ritt. I ettertid skjønner jeg at forberedelsene denne gangen var for dårlige, varmen tatt i betraktning. Jeg skulle nok ha «fyllt opp lagrene» med væske og elektrolytter i forkant av rittet i mye større grad enn det jeg gjorde. En lærepenge!

Når jeg først slet såpass som jeg gjorde denne gangen, og aldri følte at jeg fikk ordentlig «trøkk» i beina, er jeg i alle fall storfornøyd med at jeg greide å snike meg under fire timer. Tiden ble 3.59.25 – min svakeste tid til nå og nesten et kvarter bak pers’en. Men firetimersgrensen, den er i alle fall ikke brutt – enn så lenge 🙂 Og uansett; dette med tiden betyr ikke allverden. Først og fremst er jeg lykkelig over at jeg er i stand til å gjennomføre et krevende sykkelritt av fire timers varighet! Det er der den store gleden ligger – ikke i tallene som viser tidsbruken.

IMG_5477

Mitt inntrykk av selve rittet er for øvrig det samme som før; Grenserittet er et særdeles morsomt og velorganisert sykkelritt! Alt går tilsynelatende «på skinner» i Strömstad før og under avvikling av starten (som strekker seg over et par timer for å få alle puljene av gårde). Løypa vi sykler er spennende og variert. Her er det mye terreng, mye grusvei og noe asfalt. Og det er rimelig kupert. Det er også noe eget ved det å komme i mål på Fredriksten festning i Halden; omgivelsene er fine og det alltid stor stemning. Tommel opp også for det varme og gode måltidet alle deltakerne får servert etter målgang!

IMG_5670

Selv om det ble et ekstra strevsomt Grenseritt for min del denne gangen, har jeg ikke tatt skrekken! I stedet satser jeg på å stå på startstreken i Strömstad flere ganger – om mulig allerede i 2015.

Reklamer

Read Full Post »

Å legge ut egen pep-talk på blogg, slik jeg gjorde i går, er nok en smule spesielt. Samtidig var det kanskje det som måtte til for at jeg ikke skulle sjekke yr.no i dag morges og konkludere med at «en sykkeltur til en strand nær meg» ville være den beste måten å bruke dagen på. I stedet ble det biltur til Rømskog, for deltakelse i mitt andre Unionsmarathon – dvs. halvmaraton for min del. Da jeg hadde deltatt der i 2012, satt jeg igjen med en opplevelse av et fantastisk fint løpsarrangement, som jeg gjerne ville tilbake til. I dag ble altså det ønsket realisert. Og jeg må bare si det igjen; hvilket fantastiske arrangement! Og hvilken fantastiske løpstrasé! – om enn den er aldri så tung.

Været viste seg fra sin beste side da jeg ankom Kurøen i Rømskog i dag morges; strålende sol og 24-25 grader (jeg ser ikke bort fra at det ble enda varmere etterhvert, det kjentes nesten slik ut). Bildet nedenfor hviser en del av gress- og stistrekningen som utgjør de siste 800 meterne av løpet. Da jeg tok bildet, lurte jeg på hvor sliten jeg ville være når jeg skulle komme løpende her noen timer senere. Svaret er; veldig sliten – det kan jeg røpe først som sist.

IMG_8296

For dem som løper full maratondistanse i Unionsmarathon, er både start og mål ved Kurøen. Halvmaraton-løperne derimot, blir fraktet med buss inn til Sandvika i Östervallskog i Sverige, for så å løpe siste halvdel av maraton-runden tilbake til Kurøen. Bussene med løpere ankom i dag Sandvika nesten en time før vi skulle starte, men det kunne vi godt tåle. Noen hundre meter fra startstedet er det en idyllisk liten badestrand ved en innsjø, hvor det var helt greit å sitte og slå av en prat med andre løpere i finværet.

Etterhvert begynte jeg å varme forsiktig opp. Og da fikk jeg en aldri så liten naturopplevelse. Jeg fikk plutselig se en ganske stor og usedvanlig vakker sommerfugl sitte foran meg på grusveien. Den hadde brunsvarte vinger med flere hvite flekker på rekke og rad, mens det ut mot kanten av vingene var noen mindre, men tydelige og lysende oransje tegninger. Jeg stoppet opp, og fikk betraktet sommerfuglen en god stund. Den beveget seg litt rundt, men det dreide seg bare om å fly en halv meter eller så, før den satte seg på grusveien igjen. Jeg fikk også et glimt av vingenes underside, og det slo meg at sommerfuglen også der var prydet med svært vakre tegninger. Fasit etter at jeg kom hjem og tok en nettsjekk; ospesommerfugl (se linken til Wikipedia for bilde).

