Grenserittet – hett og herlig

Lørdag 2. august: Jeg gjennomfører Grenserittet, fra Strömstad til Halden, for fjerde gang (tidligere deltakelser 2009, 2010 og 2012). Det er varmt; når jeg omsider kommer i mål, er det 28 grader i skyggen. For en som foretrekker langt lavere temperaturer under lange løp og sykkelritt, blir det i varmeste laget. Allerede i de første lange bakkene noen få kilometer fra start, der sola for øvrig «steiker» godt, føler jeg meg dehydrert. Deretter følger noen timer med intenst inntak av væske – sportsdrikk, saft (en drikkeflaske med hver variant) og vann (fra drikkesekk). Jeg stopper på matstasjonene og fyller opp med både sportsdrikk og vann, og i tillegg forsyner jeg meg av det de serverer av drikke der. Under tidligere Grenseritt har jeg alltid greid meg med to drikkeflasker uten påfyll, pluss det vi får servert – men altså ikke under årets ritt. I ettertid skjønner jeg at forberedelsene denne gangen var for dårlige, varmen tatt i betraktning. Jeg skulle nok ha «fyllt opp lagrene» med væske og elektrolytter i forkant av rittet i mye større grad enn det jeg gjorde. En lærepenge!

Når jeg først slet såpass som jeg gjorde denne gangen, og aldri følte at jeg fikk ordentlig «trøkk» i beina, er jeg i alle fall storfornøyd med at jeg greide å snike meg under fire timer. Tiden ble 3.59.25 – min svakeste tid til nå og nesten et kvarter bak pers’en. Men firetimersgrensen, den er i alle fall ikke brutt – enn så lenge 🙂 Og uansett; dette med tiden betyr ikke allverden. Først og fremst er jeg lykkelig over at jeg er i stand til å gjennomføre et krevende sykkelritt av fire timers varighet! Det er der den store gleden ligger – ikke i tallene som viser tidsbruken.

Mitt inntrykk av selve rittet er for øvrig det samme som før; Grenserittet er et særdeles morsomt og velorganisert sykkelritt! Alt går tilsynelatende «på skinner» i Strömstad før og under avvikling av starten (som strekker seg over et par timer for å få alle puljene av gårde). Løypa vi sykler er spennende og variert. Her er det mye terreng, mye grusvei og noe asfalt. Og det er rimelig kupert. Det er også noe eget ved det å komme i mål på Fredriksten festning i Halden; omgivelsene er fine og det alltid stor stemning. Tommel opp også for det varme og gode måltidet alle deltakerne får servert etter målgang!

Selv om det ble et ekstra strevsomt Grenseritt for min del denne gangen, har jeg ikke tatt skrekken! I stedet satser jeg på å stå på startstreken i Strömstad flere ganger – om mulig allerede i 2015.

Read Full Post »

Unions(halv)marathon 2014 – fullført!

Å legge ut egen pep-talk på blogg, slik jeg gjorde i går, er nok en smule spesielt. Samtidig var det kanskje det som måtte til for at jeg ikke skulle sjekke yr.no i dag morges og konkludere med at «en sykkeltur til en strand nær meg» ville være den beste måten å bruke dagen på. I stedet ble det biltur til Rømskog, for deltakelse i mitt andre Unionsmarathon – dvs. halvmaraton for min del. Da jeg hadde deltatt der i 2012, satt jeg igjen med en opplevelse av et fantastisk fint løpsarrangement, som jeg gjerne ville tilbake til. I dag ble altså det ønsket realisert. Og jeg må bare si det igjen; hvilket fantastiske arrangement! Og hvilken fantastiske løpstrasé! – om enn den er aldri så tung.

Været viste seg fra sin beste side da jeg ankom Kurøen i Rømskog i dag morges; strålende sol og 24-25 grader (jeg ser ikke bort fra at det ble enda varmere etterhvert, det kjentes nesten slik ut). Bildet nedenfor hviser en del av gress- og stistrekningen som utgjør de siste 800 meterne av løpet. Da jeg tok bildet, lurte jeg på hvor sliten jeg ville være når jeg skulle komme løpende her noen timer senere. Svaret er; veldig sliten – det kan jeg røpe først som sist.

For dem som løper full maratondistanse i Unionsmarathon, er både start og mål ved Kurøen. Halvmaraton-løperne derimot, blir fraktet med buss inn til Sandvika i Östervallskog i Sverige, for så å løpe siste halvdel av maraton-runden tilbake til Kurøen. Bussene med løpere ankom i dag Sandvika nesten en time før vi skulle starte, men det kunne vi godt tåle. Noen hundre meter fra startstedet er det en idyllisk liten badestrand ved en innsjø, hvor det var helt greit å sitte og slå av en prat med andre løpere i finværet.

Etterhvert begynte jeg å varme forsiktig opp. Og da fikk jeg en aldri så liten naturopplevelse. Jeg fikk plutselig se en ganske stor og usedvanlig vakker sommerfugl sitte foran meg på grusveien. Den hadde brunsvarte vinger med flere hvite flekker på rekke og rad, mens det ut mot kanten av vingene var noen mindre, men tydelige og lysende oransje tegninger. Jeg stoppet opp, og fikk betraktet sommerfuglen en god stund. Den beveget seg litt rundt, men det dreide seg bare om å fly en halv meter eller så, før den satte seg på grusveien igjen. Jeg fikk også et glimt av vingenes underside, og det slo meg at sommerfuglen også der var prydet med svært vakre tegninger. Fasit etter at jeg kom hjem og tok en nettsjekk; ospesommerfugl (se linken til Wikipedia for bilde).

