Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Ny blogg

Så er den på plass; min nye blogg. Ny layout – nytt navn; DER UTE. Men web-adressen er ikke så ulik den gamle, bare litt enklere: http://frisomfuglen.com.

Du er selvfølgelig velkommen til å følge den nye bloggen, via WordPress eller via Facebook. Egen FB-side er opprettet, under navnet DER UTE – frisomfuglen.com.

To innlegg er publisert på DER UTE allerede;

– et fra Oscarsborg

IMG_8687

– og et fra området Granerud/Vientjern

IMG_8807

Advertisements

Finale

Finale. Slutt. For det første er det slutt på sommerferien. Det har vært en solrik og ikke minst en aktiv ferie, med mange fine turer å se tilbake på. Min siste feriedag hadde jeg på onsdag. Også denne dagen gikk jeg en liten «tur», men den var kort – bare 1,5 kilometer, dvs. strekningen fra Vatnahalsen hotell til Myrdal stasjon, hvorfra vi (datteren min og jeg) skulle ta toget til Oslo og buss (for tog) videre hjem til Ski.

IMG_5659

Vi forlater Vatnahalsen, langs Rallarvegen

IMG_5662

Vi nærmer oss Myrdal

De gamle fine husene ved Myrdal stasjon

De gamle fine husene ved Myrdal stasjon

Toget fra Flåmsbanen på Myrdal stasjon - snart klart for retur til Flåm

Toget fra Flåmsbanen på Myrdal stasjon – snart klart for retur til Flåm

Et budskap jeg helhjertet støtter

Et budskap jeg helhjertet støtter

Og så; nok en finale. For bloggen Fri som fuglen i denne formen. Jeg har ingen planer om å slutte å blogge, men ønsker å gjøre ting litt annerledes framover. Kanskje leke meg mer med andre tema enn tur og trening. Ikke dermed sagt at det ikke kan komme en og annen tur-rapport fra min hånd fortsatt – men ikke med samme hyppighet som til nå. Om jeg kommer tilbake på Fri som fuglen eller oppretter en ny blogg, vet jeg ikke. Det får tiden vise. Den andre bloggen jeg allerede har etablert, Smeltedigel, eksisterer fortsatt, men den er forbeholdt ordene og er derfor fri for bilder – og her er aktiviteten sporadisk.

Jeg kommer altså tilbake – med en blogg som også skal inneholde foto – bare jeg får tenkt meg litt om og funnet en egnet form. Inntil da; Takk for følget så langt! Jeg har mang en gang gledet meg, og undret meg, over at noen har brydd seg om å følge mine turer – løpende, syklende og gående. Hjertelig takk!

IMG_5668

Aurlandsdalen – dalen jeg alltid har ønsket å gå. Nå er ønsket realisert, i godt selskap med yngstedatter Anja. En fantastisk tur fra Geiterygghytta (1224 moh), via Østerbø (820 moh), til Vassbygdi (50 moh). Mandag morgen, da vi gikk fra Geiterygghytta, var det fortsatt lavt skydekke, men regnet fra dagen før hadde gitt seg. Vi fikk en flott ni timers tur til Østerbø fjellstove, hvor vi skulle overnatte – etterhvert med lett overskyet vær og bare et par kortvarige regnbyger. Ifølge Turistforeningen skal denne delen av Aurlandsdalen ta syv timer å gå. Det er nok syv timer aktiv gange, for med flere gode pauser underveis brukte vi mer eller mindre hele dagen. Følg oss gjerne på turen, gjennom bilder (takket være en annen fjellvandrer fikk vi også et bilde der vi begge er med);

IMG_5521

IMG_5524

IMG_5544

IMG_5561

IMG_5569

IMG_5575

IMG_5583

Og så, på tirsdag – da slo været virkelig til! I strålende sol og god temperatur gikk vi fra Østerbø til Vassbygdi; den aller mest naturskjønne delen av Aurlandsdalen. På en del av strekningen har man valget mellom to ruter; den ene følger elva hele veien, mens den andre går opp i over 1000 meters høyde, for så å komme ned i dalen igjen et stykke lenger ned. Vi syntes vi hadde fått nok høydemetere i beina fra de to foregående dagene, og fulgte derfor stien langs elva. Og det var fantastisk nok! Det var en opplevelse å være så nær på elva hele veien, særlig der hvor den var på sitt mest «canyon-pregete».  Denne delen av turen gikk vi for øvrig på «normert» tid – seks timer. Noen glimt fra tirsdagens vandring;

