Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2013

I dag kom høsten! I alle fall føles det slik etter dagens tur i Østmarka. En tur i lett regn, med gult bjørkeløv på bakken og med et høstlig drag i lufta. Temperaturen var ikke spesielt lav til årstiden å være, men i alle fall lavere enn de sommerlige temperaturene som har preget september måned så langt.

I dag hadde jeg følge av sønnen min på tur. Håkon bor i Oslo og det er lenge siden sist han og jeg var på tur sammen. Desto hyggeligere var det at vi fikk det til i dag. Vi startet turen fra Skullerudstua øst i Oslo og gikk turveien derfra opp til Nøklevann.

Dagens første glimt av Nøklevann

Dagens første glimt av Nøklevann

Selv om vi hadde vært i området mellom Skullerud, Rustadsaga og Nøklevann før (der gikk vi iblant turer da barna var små), var det ingen av oss som hadde gåttt hele runden rundt Nøklevann tidligere. Men det var i grunnen på tide – for det viste seg å være en veldig fin tur. Med Skullerudstua som utgangspunkt og endepunkt ble det en tur på ca en mil, for det meste på gruset turvei. På forhånd hadde jeg trodd at denne turen ville gå i ganske flatt terreng, men slik var det faktisk ikke. Her var det nok av bakker som bidro til økt trim-effekt underveis!

Nøklevann - regntungt, stille og vakkert

Nøklevann – regntungt, stille og vakkert

Omtrent halvveis passerte vi Sarabråten, som i følge Wikipedia opprinnelig var en husmannsplass under Rustad gård. Men tidene forandret seg, og det som preger stedet i dag er hustuftene etter Thomas Heftyes villa i dragestil som ble oppført i 1897 for så å bli revet i 1917. (Wikipedia har flere detaljer om historien rundt dette.)

Hustuftene på Sarabråten

Hustuftene på Sarabråten

Utsikt over Nøklevann ved Sarabråten

Utsikt over Nøklevann ved Sarabråten

Da vi hadde rundet nordenden av Nøklevann, fortsatte turveien et stykke vest for vannet, slik at vi ble gående uten utsikt til selve vannet. Derimot kom vi forbi et annet og mindre vann;

IMG_7546

Ulsrudvannet

Det småregnet det meste av tiden mens vi gikk, men vi opplevde det likevel som fint turvær. Friskt og helt passende for en høstdag.

Høst...

Høst…

... og atter høst

… og atter høst

Etter å ha tilbakelagt ni av turens ti kilometer var det godt å få en pause på Rustadsaga. En pause med store «Marka-boller» og varm sjokolade med krem – deilig!

Rustadsaga

Rustadsaga

Virkelig en fin tur ble det – dette også! Og innlegget fra turen, det er nr. 100 i rekken på denne bloggen! Hva det resulterer i, kan du lese om under fanen Turår til endes.

IMG_7543

Takk for meg – så langt!

Reklamer

Read Full Post »

Søndag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte til Eidsberg for å delta i årets utgave av det 21 kilometer lange Fjellaløpet. Jeg har deltatt i Fjellaløpet i Trømborgfjella en gang før – i fjor (se tidligere innlegg). Denne gangen visste jeg derfor hva jeg gikk til. Jeg visste at det ville bli ekstremt hardt og slitsomt. Samtidig var jeg sterk i troen på at jeg i år skulle oppnå en bedre tid enn i fjor. På søndag var det tørt i skogen etter en lang periode med fint og varmt vær, mens det i fjor var atskillig våtere og tyngre å løpe. Dessuten brukte jeg et lettere skopar i år, og jeg så for meg at kombinasjonen tørre stier og lette sko skulle bringe meg i mål på en tid godt under 2.22.44 som jeg løp på i fjor.

Jeg var ikke den eneste som hadde funnet veien til Dynjan i Eidsberg denne dagen;

IMG_7452

Så var det da også flere løp som skulle gå av stabelen, både barneløp, 5, 10 og 21 km.

IMG_7454

Jeg var tidlig ute og startet oppvarmingen med å gå gjennom den første kilometeren av løypa. Denne strekningen går på grusvei, mens løypa ellers for det meste følger stier.