Og så, kort om løpet: Det aller beste med dette løpet (i tillegg til det prikkfrie arrangementet) er omgivelsene. På svensk side, hvor man oppholder seg nesten halve distansen, løper man fra den ene landsbygd-idyllen til den andre; forbi små røde «stugor» og engområder som veksler med skog langsmed grusveiene. På norsk side er det lenge et mer ensidig skogpreg – og ekstremt mange, lange og harde motbakker. Men etterhvert må det jo nødvendigvis gå nedover igjen. Når utforbakkene er forsert – og det er igjen ca. tre kilometer av løpet, får man Rømsjøen på venstre side. Vakkert!

Hele halvmaraton-distansen løpes på grusveier av ulik standard – med unntak av de siste 800 meterne, jf. bilde og tekst over. I utgangspunktet er grusveier mer behagelig for beina enn asfalt – men når det er sagt tror jeg at jeg i dag har satt personlig rekord i vannblemmer på tær! Bare to riktignok – men de blemmene er store! Ellers er jeg bare utrolig glad for at jeg kom meg rimelig greit gjennom løpet – på tross av den sterke varmen. Under siste del av løpet var det heldigvis en og annen sky foran sola til tider, og det var også tidvis en svak bris som hindret at varmen ble for sjenerende. Men det som virkelig var «redningen», var alle drikkestasjonene! En drikkestasjon hver fjerde kilometer – med servering av sportsdrikk, vann, cola, bananer og peanøtter (for å motvirke salt-tapet). Og det ble delt ut våte svamper – det var luksus, det!

I dagens løp brukte jeg 11 1/2 minutt lenger tid enn i 2012, men forholdene tatt i betraktning (vi «slapp» stekende sol i 2012) er jeg kjempefornøyd! Etter løpet var det bare å nyte Kurøen i fulle drag – for dette er virkelig en perle av et sted! Så jeg roet litt ned der etter målgang, tok et kjapt bad i Rømsjøen (i likhet med flere andre løpere) og så på maratonløperne etterhvert som også de kom til mål (de startet en time før oss halvmaraton-løpere). Ære være dem! Selv hadde jeg mer enn nok med halve distansen i dagens sommerhete – og med dagens treningsgrunnlag.

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

Det aldri hvilende sekretariatet – merk de spesielle «unions-vestene»

Folk hygger seg – med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

Selv medaljene er fine på Unionsmarathon (lenke til løpets hjemmeside) – her avbildet sammen med nyanskaffet sommerlektyre 🙂

Medaljen deles ut til alle deltakere. I tillegg fikk jeg t-skjorte, som klassevinner. Det gjorde jeg også i 2012. Den gang var jeg alene i min klasse, i dag var vi to. Plass til flere, med andre ord 🙂

 

Read Full Post »

Fantastiske Skiptvet-rittet!

Det var med mye «nerver» jeg satte meg i bilen i ti-tiden i dag for å kjøre til Skiptvet. Formålet med turen var deltakelse i Skiptvet-rittet, et 56 km langt tur-ritt på sti, grusvei og asfalt. Nervene skyldtes dels at jeg var tvil om eget treningsgrunnlag var godt nok (det tviler jeg alltid på før løp eller ritt, så det var forsåvidt ikke noe nytt). I tillegg kom det faktum at det er nesten to år siden sist jeg deltok i et sykkelritt (Grenserittet 2012), noe som gjorde meg mer usikker enn jeg ville ha vært med hyppigere ritt-frekvens. Men dog; usikkerheten var ikke like stor som ved starten av mitt første Skiptvet-ritt i 2009 – for øvrig første gang rittet ble arrangert. Det var mitt aller første sykkelritt noensinne (hvis jeg ser bort fra et landeveisritt jeg syklet som 16-17 åring). Da jeg den gang sto på startstreken, dunket hjertet hardere enn jeg kan huske det har gjort hverken før eller siden. Jeg var 47 år og skulle «debutere» i sykkelritt, og jeg husker at jeg tenkte «Hva i all verden gjør jeg her?» Men rittet ga mersmak, og siden har det blitt 1-3 ritt i året, med unntak av i fjor.

Min «kjære» Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Når det gjelder Skiptvet-rittet, har min deltakelse begrenset seg til 2009, 2010 og altså nå i 2014. Etter dagens ritt kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg lot det gå tre år uten deltakelse. For dette er et fantastisk fint ritt! En god blanding mellom sti, grus og asfalt, og med passe krevende terrengpartier (for meg – dvs. stort sett lite krevende). Og distansen 56 km er veldig fin; en god opptakt til lengre ritt senere i sesongen. Dette er også et ritt som har vokst svært mye siden starten, og som i år samlet nærmere 600 deltakere. Flest menn; slik er det jo gjerne i sykkelritt.

Heldigvis hadde nervene forduftet da starten gikk, og jeg koste meg storlig gjennom hele dagens ritt. Det er en ekstremt god følelse når ting fungerer under et sykkelritt – når man føler at man er ett med sykkelen – at giringen «sitter» – at bakkene går greit – at man har noe å «dra på med» på de flatere veistrekningene. Jeg syklet i perioder sammen med ei ung jente, vi vekslet på å «dra» hverandre – og vi fikk pratet litt sammen nå og da. Dermed ble det en hyggelig opplevelse sosialt også.

