Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Fri som fuglen i Oslo’ Category

Det er fredag kveld. En ny arbeidsuke er over og det er fristende å «flate ut» og bare slappe av. Men det er ikke det som er planen. Planen er tvert imot en sykkeltur i finværet. Likevel må jeg ta en skikkelig «pep-talk» med meg selv før jeg lar meg overbevise om at en sykkeltur er det jeg trenger akkurat denne kvelden. Vegringsmoduset holder stand også en stund etter at jeg har kommet meg på sykkelen. Ved et stikryss i Hebekkskogen stopper jeg opp – i tvil om jeg skal ta til venstre og sykle den planlagte, lengre turen, eller om jeg skal ta til høyre og sykle en alternativ, vesentlig kortere tur. Jeg blir stående og veie for og imot i sikkert ett minutt før valget omsider faller på den lengste turen. Og jeg skal ikke angre.

Jeg har ikke kommet stort lengre enn til Stuene i Nøstvedtmarka, når jeg plutselig ser noe bevege seg innimellom noen trær i kanten av turveien. Jeg sakker farten (det går svakt nedover akkurat her), og fram kommer det; rådyret. Det passerer turveien i et eneste elegant sprang. Jeg kan se at det er oppmerksom på meg. Det er noe med vaktsomheten det beveger seg med, måten det holder hodet på, blikket. Men for et flott syn! Til høyre for turveien er det en eng som dyret må krysse før det igjen kan komme i skjul av skogen. Vegetasjonen har vokst seg høy nå, men rådyret er så spenstig at for hvert sprang det tar hever dyrekroppen seg såpass at jeg får et godt glimt av den. Fantastisk!

Jeg sykler til Gjersjøen og er helt i starten av «etappe Gamle Mossevei» når jeg får øye på et par toppdykkere ute på vannet, ganske nær veien. Toppdykker er en så vakker fugl at jeg stopper opp for å ta dette paret nærmere i øyesyn. Men så rare de ser ut, akkurat disse to – som om de har noe på ryggen. Da får jeg se at det er nettopp det de har! På ryggen har de hver sin unge, som de svømmer rundt med. For ikke å forstyrre dem unødig, venter jeg med å ta fram kameraet til de er et stykke unna meg. Bildene blir deretter (jeg er bare utstyrt med et lite Canon Ixus), og egner seg ikke på blogg. Ta heller en titt på dette, som jeg fant på nettet og som viser tilsvarende situasjon – med tre unger på ryggen til og med. Det er visstnok helt vanlig dette, at toppdykkerne har ungene sine på ryggen til de er svømmedyktige. Men jeg har altså ikke sett det før. Jeg blir også vitne til at den ene ungen glir ned fra ryggen til mor eller far og blir liggende og duppe litt i vannet, før den igjen kravler seg opp på den trygge  «rygg-plassen». Dette var virkelig morsomt! Absolutt i kategorien uforglemmelige naturopplevelser.

Altså ingen bilder av rådyr eller toppdykker i dette blogginnlegget. Men bilder av landskap – som holder seg i ro – det kan jeg i det minste varte opp med. Her følger noen glimt fra resten av fredagens sykkeltur;

Gjersjøen

Gjersjøen

Tursti, Hvervenbukta

Tursti, Hvervenbukta

Sjøutsikt fra Hvervenbukta

Sjøutsikt fra Hvervenbukta

Holmlia og Hauketo er passert, nå videre langs Den Fredrikshaldske kongevei

Holmlia og Hauketo er passert, nå videre langs Den Fredrikshaldske kongevei

Glimt fra golfbanen, Greverud i Oppegård

Glimt fra golfbanen, Greverud i Oppegård

Lav kveldssol i det jeg nærmer meg Ski

Lav kveldssol i det jeg nærmer meg Ski

Reklamer

Read Full Post »

Sentrumsløpet 2014. Klokka er noen minutter over tre. Jeg står ved startstreken. Skuer framover etter puljen som nettopp er sluppet av gårde. Er rolig og spent på samme tid. Tenker på Follotrim-løpet tre dager tidligere. Fem tunge kilometer. I dag venter ti. Blir de like tunge, mon tro? Jeg setter min lit til en reprise på fjoråret; tungt åpningsløp i Follo-trimmen på en onsdag, godt gjennomført Sentrumsløp påfølgende lørdag.

