Ny blogg

Så er den på plass; min nye blogg. Ny layout – nytt navn; DER UTE. Men web-adressen er ikke så ulik den gamle, bare litt enklere: http://frisomfuglen.com.

Du er selvfølgelig velkommen til å følge den nye bloggen, via WordPress eller via Facebook. Egen FB-side er opprettet, under navnet DER UTE – frisomfuglen.com.

To innlegg er publisert på DER UTE allerede;

– et fra Oscarsborg

– og et fra området Granerud/Vientjern

Read Full Post »

Finale

Finale. Slutt. For det første er det slutt på sommerferien. Det har vært en solrik og ikke minst en aktiv ferie, med mange fine turer å se tilbake på. Min siste feriedag hadde jeg på onsdag. Også denne dagen gikk jeg en liten «tur», men den var kort – bare 1,5 kilometer, dvs. strekningen fra Vatnahalsen hotell til Myrdal stasjon, hvorfra vi (datteren min og jeg) skulle ta toget til Oslo og buss (for tog) videre hjem til Ski.

Vi forlater Vatnahalsen, langs Rallarvegen

Vi nærmer oss Myrdal

De gamle fine husene ved Myrdal stasjon

Toget fra Flåmsbanen på Myrdal stasjon – snart klart for retur til Flåm

Et budskap jeg helhjertet støtter

Og så; nok en finale. For bloggen Fri som fuglen i denne formen. Jeg har ingen planer om å slutte å blogge, men ønsker å gjøre ting litt annerledes framover. Kanskje leke meg mer med andre tema enn tur og trening. Ikke dermed sagt at det ikke kan komme en og annen tur-rapport fra min hånd fortsatt – men ikke med samme hyppighet som til nå. Om jeg kommer tilbake på Fri som fuglen eller oppretter en ny blogg, vet jeg ikke. Det får tiden vise. Den andre bloggen jeg allerede har etablert, Smeltedigel, eksisterer fortsatt, men den er forbeholdt ordene og er derfor fri for bilder – og her er aktiviteten sporadisk.

Jeg kommer altså tilbake – med en blogg som også skal inneholde foto – bare jeg får tenkt meg litt om og funnet en egnet form. Inntil da; Takk for følget så langt! Jeg har mang en gang gledet meg, og undret meg, over at noen har brydd seg om å følge mine turer – løpende, syklende og gående. Hjertelig takk!

Read Full Post »

«Do what you love, …»

Do what you love

Love what you do

It will take you places!

Dette utsagnet, sitert fra ultraløper Krissy Moehl, oppsummerer for min egen del i et nøtteskall hvorfor jeg løper, sykler, går, og går på ski – framfor å trene innendørs. It takes me places! Som nå de siste ukene, når jeg har syklet litt mer enn vanlig, som oppladning til morgendagens deltakelse i Grenserittet. Sykkelturene har bragt meg rundt til mange fine steder, først og fremst i Follo-regionen – fra vest til øst. Stort sett kjente steder, men fine likevel.

20. juli

Småbyidyll, Son

Båthavn, Son

Emmerstadbukta, Vestby – innlagt bad i sykkelturen

27. juli

Børtervann, Østmarka

Regnværet starter …

Torden, regn og hagl (!) på Vangen (am. flagg i forbindelse med barnecamp på Vangen)

Stille etter stormen – Sværsvann, Siggerud

30. juli

Moden bygg-åker, Kråkstad syd

Fin gammel bygning, Kråkstad prestegård

Jeg tar til slutt med et sitat fra enda en amerikansk ultraløper, Timothy Olson. Man behøver ikke være ultraløper – eller løper for den saks skyld – for å kjenne seg igjen i disse ordene;

I breathe fresh air.

I look at the grass, trees, and, sometimes, snow.

I am in the present moment.

I feel peace.

I am free.

Read Full Post »

Motivasjonsøvelse

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

Read Full Post »

Lykkelig som springeskalle

Fredag 27. juni 2014 bringer A-magasinet en artikkel om Springeskallene – som betegnelse på de løpeglade eller løpegale – alt etter øynene som ser. Jeg kjenner meg igjen når jeg leser – i beskrivelsen av tankeflyten når man løper, idéene som dukker opp, problemene som løses, og ikke minst; den sterke følelsen av ren livsglede.