Det er også utrolig godt å komme i mål uten å ha hatt uhell av noe slag, hverken velt eller punkteringer. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg følte en barnlig glede over å bli nr. 2 i klasse 50-54 år (kun fire deltakere i denne klassen, det må sies). Ettersom de tre første i klassen ble premiert, tilfalt det meg en flott sykkelpumpe med trykkmåler! Det har ikke jeg fra før, så den ble jeg kjempeglad for.

Som nevnt var det flest mannlige deltakere i dagens ritt. Selv vil jeg varmt anbefale denne type ritt også for damer. For dette er kjempegøy – rett og slett! En «basill» det er lett å bli bitt av 🙂

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola – den kom plutselig fram 🙂

Jeg tenker jeg kommer tilbake til Skiptvet og Skiptvet-rittet, jeg. Kanskje allerede neste år?

Read Full Post »

Pinseaften i sommerlandskap

Pinseaften. Innkjøp for pinsehelgen er foretatt og husets vinduer er vasket. Det er med andre ord på tide å la «husmor-genene» hvile og komme seg ut på tur. Som alltid er det med en befriende følelse jeg setter meg på sykkelen og ruller av sted. Først til Melby (i Ås kommune), hvor jeg tar av vestover i retning Årungen. Det er fort gjort å passere Melby, men du verden så frodig og fint det er der;

Snart bærer det utfor Vassumbakkene – disse lange og ekstremt bratte bakkene ned mot Årungen. Ganske langt oppe – mens det ennå er mulig å bremse ned og stoppe – foreviger jeg utsikten over Årungen;

En kort stund – og noen bratte og dels svingete utforbakker – senere, er jeg nede ved Årungen. Jeg sykler langs vannet i retning Drøbak, men tar meg tid til ytterligere et par fotostopp;

Årungen med rostadionen i bakgrunnen

Årungen mot nordøst

Sverdlilje

Det er full sommer nå. Det er nesten så alt det grønne kan ta pusten fra en. Men plantene i veikanten (det er stort sett der jeg ser dem når jeg sykler) bidrar med fargerike innslag i ellers grønne omgivelser;

Etter å ha søkt i flora og på nett, har jeg funnet ut at blomstene på bildet over må være dagfioler. Vakre, men samtidig kategorisert som en fremmed art. Dagfioler skal være registrert forvillet i Norge helt siden 1800-tallet (kilde Artsdatabanken), og er klassifisert med «lav risiko». Verre er det med hagelupiner, som er klassifisert med «svært høy risiko» (se Artsdatabanken), og som synes å ha eksplodert i utbredelse. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett så mye av dem som jeg ser langs veiene i år. Mange steder danner de rene «åkre» der intet annet vokser.

Når jeg nærmer meg Drøbak, sykler jeg en liten sløyfe om Follo museum;

Det er nesten rart å se plassen mellom husene på bildet ligge tom og stille. Sist jeg var til stede på den samme plassen – 4. juni – myldret den av folk etter målgang i Follotrimmens fjerde løp for året (mitt tredje, da det er ett jeg ikke har fått deltatt på). Dette Drøbak-løpet er seks kilometer langt, og et fint løp som i all hovedsak følger skogsløyper. For meg ble det denne gangen et løp jeg var ganske godt fornøyd med, ettersom beina var litt piggere enn under de to foregående Follotrim-løpene. Men på den andre side; jeg kom i mål med en ganske så sår og verkende akilles. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg allerede fra start løp av gårde med en sår akilles. Sånn er det når løpsgleden overgår viljen til å ta kroppens signaler på alvor. Godt jeg har sykkelen, så jeg kan erstatte løpeturer med sykkelturer en stund fremover om nødvendig.

Jeg sykler ikke helt ned til Drøbak denne lørdagskvelden, men begir meg i stedet på hjemvei, via Ås;

Sykkelveien mellom Drøbak og Ås

I Ås passerer jeg Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) – som det nå heter (tidligere NLH/UMB), etter sammenslåingen med Veterinærhøyskolen. Mellom buskene langs sykkelveien får jeg et glimt av den karakteristiske Tårnbygningen ved mitt gamle studiested;

I det samme titter sola fram – for første gang i løpet av min sykkeltur. Noen meter senere stopper jeg en gang til – og suger inn den nesten magiske stemningen som det fine kveldslyset skaper i NMBU-parken;

Resten av turen blir dominert av kveldssol fra en stadig mer skyfri himmel. Deilig 🙂

Fortsatt god pinse!

Read Full Post »

O jul med din Ribbemaraton

I dag har jeg løpt! – Og hva så? tenker du kanskje. – Det driver jo den dama på med støtt.

