Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2014

Fredag 27. juni 2014 bringer A-magasinet en artikkel om Springeskallene – som betegnelse på de løpeglade eller løpegale – alt etter øynene som ser. Jeg kjenner meg igjen når jeg leser – i beskrivelsen av tankeflyten når man løper, idéene som dukker opp, problemene som løses, og ikke minst; den sterke følelsen av ren livsglede.

Kvelden før jeg leser artikkelen har jeg løpt en kort, rolig tur i Nøstvedtmarka – uten å kjenne noe nevneverdig til den såre akillesen som har redusert løpeaktiviteten de siste tre ukene. Så, på lørdag, tar jeg en ny løpetur – lengre innover i skogen denne gangen. Og jeg synes det går lett! Om det er reelt, vet jeg ikke. Kanskje er det bare fraværet av akilles-smerte som får det til å føles slik? I alle fall bringer turen fram en dyp glede over igjen å kunne løpe fritt og uanstrengt. Det er som om tittelen på Christopher McDougalls bok «Born to Run» lyser imot meg der jeg løper. Siden jeg leste den boka for et par år siden, har jeg vært overbevist; I’m born to run! Født til å løpe – i omgivelser som dette;

IMG_4856

IMG_4859

Når jeg i helgen også leser artikkelen i Dagbladet Magasinet om mennesker i alderen 69-83 år som er fysisk aktive så det holder, da tenker jeg bare YES! For alder behøver ikke være noen hindring. Det er en god tanke å holde fast ved når man selv er i ferd med å krype oppover på 50-tallet.

IMG_4861

Jeg løper 10-12 kilometer denne lørdagen. Løper – og stopper og fotograferer strutseving. Løper – og stopper og fotograferer tiriltunge;

IMG_4869

IMG_4863

Jeg tenker stadig at jeg skal slutte med disse foto-stoppene mens jeg løper. Men så er jeg så redd for at det skal dukke opp noe spesielt hvis jeg ikke har med kamera. Så da blir det til at jeg tar det med (det dreier seg om et lite kamera som får plass i drikkebeltet). Og hvem har sagt at ikke strutseving og tiriltunge kan gå under betegnelsen «noe spesielt»?

Men nå må jeg avslutte dette blogginnlegget, for nå skal jeg snart ut. For å løpe! Med blytunge bein etter lang sykkeltur i går. I morgen blir det hviledag, både for beina og løpeskoa;

IMG_8293

«There is something magical about running; after a certain distance, it transcends the body. Then a bit further, it transcends the mind. A bit further yet, and what you have before you, laid bare, is the soul.»  

– Kristin Armstrong

Reklamer

Read Full Post »

Skogen kaller. Det holder ikke å gå stavgang gjennom boligområder, med et tykt lag asfalt mellom fivefingerskledde føtter og Moder Jord. Ikke når skogen ligger rett bakenfor og kaller. Eller gjør den egentlig det? Skogen har det vel greit uten meg? Naturen greier seg jo godt uten oss mennesker? Joda, men vi er nå engang her. Og på en måte kan man si at det eksisterer et gjensidig avhengighetsforhold mellom naturen og oss mennesker. Et avhengighetsforhold som betinger at vi er til stede – i naturen – i alle fall fra tid til annen.

IMG_4774

For å begynne med menneskene: Vi er avhengige av naturen, og vi er det på mange måter, også mentalt. Så avhengige er vi at det finnes et eget begrep for atferdsproblemer som kan oppstå når fraværet av natur i tilværelsen blir for stort; Nature Deficit Disorder – lansert av forfatter og journalist Richard Louv i 2005. På nettstedet education.com er tilstanden beskrevet på følgende måte: «Nature Deficit Disorder is not a medical condition – it describes our lack of a relationship to the environment. It hurts our children, our families, our communities, and our environment. Luckily, the cure starts in our own backyards.»

Den siste setningen i sitatet gir håp. Bruk av naturen i nærheten av stedet der vi bor, er det som skal til for å unngå å bli rammet av Nature Deficit Disorder. Det er i USA særlig oppmerksomhet rundt dette knyttet til barns oppvekst, etter hva jeg har forstått. Et interessant felt er det i alle fall. Hva betyr egentlig nærkontakt med natur – eller fravær av sådan – for barns utvikling?