Kvelden før jeg leser artikkelen har jeg løpt en kort, rolig tur i Nøstvedtmarka – uten å kjenne noe nevneverdig til den såre akillesen som har redusert løpeaktiviteten de siste tre ukene. Så, på lørdag, tar jeg en ny løpetur – lengre innover i skogen denne gangen. Og jeg synes det går lett! Om det er reelt, vet jeg ikke. Kanskje er det bare fraværet av akilles-smerte som får det til å føles slik? I alle fall bringer turen fram en dyp glede over igjen å kunne løpe fritt og uanstrengt. Det er som om tittelen på Christopher McDougalls bok «Born to Run» lyser imot meg der jeg løper. Siden jeg leste den boka for et par år siden, har jeg vært overbevist; I’m born to run! Født til å løpe – i omgivelser som dette;

Når jeg i helgen også leser artikkelen i Dagbladet Magasinet om mennesker i alderen 69-83 år som er fysisk aktive så det holder, da tenker jeg bare YES! For alder behøver ikke være noen hindring. Det er en god tanke å holde fast ved når man selv er i ferd med å krype oppover på 50-tallet.

Jeg løper 10-12 kilometer denne lørdagen. Løper – og stopper og fotograferer strutseving. Løper – og stopper og fotograferer tiriltunge;

Jeg tenker stadig at jeg skal slutte med disse foto-stoppene mens jeg løper. Men så er jeg så redd for at det skal dukke opp noe spesielt hvis jeg ikke har med kamera. Så da blir det til at jeg tar det med (det dreier seg om et lite kamera som får plass i drikkebeltet). Og hvem har sagt at ikke strutseving og tiriltunge kan gå under betegnelsen «noe spesielt»?

Men nå må jeg avslutte dette blogginnlegget, for nå skal jeg snart ut. For å løpe! Med blytunge bein etter lang sykkeltur i går. I morgen blir det hviledag, både for beina og løpeskoa;

«There is something magical about running; after a certain distance, it transcends the body. Then a bit further, it transcends the mind. A bit further yet, and what you have before you, laid bare, is the soul.»  

– Kristin Armstrong

Read Full Post »

Skogen kaller – eller gjør den egentlig det?

Skogen kaller. Det holder ikke å gå stavgang gjennom boligområder, med et tykt lag asfalt mellom fivefingerskledde føtter og Moder Jord. Ikke når skogen ligger rett bakenfor og kaller. Eller gjør den egentlig det? Skogen har det vel greit uten meg? Naturen greier seg jo godt uten oss mennesker? Joda, men vi er nå engang her. Og på en måte kan man si at det eksisterer et gjensidig avhengighetsforhold mellom naturen og oss mennesker. Et avhengighetsforhold som betinger at vi er til stede – i naturen – i alle fall fra tid til annen.

For å begynne med menneskene: Vi er avhengige av naturen, og vi er det på mange måter, også mentalt. Så avhengige er vi at det finnes et eget begrep for atferdsproblemer som kan oppstå når fraværet av natur i tilværelsen blir for stort; Nature Deficit Disorder – lansert av forfatter og journalist Richard Louv i 2005. På nettstedet education.com er tilstanden beskrevet på følgende måte: «Nature Deficit Disorder is not a medical condition – it describes our lack of a relationship to the environment. It hurts our children, our families, our communities, and our environment. Luckily, the cure starts in our own backyards.»

Den siste setningen i sitatet gir håp. Bruk av naturen i nærheten av stedet der vi bor, er det som skal til for å unngå å bli rammet av Nature Deficit Disorder. Det er i USA særlig oppmerksomhet rundt dette knyttet til barns oppvekst, etter hva jeg har forstått. Et interessant felt er det i alle fall. Hva betyr egentlig nærkontakt med natur – eller fravær av sådan – for barns utvikling?

I dagens samfunn er naturen også avhengig av oss – om ikke direkte, så i alle fall indirekte. Den er avhengig av vår oppmerksomhet. Naturen er avhengig av at vi verdsetter den, at vi forstår at den er vår største «tjenesteyter» (jf. begrepet økosystemtjenester eller naturgoder), at vi innser at mekanismene i naturen henger sammen på en finstemt måte. Og at det skal lite til før disse mekanismene forstyrres – med konsekvenser som vi kanskje ikke aner rekkevidden av før de oppstår.

