Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘naturreservat’

Vår andre dag i Örebro opprant med overskyet vær, og værmeldingen for dagen antydet at det kunne bli regn. Vi tok likevel sjansen på holde oss til planen vår – som var å leie sykler og sykle Hemfjärden rundt. Hemfjärden er navnet på den vestre delen av innsjøen Hjälmaren, det vil si den delen som ligger nærmest sentrum av Örebro. Mellom Hemfjärden og Mellanfjärden lenger øst, er det en landtunge som nesten deler sjøen i to. Bare et smalt parti er åpent, og her finnes det en egen sykkelferge som en gang i timen bringer sykler og syklister trygt over til den andre siden.

Før sykkelturen kunne starte, måtte vi gå et stykke inn i Stadsparken, der det ligger et trivelig trehus-miljø som heter Wadköping. Her ligger ett av byens tre turistkontorer – og det eneste hvor det er mulig å leie sykler på søndager. (På andre ukedager kan man leie sykler også inne i sentrum, men da på et kontor som ikke har søndagsåpent.)

IMG_5002

Snart framme i Wadköping

Vi var heldige med været når det kom til stykket; den eneste regnbygen som kom, varte i et par minutter – og innfant seg akkurat da vi sto innendørs på turistbyrået og fyllte ut skjemaet for leie av sykler. Dermed fikk vi en flott sykkeltur – i vakre omgivelser og i overskyet vær uten regn, men med behagelig sykkeltemperatur. Fire mil, vekselsvis langs grusveier og asfaltveier. En ypperlig måte å få se litt mer av Örebro på enn vi ville ha vært i stand til å rekke over til fots.

Første etappe; gjennom nordre del av Oset och Rynningeviken naturreservat

Første etappe; gjennom nordre del av Oset och Rynningeviken naturreservat

Førsteklasses sykkelvei!

Førsteklasses sykkelvei!

Kulturlandskapsarbeidere

Kulturlandskapsarbeidere

En titt på informasjonsskiltet idet vi er på vei ut av reservatet

En titt på informasjonsskiltet idet vi er på vei ut av reservatet

En av mange vakre alléer

En av mange vakre alléer

Rinkaby kirke

Rinkaby kirke

Ombord på sykkelfergen

Ombord på sykkelfergen

Enda et naturreservat passeres - Ekeby ekhage

Enda et naturreservat passeres – Ekeby ekhage

Rester av et gammelt tre - vakkert på sitt vis

Rester av et gammelt tre – vakkert på sitt vis

På vei tilbake - lunsj på Naturens hus

På vei tilbake – lunsj på Naturens hus

Sykkeltur vel overstått og sykler tilbakelevert

Sykkeltur vel overstått og sykler tilbakelevert

Hjemveien fra turistbyrået - via Stadsparken

Hjemveien fra turistbyrået – via Stadsparken

... den imponerende velstelte og vakre Stadsparken

… den imponerende velstelte og vakre Stadsparken

Reklamer

Read Full Post »

Dagens skitur ble lagt til Østmarka, og den skulle vise seg å bli en eneste lang oppdagelsesferd. Med unntak av de tre første kilometerne fra Bysetermosen (p-plass) til Vangen, gikk jeg utelukkende i løyper jeg aldri har gått i før. Hovedmålet var Østmarka naturreservat, som jeg i årevis har hatt planer om å besøke – uten at det har blitt realisert før nå. Ulveetableringen i Østmarka var på sett og vis «triggeren» som endelig lokket meg ut av de kjente løypene og østover til traktene mellom Vangen og Flateby nord i Enebakk. Siden jeg så ulvesporene på Skålsjøen for to uker siden (se tidligere innlegg), har jeg tenkt en del på hva det kan være som får et ulvepar til å slå seg ned i dette skogområdet som – slik jeg tidligere har oppfattet det – er «fullt av folk» i helgene, i alle fall i skisesongen. Vel vitende om naturreservatets eksistens, har jeg tenkt at det må finnes «et annet Østmarka» der trafikken (av folk) er mindre og villmarksfaktoren sterkere. Uten at jeg skal konkludere på hva det har å si for ulvens tilstedeværelse, fikk jeg i alle fall erfare gjennom dagens tur at; ja, det finnes et annet Østmarka.

