Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Christopher McDougall’

Sommerferie! En «klarsynt» sådan. Etter en laseroperasjon av øynene sist torsdag, ser jeg verden med «nye øyne», fri for briller og kontaktlinser. Jeg har derfor de siste dagene nytt å ferdes rundt i skogen i visshet om at alt jeg ser, ned til den minste detalj – det ser jeg uten hjelpemidler av noe slag.

Sommerhimmel over Nøstvedtmarka

Sommerhimmel over Nøstvedtmarka

Min første ferieuke tilbringes hjemme uten så mye på programmet (utover hyppig drypping av øynene), så det er godt rom for treningsturer i skog og mark om dagen. Fra og med lørdag ble det tre løpeturer på rad; med min eldste datter på lørdag, med min yngste datter på søndag og alene på mandag. Åsted for de to første turene var Nøstvedtmarka, mens jeg mandag løp en runde fra Ski via Langhus og tilbake, dels i skog, dels på asfalt. Spesielt hyggelig er det selvfølgelig å løpe når en av døtrene vil slå følge, slik de altså ville på hver sin av de to helgedagene. Nå ble det tilfeldigvis slik at praten under både lørdags- og søndagsturen for en stor del dreide seg om løping, joggesko og løpsteknikk; interessante tema – for enkelte av oss.

For øvrig har jeg nå nylig lest ut boka Eat & Run av den amerikanske ultraløperen Scott Jurek (så vidt nevnt også i et tidligere blogginnlegg). En fantastisk bok – som jeg i alle fall kan anbefale for dem som er interessert i løping og i fenomenet utholdenhet;

IMG_2239

Med andre ord; ikke nok med at jeg løper, men jeg snakker om løping, leser om løping, tenker på løping. Ikke er jeg noen toppløper heller, men en helt vanlig mosjonist. Så hvorfor denne lidenskapen for løping – en lidenskap som egentlig bare har blitt sterkere med årene? Jeg har tenkt en del på dette (og vært innom det i blogginnlegg tidligere, bl.a. her). Desto mer interessant å få egne refleksjoner bekreftet og temaet utdypet gjennom bøker som Eat & Run og Born to run.

Jeg leste første gang om Scott Jurek i Christopher McDougalls etterhvert så berømte bok Born to run (i norsk oversettelse Født til å løpe). Det var noe ved Jurek som fascinerte meg, og jeg fant etterhvert mer informasjon om ham på nettet. Jeg skjønte fort at han måtte være en spesiell person – ikke bare på grunn av sine fremragende løpsresultater, men også på grunn av sin personlighet og løpsfilosofi. Og Eat & Run bekrefter dette inntrykket. En ting er at Jurek er veganer – noe han ikke bare kombinerer med å være i verdenstoppen på de lengste løpsdistansene av dem alle – ultraløpene, men han begrunner også langt på vei løpssuksessen med sitt plantebaserte kosthold.

Kanskje enda mer spennende sett fra mitt ståsted (jeg er nok ingen potensiell veganer) – er betraktningene i boka rundt hvorfor Jurek (og forsåvidt også andre) i det hele tatt løper, og til og med vier en stor del av livet til det. Denne dimensjonen blir særlig sterk mot slutten av boka, som omhandler en vanskelig periode i Jureks liv – med blant annet skilsmisse og morens dødsfall etter mange år med alvorlig sykdom. I etterkant av disse hendelsene stiller han seg spørsmålet om han i det hele tatt skal fortsette med løpingen. Og i den forbindelse er det at han sammen med en kamerat legger ut på løpetur langs Tonto Trail gjennom Grand Canyon. I 30 timer løper de før turen omsider tar slutt. Jeg skal ikke male ut detaljene fra denne turen (anbefaler heller å lese boka), men det er interessant hvordan Jurek beskriver den mentale opplevelsen av denne bestemte – og (vil i alle fall de fleste si) ekstremt langvarige – løpeturen; «(…), we didn’t know anything except the land and the sky and our bodies. I was free from everything except what I was doing at that very moment, (…).»

Frihet. Fullstendig tilstedeværelse her og nå. Slik jeg tolker de refererte setningene fra boka, er det dette som er essensen i det hele. Og det gir mening også for meg. Ved å løpe oppnås en tilstand av tilstedeværelse og frihet. Tilstedeværelse og frihet er igjen opphav til velvære. Tilstedeværelse og frihet gir en følelse av «flyt». Det spiller ingen rolle om ambisjonen er å løpe 5, 42 eller 100 kilometer.