IMG_4779

I dagens samfunn er naturen også avhengig av oss – om ikke direkte, så i alle fall indirekte. Den er avhengig av vår oppmerksomhet. Naturen er avhengig av at vi verdsetter den, at vi forstår at den er vår største «tjenesteyter» (jf. begrepet økosystemtjenester eller naturgoder), at vi innser at mekanismene i naturen henger sammen på en finstemt måte. Og at det skal lite til før disse mekanismene forstyrres – med konsekvenser som vi kanskje ikke aner rekkevidden av før de oppstår.

Naturen er rett og slett avhengig av vår interesse for å ta vare på den. Slik interesse kan ikke oppstå i et vakum der man ikke har noe konkret forhold til natur fordi man aldri oppholder seg i den. Derfor er det så fint og så riktig formulert, det som var mottoet til daværende Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet): «For natur i livet og liv i naturen». Ting henger sammen. Naturen er avhengig av at vi forstår at vi er avhengig av den!

IMG_4786

Jeg har ikke statistikk på det for hånden, men det er vel ikke å ta for hardt i å si at en del mennesker i dagens samfunn ikke opplever å ha noe nært forhold til natur. Og det er utvilsomt en sammenheng mellom dette faktum og de enorme utfordringene verden står overfor når det gjelder bevaring av naturens mangfold (av planter og dyr) og forebygging av ytterligere klimaendringer. Årsakene til at vårt forhold til naturen er «svekket», skal ikke jeg gå nærmere inn på her. Dette er tross alt bare et blogginnlegg og ikke en vitenskapelig avhandling.

Det beste jeg kan gjøre på blogg, er vel å slå et slag for naturopplevelsen. For det er et viktig sted å begynne! Hvis jeg skal tillate meg å komme med en oppfordring: Ikke se på naturen som noe du går ut i – men som noe du går inn i. Som et uendelig stort rom fyllt av opplevelsesmuligheter. Opplevelser som spenner fra de store landskapspanoramaene til de små detaljene, fra de behagelige duftene til de finstemte lydene. Sug det inn og kjenn etter. Det gjør noe med deg, gjør det ikke?

IMG_4789

Det gjorde i alle fall noe med meg, da jeg i går kveld lot Hebekkskogen kalle og beveget meg ut av asfaltjungelen og inn på stiene – med løvtaket over meg og myk skogbunn som underlag for nesten barbeinte føtter. Det første som skjedde var at hodepinen som jeg hadde med meg da jeg gikk hjemmefra, gradvis slapp taket. Etterhvert som inntrykkene fra omgivelsene der ute i skogen ség inn, hadde vel ikke hodet lenger plass til slike uhumskheter 🙂

IMG_4819

Det neste som skjedde, var at jeg henfalt fullstendig til makrofotografering av skogmarimjelle. Det er utrolig hvor oppslukt det er mulig å bli av å fotografere skogmarimjelle fra markperspektiv. Men du verden så godt det kjennes, når «tiden stopper opp» og man er helt i sin egen verden – i naturens verden. Flyt, er vel også et navn på denne tilstanden.

IMG_4801

IMG_4808

Jeg er ikke den første som skriver om å gå inn i – og ikke ut i – naturen. Det har andre gjort før meg, i alle fall professor Dag Hessen. Hans essay på nettstedet Harvest.as om lykkefølelsen i naturen er vel verdt å lese. Det er spesielt ett avsnitt i dette essayet som har grepet tak i meg:

«… Jeg har ikke gått ut i naturen, men inn i den. Rødvingetrosten ankom fjellbjørkeskogen samme morgen og overdøver nesten bokfinken. Rypesteggene løper halvtamme på barflekkene oppunder toppen, røde i kammen og klare for parring. Sola varmer, det er intenst godt å leve. I et øyeblikk kan nettopp jeg ta inn alt dette. I neste øyeblikk skal noen andre oppleve det. Det er en tanke som er til å holde ut. Det som derimot ikke er til å holde ut, er tanken på at ingen i framtiden skal få oppleve det.»