Og så, kort om løpet: Det aller beste med dette løpet (i tillegg til det prikkfrie arrangementet) er omgivelsene. På svensk side, hvor man oppholder seg nesten halve distansen, løper man fra den ene landsbygd-idyllen til den andre; forbi små røde «stugor» og engområder som veksler med skog langsmed grusveiene. På norsk side er det lenge et mer ensidig skogpreg – og ekstremt mange, lange og harde motbakker. Men etterhvert må det jo nødvendigvis gå nedover igjen. Når utforbakkene er forsert – og det er igjen ca. tre kilometer av løpet, får man Rømsjøen på venstre side. Vakkert!

Hele halvmaraton-distansen løpes på grusveier av ulik standard – med unntak av de siste 800 meterne, jf. bilde og tekst over. I utgangspunktet er grusveier mer behagelig for beina enn asfalt – men når det er sagt tror jeg at jeg i dag har satt personlig rekord i vannblemmer på tær! Bare to riktignok – men de blemmene er store! Ellers er jeg bare utrolig glad for at jeg kom meg rimelig greit gjennom løpet – på tross av den sterke varmen. Under siste del av løpet var det heldigvis en og annen sky foran sola til tider, og det var også tidvis en svak bris som hindret at varmen ble for sjenerende. Men det som virkelig var «redningen», var alle drikkestasjonene! En drikkestasjon hver fjerde kilometer – med servering av sportsdrikk, vann, cola, bananer og peanøtter (for å motvirke salt-tapet). Og det ble delt ut våte svamper – det var luksus, det!

I dagens løp brukte jeg 11 1/2 minutt lenger tid enn i 2012, men forholdene tatt i betraktning (vi «slapp» stekende sol i 2012) er jeg kjempefornøyd! Etter løpet var det bare å nyte Kurøen i fulle drag – for dette er virkelig en perle av et sted! Så jeg roet litt ned der etter målgang, tok et kjapt bad i Rømsjøen (i likhet med flere andre løpere) og så på maratonløperne etterhvert som også de kom til mål (de startet en time før oss halvmaraton-løpere). Ære være dem! Selv hadde jeg mer enn nok med halve distansen i dagens sommerhete – og med dagens treningsgrunnlag.

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

Det aldri hvilende sekretariatet - merk de spesielle "unions-vestene"

Det aldri hvilende sekretariatet – merk de spesielle «unions-vestene»

Folk hygger seg - med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Folk hygger seg – med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

IMG_8306

Selv medaljene er fine på Unionsmarathon (lenke til løpets hjemmeside) – her avbildet sammen med nyanskaffet sommerlektyre 🙂

IMG_8313

Medaljen deles ut til alle deltakere. I tillegg fikk jeg t-skjorte, som klassevinner. Det gjorde jeg også i 2012. Den gang var jeg alene i min klasse, i dag var vi to. Plass til flere, med andre ord 🙂

 

Read Full Post »

Det var med mye «nerver» jeg satte meg i bilen i ti-tiden i dag for å kjøre til Skiptvet. Formålet med turen var deltakelse i Skiptvet-rittet, et 56 km langt tur-ritt på sti, grusvei og asfalt. Nervene skyldtes dels at jeg var tvil om eget treningsgrunnlag var godt nok (det tviler jeg alltid på før løp eller ritt, så det var forsåvidt ikke noe nytt). I tillegg kom det faktum at det er nesten to år siden sist jeg deltok i et sykkelritt (Grenserittet 2012), noe som gjorde meg mer usikker enn jeg ville ha vært med hyppigere ritt-frekvens. Men dog; usikkerheten var ikke like stor som ved starten av mitt første Skiptvet-ritt i 2009 – for øvrig første gang rittet ble arrangert. Det var mitt aller første sykkelritt noensinne (hvis jeg ser bort fra et landeveisritt jeg syklet som 16-17 åring). Da jeg den gang sto på startstreken, dunket hjertet hardere enn jeg kan huske det har gjort hverken før eller siden. Jeg var 47 år og skulle «debutere» i sykkelritt, og jeg husker at jeg tenkte «Hva i all verden gjør jeg her?» Men rittet ga mersmak, og siden har det blitt 1-3 ritt i året, med unntak av i fjor.