IMG_7463

I en sving like før 1 km-markeringen, åpenbarte det seg utsikt over et aldeles nydelig ravinelandskap;

IMG_7466

Men snart var det altså på tide å snu for å gjøre seg klar til start.

IMG_7470

Tilbake ved startområdet

Tilbake ved startområdet

Det var i alle fall ikke noe å si på været denne dagen. Eller var det kanskje det? Med godt over 20 grader skulle det vise seg å bli i varmeste laget for meg – i alle fall på de partiene av løypa der det var mest åpent. Heldigvis ga skogen sårt tiltrengt skygge det meste av veien.

Jeg la optimistisk i vei ut fra start, dog i et relativt rolig tempo. Men jeg hadde ikke løpt langt før jeg kjente at dagsformen ikke var den aller beste, og jeg fikk fort en følelse av at beina var tyngre enn de var i samme løp i fjor. På den annen side var forholdene i løypa helt optimale – tørrere og finere enn dette kan nok ikke denne løypa bli.  Det er mye tid å spare på å slippe å synke ned i bløtt underlag for hvert skritt, og da jeg sjekket klokka ved drikkestasjonen etter ni kilometer, mente jeg å ligge godt an til en sluttid under fjorårets.

Men i denne løypa skal man ikke ta noe for gitt – og det er jo egentlig noe av det som er morsomt med den. Blant annet skal man følge godt med på hvor man løper. For selv om merkingen er gjennomgående god, kan man løpe feil enkelte steder hvis man ikke er oppmerksom. Særlig gjelder det hvis man blir løpende alene, slik jeg ble gjennom store deler av løpet, og dermed bare hadde meg selv å stole på. Jeg greide å løpe feil, ikke bare én, men to ganger. Den første gangen løp jeg 2-300 meter i feil retning før jeg stoppet opp – i villrede over manglende merkebånd. Samtidig hørte jeg noen rope bak meg, og jeg skjønte etterhvert at det var meg de ropte etter. Det skulle vise seg å være to terrengsyklister som hadde sett at jeg løp feil, og takket være dem fikk jeg snudd uten alt for lang «villrede-pause», og kom meg inn på rett spor igjen. Den andre gangen jeg løp feil, ble det totalt bare et par hundre meter ekstra. Men samtidig ble jeg ganske oppgitt over meg selv – som første reaksjon. Neste reaksjon var heldigvis mer konstruktiv; Dette skal du ikke la deg knekke av! Her er det én ting som gjelder, og det er å fullføre!

Ikke lenge etter den første feil-løpingen, opplevde jeg dagens første fall. For å si det på godt norsk; jeg «trynte» skikkelig – falt framover så lang jeg var. Fjorårets to fall satt godt i minnet, og jeg hadde bestemt meg for ikke å gjenta den bedriften i år. Men ting går ikke alltid som planlagt, og det skulle bli flere fall – hele tre til sammen. Det er nå engang mye man kan snuble i på stier – både steiner og røtter. Og når man blir sliten og ikke løfter bena så godt som man bør – og i tillegg ikke har nok terrengtrening som grunnlag for løpet (jeg hadde nok strengt tatt ikke det) – er det fort gjort å snuble.

Dermed gikk det som det måtte gå. Kombinert med litt dårlig dagsform og for dårlig grunntrening (for dette løpet), bidro fall og feil-løping til at minuttene tikket litt for fort av sted. Men i mål kom jeg – og det var det viktigste. Tiden ble 2.25.59, vel tre minutter saktere enn i fjor. Men det gjør ingen verdens ting! For jeg ga jo alt jeg hadde – og jeg har sjelden vært så sliten etter et løp. Dessuten oppnådde jeg det som kanskje var det viktigste for meg med dette løpet, og det var å få en skikkelig gjennomkjøring – og å få bygget opp selvtilliten – før Oslo halvmaraton om halvannen uke. For har jeg klart Fjellaløpet, da skal jeg klare Oslo halvmaraton. Om vi ikke akkurat snakker «piece of cake», så blir det i alle fall ikke tyngre enn søndagens kraftprøve i Trømborgfjella. Som jeg for øvrig ønsker meg tilbake til så snart som mulig – men da i rolig turtempo. For Trømborgfjella er først og fremst et fantastisk turområde, med flust med opplevelses- og fotomuligheter – et område hvor man egentlig bør ta seg god tid og nyte omgivelsene. I fred og ro.