Starten for min pulje går. Jeg er godt plassert langt framme. Gleder meg over at jeg slipper å løpe i kø de første titalls meterne. Men allerede i bakken opp mot Slottsplassen merker jeg varmen. Det er rundt 20 grader i skyggen, 26. april. Jeg er ikke vant til slik varme ennå, tenker jeg.

En-kilometersmerket passeres. Jeg ser på klokka. Har jeg brukt så lang tid på den første kilometeren? Jeg som til og med slapp kø i starten? Jeg puster tungt allerede. Tenker på varmen. Den er ikke bare der ute, rundt meg. Den er inne i hodet mitt også. Manifesterer seg i tankene. Får hodet til å koke. Får tunga til å klebe seg til ganen. Sandpapir.

Jeg prøver å konsentrere meg om beina. De virker merkelig tomme for krefter. Tunge og samtidig tomme. Jeg prøver å øke farten. Uten å lykkes nevneverdig. På begge sider siger folk forbi meg. Ikke noen få. Mange. Det var ikke sånn det skulle være. Varmen, tenker jeg, det må være varmen.

Jeg passerer to kilometer. Og lurer på hvorfor jeg i det hele tatt driver med dette. Slite sånn, i denne varmen. En stemme trenger seg fram i hodet: «Du kan jo bryte.» Bryte? Bare gli umerkelig ut til siden, snu, og gå de to kilometerne tilbake? Jeg ser meg rundt. Jeg er ikke alene. De er foran meg, bak meg, på siden av meg. Alle disse tapre menneskene som løper. Som strever med det samme som meg, mange av dem. Med varmen, med tunge tomme bein, med et treningsgrunnlag fra vinteren som kanskje ble magrere enn de hadde tenkt. De løper. De bryter ikke. Jeg tenker: Glem det!

Jeg må finne en mening. Skape meg et mål med dette løpet. Så jeg bestemmer meg. Dette løpet er en treningsøkt. En hard og god sådan. Det er ikke i dag jeg skal «gjøre det» resultatmessig. Det skal jeg gjøre en annen gang. En gang, når beina ikke er like tomme. En gang, når musklene svarer, igjen.

Omsider er jeg ved Frognerparken. Jeg oppdager at de har lagt om løypa gjennom parken. Lagt den om slik at man må løpe en ekstra motbakke opp mot Monolitten. For sikkerhets skyld, liksom. Tenkte de ikke på at dette kunne bli en varm dag? Tenkte de ikke på at noen skulle måtte løpe opp her med TUNGE bein?

Etter motbakken er det kø. Slik det blir på smale gangveier når horder på horder av løpere inntar dem. Greit nok. Da har man i alle fall ikke annet valg enn å løpe sakte. Roe pulsen noen hakk. Samle krefter. Krefter som skal brukes til å forsere Bygdøy Allé. Helt til man i den andre enden av alléen når fram til drikkestasjonen. Det er den som er målet nå, i første omgang.

I Bygdøy Allé går det svakt oppover. Helt til det omsider bikker og begynner å gå nedover. Det er skygge i Bygdøy Allé. Og en vannslange som byr på en kjærkommen dusj. Jeg gisper når det kalde vannet treffer ansiktet, brystet, magen. Fem kilometer er passert. Jeg er halvveis og det går nedover og det er skygge og jeg skal snart få drikke og jeg har fått en dusj. Sa noen at det var plagsomt å løpe Sentrumsløpet?

Drikkestasjonen. Oasen. Først en stopp på venstre side; sportsdrikk. Så over til høyre side; vann. Jeg står rolig og drikker. Smått desperat etter å få i meg de livgivende dråpene. De som skal gli ned gjennom halsen, via buken og ned i beina, hvor de skal omdannes til KREFTER. Javel.

Jeg får opp farten litt. Passerer noen andre løpere. Nærmer meg Vika og har utsyn over Rådhusplassen. Ser denne lange «slangen» med løpere foran meg. Slangen bukter seg over plassen, helt til den forsvinner ut i retning Stortinget. For så å komme til syne igjen i krysset Akersgata/Rådhusgata, bevege seg tilbake mot Rådhusplassen og ta av ut mot kaiområdet. Åttetusenfirehundreogtjueni løpere i slangeformasjon. Som om vi var én stor organisme.

Én ting vil jeg huske fra Rådhusplassen. Vannslangen. Atter en dusj. Et nytt lite rush av krefter. Som varer til bakken forbi Stortinget. Der går det tungt igjen. Men nå er det ikke langt igjen. Snart bare to kilometer. Jeg ser slutten på den nå. Slutten på denne «treningsøkta» som jeg har betalt dyrt for å være med på. Og som er verdt hver krone.

