Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fri som fuglen i Buskerud’ Category

Fra intens varme under Grenserittet på lørdag til regn, tåke og ni-ti grader på Finse søndag. Om jeg noen gang har opplevd store kontraster i vær i løpet av ett døgn, var det nå!

Sammen med min yngste datter tok jeg søndag morgen toget til Finse, for å gå Aurlandsdalen. Første etappe; Finse – Geiterygghytta, 13,7 kilometer, hvorav det aller meste av strekningen går gjennom vestre del av Hallingskarvet nasjonalpark. Ett stikkord for dagen; vann. Ett annet stikkord for dagen; dårlig sikt.

Klokka 12.30 - vi går fra Finse, 1222 moh

Klokka 12.30 – vi går fra Finse, 1222 moh

... og legger i vei inn i tåkehavet

… og legger i vei inn i tåkehavet

Første elvekryssing

Første elvekryssing

Spør ikke meg hvordan det ser ut mellom Finse og Klemsbu. På denne strekningen så vi tidvis bare fra T til T (Turistforeningens stimerking). Regnet, som artet seg som duskregn helt i starten, tiltok gradvis til «øs pøs regnvær».  Stor var gleden da vi nådde fram til Klemsbu, beliggende 1600 moh. Der gikk vi inn gjennom den åpne døra i 2. etasje (!), se bildet under. Det var godt å komme under tak for noen minutter, ikke minst for å få på seg mer klær. For her oppe var det kaldt. Nå fikk vi bruk for både fleece-gensere og vanter.

Klemsbu

Klemsbu

Videre innover fra Klemsbu lettet omsider tåka, og vi fikk såpass sikt at vi kunne se de nærmeste omgivelsene der vi gikk. Her, i over 1600 meters høyde, var landskapet goldt og fascinerende, nesten litt trolsk.

Blåis

Blåis

Det går nedover igjen - i retning Geiterygghytta

Det går nedover igjen – i retning Geiterygghytta

Så blir det grønnere...

Så blir det grønnere…

... og overalt er det vann

… og overalt er det vann

Tåka letter stadig mer, men regnet fortsetter

Tåka letter stadig mer, men regnet fortsetter

Vi krysser elv etter elv etter elv...

Vi krysser elv etter elv etter elv…

Da vi omsider kunne skimte Geiterygghytta i det fjerne, var vi slitne, lykkelige og fremfor alt – våte! En trøst var det å vite at værmeldingen tilsa langt bedre vær enn dette de to neste dagene. Uansett – en fin første dag i fjellet hadde det vært. Fjellet i slikt vær er definitivt en opplevelse – på sin måte. Noen dyreobservasjoner gjorde vi også underveis; et par lemen og to individer av en fugl som jeg, selv etter fuglebok- og nettsøk i ettertid, er usikker på hva var.

Geiterygghytta i det fjerne

Geiterygghytta i det fjerne

Den varme dusjen på Geiterygghytta… Og den 3-retters middagen… Ubeskrivelig gode opplevelser!

Fortsettelse følger …

Reklamer

Read Full Post »

Søndag morgen satt jeg i sofaen i leiligheten vi hadde leid i Havsdalsgrenda og gremmet meg en smule over gnagsår og vannblemmer som jeg hadde pådratt meg under ni timers turen dagen før. Da kommer 22-åringen til frokost, frisk og opplagt, uten så mye som en vannblemme – og sier at i dag har hun planer om å løpe opp stien med trappetrinnene (se forrige innlegg) fra Prestholtseter til Prestholtskardet. Jeg kunne selvfølgelig latt henne dratt inn dit og løpt alene, men det er rart med det; jeg vet jeg hadde angret hvis jeg ikke hadde blitt med. Så slik hadde det seg at vi tidlig søndag formiddag igjen sto foran Prestholtseter;

IMG_2412

Men det må sies; at denne dagen kjørte vi bilen inn til Prestholtseter i stedet for å gå. Vi var blant de aller første som parkerte der, og vi imøteså derfor en tur opp Prestholtskardet uten like mye kø av folk som vi hadde hatt på vei opp dagen før. Ida la friskt i vei oppover stien, mens jeg var klar på at jeg kom til å ta det mer med ro – løpe litt og gå litt, alt etter hva dagsform og gnagsår tillot. Jeg hadde i det minste valgt rett fottøy denne dagen – mine Vibram fivefingers;

IMG_2474

Endelig skulle jeg få testet dem ut i fjellet slik jeg lenge har drømt om å gjøre. Og det fungerte aldeles utmerket; ingen nye gnagsår denne dagen, og jeg slapp å få altfor stort press på dem jeg allerede hadde.