IMG_7475

Read Full Post »

For et par dager siden fikk jeg endelig anledning til en ettermiddagstur langs stier og svaberg på Hvaler. Sist det bød seg en slik anledning var i midten av mars, da det fortsatt lå rester av snø og is langs kyststripa og kuldegradene bet i kinnene. Nå derimot, var det en mild og delvis overskyet september-ettermiddag, med en svak bris sveipende lett inn over land.

Denne tirsdags ettermiddagen var det Røsshue på Kirkøy som var utgangspunktet for min vandring. Jeg gikk ikke langt, men var likevel der ute i halvannen time – vandrende rolig fram og tilbake. Jeg sto nok kanskje stille like mye som jeg gikk. Sto stille og betraktet svaberg, hav og himmel – såvel som planter som fortsatt sto i blomst der ute i kystlandskapet;

IMG_7322

IMG_7347

 

Mens blomstene bidro til å gi en fornemmelse av sommer, talte rognebærene sitt tydelige språk om høst;

IMG_7345

 

Sola kom og gikk litt denne ettermiddagen, noe som gjorde at lyset stadig vekslet. Dermed vekslet også fargene i landskapet; glødende svaberg det ene øyeblikket, som så framsto i mer dempede fargetoner det neste. Også havflaten endret karakter med det skiftende lyset; fra dyp blågrått til skarpt sølvskimrende. Nedenfor følger noen bilder fra denne vidunderlige kystvandringen på Røsshue. I tillegg til at denne kyststrekningen inngår i Ytre Hvaler nasjonalpark, er Røsshue også åsted for StenKunstHvaler – et kunstprosjekt med flere skulpturer plassert i det som en gang var et stenbrudd her ute.

IMG_7323

IMG_7356

IMG_7339

IMG_7386

IMG_7328

IMG_7344

IMG_7370

IMG_7362

IMG_7377

IMG_7379

 

IMG_7390

Det er mye jeg vil huske fra denne turen; lyset, været, vinden, havet, øyene langt der ute, skulpturene, de standhaftige blomstene… I sum var det alt dette som utgjorde den gode opplevelsen der og da, og som i etterkant blir til det fine minnet. Det er av slike opplevelser og minner den vokser fram; den dype respekten for naturens uendelig vakre, men intrikate puslespill. Et puslespill der hver brikke har sin plass. Et puslespill vi mennesker skal fare varsomt med.

IMG_7394

Read Full Post »

Sist torsdag var det duket for årets siste løp i Follotrimmen. Stort sett er Follotrim-løpene de samme fra år til år, dvs en «løpskarusell» med åtte forskjellige løp som gjentas hvert år. Men det hender at et løp skiftes ut med et nytt, og det var tilfellet med dette siste løpet. Dette var dermed første gang Follotrim-deltakerne stilte til start i Hvitsten i Vestby kommune (se tidligere blogginnlegg) – bokstavlig talt på bryggekanten. Dette skulle vise seg å være en løype jeg trivdes godt i; kupert, men uten de helt store høydeforskjellene, hovedsaklig på skogsstier, men med et langt strekk med lettløpt grusvei mot slutten. Litt kø-løping de første par kilometerne gjorde sitt til at starten ble rolig, og dermed opplevde jeg å ha bra med krefter igjen mot slutten. Det er lenge siden jeg har kommet såpass uanfektet i mål etter etter et mosjonsløp. Klassevinner ble jeg også – og det er det ikke ofte jeg opplever i Follotrimmen.