Min "kjære" Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Min «kjære» Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Når det gjelder Skiptvet-rittet, har min deltakelse begrenset seg til 2009, 2010 og altså nå i 2014. Etter dagens ritt kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg lot det gå tre år uten deltakelse. For dette er et fantastisk fint ritt! En god blanding mellom sti, grus og asfalt, og med passe krevende terrengpartier (for meg – dvs. stort sett lite krevende). Og distansen 56 km er veldig fin; en god opptakt til lengre ritt senere i sesongen. Dette er også et ritt som har vokst svært mye siden starten, og som i år samlet nærmere 600 deltakere. Flest menn; slik er det jo gjerne i sykkelritt.

Heldigvis hadde nervene forduftet da starten gikk, og jeg koste meg storlig gjennom hele dagens ritt. Det er en ekstremt god følelse når ting fungerer under et sykkelritt – når man føler at man er ett med sykkelen – at giringen «sitter» – at bakkene går greit – at man har noe å «dra på med» på de flatere veistrekningene. Jeg syklet i perioder sammen med ei ung jente, vi vekslet på å «dra» hverandre – og vi fikk pratet litt sammen nå og da. Dermed ble det en hyggelig opplevelse sosialt også.

Det er også utrolig godt å komme i mål uten å ha hatt uhell av noe slag, hverken velt eller punkteringer. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg følte en barnlig glede over å bli nr. 2 i klasse 50-54 år (kun fire deltakere i denne klassen, det må sies). Ettersom de tre første i klassen ble premiert, tilfalt det meg en flott sykkelpumpe med trykkmåler! Det har ikke jeg fra før, så den ble jeg kjempeglad for.

Som nevnt var det flest mannlige deltakere i dagens ritt. Selv vil jeg varmt anbefale denne type ritt også for damer. For dette er kjempegøy – rett og slett! En «basill» det er lett å bli bitt av 🙂

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola - den kom plutselig fram :-)

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola – den kom plutselig fram 🙂

Jeg tenker jeg kommer tilbake til Skiptvet og Skiptvet-rittet, jeg. Kanskje allerede neste år?

Read Full Post »

Pinseaften. Innkjøp for pinsehelgen er foretatt og husets vinduer er vasket. Det er med andre ord på tide å la «husmor-genene» hvile og komme seg ut på tur. Som alltid er det med en befriende følelse jeg setter meg på sykkelen og ruller av sted. Først til Melby (i Ås kommune), hvor jeg tar av vestover i retning Årungen. Det er fort gjort å passere Melby, men du verden så frodig og fint det er der;

IMG_4454

Snart bærer det utfor Vassumbakkene – disse lange og ekstremt bratte bakkene ned mot Årungen. Ganske langt oppe – mens det ennå er mulig å bremse ned og stoppe – foreviger jeg utsikten over Årungen;

IMG_4458

En kort stund – og noen bratte og dels svingete utforbakker – senere, er jeg nede ved Årungen. Jeg sykler langs vannet i retning Drøbak, men tar meg tid til ytterligere et par fotostopp;

IMG_4461

Årungen med rostadionen i bakgrunnen

Årungen mot nordøst

Årungen mot nordøst

Sverdlilje

Sverdlilje

Det er full sommer nå. Det er nesten så alt det grønne kan ta pusten fra en. Men plantene i veikanten (det er stort sett der jeg ser dem når jeg sykler) bidrar med fargerike innslag i ellers grønne omgivelser;

IMG_4470

Etter å ha søkt i flora og på nett, har jeg funnet ut at blomstene på bildet over må være dagfioler. Vakre, men samtidig kategorisert som en fremmed art. Dagfioler skal være registrert forvillet i Norge helt siden 1800-tallet (kilde Artsdatabanken), og er klassifisert med «lav risiko». Verre er det med hagelupiner, som er klassifisert med «svært høy risiko» (se Artsdatabanken), og som synes å ha eksplodert i utbredelse. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett mye av dem som jeg ser langs veiene i år. Mange steder danner de rene «åkre» der intet annet vokser.