Mens Ida forsvant opp fjellsiden, passerte jeg i litt roligere tempo nasjonalparkgrensen;

IMG_2414

… stoppet og fotograferte tyrihjelm;

IMG_2416

… og nådde etterhvert varden på toppen av Prestholtskardet der «trappen» tar slutt;

IMG_2428

Ida hadde nådd toppen fem minutter før meg, men måtte innrømme at også hun hadde måttet ta noen gåpauser på vei opp. Dette er nok ikke en løpetur man bør varme opp til med 25 kilometers fjelltur dagen før. Men utsikten, den var upåklagelig også denne dagen, selv om været ikke var like strålende som dagen før. I det minste hadde skydekket som lå lavt nede over Hallingskarvet da vi ankom Prestholtseter, lettet litt innen vi kom opp i høyden;

IMG_2424

Vel nede igjen, satte vi oss inne på Prestholtseter og nøt varm sjokolade og vafler med rømme og syltetøy. Før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til Havsdalen, tok vi oss tid til atter en gang å forevige omgivelsene;

IMG_2436

Ida henfalt til blåklokke-fotografering, og med hennes tillatelse gjengir jeg et par av bildene her;

IMG_2439

IMG_2449

Etter lunsj tok vi enda en tur ut, denne gang i nærområdet på Havsdalen – for min del atter en mimretur på gamle trakter. På den turen oppdaget vi at det i alle fall finnes én seter som fortsatt driftes i dette området;

Nærkontakt med kalv...

Nærkontakt med kalv…

... og med ku

… og med ku

Til slutt et bilde av Ida på steinen som vi alltid har kalt «Den store steinen». Selv tror jeg aldri jeg kom til topps på den…

IMG_2490

Mens Ida bedrev stein-klatring begynte det å regne, så med dette var det slutt på utendørsaktivitetene for denne dagen – og helgen. I går ble kursen igjen satt hjemover for oss to – mange gode Geilo-minner rikere.

 

 

Read Full Post »

En ny helgetur er tilbakelagt, denne gang sammen med eldstedatter Ida – som i likhet med meg er veldig glad i å være på fjellet. En antydning fra henne om at hun og jeg kanskje kunne ta en helg på fjellet sammen, ble derfor mottatt med stor takk fra min side. Valget falt denne gang på Geilo, nærmere bestemt Havsdalen – mitt eget barndoms-sommerparadis. Her tilbragte mine foreldre, broren min og jeg to ferieuker hver eneste sommer i mange år; de første årene på en seter der vi leide halvparten av seterhuset, senere på ulike utleiehytter.  En tur vi gikk minst en gang hver sommer, var turen inn til Prestholtseter ved foten av Hallingskarvet. Denne turen hadde jeg nå lyst til å gå med Ida, men vi var enige om at vi også måtte prøve å komme oss opp på Hallingskarvet. Informasjon jeg fant på internett tilsa at det nok skulle kunne gå enda lettere enn jeg hadde trodd, noe jeg skal komme tilbake til.

Lørdag morgen opprant med vekslende vær, men etter en regnbyge i elleve-tiden kom sola fram for alvor, og vi la i vei. Det hadde gått litt i glemmeboka for meg hvor på Havsdalen stien innover mot Prestholtseter starter, så derfor ble det til at vi fulgte grusveien. Men uansett, omgivelsene innover her var like fine som de alltid har vært;

IMG_2329

Et landemerke som det var morsomt å se igjen underveis, var Skikjelken (på bildet nedenfor). For det var nettopp det dette karakteristiske lille huset inneholdt; en kjelke som sto parat med tanke på å kunne redde skadde personer ut fra fjellet vinterstid. Ifølge nettstedet geilo.no ble det satt opp av Geilo Vel i slutten av 1930-årene – og det står der altså fortsatt;

IMG_2334

Om kjelken finnes inne i huset den dag i dag, vet jeg ikke. Men at det huser et vepsebol, det er derimot ganske sikkert. Da vi passerte, registrerte jeg nemlig at det svermet flere veps rundt veggene.