Naturen er rett og slett avhengig av vår interesse for å ta vare på den. Slik interesse kan ikke oppstå i et vakum der man ikke har noe konkret forhold til natur fordi man aldri oppholder seg i den. Derfor er det så fint og så riktig formulert, det som var mottoet til daværende Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet): «For natur i livet og liv i naturen». Ting henger sammen. Naturen er avhengig av at vi forstår at vi er avhengig av den!

Jeg har ikke statistikk på det for hånden, men det er vel ikke å ta for hardt i å si at en del mennesker i dagens samfunn ikke opplever å ha noe nært forhold til natur. Og det er utvilsomt en sammenheng mellom dette faktum og de enorme utfordringene verden står overfor når det gjelder bevaring av naturens mangfold (av planter og dyr) og forebygging av ytterligere klimaendringer. Årsakene til at vårt forhold til naturen er «svekket», skal ikke jeg gå nærmere inn på her. Dette er tross alt bare et blogginnlegg og ikke en vitenskapelig avhandling.

Det beste jeg kan gjøre på blogg, er vel å slå et slag for naturopplevelsen. For det er et viktig sted å begynne! Hvis jeg skal tillate meg å komme med en oppfordring: Ikke se på naturen som noe du går ut i – men som noe du går inn i. Som et uendelig stort rom fyllt av opplevelsesmuligheter. Opplevelser som spenner fra de store landskapspanoramaene til de små detaljene, fra de behagelige duftene til de finstemte lydene. Sug det inn og kjenn etter. Det gjør noe med deg, gjør det ikke?

Det gjorde i alle fall noe med meg, da jeg i går kveld lot Hebekkskogen kalle og beveget meg ut av asfaltjungelen og inn på stiene – med løvtaket over meg og myk skogbunn som underlag for nesten barbeinte føtter. Det første som skjedde var at hodepinen som jeg hadde med meg da jeg gikk hjemmefra, gradvis slapp taket. Etterhvert som inntrykkene fra omgivelsene der ute i skogen ség inn, hadde vel ikke hodet lenger plass til slike uhumskheter 🙂

Det neste som skjedde, var at jeg henfalt fullstendig til makrofotografering av skogmarimjelle. Det er utrolig hvor oppslukt det er mulig å bli av å fotografere skogmarimjelle fra markperspektiv. Men du verden så godt det kjennes, når «tiden stopper opp» og man er helt i sin egen verden – i naturens verden. Flyt, er vel også et navn på denne tilstanden.

Jeg er ikke den første som skriver om å gå inn i – og ikke ut i – naturen. Det har andre gjort før meg, i alle fall professor Dag Hessen. Hans essay på nettstedet Harvest.as om lykkefølelsen i naturen er vel verdt å lese. Det er spesielt ett avsnitt i dette essayet som har grepet tak i meg:

«… Jeg har ikke gått ut i naturen, men inn i den. Rødvingetrosten ankom fjellbjørkeskogen samme morgen og overdøver nesten bokfinken. Rypesteggene løper halvtamme på barflekkene oppunder toppen, røde i kammen og klare for parring. Sola varmer, det er intenst godt å leve. I et øyeblikk kan nettopp jeg ta inn alt dette. I neste øyeblikk skal noen andre oppleve det. Det er en tanke som er til å holde ut. Det som derimot ikke er til å holde ut, er tanken på at ingen i framtiden skal få oppleve det.»

Om vi bare kunne være sikre på dette; at de som kommer etter oss vil få de samme gode naturopplevelsene som oss. Jeg håper, men jeg er ikke sikker. Eller det vil si; at det fortsatt vil skje naturforringelse i et eller annet omfang er rimelig sikkert, medmindre det blir tatt kraftfulle grep for å hindre det. Ifølge FNs klimapanel vil risikoen øke for at en stor andel planter og dyr dør ut, spesielt når klimaendringene virker sammen med andre stressfaktorer, som for eksempel endring i leveområder og forurensning.