Når jeg nærmer meg Drøbak, sykler jeg en liten sløyfe om Follo museum;

IMG_4471

Det er nesten rart å se plassen mellom husene på bildet ligge tom og stille. Sist jeg var til stede på den samme plassen – 4. juni – myldret den av folk etter målgang i Follotrimmens fjerde løp for året (mitt tredje, da det er ett jeg ikke har fått deltatt på). Dette Drøbak-løpet er seks kilometer langt, og et fint løp som i all hovedsak følger skogsløyper. For meg ble det denne gangen et løp jeg var ganske godt fornøyd med, ettersom beina var litt piggere enn under de to foregående Follotrim-løpene. Men på den andre side; jeg kom i mål med en ganske så sår og verkende akilles. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg allerede fra start løp av gårde med en sår akilles. Sånn er det når løpsgleden overgår viljen til å ta kroppens signaler på alvor. Godt jeg har sykkelen, så jeg kan erstatte løpeturer med sykkelturer en stund fremover om nødvendig.

Jeg sykler ikke helt ned til Drøbak denne lørdagskvelden, men begir meg i stedet på hjemvei, via Ås;

IMG_4472

Sykkelveien mellom Drøbak og Ås

I Ås passerer jeg Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) – som det nå heter (tidligere NLH/UMB), etter sammenslåingen med Veterinærhøyskolen. Mellom buskene langs sykkelveien får jeg et glimt av den karakteristiske Tårnbygningen ved mitt gamle studiested;

IMG_4483

I det samme titter sola fram – for første gang i løpet av min sykkeltur. Noen meter senere stopper jeg en gang til – og suger inn den nesten magiske stemningen som det fine kveldslyset skaper i NMBU-parken;

IMG_4490

Resten av turen blir dominert av kveldssol fra en stadig mer skyfri himmel. Deilig 🙂

Fortsatt god pinse!

Read Full Post »

I dag har jeg løpt! – Og hva så? tenker du kanskje. – Det driver jo den dama på med støtt.

Joda, jeg gjør kanskje det. Men det er ikke hver dag jeg løper maraton. Det har jeg faktisk ikke gjort siden september 2012 (noe som også ble startskuddet for denne bloggen). Jeg skulle ha gjort det i Frankfurt i oktober i år, men da ble jeg syk og måtte stå over. Etter det har det ikke vært noen spesifikk maratontrening på meg. Jeg tror de lengste løpeturene jeg har hatt siden oktober har vært på 12-13 kilometer, og jeg har ikke en gang vurdert å løpe noen maraton før tidligst neste sommer. Ikke før sist søndag, det vil si for fem dager siden. Da jeg var ute og løp den dagen, traff jeg på Wenche som jeg løper sammen med i Skimilajoggen, og som nevnte at hun skulle løpe Ribbemaraton. Hun har nevnt det tidligere også (både hun og to til fra Skimilajoggen skulle delta), men det var først etter at vi skiltes nå på søndag at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle stille selv også. Jeg begynte kort sagt å leke med tanken på at det her lå en siste mulighet til å få løpt et maraton i 2013. For en gangs skyld greide tanken på hvor gøy det hadde vært, å trumfe tanken på at jeg ikke hadde trent nok. Og dermed meldte jeg meg på.

Hva går det så ut på – dette Ribbemaraton? Jo, det er et maraton som arrangeres hvert år på 3. juledag. Starten går ved Løplabbets forretning i Sandvika og løpet ender ved Ski Storsenter, der Løplabbets forretning i 3. etasje møter slitne løpere med kanelboller, bananer, cola og twist. Men før de godsakene kan nytes skal det altså løpes en full maratondistanse. Imidlertid er det mye som skiller dette løpet fra ordinære maratonløp. For eksempel er det ingen mat-/drikkestasjoner underveis. Man har i stedet et par «faste» bensinstasjoner som løperne stikker innom for kjøp av det man måtte trenge av mat og drikke. Og det er de utgiftene man har, for deltakelse i selve løpet er gratis. Det er heller ingen offisiell tidtaking. Man tar tiden selv og oppgir den ved ankomst Løplabbet i Ski. Sist, men ikke minst, markedsføres dette som et sosialt løp – og ikke som et løp der slutt-tiden står i fokus. Det siste var helt avgjørende for at jeg meldte meg på – i den formen (jeg trodde at) jeg var i.