Langs kaia tar jeg meg i å lytte. Det er bare to ting å høre. Pust. Og løpende føtter. Jeg elsker lyden av løpende føtter.

Når jeg løper langs muren til Akershus festning får jeg øye på en rygg. Ikke en hvilken som helst rygg. Min datters rygg. Den gule singleten, den lange fletta. Anja! tenker jeg glad. Og gjør dagens største feilvurdering. Jeg er sikker på at jeg skal ta henne igjen. Ta henne igjen – og så kan vi løpe sammen til mål. Så gøy! Det slår meg ikke at jeg ikke skal greie å ta henne igjen. For jeg nærmer meg jo. Helt til hun setter opp farten. Går det an? Har hun krefter til det? Hun – og ikke jeg? Der og da må jeg bare innse én ting. Hennes bein er i stand til noe som mine bein ikke er i stand til. I alle fall ikke i dag.

Så mange kvartaler vi må passere før vi kommer til Karl Johan. Har det vært så mange kvartaler her før? Men så; en sving til venstre og jeg er der. På Karl Johan, så på Egertorget, og så ser jeg det. Målseilet. Og jeg løper. Ikke SPURTER slik jeg har gjort mot mål mange ganger før. Men løper gjør jeg! Til jeg krysser mållinja, stanser opp, hiver etter pusten og slipper til bøttevis med endorfiner. Lar dem rase gjennom kroppen. Og priser meg lykkelig for at jeg ennå har til gode å bryte et løp jeg stiller til start i.

Så finner jeg dem i mengden; først datteren med den gule singleten, så datteren med den oransje singleten. Den går i arv – løpelykken.

IMG_4432-1

 

 

 

 

Read Full Post »

Ikke siden 12. januar, da jeg var på tur i Gaupesteinmarka, hadde jeg sett sola. Ikke før i går. Da var den framme noen timer på formiddagen, akkurat lenge nok til at jeg fikk nyte blå himmel på Østmarka-skituren fra Sandbakken inn til Rustadsaga.

IMG_3586

Om det var «uvant» med sol og blå himmel, var det enda mer uvant å være så alene i løypa som jeg var på vei inn til Rustadsaga. Jeg møtte en og annen skiløper underveis, men mange var det ikke. Det var vel OL-sendingene som holdt folk borte, antar jeg (joda, jeg er også interessert i OL, men akkurat i går trumfet sola sofaen). Kanskje var heller ikke folk klar over at forholdene var såpass gode som de faktisk var, etter en uke med mye mildvær? Riktignok var det partier med vanngjennomslag i løypa, og riktignok ble det bakglatt på vei tilbake etterhvert som en plussgrad ble til tre – men forholdene var likevel absolutt brukbare.

IMG_3590

Isen på vannene i Østmarka er ikke sikker for tiden. I går var det ingen løype over Søndre Elvåga slik det pleier å være vinterstid. Så var det heller ikke mye snø ute på isen; den har vel smeltet bort de siste dagene. Men om isen ikke er trygg å ferdes på for oss tobente, er den fint farbar for – en hare;

IMG_3593

I tillegg til naturopplevelsene har Østmarka mye kulturhistorie å by på. Noe kan man til og med få med seg når man er på skitur, hvis man bare legger merke til skiltene som er satt opp her og der – som dette;

IMG_3600

Teksten på skiltet lyder: Vintervei i bruk 1760-1865. En gren av «Plankeveien» Rausjø sag – Christiania. Anlagt av Karen Cudrio. Cudrio, som ble født i 1716, eide i følge lokalhistoriewiki.no Losby og mesteparten av Østmarka, samt en rekke andre eiendommer som hun forvaltet uvanlig godt. Hun må nok kunne kalles en foregangskvinne! En fyldig omtale av Karen Cudrio og hennes virke er å finne på nevnte nettside.