Denne bloggen representerer for meg en måte å «holde fast ved» alt det som er der ute. Alt det vakre, alt det forunderlig fine, alt det som jeg – og vi – ikke har råd til å miste. Alt det som vi må unne kommende generasjoner å få oppleve og nyte godt av. Villmarka, nærfriluftsområdene, det (fortsatt) store mangfoldet av planter og dyr. Alle fuglene, sommerfuglene, blomstene. Og alle bærene…;

Høres jeg pessimistisk ut? Kanskje det. Jeg hører i alle fall med blant dem som blir dypt berørt av Aftenpostens nye reportasjeserie #klodenvår. Første del – om den tause våren i fuglefjellet – finner du her. Og andre del – om den iskalde katastrofen som utspiller seg på Svalbard – finner du her.

Men om alvoret aldri så mye ligger under, nyter jeg hver tur jeg tar i fulle drag. For hver nye opplevelse der ute – eller der inne – i naturen, er gleden like stor. Om det så bare dreier seg om lysets lek på himmelen over Hebekkmosen en kjølig juni-kveld;

 I slike øyeblikk – da er det intenst godt å leve.

 

Read Full Post »

I påvente av godt skiføre…

Tynset – stedet for de ultimate ferieopplevelsene! Særlig vinterstid og i påsken. Et sted som er rimelig snøsikkert – selv i en påske som starter langt ute i april, slik som i år. Igjen var vi innlosjert på seter i Aumlia for noen dager, med utsikt til Tronfjell – og til en høy og stadig vekslende himmel;

Utsyn fra Aumlia mot Tronfjell ankomstdagen 15. april

Et lite apropos til fenomenet «snøsikkert»; Den første kvelden på setra leser jeg Aftenpostens oppslag om «Kortere og kortere skisesonger i Marka». Om en trend som er veldig klar: Det blir færre skidager. Vintrene er i snitt kortere og mildere enn de var før. Denne vinteren var det 81 skidager (definert som dager med mer enn 25 cm snø) ved Bjørnholt i Nordmarka, mot «normalt» 136 dager. Østmarka endte denne vinteren opp med bare 6 (!) skidager. Og meteorologen og klimaforskeren som uttaler seg i artikkelen er begge klare på at vi må belage oss på kortere skisesonger. Eller som meteorologen formulerer det; «Man må belage seg på rulleski i en lengre periode av året.» Vel, jeg går ikke på rulleski. Det ville uansett ikke kunne erstatte skiturer i skog og mark – på snø.

Det er mange konsekvenser ved klimaendringene som er mer alvorlige enn at jeg, og mange med meg, får færre skidager å nyte i vinterhalvåret. Konsekvenser som spenner over en rekke tema – fra ekstremvær, flom og tørke til matsikkerhet og tap av biologisk mangfold. Like fullt kan det å gå på ski være så viktig for enkelte av oss, at reduksjon i antall skidager alene er nok til å gi en følelse av å miste noe man egentlig ikke har råd til å miste.

Men tilbake til årets påskeferie. Turen jeg gikk den første dagen i Aumlia, var kanskje ikke den aller mest spennende. Det var gråvær, og i skiløypene var det tilsynelatende isete og hardt. Mens mannen min tok seg av snømåking (for å bedre framkommeligheten til utedoen!), tok jeg beina fatt og gikk langs veien, til Hemstadvangan og tilbake igjen. En ettermiddagstur på rundt halvannen time. God trim, i alle fall.

Men om dagen var aldri så grå, bød kveldshimmelen på noen kjærkomne lysglimt i det fjerne;

Solnedgang, Aumlia 16. april

Og jeg visste, at neste dag var det meldt snø. Dermed satte jeg min lit til bedring i skiføret. Ikke forgjeves; etter dette skulle det følge tre klisterfrie skidager 🙂

 

Read Full Post »

Å løpe seg fri

Sommerferie! En «klarsynt» sådan. Etter en laseroperasjon av øynene sist torsdag, ser jeg verden med «nye øyne», fri for briller og kontaktlinser. Jeg har derfor de siste dagene nytt å ferdes rundt i skogen i visshet om at alt jeg ser, ned til den minste detalj – det ser jeg uten hjelpemidler av noe slag.