Et annet særtrekk ved løpet er at selve løypa er hard til en maraton å være. Den er kupert, særlig fra Oslo og sydover, med bakken fra Gamlebyen forbi Sjømannsskolen og opp på Nordstrandsplatået som den tøffeste. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, da jeg sto ved starten kl. 10 i dag – sammen med et rekordstort startfelt på over hundre løpere. Samtid var jeg rolig og ganske så «ambisjonsfri». Jeg hadde allerede tenkt på at dersom jeg «møtte veggen» tidlig, var det alltids mulig å bryte og hoppe på et tog på Oslo S eller en av de andre stasjonene mellom Oslo og Ski. 

Men det ble aldri behov for å hoppe på noe tog. I stedet opplevde jeg at jeg «hadde dagen» og greide å løpe relativt ubesværet hele veien. Jeg vurderte å gå opp bakken forbi Sjømannsskolen, men endte i stedet opp med en rolig løperytme der også. Jeg vil vel si at det var det nærmeste jeg kunne komme gange samtidig som det kunne kalles løping – men det fungerte i alle fall. Jeg holdt fint opp bakken og også opp de påfølgende bakkene. Faktisk var det utforbakkene som var de verste etterhvert som løpet skred fram. Beina ble ganske vonde etter et par mils løping, og vondest var de i utforbakkene.

Mellom Sandvika og Oslo løp jeg i større eller mindre grupper med andre løpere. Etter å ha passert Sjømannsskolen lå jeg en stund alene, før jeg fikk selskap med Wenche fra bensinstasjonen på Holtet. Fra Langhus og inn ble det aleneløping igjen (Wenche løp som ventet fra meg på slutten – jeg er ikke helt på hennes nivå for å si det sånn). Men enten jeg løp sammen med noen eller alene, storkoste jeg meg med dette løpet. Jeg tror dette er eneste gang jeg ikke har hatt en eneste negativ tanke å bale med i hodet under et løp. Og det hadde utvilsomt sammenheng med den avslappede rammen rundt Ribbemaraton. Om jeg brukt noen minutter til eller fra i do-kø på en bensinstasjon, spilte liksom ingen verdens rolle. Hvilken tid jeg skulle komme inn på til slutt, spilte heller ingen verdens rolle. Vel, ikke før jeg hadde en snau kilometer igjen. Da skjønte jeg at jeg kunne komme inn på under 5 timer (pauser inkludert). Der og da overrasket jeg meg selv med å hente fram noen krefter jeg ikke visste at jeg hadde – og la inn en langspurt inn mot Ski sentrum. Etter 4 timer 57 minutter 52 sekunder nådde jeg omsider inngangspartiet til Ski Storsenter.

Aldri har jeg gledet meg så stort over rulletrappene i storsenteret som jeg gjorde på vei opp til Løplabbet. Eller over kanelboller og cola for den saks skyld. Og sjelden har jeg blitt så positivt overrasket over egen gjennomføring av et løp. På et tidspunkt da jeg trodde treningsgrunnlaget var alt for dårlig for en maraton, fungerte det faktisk rimelig bra. Før start, mens vi løperne sto som sild i tønne inne i Løplabbet Sandvika, ropte arrangementsansvarlig ut til oss med glimt i øyet: «Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til på 3. juledag enn å løpe Ribbemaraton?» For egen del var – og er – svaret uten tvil: «Nei, jeg har overhode ikke noe bedre å ta meg til på en 3. juledag enn å løpe dette fantastiske løpet!» En stor takk til de som gjorde det mulig; de som hadde ansvaret for arrangementet, som bakte haugevis med kanelboller og som skapte en så fin ramme rundt det hele. Takk også til alle hyggelige med-løpere!

Til slutt en takk til beina mine, som bragte meg løpende hele veien fra Sandvika til Ski 🙂 Nå kan dere hvile;

IMG_7719

Read Full Post »

Akkurat nå løper tusenvis av føtter taktfast gjennom Frankfurts gater. To av dem skulle vært mine – men slik gikk det ikke. Etter noen dager med suksessiv gjennomgang av ulike former for forkjølelsesubehag – sår hals, tett nese, hodepine – kulminerte det hele på fredag da jeg måtte forlate jobben tidlig, reise hjem og komme meg under dyna – sannsynligvis med en svak dose feber i kroppen. Først da kapitulerte jeg og innså at «nei, det blir ikke noen Frankfurt-maraton på meg». På den ene side en erkjennelse som satt langt inne, på den annen side en avgjørelse som ikke var så vanskelig å ta på en kveld da bare det å pakke for to små reisedøgn sto for meg som en aldeles uoverkommelig oppgave.