Derfor håper jeg selv at jeg skal bli å finne løpende i Nøstvedtmarka – og andre steder – i fortsatt mange år framover;

IMG_2234

Det er også et faktum at jeg unner  mine barn – her ved yngstedatter Anja – akkurat samme skjebne;

IMG_2224

Reklamer

Read Full Post »

Det begynte med at jeg i vår leste den fantastiske boka «Født til å løpe» av Christopher McDougall. Det fortsatte med at jeg kort tid etter gikk til innkjøp av et par Vibram Fivefingers Spyridon. Og det endte med en løpsopplevelse jeg aldri tidligere har kjent maken til.

Mine fivefingers - småskitne og fine etter løpetur

Mine fivefingers – småskitne og fine etter løpetur

Fra første løpesteg har jeg elsket disse psykedelisk utseende minimalistskoene – som egentlig ikke kan kalles sko; hele poenget er jo at man skal  føle at man løper barbeint! Og den følelsen er man veldig nær i fivefingers. I tillegg gir de en slags herlig «sveve-følelse». For min del opplever jeg det som om tiden føttene berører bakken for hvert steg er kortere enn med vanlige joggesko. Samtidig får jeg en mye nærere kontakt med underlaget. Spyridon er terrengvarianten av fivefingers, og jeg har i hovedsak brukt dem i skogen. Med dem på blir jeg intuitivt mer vár på hvor jeg setter føttene, men det oppleves bare som positivt; det gir et større «nærvær» i løpingen, og dermed en annerledes og veldig god løpsopplevelse.

Anbefalinger fra eksperthold går ut på at man skal trene seg opp gradvis til å bruke fivefingers, fordi belastningen på musklene blir annerledes enn om man løper med vanlige joggesko. Selv ble jeg for ivrig i starten og fikk mine perioder med løpeavbrekk som følge av leggproblemer. Jeg hadde allerede løpt mye med forfotsko (Nike Free) ett års tid før jeg anskaffet fivefingers, men overgangen var nok likevel stor. Siden har jeg tatt det penere, og brukt fivefingers stort sett på kombiturer løp/gange (gjerne mest gange) eller på stavgang-turer, da også på asfalt.

Forrige tur med fivefingers var sist søndag, på en 7 kilometers runde i Nøstvedtmarka med et par innlagte «gåpauser» – slik at jeg anslagsvis gikk 2 km og løp 5 km. Den dagen var det ganske tørt i skogen og marka var stedvis frossen. Med Injinji sokker (tå-sokker) inni holdt jeg varmen sånn noenlunde. Men med mine «frysepinn-føtter» vil nok temperaturen begrense bruken av fivefingers videre utover høsten og vinteren.

Jeg avsto for eksempel fra å bruke dem i dag, etter å ha vurdert det slik at fivefingers, lett forkjølelse og søkkvått høstvær ikke er noen optimal kombinasjon. Sår hals fikk meg til å droppe den planlagte løpeturen og heller gå en rolig runde i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen – med etter forholdene egnet fottøy: Gummistøvler!

Sti eller bekk?

Sti eller bekk?

Jeg la opp turen slik at jeg endte opp ved dagligvarebutikken på Hebekk i Ski, min nærbutikk. Dermed slo jeg to fluer i en smekk; lørdagstur og lørdagshandel:) Den «strake veien» til butikken ville tatt meg ti minutter å gå, men nå la jeg inn en skikkelig omvei, slik at jeg fikk en god skogstur på halvannen time. Og det er rart med det; enda så grå og trist denne dagen hadde fortonet seg før jeg kom meg ut, fikk den et helt annet preg der ute i skogen mellom granlegger og sildrende småbekker (dem var det mange av i dag). Naturen byr på opplevelser enten været er sånn eller slik, og det gjør alltid godt for både kropp og sinn å få beveget seg litt.

November - ingen tvil!

November – ingen tvil!

Turen ga også anledning til å ta november ordentlig innover seg. Nå var løvtrærne tømt for blader og grenene strakte seg nakne og svarte mot en grå himmel. Men det er en del av årstidsskiftningene, og fint på sin måte. For å spe på «opplevelseskontoen» tok jeg en liten avstikker fra stien, inn til noen flyttblokker som ligger spredt rundt i terrenget på Ski-siden av kommunegrensen Ski-Ås. Ski Historielag har satt opp informasjonsskilt, både ved en flyttblokk av øyegneis og ved blokkene som kalles gabbroitt (bildet under).

Flyttblokker - og Ski historielags informasjonsskilt

Flyttblokker – og Ski historielags informasjonsskilt

Da jeg nærmet meg Hebekk, var det nesten mørkt. Men så – i utkanten av stien dukket det opp et parti med mose som var så irrgrønn at den nesten ga inntrykk av å lyse i mørket. Innimellom mosefeltene bidro stein og røtter til en særegen mosaikk-virkning; ett av naturens små kunstverk. Dem er det i grunnen mange av – bare man «ser».

Mosaikk av mose, røtter og stein i Hebekkskogen

Mosaikk av mose, røtter og stein i Hebekkskogen

Read Full Post »