IMG_4820

Om vi bare kunne være sikre på dette; at de som kommer etter oss vil få de samme gode naturopplevelsene som oss. Jeg håper, men jeg er ikke sikker. Eller det vil si; at det fortsatt vil skje naturforringelse i et eller annet omfang er rimelig sikkert, medmindre det blir tatt kraftfulle grep for å hindre det. Ifølge FNs klimapanel vil risikoen øke for at en stor andel planter og dyr dør ut, spesielt når klimaendringene virker sammen med andre stressfaktorer, som for eksempel endring i leveområder og forurensning.

IMG_4824

Denne bloggen representerer for meg en måte å «holde fast ved» alt det som er der ute. Alt det vakre, alt det forunderlig fine, alt det som jeg – og vi – ikke har råd til å miste. Alt det som vi må unne kommende generasjoner å få oppleve og nyte godt av. Villmarka, nærfriluftsområdene, det (fortsatt) store mangfoldet av planter og dyr. Alle fuglene, sommerfuglene, blomstene. Og alle bærene…;

IMG_4832

Høres jeg pessimistisk ut? Kanskje det. Jeg hører i alle fall med blant dem som blir dypt berørt av Aftenpostens nye reportasjeserie #klodenvår. Første del – om den tause våren i fuglefjellet – finner du her. Og andre del – om den iskalde katastrofen som utspiller seg på Svalbard – finner du her.

Men om alvoret aldri så mye ligger under, nyter jeg hver tur jeg tar i fulle drag. For hver nye opplevelse der ute – eller der inne – i naturen, er gleden like stor. Om det så bare dreier seg om lysets lek på himmelen over Hebekkmosen en kjølig juni-kveld;

IMG_4829

 I slike øyeblikk – da er det intenst godt å leve.

 

Read Full Post »

Det var med mye «nerver» jeg satte meg i bilen i ti-tiden i dag for å kjøre til Skiptvet. Formålet med turen var deltakelse i Skiptvet-rittet, et 56 km langt tur-ritt på sti, grusvei og asfalt. Nervene skyldtes dels at jeg var tvil om eget treningsgrunnlag var godt nok (det tviler jeg alltid på før løp eller ritt, så det var forsåvidt ikke noe nytt). I tillegg kom det faktum at det er nesten to år siden sist jeg deltok i et sykkelritt (Grenserittet 2012), noe som gjorde meg mer usikker enn jeg ville ha vært med hyppigere ritt-frekvens. Men dog; usikkerheten var ikke like stor som ved starten av mitt første Skiptvet-ritt i 2009 – for øvrig første gang rittet ble arrangert. Det var mitt aller første sykkelritt noensinne (hvis jeg ser bort fra et landeveisritt jeg syklet som 16-17 åring). Da jeg den gang sto på startstreken, dunket hjertet hardere enn jeg kan huske det har gjort hverken før eller siden. Jeg var 47 år og skulle «debutere» i sykkelritt, og jeg husker at jeg tenkte «Hva i all verden gjør jeg her?» Men rittet ga mersmak, og siden har det blitt 1-3 ritt i året, med unntak av i fjor.

Min "kjære" Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Min «kjære» Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Når det gjelder Skiptvet-rittet, har min deltakelse begrenset seg til 2009, 2010 og altså nå i 2014. Etter dagens ritt kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg lot det gå tre år uten deltakelse. For dette er et fantastisk fint ritt! En god blanding mellom sti, grus og asfalt, og med passe krevende terrengpartier (for meg – dvs. stort sett lite krevende). Og distansen 56 km er veldig fin; en god opptakt til lengre ritt senere i sesongen. Dette er også et ritt som har vokst svært mye siden starten, og som i år samlet nærmere 600 deltakere. Flest menn; slik er det jo gjerne i sykkelritt.

Heldigvis hadde nervene forduftet da starten gikk, og jeg koste meg storlig gjennom hele dagens ritt. Det er en ekstremt god følelse når ting fungerer under et sykkelritt – når man føler at man er ett med sykkelen – at giringen «sitter» – at bakkene går greit – at man har noe å «dra på med» på de flatere veistrekningene. Jeg syklet i perioder sammen med ei ung jente, vi vekslet på å «dra» hverandre – og vi fikk pratet litt sammen nå og da. Dermed ble det en hyggelig opplevelse sosialt også.