Joda, jeg gjør kanskje det. Men det er ikke hver dag jeg løper maraton. Det har jeg faktisk ikke gjort siden september 2012 (noe som også ble startskuddet for denne bloggen). Jeg skulle ha gjort det i Frankfurt i oktober i år, men da ble jeg syk og måtte stå over. Etter det har det ikke vært noen spesifikk maratontrening på meg. Jeg tror de lengste løpeturene jeg har hatt siden oktober har vært på 12-13 kilometer, og jeg har ikke en gang vurdert å løpe noen maraton før tidligst neste sommer. Ikke før sist søndag, det vil si for fem dager siden. Da jeg var ute og løp den dagen, traff jeg på Wenche som jeg løper sammen med i Skimilajoggen, og som nevnte at hun skulle løpe Ribbemaraton. Hun har nevnt det tidligere også (både hun og to til fra Skimilajoggen skulle delta), men det var først etter at vi skiltes nå på søndag at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle stille selv også. Jeg begynte kort sagt å leke med tanken på at det her lå en siste mulighet til å få løpt et maraton i 2013. For en gangs skyld greide tanken på hvor gøy det hadde vært, å trumfe tanken på at jeg ikke hadde trent nok. Og dermed meldte jeg meg på.

Hva går det så ut på – dette Ribbemaraton? Jo, det er et maraton som arrangeres hvert år på 3. juledag. Starten går ved Løplabbets forretning i Sandvika og løpet ender ved Ski Storsenter, der Løplabbets forretning i 3. etasje møter slitne løpere med kanelboller, bananer, cola og twist. Men før de godsakene kan nytes skal det altså løpes en full maratondistanse. Imidlertid er det mye som skiller dette løpet fra ordinære maratonløp. For eksempel er det ingen mat-/drikkestasjoner underveis. Man har i stedet et par «faste» bensinstasjoner som løperne stikker innom for kjøp av det man måtte trenge av mat og drikke. Og det er de utgiftene man har, for deltakelse i selve løpet er gratis. Det er heller ingen offisiell tidtaking. Man tar tiden selv og oppgir den ved ankomst Løplabbet i Ski. Sist, men ikke minst, markedsføres dette som et sosialt løp – og ikke som et løp der slutt-tiden står i fokus. Det siste var helt avgjørende for at jeg meldte meg på – i den formen (jeg trodde at) jeg var i.

Et annet særtrekk ved løpet er at selve løypa er hard til en maraton å være. Den er kupert, særlig fra Oslo og sydover, med bakken fra Gamlebyen forbi Sjømannsskolen og opp på Nordstrandsplatået som den tøffeste. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, da jeg sto ved starten kl. 10 i dag – sammen med et rekordstort startfelt på over hundre løpere. Samtid var jeg rolig og ganske så «ambisjonsfri». Jeg hadde allerede tenkt på at dersom jeg «møtte veggen» tidlig, var det alltids mulig å bryte og hoppe på et tog på Oslo S eller en av de andre stasjonene mellom Oslo og Ski. 

Men det ble aldri behov for å hoppe på noe tog. I stedet opplevde jeg at jeg «hadde dagen» og greide å løpe relativt ubesværet hele veien. Jeg vurderte å gå opp bakken forbi Sjømannsskolen, men endte i stedet opp med en rolig løperytme der også. Jeg vil vel si at det var det nærmeste jeg kunne komme gange samtidig som det kunne kalles løping – men det fungerte i alle fall. Jeg holdt fint opp bakken og også opp de påfølgende bakkene. Faktisk var det utforbakkene som var de verste etterhvert som løpet skred fram. Beina ble ganske vonde etter et par mils løping, og vondest var de i utforbakkene.

Mellom Sandvika og Oslo løp jeg i større eller mindre grupper med andre løpere. Etter å ha passert Sjømannsskolen lå jeg en stund alene, før jeg fikk selskap med Wenche fra bensinstasjonen på Holtet. Fra Langhus og inn ble det aleneløping igjen (Wenche løp som ventet fra meg på slutten – jeg er ikke helt på hennes nivå for å si det sånn). Men enten jeg løp sammen med noen eller alene, storkoste jeg meg med dette løpet. Jeg tror dette er eneste gang jeg ikke har hatt en eneste negativ tanke å bale med i hodet under et løp. Og det hadde utvilsomt sammenheng med den avslappede rammen rundt Ribbemaraton. Om jeg brukt noen minutter til eller fra i do-kø på en bensinstasjon, spilte liksom ingen verdens rolle. Hvilken tid jeg skulle komme inn på til slutt, spilte heller ingen verdens rolle. Vel, ikke før jeg hadde en snau kilometer igjen. Da skjønte jeg at jeg kunne komme inn på under 5 timer (pauser inkludert). Der og da overrasket jeg meg selv med å hente fram noen krefter jeg ikke visste at jeg hadde – og la inn en langspurt inn mot Ski sentrum. Etter 4 timer 57 minutter 52 sekunder nådde jeg omsider inngangspartiet til Ski Storsenter.

Aldri har jeg gledet meg så stort over rulletrappene i storsenteret som jeg gjorde på vei opp til Løplabbet. Eller over kanelboller og cola for den saks skyld. Og sjelden har jeg blitt så positivt overrasket over egen gjennomføring av et løp. På et tidspunkt da jeg trodde treningsgrunnlaget var alt for dårlig for en maraton, fungerte det faktisk rimelig bra. Før start, mens vi løperne sto som sild i tønne inne i Løplabbet Sandvika, ropte arrangementsansvarlig ut til oss med glimt i øyet: «Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til på 3. juledag enn å løpe Ribbemaraton?» For egen del var – og er – svaret uten tvil: «Nei, jeg har overhode ikke noe bedre å ta meg til på en 3. juledag enn å løpe dette fantastiske løpet!» En stor takk til de som gjorde det mulig; de som hadde ansvaret for arrangementet, som bakte haugevis med kanelboller og som skapte en så fin ramme rundt det hele. Takk også til alle hyggelige med-løpere!