På det høyeste partiet av løypa, noen få kilometer før Rustadsaga, var det virkelig vinterlig og vakkert i går;

IMG_3601

Noen langvarig finværsopplevelse ble det imidlertid ikke. Da jeg kom fram til Rustadsaga, hadde det igjen skyet over;

IMG_3604

Det var godt å komme inn på Rustadsaga for en hvil og en matbit før jeg returnerte til Sandbakken. «Ute-serveringen» får imidlertid vente noen uker;

IMG_3605

Jeg er glad jeg fikk denne skituren i går. I dag er det mildt og grått ute – med innslag av tåke…

Read Full Post »

Tirsdag kveld sikret jeg meg et uforglemmelig Oslo-besøk. Jeg dro til Oslo etter jobb og møtte min mann ved Oslo S, hvorfra vi gikk gjennom vinterlige, «nedsnødde» gater på Grønland og videre til Botanisk hage på Tøyen. Og nå tenker du kanskje; «Botanisk hage? Midtvinters? På kveldstid?» Ja nettopp! For akkurat nå er det god grunn til å besøke Botanisk hage. I anledening at det i år er 200 års jubileum for Naturhistorisk museum, er det etablert en aldri så liten attraksjon i Botansik hage. En høyst midlertidig og forgjengelig attraksjon; en islabyrint!

IMG_7763

Islabyrinten, som er laget av iskunstner Peder Istad og med is fra Tynset (!), var vel verdt et besøk – ikke minst på kveldstid. Labyrinten er vakkert opplyst, og den gir én opplevelse sett utenfra, og en annen opplevelse sett innenfra.

IMG_7785

En bokstavlig talt iskald sitteplass

En bokstavlig talt iskald sitteplass

Botanisk hage bød på flere fine opplevelser denne vinterkvelden. Snøen ga en egen stemning, og de mange store trærne er majestetiske enten de er ikledd sommenens mektige løvverk eller ikke.

IMG_7789

Tøyen Hovedgård

Tøyen Hovedgård

IMG_7793

Isskulpturer ved Tøyen Hovedgård

IMG_7795

Botanisk museum

Botanisk museum

Zoologisk museum og Geologisk museum

Zoologisk museum og Geologisk museum

Spisslønn i vinterdrakt

Spisslønn i vinterdrakt

Etter besøket i Botanisk hage la vi veien om gamle Schous Bryggeri. Og her dukket det opp flere fotomotiver. Jeg avslutter derfor innlegget med et par bilder derfra. Og med en liten oppfordring: Få med deg islabyrinten nå hvis du kan. Snart er den en saga blott. (Parken er åpen til kl. 20, i alle fall var den det da vi var der.)

IMG_7827

IMG_7828

Read Full Post »

Endelig – i dag var årets første skitur et faktum. Det ble ingen lang tur, bare noen få kilometer med utgangspunkt i parkeringsplassen nedenfor Sandbakken i Østmarka. I løyper der det bare så vidt var nok snø for skigåing, men hvor det krydde av folk som var like «skisugne» som vi var, datteren min og jeg.

IMG_3554

Vi gikk i retning Rustadsaga, men valgte å snu da vi kom til et vann der vi ikke var helt trygge på om isen var sikker. Idet vi skulle snu, tok Anja fram mobilen og startet en liten fotoseanse;

IMG_3556

Jeg trodde det bare var seg selv hun skulle ta bilde av, men neida;

IMG_2434

Vel, vi var jo blide i alle fall. Som seg hør og bør når man er i ferd med å innlede skisesongen 2014.

Returen ble lagt om skihytta på Sandbakken. Selv om turen var aldri så kort, hadde sultfølelsen meldt seg – og hva var vel bedre da, enn å avslutte turen med vaffel (til meg) og kanelbolle (til Anja). Da vi kom ut igjen fra Sandbakken, var dagslyset på vikende front og «den blå timen» i emning;

Sandbakken

Sandbakken

Da  er vi i gang – med en forhåpentligvis god skivinter fra nå av. Ti centimeter mer snø i Østmarka nå, så…

Read Full Post »

I dag har jeg løpt! – Og hva så? tenker du kanskje. – Det driver jo den dama på med støtt.

Joda, jeg gjør kanskje det. Men det er ikke hver dag jeg løper maraton. Det har jeg faktisk ikke gjort siden september 2012 (noe som også ble startskuddet for denne bloggen). Jeg skulle ha gjort det i Frankfurt i oktober i år, men da ble jeg syk og måtte stå over. Etter det har det ikke vært noen spesifikk maratontrening på meg. Jeg tror de lengste løpeturene jeg har hatt siden oktober har vært på 12-13 kilometer, og jeg har ikke en gang vurdert å løpe noen maraton før tidligst neste sommer. Ikke før sist søndag, det vil si for fem dager siden. Da jeg var ute og løp den dagen, traff jeg på Wenche som jeg løper sammen med i Skimilajoggen, og som nevnte at hun skulle løpe Ribbemaraton. Hun har nevnt det tidligere også (både hun og to til fra Skimilajoggen skulle delta), men det var først etter at vi skiltes nå på søndag at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle stille selv også. Jeg begynte kort sagt å leke med tanken på at det her lå en siste mulighet til å få løpt et maraton i 2013. For en gangs skyld greide tanken på hvor gøy det hadde vært, å trumfe tanken på at jeg ikke hadde trent nok. Og dermed meldte jeg meg på.