Sommerhimmel over Nøstvedtmarka

Min første ferieuke tilbringes hjemme uten så mye på programmet (utover hyppig drypping av øynene), så det er godt rom for treningsturer i skog og mark om dagen. Fra og med lørdag ble det tre løpeturer på rad; med min eldste datter på lørdag, med min yngste datter på søndag og alene på mandag. Åsted for de to første turene var Nøstvedtmarka, mens jeg mandag løp en runde fra Ski via Langhus og tilbake, dels i skog, dels på asfalt. Spesielt hyggelig er det selvfølgelig å løpe når en av døtrene vil slå følge, slik de altså ville på hver sin av de to helgedagene. Nå ble det tilfeldigvis slik at praten under både lørdags- og søndagsturen for en stor del dreide seg om løping, joggesko og løpsteknikk; interessante tema – for enkelte av oss.

For øvrig har jeg nå nylig lest ut boka Eat & Run av den amerikanske ultraløperen Scott Jurek (så vidt nevnt også i et tidligere blogginnlegg). En fantastisk bok – som jeg i alle fall kan anbefale for dem som er interessert i løping og i fenomenet utholdenhet;

Med andre ord; ikke nok med at jeg løper, men jeg snakker om løping, leser om løping, tenker på løping. Ikke er jeg noen toppløper heller, men en helt vanlig mosjonist. Så hvorfor denne lidenskapen for løping – en lidenskap som egentlig bare har blitt sterkere med årene? Jeg har tenkt en del på dette (og vært innom det i blogginnlegg tidligere, bl.a. her). Desto mer interessant å få egne refleksjoner bekreftet og temaet utdypet gjennom bøker som Eat & Run og Born to run.

Jeg leste første gang om Scott Jurek i Christopher McDougalls etterhvert så berømte bok Born to run (i norsk oversettelse Født til å løpe). Det var noe ved Jurek som fascinerte meg, og jeg fant etterhvert mer informasjon om ham på nettet. Jeg skjønte fort at han måtte være en spesiell person – ikke bare på grunn av sine fremragende løpsresultater, men også på grunn av sin personlighet og løpsfilosofi. Og Eat & Run bekrefter dette inntrykket. En ting er at Jurek er veganer – noe han ikke bare kombinerer med å være i verdenstoppen på de lengste løpsdistansene av dem alle – ultraløpene, men han begrunner også langt på vei løpssuksessen med sitt plantebaserte kosthold.

Kanskje enda mer spennende sett fra mitt ståsted (jeg er nok ingen potensiell veganer) – er betraktningene i boka rundt hvorfor Jurek (og forsåvidt også andre) i det hele tatt løper, og til og med vier en stor del av livet til det. Denne dimensjonen blir særlig sterk mot slutten av boka, som omhandler en vanskelig periode i Jureks liv – med blant annet skilsmisse og morens dødsfall etter mange år med alvorlig sykdom. I etterkant av disse hendelsene stiller han seg spørsmålet om han i det hele tatt skal fortsette med løpingen. Og i den forbindelse er det at han sammen med en kamerat legger ut på løpetur langs Tonto Trail gjennom Grand Canyon. I 30 timer løper de før turen omsider tar slutt. Jeg skal ikke male ut detaljene fra denne turen (anbefaler heller å lese boka), men det er interessant hvordan Jurek beskriver den mentale opplevelsen av denne bestemte – og (vil i alle fall de fleste si) ekstremt langvarige – løpeturen; «(…), we didn’t know anything except the land and the sky and our bodies. I was free from everything except what I was doing at that very moment, (…).»

Frihet. Fullstendig tilstedeværelse her og nå. Slik jeg tolker de refererte setningene fra boka, er det dette som er essensen i det hele. Og det gir mening også for meg. Ved å løpe oppnås en tilstand av tilstedeværelse og frihet. Tilstedeværelse og frihet er igjen opphav til velvære. Tilstedeværelse og frihet gir en følelse av «flyt». Det spiller ingen rolle om ambisjonen er å løpe 5, 42 eller 100 kilometer.

