Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2013

Akkurat nå løper tusenvis av føtter taktfast gjennom Frankfurts gater. To av dem skulle vært mine – men slik gikk det ikke. Etter noen dager med suksessiv gjennomgang av ulike former for forkjølelsesubehag – sår hals, tett nese, hodepine – kulminerte det hele på fredag da jeg måtte forlate jobben tidlig, reise hjem og komme meg under dyna – sannsynligvis med en svak dose feber i kroppen. Først da kapitulerte jeg og innså at «nei, det blir ikke noen Frankfurt-maraton på meg». På den ene side en erkjennelse som satt langt inne, på den annen side en avgjørelse som ikke var så vanskelig å ta på en kveld da bare det å pakke for to små reisedøgn sto for meg som en aldeles uoverkommelig oppgave.

Så hva gjør man en sådan helg når årets store mål (på løpsfronten i alle fall) går fløyten? Jo, da forteller man selvfølgelig seg selv at dette er ikke verdens undergang, og at det kan skje langt verre ting i livet enn å måtte stå over et maratonløp. Samtidig er det ikke til å komme fra at man depper bittelitegrann – særlig klokka 10.30 i dag da starten gikk – og at man føler behov for aldri så lite «selvterapi». Som kommer til uttrykk blant annet ved å skrive dette blogginnlegget. Og som i går kom til uttrykk ved å skrive følgende Twitter-novelle (i konkurransen #nynov som jeg tidligere har skrevet blogginnlegg om på smeltedigel.wordpress.com):

Alle laupeturane, gleda over å vere frisk og sterk. Maratonhelga kom feberen. Og minnet om kjensla av fridom i springande føter.

Og som om ikke det er nok, kan man jo også mimre litt fra løp gjennomført tidligere i år – som fem løp i fantastisk trivelige Follotrimmen, et brukbart gjennomført Sentrumsløp, en noe tyngre Blomstermil i flotte omgivelser i Drøbak, min debut i Årungen Rundt, den store kraftprøven Fjellaløpet i naturskjønne Trømborgfjella – og sist, men ikke minst; halvmaraton i Oslo 21. september i år.

IMG_7613

Halvmaraton-løpet i Oslo gav meg absolutt en «karamell å suge på» som det heter. Og selv om karamellen er rimelig ferdigsugd nå fem uker etter, lot den seg likevel ta fram igjen denne helgen som en god «trøstekaramell». Gleden over igjen å ha greid å løpe under 1.50 på halvmaraton, med 6 sekunders margin (1.49.54) – noe som krevde at jeg måtte dypt ned i kjelleren den siste kilometeren før mål – den gleden var stor og den satt lenge i. Og kan altså fortsatt dveles ved på en dag som dette, da jeg aller helst skulle ha tråkket asfalten 42 kilometer gjennom Frankfurts gater.

Men viktigere enn å se tilbake, er det å se framover. Jeg vet at det kommer nye løp, og før eller siden sannsynligvis et maratonløp. Men det jeg – her fra godstolen hjemme i stua – ser aller mest fram til, det er å komme meg ut på treningstur igjen. For det er med løping som med mye annet i livet; selv om målet er viktig, er veien til målet vel så viktig. Så akkurat nå gleder jeg meg aller mest over at formen er stigende og at jeg i løpet av et par dager igjen kan snøre på meg joggeskoa. For det er nok en fordel med sko, årstiden tatt i betraktning – selv om jeg i går også skrev en Twitter-novelle mer i barfotløpingens (eller barfotgåingens) ånd. Den sier også litt om dragningen mot naturen (uten den hadde jeg kanskje ikke vært noen løper overhode) – og jeg velger å la den avrunde dette blogginnlegget om løpet som ikke ble noe av;

Med lette steg gjekk ho berrføtt gjennom skogen. Kvar stein og rot eit kjærteikn. Ein frisk ange etter regnvêret. Ho var heime no.

Reklamer

Read Full Post »

Det er rart i grunnen; hvordan turer i det samme naturområdet – som gjentas og gjentas – likevel oppleves som «nye» hver gang. Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har løpt eller gått eller gått på ski eller syklet i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen, men etter 18 år med jevnlige turer i dette området har jeg ennå ikke gått lei. Naturopplevelsene jeg får her er ikke av den spektakulære sorten, ei heller gir området rom for de virkelig lange turene – men det byr på noe som er like viktig: Muligheten for «påfyll» i det daglige – i form av fred og ro, avkobling fra hverdagsstress og fornyet energi. Det oppleves utrolig verdifullt å ha et nærfriluftsområde som jeg kan besøke akkurat så ofte som jeg ønsker. (Jeg tror jeg har skrevet om dette på bloggen tidligere også, så dere får ha meg unnskyldt hvis jeg gjentar meg selv.)