Så hva gjør man en sådan helg når årets store mål (på løpsfronten i alle fall) går fløyten? Jo, da forteller man selvfølgelig seg selv at dette er ikke verdens undergang, og at det kan skje langt verre ting i livet enn å måtte stå over et maratonløp. Samtidig er det ikke til å komme fra at man depper bittelitegrann – særlig klokka 10.30 i dag da starten gikk – og at man føler behov for aldri så lite «selvterapi». Som kommer til uttrykk blant annet ved å skrive dette blogginnlegget. Og som i går kom til uttrykk ved å skrive følgende Twitter-novelle (i konkurransen #nynov som jeg tidligere har skrevet blogginnlegg om på smeltedigel.wordpress.com):

Alle laupeturane, gleda over å vere frisk og sterk. Maratonhelga kom feberen. Og minnet om kjensla av fridom i springande føter.

Og som om ikke det er nok, kan man jo også mimre litt fra løp gjennomført tidligere i år – som fem løp i fantastisk trivelige Follotrimmen, et brukbart gjennomført Sentrumsløp, en noe tyngre Blomstermil i flotte omgivelser i Drøbak, min debut i Årungen Rundt, den store kraftprøven Fjellaløpet i naturskjønne Trømborgfjella – og sist, men ikke minst; halvmaraton i Oslo 21. september i år.

IMG_7613

Halvmaraton-løpet i Oslo gav meg absolutt en «karamell å suge på» som det heter. Og selv om karamellen er rimelig ferdigsugd nå fem uker etter, lot den seg likevel ta fram igjen denne helgen som en god «trøstekaramell». Gleden over igjen å ha greid å løpe under 1.50 på halvmaraton, med 6 sekunders margin (1.49.54) – noe som krevde at jeg måtte dypt ned i kjelleren den siste kilometeren før mål – den gleden var stor og den satt lenge i. Og kan altså fortsatt dveles ved på en dag som dette, da jeg aller helst skulle ha tråkket asfalten 42 kilometer gjennom Frankfurts gater.

Men viktigere enn å se tilbake, er det å se framover. Jeg vet at det kommer nye løp, og før eller siden sannsynligvis et maratonløp. Men det jeg – her fra godstolen hjemme i stua – ser aller mest fram til, det er å komme meg ut på treningstur igjen. For det er med løping som med mye annet i livet; selv om målet er viktig, er veien til målet vel så viktig. Så akkurat nå gleder jeg meg aller mest over at formen er stigende og at jeg i løpet av et par dager igjen kan snøre på meg joggeskoa. For det er nok en fordel med sko, årstiden tatt i betraktning – selv om jeg i går også skrev en Twitter-novelle mer i barfotløpingens (eller barfotgåingens) ånd. Den sier også litt om dragningen mot naturen (uten den hadde jeg kanskje ikke vært noen løper overhode) – og jeg velger å la den avrunde dette blogginnlegget om løpet som ikke ble noe av;

Med lette steg gjekk ho berrføtt gjennom skogen. Kvar stein og rot eit kjærteikn. Ein frisk ange etter regnvêret. Ho var heime no.

Read Full Post »

Søndag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte til Eidsberg for å delta i årets utgave av det 21 kilometer lange Fjellaløpet. Jeg har deltatt i Fjellaløpet i Trømborgfjella en gang før – i fjor (se tidligere innlegg). Denne gangen visste jeg derfor hva jeg gikk til. Jeg visste at det ville bli ekstremt hardt og slitsomt. Samtidig var jeg sterk i troen på at jeg i år skulle oppnå en bedre tid enn i fjor. På søndag var det tørt i skogen etter en lang periode med fint og varmt vær, mens det i fjor var atskillig våtere og tyngre å løpe. Dessuten brukte jeg et lettere skopar i år, og jeg så for meg at kombinasjonen tørre stier og lette sko skulle bringe meg i mål på en tid godt under 2.22.44 som jeg løp på i fjor.

Jeg var ikke den eneste som hadde funnet veien til Dynjan i Eidsberg denne dagen;

IMG_7452

Så var det da også flere løp som skulle gå av stabelen, både barneløp, 5, 10 og 21 km.

IMG_7454

Jeg var tidlig ute og startet oppvarmingen med å gå gjennom den første kilometeren av løypa. Denne strekningen går på grusvei, mens løypa ellers for det meste følger stier.