Til slutt en takk til beina mine, som bragte meg løpende hele veien fra Sandvika til Ski 🙂 Nå kan dere hvile;

Read Full Post »

Frankfurt Marathon – det ble med drømmen…

Akkurat nå løper tusenvis av føtter taktfast gjennom Frankfurts gater. To av dem skulle vært mine – men slik gikk det ikke. Etter noen dager med suksessiv gjennomgang av ulike former for forkjølelsesubehag – sår hals, tett nese, hodepine – kulminerte det hele på fredag da jeg måtte forlate jobben tidlig, reise hjem og komme meg under dyna – sannsynligvis med en svak dose feber i kroppen. Først da kapitulerte jeg og innså at «nei, det blir ikke noen Frankfurt-maraton på meg». På den ene side en erkjennelse som satt langt inne, på den annen side en avgjørelse som ikke var så vanskelig å ta på en kveld da bare det å pakke for to små reisedøgn sto for meg som en aldeles uoverkommelig oppgave.

Så hva gjør man en sådan helg når årets store mål (på løpsfronten i alle fall) går fløyten? Jo, da forteller man selvfølgelig seg selv at dette er ikke verdens undergang, og at det kan skje langt verre ting i livet enn å måtte stå over et maratonløp. Samtidig er det ikke til å komme fra at man depper bittelitegrann – særlig klokka 10.30 i dag da starten gikk – og at man føler behov for aldri så lite «selvterapi». Som kommer til uttrykk blant annet ved å skrive dette blogginnlegget. Og som i går kom til uttrykk ved å skrive følgende Twitter-novelle (i konkurransen #nynov som jeg tidligere har skrevet blogginnlegg om på smeltedigel.wordpress.com):

Alle laupeturane, gleda over å vere frisk og sterk. Maratonhelga kom feberen. Og minnet om kjensla av fridom i springande føter.

Og som om ikke det er nok, kan man jo også mimre litt fra løp gjennomført tidligere i år – som fem løp i fantastisk trivelige Follotrimmen, et brukbart gjennomført Sentrumsløp, en noe tyngre Blomstermil i flotte omgivelser i Drøbak, min debut i Årungen Rundt, den store kraftprøven Fjellaløpet i naturskjønne Trømborgfjella – og sist, men ikke minst; halvmaraton i Oslo 21. september i år.

Halvmaraton-løpet i Oslo gav meg absolutt en «karamell å suge på» som det heter. Og selv om karamellen er rimelig ferdigsugd nå fem uker etter, lot den seg likevel ta fram igjen denne helgen som en god «trøstekaramell». Gleden over igjen å ha greid å løpe under 1.50 på halvmaraton, med 6 sekunders margin (1.49.54) – noe som krevde at jeg måtte dypt ned i kjelleren den siste kilometeren før mål – den gleden var stor og den satt lenge i. Og kan altså fortsatt dveles ved på en dag som dette, da jeg aller helst skulle ha tråkket asfalten 42 kilometer gjennom Frankfurts gater.

Men viktigere enn å se tilbake, er det å se framover. Jeg vet at det kommer nye løp, og før eller siden sannsynligvis et maratonløp. Men det jeg – her fra godstolen hjemme i stua – ser aller mest fram til, det er å komme meg ut på treningstur igjen. For det er med løping som med mye annet i livet; selv om målet er viktig, er veien til målet vel så viktig. Så akkurat nå gleder jeg meg aller mest over at formen er stigende og at jeg i løpet av et par dager igjen kan snøre på meg joggeskoa. For det er nok en fordel med sko, årstiden tatt i betraktning – selv om jeg i går også skrev en Twitter-novelle mer i barfotløpingens (eller barfotgåingens) ånd. Den sier også litt om dragningen mot naturen (uten den hadde jeg kanskje ikke vært noen løper overhode) – og jeg velger å la den avrunde dette blogginnlegget om løpet som ikke ble noe av;

Med lette steg gjekk ho berrføtt gjennom skogen. Kvar stein og rot eit kjærteikn. Ein frisk ange etter regnvêret. Ho var heime no.

Read Full Post »

Fjellaløpet – en naturskjønn kraftprøve

Søndag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte til Eidsberg for å delta i årets utgave av det 21 kilometer lange Fjellaløpet. Jeg har deltatt i Fjellaløpet i Trømborgfjella en gang før – i fjor (se tidligere innlegg). Denne gangen visste jeg derfor hva jeg gikk til. Jeg visste at det ville bli ekstremt hardt og slitsomt. Samtidig var jeg sterk i troen på at jeg i år skulle oppnå en bedre tid enn i fjor. På søndag var det tørt i skogen etter en lang periode med fint og varmt vær, mens det i fjor var atskillig våtere og tyngre å løpe. Dessuten brukte jeg et lettere skopar i år, og jeg så for meg at kombinasjonen tørre stier og lette sko skulle bringe meg i mål på en tid godt under 2.22.44 som jeg løp på i fjor.

Jeg var ikke den eneste som hadde funnet veien til Dynjan i Eidsberg denne dagen;

Så var det da også flere løp som skulle gå av stabelen, både barneløp, 5, 10 og 21 km.