Etterhvert kom Hallingskarvet til syne (til høyre på bildet nedenfor), og dermed også Hallingskarvet nasjonalpark, opprettet i 2006. I det fjerne kunne vi også skimte breen på Hardangerjøkulen.

IMG_2337

Vakre vekster er det mange av i fjellet – blant dem myrull;

IMG_2340

Omsider kunne vi også se inn til Prestholtseter;

IMG_2338

Da vi ankom Prestholtseter hadde vi gått i nærmere to timer, så der passet det bra med en rast før vi la i vei på selve toppturen. Målet vårt var Prestholtskarvet, ett av flere topp-punkt inne på Hallingskarvet. Det høyeste punktet på Hallingskarvet er Folarskardnuten, som ruver 1933 m.o.h. (der oppe var jeg sommeren 1989), mens Prestholtskarvet har topp-punkt 1853 m.o.h. Men for å komme opp på Hallingskarvet fra Prestholtseter, må først Prestholtskardet forseres. Og det er her det er gjort en jobb som letter turen opp betraktelig. For her har sherpaer fra Nepal blitt hyret inn for å lage «trapper» i terrenget. Det dreier seg ikke om støpte trapper, men om steinlegging på en måte som resulterer i «naturlige trappetrinn». Dels reduserer slik steinlegging slitasjen på terrenget, og dels økes framkommeligheten – også for dem som ikke er så vant til å gå i fjellet.

På bildet nedenfor skimtes stien mellom Prestholtseter og Prestholtskardet, og turgåere som er på vei opp – eller ned. Dem var det mange av i finværet på lørdag.

IMG_2342

Jeg har lest og hørt om slik steinlegging tidligere (er gjort/gjøres også andre steder i Norge), men jeg har ikke selv gått slike steinlagte ruter før. Etter å ha testet ut denne, er jeg mektig imponert. Naturvennlig tilrettelegging, utført av noen som åpenbart kan dette håndverket.

Nedre del av steinlagt sti

Nedre del av steinlagt sti

Øvre del av steinlagt sti

Øvre del av steinlagt sti

Fra toppen av Prestholtskardet bar det videre innover mot Prestholtskarvet. Og nå fikk vi nærkontakt med snø;

IMG_2360

… og faktisk med et insekt, som kravlet av sted på snøen;
IMG_2364

Her oppe på «taket» av Hallingskarvet gikk vi i steinur hele veien innover, med unntak av de to stedene vi krysset større snøflekker. Ruta inn til Prestholtskarvet var ikke rødmerket (ikke som vi observerte i alle fall), og vi fant heller ikke noe tydelig tråkk innover. Varder fantes nær sagt overalt, så de dannet heller ikke noen rettesnor for rutevalget. En stund var vi usikre på om vi gikk riktig vei, men vi tenkte som så at så lenge det gikk oppover ville vi vel ende på toppen. Det var heller ikke mye folk innover her (de fleste snudde nok ved toppen av steintrappa), så vi hadde ingen å følge etter. Etter en stund fikk vi øye på en lang stake som avtegnet seg mot horisonten, og ettersom det var den eneste staken som var å se her oppe, antok vi at den utgjorde markeringen av topp-punktet. Og ganske riktig; kort tid etter kunne vi «bestige» varden som omga denne markante trestaken med høydemeterne 1853 risset tydelig inn;

IMG_2372

Prestholtskarvet 1853 m.o.h.

Selv om vi ikke hadde hatt noen å følge etter fram til toppen, viste det seg at et par hadde fulgt etter oss. Dermed kunne de ta bilde av oss to sammen, og vi av dem. Tilbake mot Prestholtskardet fulgte vi til dels en annen rute, nærmere kanten av skarvet mot syd (men aldri for langt ut, vel og merke). Denne ruta ble kanskje litt lenger, men ga oss en fantastisk utsikt;

IMG_2385

Snart var vi tilbake ved Prestholdskardet og kunne starte nedstigningen mot Prestholtseter. Om været hadde vært bra tidligere på dagen, var det aldeles strålende nå mot kvelden. Nesten helt skyfritt, og jo lenger ned mot Prestholt vi kom, jo varmere ble det.