Hva går det så ut på – dette Ribbemaraton? Jo, det er et maraton som arrangeres hvert år på 3. juledag. Starten går ved Løplabbets forretning i Sandvika og løpet ender ved Ski Storsenter, der Løplabbets forretning i 3. etasje møter slitne løpere med kanelboller, bananer, cola og twist. Men før de godsakene kan nytes skal det altså løpes en full maratondistanse. Imidlertid er det mye som skiller dette løpet fra ordinære maratonløp. For eksempel er det ingen mat-/drikkestasjoner underveis. Man har i stedet et par «faste» bensinstasjoner som løperne stikker innom for kjøp av det man måtte trenge av mat og drikke. Og det er de utgiftene man har, for deltakelse i selve løpet er gratis. Det er heller ingen offisiell tidtaking. Man tar tiden selv og oppgir den ved ankomst Løplabbet i Ski. Sist, men ikke minst, markedsføres dette som et sosialt løp – og ikke som et løp der slutt-tiden står i fokus. Det siste var helt avgjørende for at jeg meldte meg på – i den formen (jeg trodde at) jeg var i.

Et annet særtrekk ved løpet er at selve løypa er hard til en maraton å være. Den er kupert, særlig fra Oslo og sydover, med bakken fra Gamlebyen forbi Sjømannsskolen og opp på Nordstrandsplatået som den tøffeste. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, da jeg sto ved starten kl. 10 i dag – sammen med et rekordstort startfelt på over hundre løpere. Samtid var jeg rolig og ganske så «ambisjonsfri». Jeg hadde allerede tenkt på at dersom jeg «møtte veggen» tidlig, var det alltids mulig å bryte og hoppe på et tog på Oslo S eller en av de andre stasjonene mellom Oslo og Ski. 

Men det ble aldri behov for å hoppe på noe tog. I stedet opplevde jeg at jeg «hadde dagen» og greide å løpe relativt ubesværet hele veien. Jeg vurderte å gå opp bakken forbi Sjømannsskolen, men endte i stedet opp med en rolig løperytme der også. Jeg vil vel si at det var det nærmeste jeg kunne komme gange samtidig som det kunne kalles løping – men det fungerte i alle fall. Jeg holdt fint opp bakken og også opp de påfølgende bakkene. Faktisk var det utforbakkene som var de verste etterhvert som løpet skred fram. Beina ble ganske vonde etter et par mils løping, og vondest var de i utforbakkene.

Mellom Sandvika og Oslo løp jeg i større eller mindre grupper med andre løpere. Etter å ha passert Sjømannsskolen lå jeg en stund alene, før jeg fikk selskap med Wenche fra bensinstasjonen på Holtet. Fra Langhus og inn ble det aleneløping igjen (Wenche løp som ventet fra meg på slutten – jeg er ikke helt på hennes nivå for å si det sånn). Men enten jeg løp sammen med noen eller alene, storkoste jeg meg med dette løpet. Jeg tror dette er eneste gang jeg ikke har hatt en eneste negativ tanke å bale med i hodet under et løp. Og det hadde utvilsomt sammenheng med den avslappede rammen rundt Ribbemaraton. Om jeg brukt noen minutter til eller fra i do-kø på en bensinstasjon, spilte liksom ingen verdens rolle. Hvilken tid jeg skulle komme inn på til slutt, spilte heller ingen verdens rolle. Vel, ikke før jeg hadde en snau kilometer igjen. Da skjønte jeg at jeg kunne komme inn på under 5 timer (pauser inkludert). Der og da overrasket jeg meg selv med å hente fram noen krefter jeg ikke visste at jeg hadde – og la inn en langspurt inn mot Ski sentrum. Etter 4 timer 57 minutter 52 sekunder nådde jeg omsider inngangspartiet til Ski Storsenter.