Det er også utrolig godt å komme i mål uten å ha hatt uhell av noe slag, hverken velt eller punkteringer. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg følte en barnlig glede over å bli nr. 2 i klasse 50-54 år (kun fire deltakere i denne klassen, det må sies). Ettersom de tre første i klassen ble premiert, tilfalt det meg en flott sykkelpumpe med trykkmåler! Det har ikke jeg fra før, så den ble jeg kjempeglad for.

Som nevnt var det flest mannlige deltakere i dagens ritt. Selv vil jeg varmt anbefale denne type ritt også for damer. For dette er kjempegøy – rett og slett! En «basill» det er lett å bli bitt av 🙂

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola - den kom plutselig fram :-)

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola – den kom plutselig fram 🙂

Jeg tenker jeg kommer tilbake til Skiptvet og Skiptvet-rittet, jeg. Kanskje allerede neste år?

Read Full Post »

Sykkelturen Ski – Tomter – Ytre Enebakk – Ski; firemilsrunden «min» (dog 44 km helt hjemmefra meg) – som jeg har syklet uendelig mange ganger. Men kanskje ikke så ofte de to-tre siste årene, av en eller annen grunn. Da jeg omsider syklet den igjen i går kveld, fikk jeg derfor en betimelig påminnelse om hvorfor den er så fin, denne runden; 1. Den er «passe lang», dvs. overkommelig for en kveldstur etter jobb, 2. Den er kupert og gir god treningseffekt, 3. Den gir rikelig med gode naturopplevelser «på kjøpet». Det siste har ikke minst sammenheng med alle vannene som passeres; Mjær, Vågvann, Langen, Gjedsjø, Midtsjøvann…  Men før jeg kom så langt skulle blant annet Ski flyplass passeres. Riktignok bare en småflyplass, men like fullt – en flyplass!

IMG_4593

Den helt skyfrie himmelen som har dominært Østlandet den siste tiden, hadde i går veket plass for en delvis skyet himmel. Mot sør og øst var himmelen ganske mørk i det jeg syklet forbi flyplassen, og jeg var spent på om jeg kom til å oppleve regn underveis. Snart fikk jeg i alle fall oppleve våt asfalt, og da skjønte jeg at jeg kanskje var i ferd med å sykle etter regnværet. Det var jo forsåvidt greit nok, gitt at regnbygene beveget seg raskere enn meg.

IMG_4594

Velkommen til Indre Østfold! Hvis jeg skulle kalle bildet over noe, måtte det være dette. Bildet er tatt langs veien mellom Ski og Tomter, og det er her Indre Østfold-landskapet for alvor «åpner seg» for bilister og syklister som kommer denne veien. Et flott utsiktspunkt!

Et flott skue var også fossen i Hobølelva ved Nordahlen sag og trevarefabrikk;

IMG_4603

Likeså innsjøen Mjær, der den lå blank og stille i sommerkvelden;

IMG_4611

Det er ikke så lenge man oppholder seg i Østfold på denne sykkelrunden. Mjær deles mellom Hobøl og Enebakk og således også mellom Østfold og Akershus. Da bildet over ble tatt hadde jeg allerede krysset fylkesgrensa igjen og var over i Enebakk/Akershus.

På min ferd gjennom Enebakk måtte jeg legge inn et par stopp ved Vågvann. Det var jo så vakkert, må vite;

IMG_4612

IMG_4613

Etter at det en stund hadde sett ut til å klarne opp, var himmelen nå igjen ganske mørk – denne gang mot vest. I samme retning som jeg skulle sykle, med andre ord – ettersom jeg nå hadde begynt på hjemveien. Selv om jeg vet å sette pris på fint vær og skyfri blå himmel, har jeg også stor sans for den type vær som preget kvelden i går. Vekslende skydekke gir en helt annen dynamikk og egentlig langt mer spennende lysvirkninger enn hva en skyfri himmel gjør. Dermed ble det flere nye stopp da jeg nærmet meg Ski. For den himmelen – og det lyset… Kanskje det bare er jeg som lett lar meg fascinere, men jeg synes ærlig talt at slike kvelder er fantastisk fine. Selv om de, som i går, gjerne er litt kjølige. Vi snakker jo tross alt om norske sommerkvelder.