En smule ovenpå etter denne gode løpsopplevelsen, meldte jeg meg dagen etter på til mosjonsløpet Årungen rundt. Som løpsnavnet tilsier, er løypa for dette løpet lagt rundt Årungen, en runde på totalt 10,5 kilometer – med start og mål ved UMB (Universitetet for miljø og biovitenskap). Søndag klokka ett sto jeg klar på startstreken – sammen med ca 120 andre løpere. Før start hadde jeg varmet godt opp – med 11 kilometer sykling. Da jeg skulle dra hjemmefra, fant jeg ut at det var mye lurere å sykle til Ås i finværet enn å ta bilen. I mitt hode var denne «transportløsningen» rene Kinderegget; oppvarmingsgevinst, miljøgevinst – og opplevelsesgevinst;

IMG_2891

Østensjøvannet ved Holstad passeres

Veien om Holstad er ikke korteste vei til UMB for meg, men det er veien med færrest bakker. Og å slite i bakker var ikke akkurat poenget før Årungen rundt. For bakker ble det uansett nok av under selve løpet. Først en motbakke rett etter start, så 2-3 kilometer med mye utforbakker langs grusveien øst for Årungen, før vi møtte løpets bratteste og hardeste motbakke idet vi passerte Årungen rostadion. Deretter fulgte noen i hovedsak flate og lettløpte kilometer langs sør- og vestsiden av Årungen – til det gjensto ca 2,5 kilometer. Disse siste kilometerne fordelte seg på en særdeles lang seig motbakke med svak stigning, etterfulgt av kortere, men brattere bakker den siste strekningen mot mål. Jeg fikk «tatt meg ut» – for å si det sånn!

Målområdet, UMB

Målområdet, UMB

Men var jeg fornøyd med løpet? Ja, ja – selvfølgelig var jeg det! Jeg kom igjennom, jeg ga det jeg hadde – og jeg ble grundig slått av de to som kom foran meg på resultatlista i klasse 50-59 år – men hva gjør vel det? Vinneren av klassen denne gangen er uansett i «elite-sjiktet» og der har aldri jeg vært. Jeg er bare glad for at jeg i en alder av 51 har beholdt så mye av løpsgleden at jeg fortsatt er med på disse mosjonsløpene, og på den måten får «pushet» mine egne grenser – fysisk, men ikke minst mentalt. Ofte fungere disse løpene som rene egenterapien hva angår positiv tenkning. Det er en kjennsgjerning, i alle fall for meg, at det å tenke positivt er særdeles viktig for å komme (løpende) igjennom et mosjonsløp når det virkelig røyner på.

Det var utrolig godt endelig å komme i mål etter Årungen rundt. Denne gangen var jeg langt fra like uanfektet som i Hvitsten tre dager tidligere. Nå bar det rett ut i horisontalen på gresset, hvor jeg befant meg i flere minutter til pusten endelig hadde roet seg ned og tørsten var i ferd med å ta overhånd.

Fine omgivelser ved målområdet

Fine omgivelser ved målområdet

Etter å ha fått gjenopprettet væskebalansen (saft) og kaloribalansen (vaffel, banan og sportsbar), fulgte dagens «premie» til meg selv: En god omvei hjem på sykkel, 22 nye kilometer – om Myrvoll, Bjastad, Kråkstad, Ski og Hebekkskogen. Nå er det mulig at jeg ikke høres riktig vel bevart ut, men det var faktisk slik det opplevdes. For nå dreide det seg om en særdeles rolig sykkeltur – med vekt på tur. Ikke trening altså, men tur. Det gjorde godt for beina også; jeg tror faktisk at jeg på denne måten syklet vekk litt av stølheten fra løpet.

På hjemturen tok jeg meg også tid til å ta noen bilder;

Jordbrukslandskap i Ås

Jordbrukslandskap i Ås

Gravhaug-felt vest for Kråkstad kirke

Gravhaug-felt vest for Kråkstad kirke

Et gammelt hus langs veien mellom Kråkstad og Ski

Et gammelt hus langs veien mellom Kråkstad og Ski

Endelig - inn i skogen ved Hebekk

Endelig – inn i skogen ved Hebekk

To-tre kilometer stisykling til slutt – og så var jeg omsider hjemme. Etter å ha prøvd ut konseptet sykkeltur med innlagt mosjonsløp. Anbefales! 🙂

Read Full Post »