Så sent som i går besøkte jeg Nøstvedtmarka og Hebekkskogen. En god løpetur på stier;

IMG_3177

… og langs turveier;

IMG_3178

… til jeg til slutt endte opp i utkanten av Hebekkmosen, blant fargerike mosematter og lys grønne ungfuruer;

IMG_3185

… og de mer furet og værbitte og ikke lenger like unge furuene;

IMG_3190

Og dermed var grunnlaget lagt – for å gå atter en ny arbeidsuke i møte 🙂

IMG_3187

Read Full Post »

Høsten er på vei inn i en ny fase. Det ble plutselig klart for meg i dag da jeg registrerte at de fargerike bladene som mer enn noe annet er symbolet på høst, ikke lenger henger på trærne, men ligger på bakken. Ikke alle riktignok; fremdeles finnes det et og annet tre som står og gløder med bladverket mer eller mindre intakt. Men det vil ikke gå lang tid nå, før de nakne greinene vil dominere fullstendig.

Når det i tillegg har vært flere døgn med nattefrost den siste uka, er det ikke lenger noen tvil – nå er det senhøsten vi er inne i. Og det er helt greit, i alle fall for en som elsker høsten med alle dens fasetter – og som i tillegg ser vinteren lykkelig i møte.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle i svømmehallen i dag, men jeg måtte ut en tur også. Ut for å nyte denne fine høstmorgenen med kjølig frisk luft og rimfrost på bakken. Løsningen ble å kjøre til svømmehallen for så å løpe en 40 minutters tur i Nordby-/Vinterbro-området før svømmeøkta. Løpetur, basseng & badstu; perfekt trim- og avslapningskombinasjon på en lørdag formiddag sent i oktober. Noen glimt fra løpeturen følger nedenfor:

En sol som ikke helt trengte igjennom skylaget denne oktoberdagen

En sol som ikke helt trengte igjennom skylaget denne oktoberdagen

Nordby kirke og en av de flotteste og mektigste eikene i området

Nordby kirke og en av de flotteste og mektigste eikene i området

De nakne greiners årstid...

De nakne greiners årstid…

Ved Askehaug gård

Ved Askehaug gård

Under løvet er stien mellom Togrenda/Vinterbro og Nordbytun (svømmehallen) :-)

Under løvet er stien mellom Togrenda/Vinterbro og Nordbytun (svømmehallen) 🙂

Read Full Post »

Endelig en sykkeltur! Det er lenge siden sist, men i går bød det seg omsider en anledning. Jeg kom meg ikke ut før klokka fem på ettermiddagen, men fortsatt sto sola høyt nok på himmelen til å gi den fargesprakende høstnaturen en gyllen glød. Som her, i Nøstvedtmarka;

IMG_3111

På vei gjennom Nøstvedtmarka måtte jeg forsere et par bratte og ganske lange bakker – og de knakk meg nesten helt. Riktignok har jeg løpt mye i det siste, men «sykkelmusklaturen» er nok ikke helt patent for tiden. Blant annet er det en bratt bakke på vei ut av Nøstvedtmarka ved grensen til Oppegård, og glad var jeg da jeg kunne bruke en stor flott eik ved siden av turveien som unnskylding for å stoppe noen meter før bakketoppen. For denne glødende trekrona måtte jeg jo bare ha et bilde av;

IMG_3113

Selv om det var fint i skogen i går, var det sjøen som var målet mitt for denne turen. Nærmere bestemt Hvervenbukta syd i Oslo. Jeg tenkte jeg måtte komme meg fram dit mens det ennå var lys nok til å forevige sol(nedgang) og sjø, så det var bare å trå på. Via Kongeveien syklet jeg til Kolbotn og derfra i retning Mastemyr og Hvervenbukta. Det er «år og dag» siden sist jeg syklet denne veien fra Kolbotn til Mastemyr – og her hadde det skjedd ting. På en del av strekningen var det anlagt rene autostradaen – for gående og syklende;

IMG_3118

Etter en stund bar det over på «ordinær» gang-/sykkelvei igjen, og det var i grunnen greit det også. Det ble et hyggelig gjensyn med den smale turveien gjennom skogen mellom Mastemyr hotell og Hvervenbukta, som jeg og resten av familien var flittige brukere av da vi i sin tid bodde på Kolbotn. Så omsider, framme ved Hvervenbukta;

IMG_3122

Også her var trær og busker et vakkert skue, selv om sola nå var i ferd med å gå ned for kvelden og ikke lenger lyste opp bladverket slik jeg opplevde tidligere på turen.