IMG_4620

Groblad i kveldslys

Groblad i kveldslys

IMG_4631

Vegetasjonsbelte mot Nærevann

God natt!

God natt!

P.S. Det siste bildet er tatt mot øst. Det er altså sola som så vidt skinner igjennom sprekker i skydekket vest på himmelen, som lyser opp skybankene i øst. Et kult syn!

Read Full Post »

Sånn går nå dagene – med sommersol og kveldsturer på sykkel. Lørdagens tur ble vesentlig kortere enn fredagens. Men fin ble den, den også. En runde om Langhus og Kråkstad. Mest asfalt, men også noe terreng og grusvei sørøst for Langhus;

Landlige omgivelser sørøst for Langhus

Landlige omgivelser sørøst for Langhus

E170 - intet mindre!

E170 – intet mindre!

Til slutt gikk veien altså om Kråkstad – hvor det alltid er rom for mimring for min del;

Nabogården til mitt første barndomshjem, Kråkstad

Nabogården til mitt første barndomshjem, Kråkstad

Fra Kråkstad bar det strake veien hjem – til ferske reker og hvitvin. Det var sommerkvelden sin, det!

Read Full Post »

Det er fredag kveld. En ny arbeidsuke er over og det er fristende å «flate ut» og bare slappe av. Men det er ikke det som er planen. Planen er tvert imot en sykkeltur i finværet. Likevel må jeg ta en skikkelig «pep-talk» med meg selv før jeg lar meg overbevise om at en sykkeltur er det jeg trenger akkurat denne kvelden. Vegringsmoduset holder stand også en stund etter at jeg har kommet meg på sykkelen. Ved et stikryss i Hebekkskogen stopper jeg opp – i tvil om jeg skal ta til venstre og sykle den planlagte, lengre turen, eller om jeg skal ta til høyre og sykle en alternativ, vesentlig kortere tur. Jeg blir stående og veie for og imot i sikkert ett minutt før valget omsider faller på den lengste turen. Og jeg skal ikke angre.

Jeg har ikke kommet stort lengre enn til Stuene i Nøstvedtmarka, når jeg plutselig ser noe bevege seg innimellom noen trær i kanten av turveien. Jeg sakker farten (det går svakt nedover akkurat her), og fram kommer det; rådyret. Det passerer turveien i et eneste elegant sprang. Jeg kan se at det er oppmerksom på meg. Det er noe med vaktsomheten det beveger seg med, måten det holder hodet på, blikket. Men for et flott syn! Til høyre for turveien er det en eng som dyret må krysse før det igjen kan komme i skjul av skogen. Vegetasjonen har vokst seg høy nå, men rådyret er så spenstig at for hvert sprang det tar hever dyrekroppen seg såpass at jeg får et godt glimt av den. Fantastisk!

Jeg sykler til Gjersjøen og er helt i starten av «etappe Gamle Mossevei» når jeg får øye på et par toppdykkere ute på vannet, ganske nær veien. Toppdykker er en så vakker fugl at jeg stopper opp for å ta dette paret nærmere i øyesyn. Men så rare de ser ut, akkurat disse to – som om de har noe på ryggen. Da får jeg se at det er nettopp det de har! På ryggen har de hver sin unge, som de svømmer rundt med. For ikke å forstyrre dem unødig, venter jeg med å ta fram kameraet til de er et stykke unna meg. Bildene blir deretter (jeg er bare utstyrt med et lite Canon Ixus), og egner seg ikke på blogg. Ta heller en titt på dette, som jeg fant på nettet og som viser tilsvarende situasjon – med tre unger på ryggen til og med. Det er visstnok helt vanlig dette, at toppdykkerne har ungene sine på ryggen til de er svømmedyktige. Men jeg har altså ikke sett det før. Jeg blir også vitne til at den ene ungen glir ned fra ryggen til mor eller far og blir liggende og duppe litt i vannet, før den igjen kravler seg opp på den trygge  «rygg-plassen». Dette var virkelig morsomt! Absolutt i kategorien uforglemmelige naturopplevelser.