IMG_2396

Ved Prestholtseter skiftet vi tilbake fra langbukser til shorts, og så var det bare å legge i vei tilbake mot Havsdalen. Ida, som var iført treningstøy og joggesko, valgte å løpe tilbake, mens jeg var henvist til mer rolig gange – med mine turstøvler og ryggsekk. Det ble en fin tur tilbake, særdeles stille og rolig, ettersom dette fjellområdet nå var rimelig «tømt for folk».

Værbitte er de - stakene langs veien mellom Havsdalen og Prestholt

Værbitte er de – stakene langs veien mellom Havsdalen og Prestholt

Kveldsstemning i fjellheimen

Kveldsstemning i fjellheimen

Vel framme i Havsdalen, måtte jeg gå bortom setra der jeg som nevnt innledningsvis tilbragte flere av mine barndoms somre. Selv om setringen tilsynelatende har opphørt på denne setra, sto det gamle fjøset fortsatt der det «alltid» har stått. Denne bygningen vekker mange gode minner hos meg; om de gangene jeg fikk være med budeie Anbjørg under fjøsstellet, om kuene som sto i «kø» ved fjøsveggen og rautet – utålmodige etter å komme inn for melking etter en lang dag på fjellbeite, i det hele tatt om et setermiljø som var et lite eldorado av opplevelser for ei lita jente på 60-tallet.

IMG_2410

Med dette lille tilbakeblikket avrunder jeg beretningen om første dag av Havsdalsoppholdet 2013. Fortsettelse følger…

Read Full Post »

Det finnes ting som det er verdt å stå opp tidlig for – også på en søndag. I dag startet dagen for min datter og meg med biltur til Sognsvann i Oslo, og derfra med Skiforeningens skibuss til Ringkollen i Ringerike kommune. Klokka var ikke mange minuttene over ti da vi kunne spenne på oss skiene på Ringkollen, med en lang tur gjennom Nordmarka foran oss. Vi startet med en ti kilometers økt til Løvlia skistue, i snøvær som kom og gikk. Ikke sol fra start med andre ord, men på den annen side var skiføret upåklagelig etter de siste dagenes snøfall.

På vei mot Løvlia

På vei mot Løvlia

Full vinter på Løvlia

Full vinter på Løvlia

Etter å ha fått i oss litt mat på Løvlia, startet dagens andre etappe – den 19 kilometer lange turen fra Løvlia til Kikut. Ved et løypekryss valgte vi å slå inn på scooterløype over vannet Vesleflåtan i stedet for å følge hovedtraseen. Og glade var vi for det, for disse kilometerne med enkeltsporet scooterløype var nok den fineste strekningen på hele turen. Dels gikk løypa over vann (Vesleflåtan, Svarten) og dels snodde den seg gjennom fint skogsterreng. Dette var ei løype vi hadde mer eller mindre for oss selv, men når det er sagt opplevde vi ikke trengsel noe sted i marka i dag.

Like før vi gikk ut på Vesleflåtan, fikk vi dagens eneste – men til gjengjeld svært gledelige – fugleopplevelse. Når vi først skulle ende opp med å ha sett en fugl i dag, var det desto morsommere at fuglen var en fossekall. Da vi stoppet opp ved bekken på bildet nedenfor, kom den plutselig flyvende mot oss, lavt nede over bekken.

IMG_1153_dok

Den fløy rett forbi oss og fulgte bekkeløpet som gjorde en sving like ved der vi sto. Så slo den seg ned på en smal isrand ut mot åpent vann. På bildet nedenfor kan den såvidt skimtes som en sort prikk (til høyre for midten av bildet).

IMG_1154_dok

Der på isranda satt den og vippet med kroppen på sin karakteristiske måte, før den plutselig dukket ned og ble borte under vannflaten. Etter noen sekunder kom den opp igjen, inntok posisjonen på isen og gjentok prosedyren. Slik holdt den på, uanfektet av at vi etterhvert beveget oss bortover skiløypa som fulgte bekkeløpet på motsatt side av der den satt. Fossekall er det ikke ofte jeg ser, så dette var virkelig artig! Og datteren min, hun fikk med dette sitt livs aller første fossekall-opplevelse.