Farvel til Østerbø

Farvel til Østerbø

Vi var ikke alene om å legge i vei ned Aurlandsdalen

Vi var ikke alene om å legge i vei ned Aurlandsdalen

Vi passerer den gamle fjellgården Nesbø

Vi passerer den gamle fjellgården Nesbø

IMG_5602

IMG_5608

IMG_5611

IMG_5619

IMG_5624

IMG_5627

Fjellgården Sinjarheim

Fjellgården Sinjarheim

Fjellgården Almen

Fjellgården Almen

IMG_5652

En kilometer igjen!

En kilometer igjen!

Etter tre fantastiske dager i fjellet, og ca 54 kilometers vandring (14+20+20), ankom vi omsider Vassbygdi – med buss-stopp og service-stasjon med kiosk og dusjmulighet for dem som ønsker det. Selv utsatte vi dusjen til vi ankom Vatnahalsen hotell, hvor vi tilbragte vår siste natt på denne turen. Strekningen Vassbygdi – Vatnahalsen tilbakela vi med buss (til Flåm) og Flåmsbanen opp til siste stopp før Myrdal; Vatnahalsen stasjon. Å ha bare to minutter å gå fra stasjonen til hotellinngangen – det føltes særdeles godt, etter tre dagsmasjer på henholdsvis syv, ni og seks timer.

Finse – Geiterygghytta – Østerbø – Vassbygdi; en i særklasse flott fjelltur. Bare gå den! Det er ikke noe å lure på en gang 🙂

 

 

Fra hett til hustrig

Fra intens varme under Grenserittet på lørdag til regn, tåke og ni-ti grader på Finse søndag. Om jeg noen gang har opplevd store kontraster i vær i løpet av ett døgn, var det nå!

Sammen med min yngste datter tok jeg søndag morgen toget til Finse, for å gå Aurlandsdalen. Første etappe; Finse – Geiterygghytta, 13,7 kilometer, hvorav det aller meste av strekningen går gjennom vestre del av Hallingskarvet nasjonalpark. Ett stikkord for dagen; vann. Ett annet stikkord for dagen; dårlig sikt.

Klokka 12.30 - vi går fra Finse, 1222 moh

Klokka 12.30 – vi går fra Finse, 1222 moh

... og legger i vei inn i tåkehavet

… og legger i vei inn i tåkehavet

Første elvekryssing

Første elvekryssing

Spør ikke meg hvordan det ser ut mellom Finse og Klemsbu. På denne strekningen så vi tidvis bare fra T til T (Turistforeningens stimerking). Regnet, som artet seg som duskregn helt i starten, tiltok gradvis til «øs pøs regnvær».  Stor var gleden da vi nådde fram til Klemsbu, «nødbua» beliggende 1600 moh. Der gikk vi inn gjennom den åpne døra i 2. etasje (!), se bildet under. Det var godt å komme under tak for noen minutter, ikke minst for å få på seg mer klær. For her oppe var det kaldt. Nå fikk vi bruk for både fleece-gensere og vanter.

Klemsbu

Klemsbu

Videre innover fra Klemsbu lettet omsider tåka, og vi fikk såpass sikt at vi kunne se de nærmeste omgivelsene der vi gikk. Her, i over 1600 meters høyde, var landskapet goldt og fascinerende, nesten litt trolsk.

Blåis

Blåis

Det går nedover igjen - i retning Geiterygghytta

Det går nedover igjen – i retning Geiterygghytta

Så blir det grønnere...

Så blir det grønnere…

... og overalt er det vann

… og overalt er det vann

Tåka letter stadig mer, men regnet fortsetter

Tåka letter stadig mer, men regnet fortsetter

Vi krysser elv etter elv etter elv...