Jeg var tidlig ute og startet oppvarmingen med å gå gjennom den første kilometeren av løypa. Denne strekningen går på grusvei, mens løypa ellers for det meste følger stier.

I en sving like før 1 km-markeringen, åpenbarte det seg utsikt over et aldeles nydelig ravinelandskap;

Men snart var det altså på tide å snu for å gjøre seg klar til start.

Tilbake ved startområdet

Det var i alle fall ikke noe å si på været denne dagen. Eller var det kanskje det? Med godt over 20 grader skulle det vise seg å bli i varmeste laget for meg – i alle fall på de partiene av løypa der det var mest åpent. Heldigvis ga skogen sårt tiltrengt skygge det meste av veien.

Jeg la optimistisk i vei ut fra start, dog i et relativt rolig tempo. Men jeg hadde ikke løpt langt før jeg kjente at dagsformen ikke var den aller beste, og jeg fikk fort en følelse av at beina var tyngre enn de var i samme løp i fjor. På den annen side var forholdene i løypa helt optimale – tørrere og finere enn dette kan nok ikke denne løypa bli.  Det er mye tid å spare på å slippe å synke ned i bløtt underlag for hvert skritt, og da jeg sjekket klokka ved drikkestasjonen etter ni kilometer, mente jeg å ligge godt an til en sluttid under fjorårets.

Men i denne løypa skal man ikke ta noe for gitt – og det er jo egentlig noe av det som er morsomt med den. Blant annet skal man følge godt med på hvor man løper. For selv om merkingen er gjennomgående god, kan man løpe feil enkelte steder hvis man ikke er oppmerksom. Særlig gjelder det hvis man blir løpende alene, slik jeg ble gjennom store deler av løpet, og dermed bare hadde meg selv å stole på. Jeg greide å løpe feil, ikke bare én, men to ganger. Den første gangen løp jeg 2-300 meter i feil retning før jeg stoppet opp – i villrede over manglende merkebånd. Samtidig hørte jeg noen rope bak meg, og jeg skjønte etterhvert at det var meg de ropte etter. Det skulle vise seg å være to terrengsyklister som hadde sett at jeg løp feil, og takket være dem fikk jeg snudd uten alt for lang «villrede-pause», og kom meg inn på rett spor igjen. Den andre gangen jeg løp feil, ble det totalt bare et par hundre meter ekstra. Men samtidig ble jeg ganske oppgitt over meg selv – som første reaksjon. Neste reaksjon var heldigvis mer konstruktiv; Dette skal du ikke la deg knekke av! Her er det én ting som gjelder, og det er å fullføre!

Ikke lenge etter den første feil-løpingen, opplevde jeg dagens første fall. For å si det på godt norsk; jeg «trynte» skikkelig – falt framover så lang jeg var. Fjorårets to fall satt godt i minnet, og jeg hadde bestemt meg for ikke å gjenta den bedriften i år. Men ting går ikke alltid som planlagt, og det skulle bli flere fall – hele tre til sammen. Det er nå engang mye man kan snuble i på stier – både steiner og røtter. Og når man blir sliten og ikke løfter bena så godt som man bør – og i tillegg ikke har nok terrengtrening som grunnlag for løpet (jeg hadde nok strengt tatt ikke det) – er det fort gjort å snuble.

Dermed gikk det som det måtte gå. Kombinert med litt dårlig dagsform og for dårlig grunntrening (for dette løpet), bidro fall og feil-løping til at minuttene tikket litt for fort av sted. Men i mål kom jeg – og det var det viktigste. Tiden ble 2.25.59, vel tre minutter saktere enn i fjor. Men det gjør ingen verdens ting! For jeg ga jo alt jeg hadde – og jeg har sjelden vært så sliten etter et løp. Dessuten oppnådde jeg det som kanskje var det viktigste for meg med dette løpet, og det var å få en skikkelig gjennomkjøring – og å få bygget opp selvtilliten – før Oslo halvmaraton om halvannen uke. For har jeg klart Fjellaløpet, da skal jeg klare Oslo halvmaraton. Om vi ikke akkurat snakker «piece of cake», så blir det i alle fall ikke tyngre enn søndagens kraftprøve i Trømborgfjella. Som jeg for øvrig ønsker meg tilbake til så snart som mulig – men da i rolig turtempo. For Trømborgfjella er først og fremst et fantastisk turområde, med flust med opplevelses- og fotomuligheter – et område hvor man egentlig bør ta seg god tid og nyte omgivelsene. I fred og ro.

Read Full Post »

Mosjonsløp eller sykkeltur? Ja takk, begge deler…

Sist torsdag var det duket for årets siste løp i Follotrimmen. Stort sett er Follotrim-løpene de samme fra år til år, dvs en «løpskarusell» med åtte forskjellige løp som gjentas hvert år. Men det hender at et løp skiftes ut med et nytt, og det var tilfellet med dette siste løpet. Dette var dermed første gang Follotrim-deltakerne stilte til start i Hvitsten i Vestby kommune (se tidligere blogginnlegg) – bokstavlig talt på bryggekanten. Dette skulle vise seg å være en løype jeg trivdes godt i; kupert, men uten de helt store høydeforskjellene, hovedsaklig på skogsstier, men med et langt strekk med lettløpt grusvei mot slutten. Litt kø-løping de første par kilometerne gjorde sitt til at starten ble rolig, og dermed opplevde jeg å ha bra med krefter igjen mot slutten. Det er lenge siden jeg har kommet såpass uanfektet i mål etter etter et mosjonsløp. Klassevinner ble jeg også – og det er det ikke ofte jeg opplever i Follotrimmen.