Aldri har jeg gledet meg så stort over rulletrappene i storsenteret som jeg gjorde på vei opp til Løplabbet. Eller over kanelboller og cola for den saks skyld. Og sjelden har jeg blitt så positivt overrasket over egen gjennomføring av et løp. På et tidspunkt da jeg trodde treningsgrunnlaget var alt for dårlig for en maraton, fungerte det faktisk rimelig bra. Før start, mens vi løperne sto som sild i tønne inne i Løplabbet Sandvika, ropte arrangementsansvarlig ut til oss med glimt i øyet: «Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til på 3. juledag enn å løpe Ribbemaraton?» For egen del var – og er – svaret uten tvil: «Nei, jeg har overhode ikke noe bedre å ta meg til på en 3. juledag enn å løpe dette fantastiske løpet!» En stor takk til de som gjorde det mulig; de som hadde ansvaret for arrangementet, som bakte haugevis med kanelboller og som skapte en så fin ramme rundt det hele. Takk også til alle hyggelige med-løpere!

Til slutt en takk til beina mine, som bragte meg løpende hele veien fra Sandvika til Ski 🙂 Nå kan dere hvile;

IMG_7719

Read Full Post »

Endelig en sykkeltur! Det er lenge siden sist, men i går bød det seg omsider en anledning. Jeg kom meg ikke ut før klokka fem på ettermiddagen, men fortsatt sto sola høyt nok på himmelen til å gi den fargesprakende høstnaturen en gyllen glød. Som her, i Nøstvedtmarka;

IMG_3111

På vei gjennom Nøstvedtmarka måtte jeg forsere et par bratte og ganske lange bakker – og de knakk meg nesten helt. Riktignok har jeg løpt mye i det siste, men «sykkelmusklaturen» er nok ikke helt patent for tiden. Blant annet er det en bratt bakke på vei ut av Nøstvedtmarka ved grensen til Oppegård, og glad var jeg da jeg kunne bruke en stor flott eik ved siden av turveien som unnskylding for å stoppe noen meter før bakketoppen. For denne glødende trekrona måtte jeg jo bare ha et bilde av;

IMG_3113

Selv om det var fint i skogen i går, var det sjøen som var målet mitt for denne turen. Nærmere bestemt Hvervenbukta syd i Oslo. Jeg tenkte jeg måtte komme meg fram dit mens det ennå var lys nok til å forevige sol(nedgang) og sjø, så det var bare å trå på. Via Kongeveien syklet jeg til Kolbotn og derfra i retning Mastemyr og Hvervenbukta. Det er «år og dag» siden sist jeg syklet denne veien fra Kolbotn til Mastemyr – og her hadde det skjedd ting. På en del av strekningen var det anlagt rene autostradaen – for gående og syklende;

IMG_3118

Etter en stund bar det over på «ordinær» gang-/sykkelvei igjen, og det var i grunnen greit det også. Det ble et hyggelig gjensyn med den smale turveien gjennom skogen mellom Mastemyr hotell og Hvervenbukta, som jeg og resten av familien var flittige brukere av da vi i sin tid bodde på Kolbotn. Så omsider, framme ved Hvervenbukta;

IMG_3122

Også her var trær og busker et vakkert skue, selv om sola nå var i ferd med å gå ned for kvelden og ikke lenger lyste opp bladverket slik jeg opplevde tidligere på turen.

IMG_3128

IMG_3141

Til gjengjeld var utsikten over sjøen denne lørdagskvelden usedvanlig fin. Solnedgangen, gjenskinnet av lys på sjøen, stillheten. Jeg sto der og følte sterkt på at akkurat nå var jeg på rett sted til rett tid. Sikkert ikke uten grunn at jeg observerte flere personer utstyrt med kamera der ute ved bukta den korte tiden jeg var der.

IMG_3136

IMG_3142

IMG_3144

Det var nesten vanskelig å dra derfra, men det ville snart bli mørkt og jeg hadde tross alt halvannen mil på sykkel foran meg.  Så det var ikke annet å gjøre enn å si farvel til Hvervenbukta og sette nesa hjemover.

IMG_3146

Innen jeg kom hjem hadde det rukket å bli helt mørkt. Heldigvis kunne jeg sykle på gang-/sykkelvei de siste 5-6 kilometerne. Noen hundre meter hjemmefra stoppet jeg for et siste høststemningsfoto, godt hjulpet av gatelys og blitz;

IMG_3158

Det er bare å innse at det definitivt er slutt på lange lyse kvelder – for noen måneder framover.

Read Full Post »

Older Posts »