Vi krysser elv etter elv etter elv…

Da vi omsider kunne skimte Geiterygghytta i det fjerne, var vi slitne, lykkelige og fremfor alt – våte! En trøst var det å vite at værmeldingen tilsa langt bedre vær enn dette de to neste dagene. Uansett – en fin første dag i fjellet hadde det vært. Fjellet i slikt vær er definitivt en opplevelse – på sin måte. Noen dyreobservasjoner gjorde vi også underveis; et par lemen og to individer av en fugl som jeg, selv etter fuglebok- og nettsøk i ettertid, er usikker på hva var.

Geiterygghytta i det fjerne

Geiterygghytta i det fjerne

Den varme dusjen på Geiterygghytta… Og den 3-retters middagen… Ubeskrivelig gode opplevelser!

Fortsettelse følger …

Lørdag 2. august: Jeg gjennomfører Grenserittet, fra Strömstad til Halden, for fjerde gang (tidligere deltakelser 2009, 2010 og 2012). Det er varmt; når jeg omsider kommer i mål, er det 28 grader i skyggen. For en som foretrekker langt lavere temperaturer under lange løp og sykkelritt, blir det i varmeste laget. Allerede i de første lange bakkene noen få kilometer fra start, der sola for øvrig «steiker» godt, føler jeg meg dehydrert. Deretter følger noen timer med intenst inntak av væske – sportsdrikk, saft (en drikkeflaske med hver variant) og vann (fra drikkesekk). Jeg stopper på matstasjonene og fyller opp med både sportsdrikk og vann, og i tillegg forsyner jeg meg av det de serverer av drikke der. Under tidligere Grenseritt har jeg alltid greid meg med to drikkeflasker uten påfyll, pluss det vi får servert – men altså ikke under årets ritt. I ettertid skjønner jeg at forberedelsene denne gangen var for dårlige, varmen tatt i betraktning. Jeg skulle nok ha «fyllt opp lagrene» med væske og elektrolytter i forkant av rittet i mye større grad enn det jeg gjorde. En lærepenge!

Når jeg først slet såpass som jeg gjorde denne gangen, og aldri følte at jeg fikk ordentlig «trøkk» i beina, er jeg i alle fall storfornøyd med at jeg greide å snike meg under fire timer. Tiden ble 3.59.25 – min svakeste tid til nå og nesten et kvarter bak pers’en. Men firetimersgrensen, den er i alle fall ikke brutt – enn så lenge 🙂 Og uansett; dette med tiden betyr ikke allverden. Først og fremst er jeg lykkelig over at jeg er i stand til å gjennomføre et krevende sykkelritt av fire timers varighet! Det er der den store gleden ligger – ikke i tallene som viser tidsbruken.

IMG_5477

Mitt inntrykk av selve rittet er for øvrig det samme som før; Grenserittet er et særdeles morsomt og velorganisert sykkelritt! Alt går tilsynelatende «på skinner» i Strömstad før og under avvikling av starten (som strekker seg over et par timer for å få alle puljene av gårde). Løypa vi sykler er spennende og variert. Her er det mye terreng, mye grusvei og noe asfalt. Og det er rimelig kupert. Det er også noe eget ved det å komme i mål på Fredriksten festning i Halden; omgivelsene er fine og det alltid stor stemning. Tommel opp også for det varme og gode måltidet alle deltakerne får servert etter målgang!

IMG_5670

Selv om det ble et ekstra strevsomt Grenseritt for min del denne gangen, har jeg ikke tatt skrekken! I stedet satser jeg på å stå på startstreken i Strömstad flere ganger – om mulig allerede i 2015.

Do what you love

Love what you do

It will take you places!

Dette utsagnet, sitert fra ultraløper Krissy Moehl, oppsummerer for min egen del i et nøtteskall hvorfor jeg løper, sykler, går, og går på ski – framfor å trene innendørs. It takes me places! Som nå de siste ukene, når jeg har syklet litt mer enn vanlig, som oppladning til morgendagens deltakelse i Grenserittet. Sykkelturene har bragt meg rundt til mange fine steder, først og fremst i Follo-regionen – fra vest til øst. Stort sett kjente steder, men fine likevel.