Jeg startet som sagt med å gå strekningen inn til Vangen, hvor jeg selv om det var tidlig på turen, valgte å ta en stopp og fortære et stort skolebrød og en eplemost. Det ante meg at det akkurat i dag kunne bli lenge til neste mulighet for matservering. Fra Vangen fulgte jeg løypa ned til Mosjøen. Like før jeg gikk ut på vannet, passerte jeg Vangens opplag av kanoer – de brukes vel blant annet av leirskolen, tenker jeg. En påminnelse om at det er en sommer der framme…

IMG_0985_dok

Jeg fulgte Mosjøen nordover et lite stykke, for så å slå inn på løypa øst-nordøstover i retning Krokvannene. Dette er en løypestrekning som er stiplet på kartet, i motsetning til det ordinære løypenettet som har heltrukne linjer på kartet. Og med stiplet strek snakker vi om oppgått og ikke oppkjørt løype. Og dermed om en løype som det ikke er mange som ferdes i. Heldigvis var det noen foran meg i den aktuelle løypa i dag, så jeg slapp å være den første til å tråkke spor etter snøfallet i dag morges. Etter å ha forlatt Mosjøen og tilliggende Luttjern, gikk det bratt oppover, og snart sto jeg ved grensen til Østmarka naturreservat.

IMG_0993_dok

Og det var ingen tvil; nå var jeg i et område der naturen får gå sin gang uten at mennesker griper inn. Her var jeg omgitt av virkelig storvokste graner som strakte seg majestetisk mot himmelen, men også av trær på kryss og tvers langs bakken. Uframkommelig var det ikke, men jeg måtte ta av meg skiene noen steder, enten for å forsere nedfalne trær eller fordi det ble for bratt og ulendt til å gå på ski.

IMG_0996_dok

IMG_0997_dok

Slik jeg tolker kartet gikk løypa her i skaret mellom Tonekollen (368 moh) og Strusåsen (330 moh).

Skrent opp mot Strusåsen

Skrent opp mot Strusåsen

Plutselig så jeg at de som hadde gått foran meg og tråkket spor, hadde tatt av fra den rødmerkede løypa. Selv valgte jeg å følge rødmerkingen. Jeg kunne se at det hadde gått folk her før siste snøfall, men i dag hadde ingen funnet veien ned til Midtre Kytetjern før jeg tråkket meg vei over det islagte vannet. Dette var det punktet på turen hvor jeg sterkest kjente på følelsen av å være alene med naturen. Midtre Kytetjern er ikke så veldig stort, og den storvokste skogen omga det på alle kanter, som en mørk vegg med hvite sjatteringer dannet av snøen på trærne. I enden av tjernet sto det et skilt som ga meg to valg; Nordre eller Søndre Krokvann. Jeg valgte Søndre. Det var ikke lange biten ned til vannet, men jeg brukte likevel litt tid på den. Jeg mått kjøre forsiktig i utforbakkene, for her var det ingen bred løypetrasé med god plass til å ploge, og ujevnt og humpete var det også. Og igjen måtte jeg ta av meg skiene et par ganger, blant annet når jeg skulle passere steinene på bildet nedenfor. «Løypa» går rett fram og inn bak steinen til høyre:)

IMG_1007_dok

Vel nede på Søndre Krokvann, og fortsatt midt inne i reservatet, så jeg folk igjen. Men ikke mange – og slik skulle det vise seg å bli resten av turen. Jeg møtte iblant en og annen skiløper, eller et par i følge, og så kunne det gå både tyve og tredve minutter til jeg støtte på noen igjen. Folketomt var det tydeligvis også i koia jeg passerte ved vannet Grinderen;

IMG_1011_dok

Fra Grinderen fulgte jeg scooterløype videre over til den større Nordbysjøen. I dette området beveget jeg meg i Rælingen kommune, mens det meste av turen forøvrig fant sted innenfor Enebakk kommunes grenser. Ved Nordbysjøen krysset jeg reservatgrensen, og fortsatte østover, utenfor naturreservatet. Hadde jeg fortsatt østover lenge nok, hadde jeg havnet på Flateby – eller ute på Øyeren! Men via et par løypekryss skiftet jeg etterhvert retning og begynte å gå sørvestover, i retning Børtervanna, et større vannsystem rett sør for naturreservatet. Før jeg igjen kom inn i reservatet, passerte jeg gjennom en hogstflate – den eneste på dagens tur, med tilhørende tømmerlunne;

IMG_1019_dok

Så bar det altså en strekning gjennom reservatet igjen, men i greit terreng der jeg kunne beholde skiene på hele veien. Etter noen lengre utforbakker kom jeg omsider ut på Støttumfjorden, lengst nordøst i Børtervann-systemet. Jeg krysset over til vestsiden av Børtervann og tilliggende Tangentjern, og «gikk på land» i Raudsjøgrenda.