En smule ovenpå etter denne gode løpsopplevelsen, meldte jeg meg dagen etter på til mosjonsløpet Årungen rundt. Som løpsnavnet tilsier, er løypa for dette løpet lagt rundt Årungen, en runde på totalt 10,5 kilometer – med start og mål ved UMB (Universitetet for miljø og biovitenskap). Søndag klokka ett sto jeg klar på startstreken – sammen med ca 120 andre løpere. Før start hadde jeg varmet godt opp – med 11 kilometer sykling. Da jeg skulle dra hjemmefra, fant jeg ut at det var mye lurere å sykle til Ås i finværet enn å ta bilen. I mitt hode var denne «transportløsningen» rene Kinderegget; oppvarmingsgevinst, miljøgevinst – og opplevelsesgevinst;

Østensjøvannet ved Holstad passeres

Veien om Holstad er ikke korteste vei til UMB for meg, men det er veien med færrest bakker. Og å slite i bakker var ikke akkurat poenget før Årungen rundt. For bakker ble det uansett nok av under selve løpet. Først en motbakke rett etter start, så 2-3 kilometer med mye utforbakker langs grusveien øst for Årungen, før vi møtte løpets bratteste og hardeste motbakke idet vi passerte Årungen rostadion. Deretter fulgte noen i hovedsak flate og lettløpte kilometer langs sør- og vestsiden av Årungen – til det gjensto ca 2,5 kilometer. Disse siste kilometerne fordelte seg på en særdeles lang seig motbakke med svak stigning, etterfulgt av kortere, men brattere bakker den siste strekningen mot mål. Jeg fikk «tatt meg ut» – for å si det sånn!

Målområdet, UMB

Men var jeg fornøyd med løpet? Ja, ja – selvfølgelig var jeg det! Jeg kom igjennom, jeg ga det jeg hadde – og jeg ble grundig slått av de to som kom foran meg på resultatlista i klasse 50-59 år – men hva gjør vel det? Vinneren av klassen denne gangen er uansett i «elite-sjiktet» og der har aldri jeg vært. Jeg er bare glad for at jeg i en alder av 51 har beholdt så mye av løpsgleden at jeg fortsatt er med på disse mosjonsløpene, og på den måten får «pushet» mine egne grenser – fysisk, men ikke minst mentalt. Ofte fungere disse løpene som rene egenterapien hva angår positiv tenkning. Det er en kjennsgjerning, i alle fall for meg, at det å tenke positivt er særdeles viktig for å komme (løpende) igjennom et mosjonsløp når det virkelig røyner på.

Det var utrolig godt endelig å komme i mål etter Årungen rundt. Denne gangen var jeg langt fra like uanfektet som i Hvitsten tre dager tidligere. Nå bar det rett ut i horisontalen på gresset, hvor jeg befant meg i flere minutter til pusten endelig hadde roet seg ned og tørsten var i ferd med å ta overhånd.

Fine omgivelser ved målområdet

Etter å ha fått gjenopprettet væskebalansen (saft) og kaloribalansen (vaffel, banan og sportsbar), fulgte dagens «premie» til meg selv: En god omvei hjem på sykkel, 22 nye kilometer – om Myrvoll, Bjastad, Kråkstad, Ski og Hebekkskogen. Nå er det mulig at jeg ikke høres riktig vel bevart ut, men det var faktisk slik det opplevdes. For nå dreide det seg om en særdeles rolig sykkeltur – med vekt på tur. Ikke trening altså, men tur. Det gjorde godt for beina også; jeg tror faktisk at jeg på denne måten syklet vekk litt av stølheten fra løpet.

På hjemturen tok jeg meg også tid til å ta noen bilder;

Jordbrukslandskap i Ås

Gravhaug-felt vest for Kråkstad kirke

Et gammelt hus langs veien mellom Kråkstad og Ski

Endelig – inn i skogen ved Hebekk

To-tre kilometer stisykling til slutt – og så var jeg omsider hjemme. Etter å ha prøvd ut konseptet sykkeltur med innlagt mosjonsløp. Anbefales! 🙂

Read Full Post »

Du milde himmel!

De er fantastiske, disse august-kveldene! Ikke minst har de vært det gjennom den finværsuka vi har hatt nå. Torsdag dro jeg ut på sykkeltur for å nyte en av dem – og for om mulig å få stølheten fra Follotrim-løpet dagen før, ut av beina. Onsdagens Follotrim gikk av stabelen på Siggerud – i en seks kilometers kupert terrengløype (litt asfalt også riktignok) som kanskje er Follotrimmens hardeste? Tøff og morsom er den i alle fall!