Derfor håper jeg selv at jeg skal bli å finne løpende i Nøstvedtmarka – og andre steder – i fortsatt mange år framover;

Det er også et faktum at jeg unner  mine barn – her ved yngstedatter Anja – akkurat samme skjebne;

Read Full Post »

Løpeterapi

Løping kan være god terapi. Iblant blir det dikt av sånt.

***

Løper etter ro i sjelen

ut i sommerkvelden fin.

Åpner det jeg har av sanser,

finner skogens puls i min.

*

Løper snart på lette føtter,

vet at stien er min venn.

Kjenner gleden, glemt er smerten.

Jubler stille. Nå. Igjen.

*

Løper hjem med lyse tanker,

det som tynget tok en hvil.

Takk til alt det ville, vakre.

Natten møtes med et smil.

***

Bilder fra Nøstvedtmarka 10. juli 2013

Read Full Post »

Natur i kunst på Alby

Jeg maler ikke efter naturen – jeg tar fra den – eller øser fra dens rike fat. Jeg maler ikke det jeg ser – men det jeg saa.

Edvard Munch

Alby, Jeløya

Sist fredag leste jeg artikkelen om undring; How wonder works, nevnt i forrige innlegg. På lørdag gikk jeg turen i Nøstvedtmarka der jeg selv fikk et par  «wow-opplevelser», forankret i undring over naturens uutømmelige mangfold av livsformer, landskapsformer og geologiske formasjoner. På søndag ble på en måte ringen sluttet. Da var vi tre generasjoner; mormor, mor og datter, på tur til Alby gård på Jeløya – med Galleri F15 og Kafé F15. På galleriet vises i anledning Munch-jubiléet utstillingen Munch og Moss 1913-1916. I disse årene bodde og arbeidet Edvard Munch på Grimsrød gård på Jeløya. Noe jeg merket meg spesielt på søndag, utover kunsten som sådan, var Munch-sitatene som var gjengitt på veggene i utstillingslokalet – hvorav to omhandlet forholdet mellom kunst og natur. Det ene innledet dette innlegget, det andre var ganske mye lenger, og jeg gjengir her kun siste halvdel av det;

Naturen er det evig store rike hvorfra kunsten tar sin næring. Naturen er ikke alene det for øiet synlige – den er ogsaa sjælens indre billeder – billeder på øiets bakside.

Edvard Munch 

Mot sjøen sett fra Alby

Dette syntes jeg var interessant, ikke minst sett i lys av «undringsartikkelen» jeg nettopp hadde lest. Nå skal ikke jeg begi meg ut på noen vidløftig tolkning av Munch-sitater, men for meg sier i alle fall disse sitatene ganske mye om sammenhengen mellom undring over, eller fascinasjon for, natur på den ene side – og inspirasjon til kunstnerisk utfoldelse på den andre side. Og dette fra en mann som tok den kunstneriske utfoldelse til de helt store høyder!

Art, science and religion are inventions for feeding the appetite that wonder excites in us. They also become sources of wonder in their own right, generating epicycles of boundless creativity and enduring inquiry.

Jesse Prinz, How wonder works

Trerekke ved Alby

Hva vil jeg så med dette? Egentlig ikke annet enn å slå et slag for naturopplevelsen. At naturen har inspirert kunstnere er jo ikke noe nytt, men likevel var det interessant å se hvordan Munch har formulert det. Men man trenger ikke være kunstner – eller vitenskapsmann for den del – for å ha glede av naturen. Man trenger ikke ha ambisjoner om å gjøre noe spesielt ut av naturopplevelsen i det hele tatt – utover å bruke naturen som kilde til glede, avkobling – og kanskje en smule undring. Det minner meg igjen om artikkelen Lytt til følelsene dine!, Naturviteren nr. 2/2013 (se også forrige innlegg), der biologiprofessor Dag O. Hessen skriver:

Jeg mener at «feel good»-verdien av naturen er både legitim og relevant fordi den fremmer et godt liv i vid forstand (…) 

Og da passer det vel å avslutte med en liten bildecollage fra Jeløya i «feel good»-følelsens ånd. Den er blitt til i et samarbeid mellom min datter og meg; jeg som fotograf og hun som motiv og collage-maker. Dette dreier seg kort og godt om natur og landlige omgivelser som inspirasjon for ren og skjær livsutfoldelse:

GOD SOMMER!

Read Full Post »