IMG_1026_dok

Raudsjøgrenda er en gammel grend i Østmarka, som i sin tid til og med hadde egen skole. Da jeg passerte gjennom grenda i dag, fikk jeg inntrykk av at noen hus fortsatt er bebodd. I tillegg registrerte jeg flere hytter langs Raudsjøen, som jeg krysset for å komme inn på skiløype i retning Bysetermosen. Den siste strekningen til Bysetermosen fulgte jeg en «perle» av en løype som jeg ikke visste fantes, og der jeg antar at jeg passerte over Kjerringhøgda (349 moh). Mye opp og ned var det i alle fall. Tidligere har jeg kun tatt meg fram mellom Raudsjø og Bysetermosen langs veien (da på sykkel), men denne løypetraséen var et langt hyggeligere valg enn veien;

IMG_1030_dok

Så – etter nærmere fem og en halv time, var jeg igjen tilbake ved utgangspunktet for turen; Bysetermosen. Og etter denne turen kan jeg kanskje påberope meg å være godt kjent i Østmarka? Men nei – fortsatt er det steder i dette fantastiske skogområdet jeg ikke har besøkt. Jeg får heller se det slik at jeg har mange flotte turer til gode i Østmarka, både langs kjente og ukjente stier og løyper.

Og ulvespor? Kanskje så jeg det i dag igjen på et vann jeg krysset. Vanskelig å si, for sporene var satt før siste snøfall og var derfor uten de tydelige poteavtrykkene jeg så sist. Men på den annen side er det jo slett ikke umulig at det var det jeg så.

Read Full Post »

Jeg har vært i Gaupesteinmarka mange ganger før, men aldri i Gaupesteinmarka naturreservat. Det har sin naturlige forklaring, ettersom Gaupesteinmarka naturreservat er helt nyopprettet – vedtatt vernet 25. januar 2013, det vil si for to dager siden. For meg var dette en ekstra motivasjon for å legge dagens tur nettopp hit. Jeg har et spesielt forhold til dette området. Det var her jeg gikk mine første «lengre» turer på ski, helt tilbake på 60-tallet. Fram til 1970 bodde jeg på Kråkstad, og da var gjerne Gaupesteinmarka målet når vi (familien på fire) skulle på søndagstur, særlig vinterstid og med ski på bena.

I dag lot jeg imidlertid skiene stå hjemme, da jeg antok at det var for lite snø for skigåing selv om det hadde snødd litt det siste døgnet. Skiforeningens hjemmeside opplyste kun om «førefall» i Gaupesteinmarka. Jeg bestemte meg i stedet for å veksle på å løpe og gå gjennom marka. Skotøyet ble valgt deretter; dette var en fin anledning til å få prøvd ut mine nye Icebug orienteringssko. Nå løper ikke jeg orientering, men skoene har pigger – og det er et viktig poeng når det er vinterføre. Deilig å slippe brodder. I tillegg er Icebug-skoene (i alle fall denne modellen) lette med lav såle – egenskaper jeg liker, ikke minst når jeg løper i terrenget. Og disse skoene kombinert med gamasjer skulle vise seg å fungere svært så bra i nysnøen. Jeg holdt til og med varmen sånn noenlunde, men det var nok først og fremst takket være gode ullsokker.

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

For å komme meg til Gaupesteinmarka, satt jeg på med min mann (som valgte Østmarka-tur i dag) til Gjedsjø, der Skremmaveien tar av. Som navnet tilsier fører veien inn til Skremma, lengst nordvest i Gaupesteinmarka. Og fra Skremma bar det inn i skogen. Etter få minutter passerte jeg en familie på tur, og så; etter det hadde jeg Gaupesteinmarka helt for meg selv, kilometer etter kilometer. Det var vage antydninger av spor i snøen der jeg løp (og dels gikk), som viste at noen hadde gått der før siste snøfall, men i dag var jeg den første som tråkket innover fra denne kanten av marka.