IMG_3128

IMG_3141

Til gjengjeld var utsikten over sjøen denne lørdagskvelden usedvanlig fin. Solnedgangen, gjenskinnet av lys på sjøen, stillheten. Jeg sto der og følte sterkt på at akkurat nå var jeg på rett sted til rett tid. Sikkert ikke uten grunn at jeg observerte flere personer utstyrt med kamera der ute ved bukta den korte tiden jeg var der.

IMG_3136

IMG_3142

IMG_3144

Det var nesten vanskelig å dra derfra, men det ville snart bli mørkt og jeg hadde tross alt halvannen mil på sykkel foran meg.  Så det var ikke annet å gjøre enn å si farvel til Hvervenbukta og sette nesa hjemover.

IMG_3146

Innen jeg kom hjem hadde det rukket å bli helt mørkt. Heldigvis kunne jeg sykle på gang-/sykkelvei de siste 5-6 kilometerne. Noen hundre meter hjemmefra stoppet jeg for et siste høststemningsfoto, godt hjulpet av gatelys og blitz;

IMG_3158

Det er bare å innse at det definitivt er slutt på lange lyse kvelder – for noen måneder framover.

Read Full Post »

Lyst på en tur i Østmarka? Med fire timer til rådighet? I så fall kan jeg anbefale denne runden som min mann og jeg gikk sist søndag;

Vi parkerte på Krokhol i Ski kommune, krysset Krokhol golfbane og gikk blåmerket sti via Paddetjern til Tømmeråsen (det høyeste punktet i Ski kommune, 313 moh). Derfra gikk vi 500 m tilbake samme vei som vi kom, før vi tok til høyre og fortsatte mot Skjelbreia. Herfra fulgte vi turveien forbi Skjelbreiavannet og tok etterhvert inn på blåmerket sti mot Tømmerholtjern og Sandbakken. Etter knappe tre timer unnet vi oss en pause på Sandbakken før vi gikk snareste vei (rødmerket løype/trillesti) mot Krokhol. Den siste 1,5 km fulgte vi Krokholveien nedover. Totalt ble det en fire timers tur i nydelig høstvær, på kjente trakter i kommunene Ski, Enebakk og Oslo. Likevel var det første gang vi «komponerte» turen slik at vi gikk akkurat denne runden. Det blir neppe siste gang…

En liten benk i skogen mellom Krokhol og Tømmeråsen

En liten benk i skogen mellom Krokhol og Tømmeråsen

Paddetjern

Paddetjern

Mellom røtter og lyng...

Mellom røtter og lyng…

Høstfarger

Høstfarger

Steinblokka "Bjørneskallen"

Steinblokka «Bjørneskallen»

Søndagens utsikt fra Tømmeråsen

Søndagens utsikt fra Tømmeråsen

Folksomt på Tømmeråsen

Folksomt på Tømmeråsen

Ved nordenden av Svartoren

Ved nordenden av Svartoren

Vandring langs stier...

Vandring langs stier…

... og turveier

… og turveier

Skjelbreiavannet

Skjelbreiavannet

Vakre detaljer i skognaturen

Vakre detaljer i skognaturen

Tømmerholtjern

Tømmerholtjern

Sandbakken i høstsol

Sandbakken i høstsol

Read Full Post »

Har man først meldt seg på et maratonløp, er man nødt til å trene. Det vil si løpe – og løpe – og løpe. Så også under denne høstferiens Tynset-opphold. Vi hadde bare én hel dag til rådighet der denne gangen, og det endte med at jeg utnyttet formiddagstimene denne fredagen til å løpe ukas langtur. Igjen ble det en kombinasjon av trening og tur. Fordelen med å løpe langt er jo nettopp at man får en følelse av å være på tur mens man trener. Jeg la inn både drikkestopp, sjokolade & rosiner-stopp og fotostopp underveis, og på den måten fikk jeg også noen kjærkomne pauser.