IMG_7463

I en sving like før 1 km-markeringen, åpenbarte det seg utsikt over et aldeles nydelig ravinelandskap;

IMG_7466

Men snart var det altså på tide å snu for å gjøre seg klar til start.

IMG_7470

Tilbake ved startområdet

Tilbake ved startområdet

Det var i alle fall ikke noe å si på været denne dagen. Eller var det kanskje det? Med godt over 20 grader skulle det vise seg å bli i varmeste laget for meg – i alle fall på de partiene av løypa der det var mest åpent. Heldigvis ga skogen sårt tiltrengt skygge det meste av veien.

Jeg la optimistisk i vei ut fra start, dog i et relativt rolig tempo. Men jeg hadde ikke løpt langt før jeg kjente at dagsformen ikke var den aller beste, og jeg fikk fort en følelse av at beina var tyngre enn de var i samme løp i fjor. På den annen side var forholdene i løypa helt optimale – tørrere og finere enn dette kan nok ikke denne løypa bli.  Det er mye tid å spare på å slippe å synke ned i bløtt underlag for hvert skritt, og da jeg sjekket klokka ved drikkestasjonen etter ni kilometer, mente jeg å ligge godt an til en sluttid under fjorårets.

Men i denne løypa skal man ikke ta noe for gitt – og det er jo egentlig noe av det som er morsomt med den. Blant annet skal man følge godt med på hvor man løper. For selv om merkingen er gjennomgående god, kan man løpe feil enkelte steder hvis man ikke er oppmerksom. Særlig gjelder det hvis man blir løpende alene, slik jeg ble gjennom store deler av løpet, og dermed bare hadde meg selv å stole på. Jeg greide å løpe feil, ikke bare én, men to ganger. Den første gangen løp jeg 2-300 meter i feil retning før jeg stoppet opp – i villrede over manglende merkebånd. Samtidig hørte jeg noen rope bak meg, og jeg skjønte etterhvert at det var meg de ropte etter. Det skulle vise seg å være to terrengsyklister som hadde sett at jeg løp feil, og takket være dem fikk jeg snudd uten alt for lang «villrede-pause», og kom meg inn på rett spor igjen. Den andre gangen jeg løp feil, ble det totalt bare et par hundre meter ekstra. Men samtidig ble jeg ganske oppgitt over meg selv – som første reaksjon. Neste reaksjon var heldigvis mer konstruktiv; Dette skal du ikke la deg knekke av! Her er det én ting som gjelder, og det er å fullføre!

Ikke lenge etter den første feil-løpingen, opplevde jeg dagens første fall. For å si det på godt norsk; jeg «trynte» skikkelig – falt framover så lang jeg var. Fjorårets to fall satt godt i minnet, og jeg hadde bestemt meg for ikke å gjenta den bedriften i år. Men ting går ikke alltid som planlagt, og det skulle bli flere fall – hele tre til sammen. Det er nå engang mye man kan snuble i på stier – både steiner og røtter. Og når man blir sliten og ikke løfter bena så godt som man bør – og i tillegg ikke har nok terrengtrening som grunnlag for løpet (jeg hadde nok strengt tatt ikke det) – er det fort gjort å snuble.

Dermed gikk det som det måtte gå. Kombinert med litt dårlig dagsform og for dårlig grunntrening (for dette løpet), bidro fall og feil-løping til at minuttene tikket litt for fort av sted. Men i mål kom jeg – og det var det viktigste. Tiden ble 2.25.59, vel tre minutter saktere enn i fjor. Men det gjør ingen verdens ting! For jeg ga jo alt jeg hadde – og jeg har sjelden vært så sliten etter et løp. Dessuten oppnådde jeg det som kanskje var det viktigste for meg med dette løpet, og det var å få en skikkelig gjennomkjøring – og å få bygget opp selvtilliten – før Oslo halvmaraton om halvannen uke. For har jeg klart Fjellaløpet, da skal jeg klare Oslo halvmaraton. Om vi ikke akkurat snakker «piece of cake», så blir det i alle fall ikke tyngre enn søndagens kraftprøve i Trømborgfjella. Som jeg for øvrig ønsker meg tilbake til så snart som mulig – men da i rolig turtempo. For Trømborgfjella er først og fremst et fantastisk turområde, med flust med opplevelses- og fotomuligheter – et område hvor man egentlig bør ta seg god tid og nyte omgivelsene. I fred og ro.

IMG_7475

Read Full Post »

Older Posts »