På sykkelturen derimot, var det ikke meningen å ha det tøft i det hele tatt. En rolig og ikke altfor lang sykkeltur på lave gir, skulle det være – medbringende kamera for å kunne ta bilder hvis det skulle dukke opp noen motiver. Rolig ble det – og fotomotivene, de dukket opp – som alltid. Først ved Årungen, som jeg syklet langs vestsiden av;

Jeg skjønte det allerede her, på skyene som speilet seg i vannet, at dette kunne bli en kveld med fin solnedgang. Etterhvert som jeg nærmet meg Ås, ble fargene på himmelen stadig sterkere – til de nærmest «eksploderte» i gult og orange – i kontrast mot skyene som brått framsto mye mørkere enn de hadde vært tidligere på kvelden. Usigelig vakkert var det! Med mer avansert fotoutstyr kunne man helt sikkert gjort mer ut av dette enn det jeg kunne få til med mitt medbragte Ixus-kamera. Men jeg synes uansett dette ble brukbart;

Og ved UMB (Universitetet for miljø- og biovitenskap), måtte jeg stoppe for å forevige den flotte Urbygningen atter en gang – nå tronende under en kveldshimmel i rosa- og lillasjatteringer;

Jeg greide ikke å «gi slipp på» himmelen denne kvelden. Bildet nedenfor, som er tatt ved Holstad i Ås, holdt jeg på å slette med det samme jeg hadde tatt det. Heldigvis gjorde jeg ikke det, for da jeg fikk det inn på pc’en og fikk beskåret det både i høyden og bredden, ble det slett ikke så verst;

Siste fotostopp fant sted langs E18 mellom Holstad og Nygårdskrysset. Vestover så det slik ut;

Mens det så slik ut østover;

Kort oppsummert; en sykkeltur full av himmel-fascinasjon.

Read Full Post »

Løpende august-nytelse

Det har vært en uke med mange løpeturer, inkludert høstens første løp i Follotrimmen – som jeg var veldig fornøyd med i år. Jeg oppnådde min tredje beste tid i dette Follotrim-løpet på Langhus noensinne, og jeg har ikke løpt det raskere enn det jeg gjorde nå på ni år. Det beste var følelsen av at jeg «sto løpet ut» og ga alt jeg hadde, noe fem minutter liggende i gresset for å få igjen pusten etter målgang var et tydelig tegn på. En ren lykkefølelse var det – å ligge der rett ut og se opp i det grønne bjørkeløvet i trekrona over meg, mens pulsen gradvis roet seg. Ren lykkefølelse – helt til jeg oppdaget at nakken min var invadert av små maur som begynte å bite! Men maur eller ikke maur, det er i slike stunder jeg virkelig skjønner hvorfor jeg løper.

Mer løping vil det bli framover – med høstens to store løpebegivenheter i sikte; halvmaraton i Oslo i september og maraton i Frankfurt i oktober. Det er fint å ha noen slike mål for høsten. Det gir ekstra motivasjon til å holde treningen ved like, og for egen del synes jeg tiden framover nå er en herlig «løpetid». Temperaturen er gjerne optimal for løping – i den sammenheng gjør det ikke noe at det blir gradvis kjøligere, lufta er klar og fin og etterhvert vil høstfargene sette sitt preg på landskapet. Men enn så lenge er det august. Og om ikke høstfargene har kommet, har august sin egen fargepalett. Spesielt gir den seg utslag i kulturlandskapet, med åkre som stadig blir gulere etterhvert som kornet modnes, i kontrast mot grønnfargen i løvverk og skogbremmer. På finværsdager i august synes jeg dette er et særlig fint skue tidlig på kvelden, når landskapet forgylles av det varme kveldslyset.

Evnen til å nyte omgivelsene kommer godt med når løpeturene utover blir stadig lengre, for det må de bli. Minst en av ukas løpeturer bør nå nærme seg halvmaratondistanse, hvis jeg skal være «fit for fight» i Oslo og ikke minst i Frankfurt. Så lange løpeturer har jeg knapt hatt i år, men de to siste lørdagene har det i det minste blitt turer på henholdsvis 13 og 15 kilometer (grovt anslått). Forrige lørdag løp jeg Oppegårdveien til Langhus og gangveien videre til Oppegård, hvor jeg tok av inn mot Nøstvedtmarka og løp gjennom denne tilbake fra nord til sør;

Brua over Dalsbekken, Nøstvedtmarka

På vei gjennom marka la jeg blant annet merke til at det er kommet opp nye stiskilt i løpet av sommeren (hvis det ikke bare er jeg som ikke har lagt merke til dem før);

Stiskilt ved Nordre Stuene

Mens dette var en tur med blanding av asfalt, grusvei og sti, ble det i går en nesten ren asfalttur, som et par steder fulgte samme trasé som torsdagens Follotrim-løp. Jeg liker bedre å løpe i skog og mark enn på asfalt, men det er nå en gang slik at beina må være godt tilvent asfalt i god tid før høstens lange asfaltløp. Til gjengjeld var det nydelig vær i går, og løpeturen om Langshus, Bøhlerveien, Eikjolveien og Ski gamle kirke gikk for en stor del i fine landlinge omgivelser;

Hveteåker og skog langs Bøhlerveien

Store trær er også et fint innslag langs Bøhlerveien;

Et staselig eiketre

… og en flott ask

Denne løpeturen fant sted tidlig på kvelden, med akkurat det fine lyset som jeg setter så stor pris på;

Mot krysset Eikjolveien/Almenningsveien

Ved Rud løp jeg Eikjolveien i retning Ski – og tok underveis mitt siste bilde for turen.

Det er nok en grense for hvor mange fotostopp jeg bør ha på disse lengre treningsturene, hvis de skal ha ønsket effekt. Men, men, litt må man kanskje ofre for å kunne forene to lidenskaper 😉

Read Full Post »