Etter å ha løpt Parkveien ut av Tynset sentrum fortsatte jeg oppover Brydalsveien. En litt tung start på turen ble det, for her møtte jeg motbakke etter motbakke. Men det visste jeg på forhånd, så akkurat det var jeg forberedt på. Det jeg ikke var like forberedt på, var den sterke motvinden som tidvis møtte meg. Der bakkene var brattest tok de av for vinden, og der skogen var tettest tok den av for vinden, men på et parti rundt Røsta hvor det er relativt flatt og åpent, føltes det som å møte en vegg. Gleden var derfor stor da jeg omsider nådde fram dit hvor Hobdseterveien tar av fra Brydalsveien, og jeg kunne skifte retning og løpe nordøstover i stedet for sydøstover.

Ved starten av Hobdseterveien

Ved starten av Hobdseterveien

Fint var det også å få litt avveksling fra asfalten. Herfra og innover til Gammeldalen er det grusvei, først opp noen bakker til det høyeste punktet nås på ca 820 moh, før det begynner å gå nedover igjen. På det høyestliggende partiet var jeg omgitt av fjellbjørk som hadde mistet alle bladene og som skapte en nesten trolsk stemning i gråværet;

IMG_2999

Selv om skydekket var tett, var sikten god, som her innover mot Veslkletten og Storkletten;

IMG_3004

Da jeg løp ned den siste bakken før veikrysset der jeg skulle ta til venstre mot Telneset, hørte jeg et langtrukket skrik fra en fugl. Og da jeg kom ned til krysset fikk jeg se fuglen – en svartspett! Den fløy et par ganger fra tre til tre i skogkanten før den forsvant videre inn i skogen og ut av syne. Det er lenge siden sist jeg så svartspett, så dette var gøy! Men noe bilde av den greide jeg ikke å få tatt. Da var det lettere å ta bilde av et av de fine skiltene i Gammeldalen; skilt står i alle fall stille!

IMG_3006

Fra det nære til det fjerne;

Utsyn til Veslkletten bakom fjellskogen

Utsyn til Veslkletten bakom fjellskogen

Jeg har alltid vært betatt av seterlandskap, av setervanger med gamle værbitte hus. Langs veien gjennom Gammeldalen passerte jeg flere;

IMG_3012

Selv om det nok har vært et mer aktivt seterliv her i tidligere tider enn det er nå, var det i det minste noen kuer å se underveis;

IMG_3014

Disse tre kuene var del av en langt større flokk med kuer og kalver som fattet stor interesse for meg der jeg kom forbi på veien. Men interessen varte ikke så lenge; snart var de igjen i gang med noe langt viktigere enn å glane på meg, nemlig å spise;

IMG_3023

Da jeg nærmet meg Telneset, passerte jeg først en foss som var godt synlig fra veien og kort tid etter hørte jeg lyden fra enda en. Jeg tok en liten avstikker fra veien – bare noen få meter ut i lyngen, og der kom jeg fram til et stup med god utsikt til elva Tela og det lille fossefallet.

IMG_3032

Det var et fantastisk elvelandskap jeg så utover her, med bratte fjellskrenter som omga elveløpet på begge sider. Herfra er det for øvrig ikke så langt igjen før Tela renner ut i Glomma.

IMG_3034

Da jeg nådde Telneset, la jeg inn en stopp og fikk i meg litt energi i form av rosiner og utblandet Powerade (blandet ut med vann hvis noen skulle lure…). På dette tidspunkt var en distanse tilsvarende en god halvmaraton tilbakelagt, og så langt syntes jeg turen hadde gått greit. Men fortsatt gjensto 10-11 kilometer langs asfaltert vei på østsiden av Glomma og jernbanen, så det var bare å komme seg videre.

Telneset

Telneset

Mila mellom Telneset og Tynset er ganske flat, men den føltes likevel ikke særlig lettløpt nå da jeg hadde et par mil i beina allerede. Vinden, som jeg hadde hatt i ryggen ned gjennom Gammeldalen, fikk jeg nå på skrått forfra. Dermed gikk det tidvis svært sakte, for her var det nok av åpne partier der vinden fikk godt tak.

Mil etter mil...

