Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2012

O løpeglede!

Etter seks døgn med restitusjon, inkludert en stavgang-tur og en økt i svømmehallen, var det på tide å prøve seg på en løpetur igjen. Det ble asfalt-tur, ettersom det var for mørkt til å løpe i skogen. Men likevel – så deilig det var! Beina var overraskende lette og fine, kvelden var mild og høstfargene lot seg nyte der lønnetrærne stedvis ble opplyst av gatelyktene. Lettskyet vær, men månen hadde funnet et hull i skydekket og var min følgesvenn hele veien.  Syv kilometer; passe langt til en fredagskveld å være. Forfotsko på føttene (de jeg ikke turte å løpe maraton med av redsel for leggtrøbbel). Jeg trives definitivt best med dem, føler meg mye lettere til beins enn med «konvensjonelle» joggesko:)

Nå gleder jeg meg til resten av høsten – egentlig en veldig fin tid!

IMG_5658_dok

Reklamer

Read Full Post »

Søndag – dagen etter maratondebuten – var for lengst blinket ut som «den store hviledagen». Vannblemme-tær og ømme lårmuskler innbød på ingen måte til fysiske utskeielser. Likevel dukket rastløsheten opp utpå formiddagen. Det hadde jo vært godt med en liten tur ut i det minste. Da kom jeg på at det var lenge siden sist jeg var ved Vientjern, og at turen fra Granerud i Kråkstad til Vientjern er akkurat passe kort og overkommelig for et par tunge maraton-bein.

Utstyrt med kamera, kanelboller og blåbærsaft (!) kjørte jeg til Granerud, parkerte bilen på p-plassen ved skytebanen og startet vandringen langs stien gjennom skogen. Dette var dagen for det helt rolige tempoet. Så lenge jeg holdt meg til det, var det behagelig å tråkke i vei innover. Terrenget her er småkupert og lett å gå i, med en sti som var relativt tørr det meste av veien.

Varden på Tyrigravåsen

Varden på Tyrigravåsen

På Tyrigravåsen passerte jeg varden og skiltet som Skautraver’n og Ski Historielag har slått opp, og som kan fortelle at stedet i sin tid var kjent som et utfartssted for folk fra Kråkstad. Særlig var det et populært sted for ungdom rundt forrige århundreskifte. Nå derimot, på denne septembersøndagen i 2012, var det knapt et menneske å se verken på Tyrigravåsen eller langs stien for øvrig. Tvert i mot var det på alle måter en stille dag i skogen. Deilig!

Vientjern i høstpalett

Vientjern i høstpalett

Vel framme ved Vientjern eksploderte høstfargene for alvor i mosemattene som brer seg delvis utover vannflaten. Riktig vakkert var det!

Stupebrett ved Vientjern

Stupebrett ved Vientjern

Det gamle stupebrettet er det nok ikke så mange som lar seg friste av på denne tiden av året:) Men å sette seg på en fjellknatt bak det og skue utover vannet; det føltes der og da som den aller beste måten å anvende en søndagsettermiddag på.

Løvskog ved husmannsplass

Løvskog ved husmannsplass

Tilbake til Granerud fulgte jeg grusveien i stedet for å gå stien. Det var fristende å ta en avstikker over den lille brua og videre langs stien på bildet, men jeg lot det være. Akkurat denne søndagen hadde jeg gått langt nok med de anslagsvis 4-5 kilometerne jeg hadde tilbakelagt. Så får det heller bli andre og lengre turer i Gaupesteinmarka en annen gang. Som skiltene på bildet nedenfor viser er mulighetene mange, enten man går, løper, sykler eller går på ski.

Granerud - innfallsport til Gaupesteinmarka

Granerud – innfallsport til Gaupesteinmarka

Read Full Post »

IMAG0482_dok

Sist lørdag løp jeg for aller første gang en hel maraton. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre det, og lysten har tiltatt etter at jeg i fjor ble med i en løpegruppe der flere løper maraton. Så da endte det med at jeg i sommer meldte meg på Oslo maraton. Noen tastetrykk, så var det gjort! Og trene gjorde jeg; utover sensommeren ble det flere helger med langtur på opp mot 2 timer, i tillegg til kortere løpeturer, intervall-økter og en og annen sykkeltur ellers i uka. Og jeg var optimistisk helt til en uke før løpet. Da slo forkjølelsen til! I noen dager var Kleenex, svarthyllekstrakt og halspastiller faste følgesvenner, mens joggeskoa sto urørt i gangen. I det hele tatt tvilte jeg sterkt på at jeg ville være i stand til å løpe på lørdag.

Til alt hell slapp forkjølelsen taket etter hvert, og lørdag kl 10.28 sto jeg klar til start i maraton-pulje 2. Planen var klar; åpne rolig og fortsette rolig. Jeg hadde jo aldri løpt så langt før, og visste egentlig ikke hvordan kroppen ville reagere etterhvert som kilometerne seg på. Men at man ikke bør åpne for hardt i en maraton, det hadde jeg fått med meg. Så jeg la meg bak en av fartsholderne til 4 timer, og den første mila ble som jeg hadde håpet – ren nytelse i rolig tempo. Beina fungerte, forkjølelsen var helt ute av kroppen og jeg følte en stor glede over endelig å være med i et maratonløp.

Men selvfølgelig, det skulle bli tyngre etter hvert. Fra 25 kilometer begynte jeg virkelig å merke det; såre føtter, vonde legger, stive lår, stadig mer subbende skritt. Men jeg løp da i det minste. Etter ca 30 kilometer kom 4 timers fartsholderen, som jeg lenge hadde hatt bak meg, sigende forbi, og jeg måtte innse at noen tid under 4 timer ville det ikke bli. Men det gjorde ingenting, i stedet prøvde jeg å kjenne på den gode følelsen av at dette løpet ville jeg sannsynligvis greie å gjennomføre. Og denne dagen var det det som var viktig, ikke om tida ble over eller under 4 timer.

Jeg har deltatt i ganske mange løp opp gjennom årene, men kan aldri før huske å ha blitt så glad for å krysse en mållinje som jeg var på lørdag. Å ha fullført en maraton var en stor opplevelse, og det er nesten så lykkerusen sitter i kroppen ennå – 3 dager etter løpet. Og joda, jeg har lyst til å løpe langt igjen – men kanskje helst i terreng, det er tross alt litt «snillere» mot beina. Nye mål kommer!

Read Full Post »