Søndag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte til Eidsberg for å delta i årets utgave av det 21 kilometer lange Fjellaløpet. Jeg har deltatt i Fjellaløpet i Trømborgfjella en gang før – i fjor (se tidligere innlegg). Denne gangen visste jeg derfor hva jeg gikk til. Jeg visste at det ville bli ekstremt hardt og slitsomt. Samtidig var jeg sterk i troen på at jeg i år skulle oppnå en bedre tid enn i fjor. På søndag var det tørt i skogen etter en lang periode med fint og varmt vær, mens det i fjor var atskillig våtere og tyngre å løpe. Dessuten brukte jeg et lettere skopar i år, og jeg så for meg at kombinasjonen tørre stier og lette sko skulle bringe meg i mål på en tid godt under 2.22.44 som jeg løp på i fjor.
Jeg var ikke den eneste som hadde funnet veien til Dynjan i Eidsberg denne dagen;
Så var det da også flere løp som skulle gå av stabelen, både barneløp, 5, 10 og 21 km.
Jeg var tidlig ute og startet oppvarmingen med å gå gjennom den første kilometeren av løypa. Denne strekningen går på grusvei, mens løypa ellers for det meste følger stier.
I en sving like før 1 km-markeringen, åpenbarte det seg utsikt over et aldeles nydelig ravinelandskap;
Men snart var det altså på tide å snu for å gjøre seg klar til start.
Tilbake ved startområdet
Det var i alle fall ikke noe å si på været denne dagen. Eller var det kanskje det? Med godt over 20 grader skulle det vise seg å bli i varmeste laget for meg – i alle fall på de partiene av løypa der det var mest åpent. Heldigvis ga skogen sårt tiltrengt skygge det meste av veien.
Jeg la optimistisk i vei ut fra start, dog i et relativt rolig tempo. Men jeg hadde ikke løpt langt før jeg kjente at dagsformen ikke var den aller beste, og jeg fikk fort en følelse av at beina var tyngre enn de var i samme løp i fjor. På den annen side var forholdene i løypa helt optimale – tørrere og finere enn dette kan nok ikke denne løypa bli. Det er mye tid å spare på å slippe å synke ned i bløtt underlag for hvert skritt, og da jeg sjekket klokka ved drikkestasjonen etter ni kilometer, mente jeg å ligge godt an til en sluttid under fjorårets.
Men i denne løypa skal man ikke ta noe for gitt – og det er jo egentlig noe av det som er morsomt med den. Blant annet skal man følge godt med på hvor man løper. For selv om merkingen er gjennomgående god, kan man løpe feil enkelte steder hvis man ikke er oppmerksom. Særlig gjelder det hvis man blir løpende alene, slik jeg ble gjennom store deler av løpet, og dermed bare hadde meg selv å stole på. Jeg greide å løpe feil, ikke bare én, men to ganger. Den første gangen løp jeg 2-300 meter i feil retning før jeg stoppet opp – i villrede over manglende merkebånd. Samtidig hørte jeg noen rope bak meg, og jeg skjønte etterhvert at det var meg de ropte etter. Det skulle vise seg å være to terrengsyklister som hadde sett at jeg løp feil, og takket være dem fikk jeg snudd uten alt for lang «villrede-pause», og kom meg inn på rett spor igjen. Den andre gangen jeg løp feil, ble det totalt bare et par hundre meter ekstra. Men samtidig ble jeg ganske oppgitt over meg selv – som første reaksjon. Neste reaksjon var heldigvis mer konstruktiv; Dette skal du ikke la deg knekke av! Her er det én ting som gjelder, og det er å fullføre!
Ikke lenge etter den første feil-løpingen, opplevde jeg dagens første fall. For å si det på godt norsk; jeg «trynte» skikkelig – falt framover så lang jeg var. Fjorårets to fall satt godt i minnet, og jeg hadde bestemt meg for ikke å gjenta den bedriften i år. Men ting går ikke alltid som planlagt, og det skulle bli flere fall – hele tre til sammen. Det er nå engang mye man kan snuble i på stier – både steiner og røtter. Og når man blir sliten og ikke løfter bena så godt som man bør – og i tillegg ikke har nok terrengtrening som grunnlag for løpet (jeg hadde nok strengt tatt ikke det) – er det fort gjort å snuble.
Dermed gikk det som det måtte gå. Kombinert med litt dårlig dagsform og for dårlig grunntrening (for dette løpet), bidro fall og feil-løping til at minuttene tikket litt for fort av sted. Men i mål kom jeg – og det var det viktigste. Tiden ble 2.25.59, vel tre minutter saktere enn i fjor. Men det gjør ingen verdens ting! For jeg ga jo alt jeg hadde – og jeg har sjelden vært så sliten etter et løp. Dessuten oppnådde jeg det som kanskje var det viktigste for meg med dette løpet, og det var å få en skikkelig gjennomkjøring – og å få bygget opp selvtilliten – før Oslo halvmaraton om halvannen uke. For har jeg klart Fjellaløpet, da skal jeg klare Oslo halvmaraton. Om vi ikke akkurat snakker «piece of cake», så blir det i alle fall ikke tyngre enn søndagens kraftprøve i Trømborgfjella. Som jeg for øvrig ønsker meg tilbake til så snart som mulig – men da i rolig turtempo. For Trømborgfjella er først og fremst et fantastisk turområde, med flust med opplevelses- og fotomuligheter – et område hvor man egentlig bør ta seg god tid og nyte omgivelsene. I fred og ro.
Read Full Post »
Fri som fuglen! 