Mil etter mil…

Til slutt nådde jeg fram til Tynset, sliten men utrolig fornøyd. Årets hittil lengste (løpende) treningstur var tilbakelagt og treningsgrunnlaget for Frankfurt Marathon 27. oktober forhåpentligvis ytterligere forbedret.  Og på kjøpet hadde jeg fått rikelig med naturopplevelser. Absolutt en runde å anbefale! Vil man ikke løpe så langt kan man jo alltids sykle  🙂

Read Full Post »

Dagen i går startet med en tweet – ikke min egen, men en jeg leste allerede før jeg var ute av dyna (det er slikt som skjer når man har Ipad’en på nattbordet):

@Bjorn_Risinger: «Utanför tågfönstret en närmast magisk morgon över Falbygden – månskäran, gryningsljuset, färgerna, dimman, fågelskarorna på väg söderut!»

Tenk å skape slike bilder bare ved bruk av ord!

For meg var dette en særdeles fin start på dagen. Jeg hadde overnattet hos min mor i Askim, og planen var at hun og jeg skulle bruke denne høstferie-dagen til en tur over grensen til Sverige. Men først skulle jeg ut og løpe – for en gangs skyld en tidlig morgentur. Og etter å ha lest Risingers tweet, hadde jeg bare én følelse knyttet til den forestående løpeturen; forventning!

Ti over åtte la jeg i vei – for sent til å oppleve måneskinn og daggry, men tidlig nok til å oppleve morgentimenes tåkedis. Noen store fugleskarer på vei sydover fikk jeg ikke se, men til gjengjeld gledet jeg meg stort over to stillitser som foretok en liten flyveoppvisning i lav høyde over en gressplen nær brannstasjonen, like før jeg kom opp på Solbergfosslinna (tidligere jernbanelinje, nå turvei). Denne lille fuglen, som jeg ser en sjelden gang, er blant de vakreste fugler jeg vet om. Det skyldes ikke minst fargeprakten; hodet med røde, svarte og hvite tegninger, og vingene med et sterkt gult felt. I tillegg er det noe med måten stillitsene flyr på. Flere ganger har jeg opplevd å kunne betrakte dem (ofte to sammen) en stund på nært hold, som om de virkelig viser seg fram litt før de flyr av gårde til «tryggere omgivelser».

Men det er ikke bare stillitsene som har farger å vise fram på denne tiden av året. For nå står løvtrærne i sin mest fargerike skrud, og i finværet i går  nærmest glødet de i morgensola.

Ved starten av Solbergfosslinna

Ved starten av Solbergfosslinna

IMG_2965

Etter å ha løpt første del av Solbergfosslinna, løp jeg over på veien som går gjennom jordbrukslandskapet til Kolstadkrysset og videre til Bergerkrysset. Jeg stoppet på et tidspunkt, snudde meg og så vestover. Og der lå morgentåken i en forsenkning i terrenget, mens jeg selv befant meg oppe i solskinnet.

IMG_2962

Etter denne fine turopplevelsen må jeg bare erkjenne at det er altfor sjelden jeg kommer meg ut på denne måten i morgentimene. Turen i går ga i alle fall mersmak!

Det beste av alt var at gårsdagens natur- og landskapsopplevelser ikke stoppet her. Få timer senere var jeg på plass på kirkeodden (som vi kaller den) på Fågelvik ved innsjøen Foxen. Fågelvik ligger bare noen få kilometer sør for tettstedet Töcksfors – som mange kanskje først og fremst forbinder med svenskehandel.  Men Töcksfors har mye mer enn kjøpesenter å by på! På Fågelvik har jeg selv vært utallige ganger; i barndommen sammen med mine egne foreldre, så vel som i voksen alder sammen med mann og barn. Og i går altså sammen med min mor.

I to timer satt vi der, på hver vår campingstol, og nøt kaffe og medbragt mat – og ikke minst sola, den glitrende sjøen og omkringliggende skoger og kulturlandskap. Til og begynne med hørte vi vedvarende motordur i det fjerne (fra arbeid som pågikk et sted), men etter en stund stanset den og det ble helt stille rundt oss. Slike avbrekk fra hverdagen tåler jeg godt, merker jeg. Om det er noe som kan kalles «oppladning av batteriene», er det stunder som dette.

Utsikt over Foxen fra kirkeodden

Utsikt over Foxen fra kirkeodden

Utsyn fra kirkeodden mot øst

Utsyn fra kirkeodden mot øst

Lav vannstand for øyeblikket

Lav vannstand for øyeblikket

Selvfølgelig er det en kirke på kirkeodden

Selvfølgelig er det en kirke på kirkeodden

Farvel til Fågelvik for denne gang

Farvel til Fågelvik for denne gang

Read Full Post »

Older Posts »