20. juli

Småbyidyll, Son

Småbyidyll, Son

Båthavn, Son

Båthavn, Son

Emmerstadbukta, Vestby - innlagt bad i sykkelturen

Emmerstadbukta, Vestby – innlagt bad i sykkelturen

27. juli

Børtervann, Østmarka

Børtervann, Østmarka

Regnværet starter ...

Regnværet starter …

Torden, regn og hagl (!) på Vangen (am. flagg i forbindelse med barnecamp på Vangen)

Torden, regn og hagl (!) på Vangen (am. flagg i forbindelse med barnecamp på Vangen)

Stille etter stormen - Sværsvann, Siggerud

Stille etter stormen – Sværsvann, Siggerud

30. juli

Moden bygg-åker, Kråkstad syd

Moden bygg-åker, Kråkstad syd

Fin gammel bygning, Kråkstad prestegård

Fin gammel bygning, Kråkstad prestegård

Jeg tar til slutt med et sitat fra enda en amerikansk ultraløper, Timothy Olson. Man behøver ikke være ultraløper – eller løper for den saks skyld – for å kjenne seg igjen i disse ordene;

I breathe fresh air.

I look at the grass, trees, and, sometimes, snow.

I am in the present moment.

I feel peace.

I am free.

Torsdag for en uke siden; datteren min og jeg er fortsatt på Venabu. Planen for dagen er å gå til Myfallet og Dørfallet – to fossefall inne i fjellet øst for Venabu. Det sistnevnte ligger i tilknytning til Dørjuvet, som skal være en geologisk formasjon verdt å få med seg. Vi legger i vei i stekende hete – denne formiddagen er det ikke et vindpust. Godt er det da, etter noen få kilometers gange, å komme inn til elva Mya og få avkjølt føttene;

IMG_5312

IMG_5315

For å snike inn en liten reklame for fivefingers; de er veldig praktiske nettopp når man ønsker å kjøle ned føttene – det er bare å vasse uti! Og når jeg først er i gang; fivefingers er utrolig behagelige å gå i fjellet med – og i skogen for den del (men det har jeg jo vært inne på i diverse tidligere blogginnlegg).

Men nok om skotøyet – eller mangelen på sådant, vil kanskje noen si. Vi krysser brua over Mya, fortsetter forbi Mysætrin og følger egen sti med skilting til Myfallet (en avstikker fra ruta til Dørfallet). Etterhvert kommer vi til et stikryss der vi har to valg; enten gå 500 m til et utsiktspunkt hvor vi vil «beholde høyden» og få fossen rett imot oss – eller gå omlag samme distanse nedover i terrenget, for å komme ned til bunnen av fossen. Vi velger det siste. Og det er vi glade for – for her nede får vi virkelig føling med fossens krefter. For det første får luftstrømmene fra fossefallet det til å virke som om det blåser kraftig – selv på denne foreløpig vindstille dagen, og for det andre blir vi godt «dusjet». Og det selv om vi ikke går helt ned til bunnen – dette for å unngå de såpeglatte steinene i det nederste partiet, som vi er blitt advart mot av et par vi møtte på vei ned.

IMG_5326

En ganske så spektakulær opplevelse!

Fra Myfallet følger vi stien tilbake samme vei som vi kom, helt til vi igjen kommer inn på Dørfallet-stien. Om fossen vi nettopp har sett var spektakulær, er det nå været som begynner å bli en smule spektakulært. Mens vi var tur-retur Myfallet har det bygget seg opp med skyer – hvite og vakre akkurat over Muen (midt i bildet nedenfor) som vi besteg dagen før, men ellers blir himmelen i større og større grad dekket av mørkere skyer som driver inn fra nord.

IMG_5334

Så begynner det å lyne øst for oss, med påfølgende tordenskrall. Det er ganske mange sekunder mellom lynglimt og torden, så vi tolker tordenværet til å være ganske langt unna oss. Vi vurderer å snu, men vet at vi har kort vei igjen til Dørfallet. Først kommer vi fram til vestsiden av Dørjuvet – og det er i seg selv et fantastisk syn. Vi fortsetter videre inn mot fossen (nordøst i juvet), men greier å gå et par hundre meter for langt, idet vi overser stien som tar av mot utkikkspunktet.