For min egen del er det gjerne Gaupesteinmarka jeg oppsøker når jeg ønsker å oppleve noe genuint og villmarkspreget, uten å måtte reise alt for langt hjemmefra.  Det er som om det er noe eventyraktig ved denne skogen, kanskje spesielt i den nordlige delen av marka. Her er det i stor grad åser der furuskogen dominerer, i veksling med lavereliggende myrpartier. Og det er unge og gamle og døende trær i skjønn forening;

IMG_0852_dok

Og det er steinblokker;

IMG_0854_dok … og steile skrenter;

IMG_0857_dok

… og mektige isformasjoner;

IMG_0861_dok

Etterhvert nådde jeg den største steinblokka av alle i dette området – den kjempestore Gaupestein, som marka har fått sitt navn etter. Det begynte å snø like før jeg kom inn til Gaupestein i dag, og fotoforholdene var ikke de beste. I tillegg er er det trær rundt blokka som gjør det vanskelig å få tatt gode bilder av den – så det får holde med dette glimtet av en del av «kjempen»:

IMG_0868_dok

En kilometer før selve Gaupestein er det et løypekryss, der jeg støtte på skispor som kom opp vestfra. Og etterhvert skulle jeg treffe på flere løyper – og skiløpere. Det var altså noen som i motsetning til meg hadde satset på at det var skiføre, og det var det jo også tydeligvis – men helt trygg på å unngå riper under skiene kunne man neppe være i dag.

Gaupestein er også ei slags «treriksrøys»; her møtes kommunegrensene til Ski, Enebakk og Hobøl kommuner, og dermed også fylkesgrensene til Akershus og Østfold fylker. Fra Gaupestein er det en kilometer å gå inn til Gaupesteinhytta i Hobøl kommune, og jeg bestemte meg for å ta meg inn dit også – forstatt dels løpende, dels gående. Og dels stående, for når man kommer over motiver som dette, er det bare å stoppe opp og fiske fram kameraet;

IMG_0877_dok

IMG_0886_dok

Denne konserverte lyngen måtte jeg også forevige, og for å slippe valgets kvaler – her kommer alle mine tre varianter av dette motivet;

IMG_0883_dok

IMG_0884_dok

IMG_0885_dok

Omsider framme ved Gaupesteinhytta kunne jeg konstatere at den faktisk var åpen, noe jeg ikke hadde ventet, og jeg hadde derfor ikke med meg penger. Men jeg greide meg fint med mine medbrakte hjemmelagede honningkjeks med sjokoladetrekk – noen skikkelige energibomber – og vann!

Gaupesteinhytta

Gaupesteinhytta

Jeg løp/gikk tilbake først samme vei som jeg kom, til jeg hadde passert Gaupestein. Ved løypekrysset fulgte jeg skisporene vestover, da dette er korteste vei i retning Ski. Jeg løp forbi speiderhytta på Bjerkebekk og etterhvert ut på Oppsandveien. Etter noen kilometer langs vei begynte turen å bli lang nok, og jeg var glad for å kunne ringe en velvillig datter som tok bilen og plukket meg opp ved Ski Gamle Kirke. Jeg hadde nok tilbakelagt nærmere to mil i løpet av turen, så det var godt å få skyss de siste tre kilometerne hjem.

Jeg avslutter med et bilde av noen fantastiske kjuker som åpenbarte seg på et gammelt og tilsynelatende døende allé-tre som jeg løp forbi etter å ha kommet ut fra Gaupesteinmarka. Og treet var vertskap for mange flere enn de jeg har avbildet her;

IMG_0901_dok

Read Full Post »

Som antydet i forrige innlegg, ble det en ettermiddagstur også på lørdag. Denne turen gikk til Gammeldalen øst i Tynset kommune. Den delen av Gammeldalen vi besøkte, ligger ved foten av Veslkletten og Storkletten, som vises på bildet nedenfor. Grensen mellom Tynset og Tolga går langs toppen av dette fjellpartiet.

Veslkletten og Storkletten

Veslkletten og Storkletten

Turen innover i Gammeldalen gikk i et særdeles fascinerende landskap. Gammeldalen er kjent for høye og lange eskere (grusrygger) som ble dannet under siste istid, og området er vernet som naturreservat. Mens turen til Bratthøa tidligere på dagen var en tur med vidt utsyn og lange siktlinjer, ble dette en tur med blikket rettet mot detaljene i naturen som omga oss. Og tempoet ble deretter; definitivt rolig.

På vei ned i labyrinten av ganger mellom eskerne

På vei ned i labyrinten av ganger mellom eskerne

En ting vi merket oss mens vi vandret rundt i dette særegne området, var stillheten. I en times tid var det ikke en lyd å høre, før stillheten plutselig ble brutt av skudd ikke så veldig langt unna. Men sånn er det, når det er jakttid. Vi hadde uansett fått en uforglemmelig ettermiddagstur. Og med det lar jeg bildene tale for seg…

IMG_5808_dok

IMG_5833_dok

IMG_5819_dok

Storkletten i kveldssol

Storkletten i kveldssol

Read Full Post »