Altså ingen bilder av rådyr eller toppdykker i dette blogginnlegget. Men bilder av landskap – som holder seg i ro – det kan jeg i det minste varte opp med. Her følger noen glimt fra resten av fredagens sykkeltur;

Gjersjøen

Gjersjøen

Tursti, Hvervenbukta

Tursti, Hvervenbukta

Sjøutsikt fra Hvervenbukta

Sjøutsikt fra Hvervenbukta

Holmlia og Hauketo er passert, nå videre langs Den Fredrikshaldske kongevei

Holmlia og Hauketo er passert, nå videre langs Den Fredrikshaldske kongevei

Glimt fra golfbanen, Greverud i Oppegård

Glimt fra golfbanen, Greverud i Oppegård

Lav kveldssol i det jeg nærmer meg Ski

Lav kveldssol i det jeg nærmer meg Ski

Read Full Post »

Jeg har vært klar over det lenge; jeg bor i et fantastisk fint område for sykling. Follo-kommunene Oppegård, Frogn, Nesodden, Ås, Vestby, Ski og Enebakk byr på et vell av muligheter for den som vil dyrke sykkel-lidenskapen. Man kan sykle på asfalt, grus eller sti – i skogen, gjennom kulturlandskapet eller ute mot kysten. Og vil man forlenge turen utover Follos grenser, er veien kort til blant annet Østfold.

Min til nå siste sykkeltur, på mandag (2. pinsedag) foregikk i all hovedsak i Ås og Oppegård, med en liten sveip innom Ski mot slutten. Det var en vakker dag, varm og fin. Så varm at noen fant det for godt å ta en dukkert;

IMG_4496

Badende hund i Gjersjøen

Sommeridyll var det også ved Villa Sandvigen, den erverdige restauranten ved Gjersjøen;

Villa Sandvigen

Villa Sandvigen

Videre gikk ferden til Svartskog og derfra ned til sjøen i retning Ingierstrand;

Svartskog

Svartskog

En trivelig gjeng fra Svartskog

En trivelig gjeng fra Svartskog

Badeplassen Bekkensten

Badeplassen Bekkensten

Utsikt over Oslofjorden

Utsikt over Oslofjorden

Stupetårnet, Ingierstrand - med Oslo i bakgrunnen

Stupetårnet, Ingierstrand – med Oslo i bakgrunnen

Blodstorkenebb i veikanten nær Ingierstrand

Blodstorkenebb i veikanten nær Ingierstrand

Hjemveien la jeg om Kolbotn. Det var vakkert der også på en dag som denne;

Kolbotnvannet

Kolbotnvannet

IMG_4522

Bygningen bak trærne på bildet over er kulturhuset Kolben – med kinarestaurant i 1. etg.  To timer etter at jeg syklet forbi, satt jeg på den samme uterestauranten med min mann og inntok et bedre måltid. Utrolig hva man kan bli inspirert til under en sykkeltur 🙂

Det ble mye asfalt under dekkene på denne turen. Men det er nå en gang terrengsykkel jeg har, så den siste etappen fra Greverud og hjem – den ble lagt gjennom Nøstvedtmarka og Hebekkskogen;

Blomstereng nedenfor Stuene

Blomstereng nedenfor Stuene

Øvre Stuene

Øvre Stuene

Hebekkskogen

Hebekkskogen

Litt dyreliv så jeg også underveis. Ved Ingierstrand måtte jeg plutselig bremse ned fordi det satt et ekorn i veien. Da det så meg komme, snudde det rundt og sprang tilbake der det kom fra. Det ble visst plutselig for skummelt å krysse veien. Noe bilde fikk jeg ikke tatt; til det var den lille krabaten altfor kjapp. Hoggormen på grusveien i Nøstvedtmarka derimot – den kunne jeg ha fått bilde av. Men nei. Jeg er en pyse når det gjelder hoggorm – jeg innrømmer det. Men fin var den – lang, slank og glinsende, nesten svart, med det karakteristiske siksakmønsteret over ryggen. Pinsens dyreobservasjoner omfattet forresten også to stillitspar, som jeg observerte med noen hundre meters mellomrom mellom Drøbak og Ås på sykkelturen pinseaften (forrige blogginnlegg). Det er stadig noe å oppleve fra sykkelsetet, med andre ord.

 

 

Read Full Post »

Older Posts »