Og det er nå det virkelig begynner! Regn – store, tunge dråper. Og lyn og torden – vest for oss denne gangen. Og nå er det farlig nær; nå lyner og tordner det i samme sekund. Noen alvorlig kraftige tordenskrall!

I etterpåklokskapens lys kan man si at vi burde ha snudd tidligere, men når det ble som det ble, hadde vi egentlig flaks med at vi gikk så langt inn som vi gjorde – og med at vi bommet på stien ut til utkikkspunktet.

For mens vi nettopp har vandret på et fjellplatå med helt flatt terreng (det eneste som bryter det opp, er juvet), er vi akkurat på kanten av en skråning idet vi skjønner at vi har gått forbi fossen – og altså når det braker løs for alvor. Nede i skråningen får vi øye på noen steinblokker. Vi skynder oss ned til dem og rigger oss til på huk i ly av dem. Der sitter vi sammenkrøket; jeg vil anslå i en halv time. Vi ser rett ned mot elva Døra, og vi kan høre – men ikke se – fossen noen titalls meter unna.

På den andre siden av Døra er det en mann og en dame som har søkt tilflukt i en forsenkning i terrenget på den siden. Slik sitter vi altså – og ser på hverandre. Nesten litt småkomisk, egentlig. Etterhvert som regnet tiltar i styrke, og det i tillegg blåser opp litt, misunner vi dem regnfrakkene de har på seg – de to på den andre siden av elva. Selv har jeg bare singlet, mens Ida er utstyrt med en tynn genser. Men det blir egentlig aldri ordentlig kaldt. Jeg vet ikke hvor mye temperaturen synker mens uværet står på, men neppe noe særlig under 20-tallet. Men våte, det blir vi!

IMG_5340

Her søkte vi ly!

I alle fall går alt bra til slutt, og vi føler oss aldri utrygge der vi sitter. Vi er langt fra å være «det høyeste punktet i terrenget», noe vi fort kunne ha vært hvis vi hadde snudd tidligere, i det helt flate landskapet vi var i da. Men en lærepenge vi tar med oss, er at et tordenvær som tilsynelatende er langt unna, kan være over deg før du vet ordet av det. Og da er ikke fjellet det tryggeste stedet å være.

Mens vi sitter i ly av steinblokkene, bruker vi tiden på å spise opp maten vi har med oss, og på å speide etter blå himmel. For det er et blått felt på himmelen ikke så langt unna oss, som vokser seg større og større mens uværet ennå raser. Så vi vet at det er «lys i tunellen». Omsider slutter det da også å regne – eller rettere sagt; regn- og tordenværet forflytter seg sørover og vestover. Der vi er klarner det opp og blir ganske så fint. Endelig er tiden inne for å innta utkikkspunktet ved Dørfallet;

IMG_5349

Nå får vi også ro på oss til å nyte synet av det mektige juvet på nært hold – og forsåvidt også synet av regnbyger som drar seg over himmelen, nå langt unna oss.

IMG_5354

IMG_5362

Vi drister oss ned på en hylle som det går sti til, inne i juvet. Jeg liker meg dårlig når det blir veldig «luftig» på alle kanter, så jeg snur raskt og går tilbake til kanten av juvet. Her hengir jeg meg til fotografering av Ida, som i likhet med min mann og mine to andre barn er aldeles blottet for alt som heter høydeskrekk. Sånn sett er jeg «unik» i vår familie.

IMG_5372

Dette ble en tur vi uten tvil kommer til å huske. Myfallet, Dørjuvet, Dørfallet, tordenværet – i sum en god dose natur-dramatikk! Disse fossene og juvet er turmål jeg varmt vil anbefale. Juvet er såpass spesielt at det nesten er rart at jeg ikke hadde hørt om det før. Men det hadde jeg altså ikke. Så takk til ridetur-lederen som gjorde oss oppmerksomme på både Myfallet, Dørfallet og Dørjuvet dagen før vi gikk turen. Den gjentas gjerne en gang – i torden-fritt vær.

Snart "hjemme" på Venabu

Snart «hjemme» på Venabu