Det hadde sluttet å snø mens vi var på Løvlia, og da vi nærmet oss Kikut, lettet skydekket og vi fikk oppleve de første streifene av sol. På Kikut var det på tide med ny pause og ikke minst; nytt matinntak. Man blir sulten av å gå slik på ski, time etter time.

IMG_1156_dok

Da vi etter en god halvtime kom ut fra Kikutstua, var feltene med blå himmel blitt enda større, og da vi nærmet oss enden av Bjørnsjøen, klarnet det skikkelig opp.

Bjørnsjøen mot Bjørnholt

Bjørnsjøen mot Bjørnholt

Terrenget mellom Bjørnsjøen og Ullevålseter er småkupert, og vi begynte å merke at vi hadde gått langt, ikke minst i de mange «kneikene» vi måtte forsere. Og da kan det jo være greit å legge inn noen små foto-pauser, som for eksempel for å ta bilde av denne vakre fura;

IMG_1158_dok

Men om vi hadde begynt å kjenne oss litt slitne, kviknet vi til da vi passerte Ullevålseter;

Ullevålseter

Ullevålseter

Herfra til Sognsvann veklser det mellom utforbakker og flate partier. Dette er en strekning hvor det ofte kryr av folk slik at man blir hensatt til køgåing, men i dag var vi såpass sent ute da vi kom hit at det hadde begynt å stilne av. Dermed ble turen avrundet med fem-seks kilometer med god flyt tross slitne bein. Men godt var det, etter totalt 44 kilometer omsider å nå målet for dagen; Sognsvann!

IMG_1161_dok

Ved badeplassen på Sognsvann

Read Full Post »

I helgen bar det til fjells igjen, denne gang til Imingfjell i Nore og Uvdal kommune. Ankom fredag kveld til vinterlige forhold; oppholdsvær og helt vindstille, men kjølig og flere centimeter snø på bakken. Lørdagen opprant på sin side med gråvær, tåke og et par plussgrader.

Hytteutsikt lørdag

Hytteutsikt lørdag

Men når man er en gjeng turglade venninner på hyttetur, lar man seg ikke stoppe av dårlig vær. Etter en lang og god frokost la vi i godt humør ut på vandring i tåkehavet. Den våte snøen gjorde det for tungt å bevege seg til fots i terrenget, og veivalget ga seg dermed mer eller mindre av seg selv. I vel en time fulgte vi veien på nordsiden av Sønstevatn i retning vestover, før vi etter en kort kjeks- og drikkepause snudde og gikk samme vei tilbake.  Det var tungt nok å gå  innover, i smale hjulspor på ubrøyta vei, men enda tyngre tilbake. Da fikk vi vinden midt imot, og i tillegg begynte det å regne. Likevel; etter lunsj på hytta la vi ut på nok en tur – langs den samme veien, men i retning østover denne gangen. Regnet ga seg etterhvert, og da vi igjen kom tilbake til hytta, la vi merke til et fantastisk lys over Sønstevatn. Selv ble jeg stående utenfor hytta en ti minutters tid og betrakte skyene, som fór raskt over himmelen, og fjellene på den andre siden av vannet som endret karakter etterhvert som lyset skiftet. I noen korte øyeblikk sprakk skydekket opp og blottla et stort felt med blå himmel, men snart dro det seg til igjen.

IMG_5895_dok

IMG_5896_dok

Søndag morgen våknet vi til en langt lettere værtype, med gradvis oppklarning og etterhvert sol og flere plussgrader.

Hytteutsikt søndag

Hytteutsikt søndag

Ny tur denne dagen, fortsatt langs vei. Nå gikk vi til demningen i østenden av Sønstevatn, krysset denne og fortsatt videre sørøstover langs veien som går i retning Småroi. Fint å få en tur langs denne siden av Sønstevatn, ikke minst for å få et nytt perspektiv på fjellene som omga oss. Herfra hadde vi panoramautsikt til Imingfjell og fjellheimen videre vestover.

IMG_5906_dok

Mye av snøen tinte i den relativt høye temperaturen denne dagen, og det sildret og rant livlig i bekkene vi passerte. Man kunne nesten la seg lure til å tro at det var vår. Men nå meldes det om kaldere vær framover, så da er det nok mer sannsynlig at fjellene snart kles i heldekkende hvitt.

Read Full Post »