Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘friluftsliv’

Endelig en klar og kald vinterdag! Åtte-ni kuldegrader, sol og en centimeter snø. Vel, det var kanskje å overdrive hva snødybden angår, men et lite dryss har det i alle fall kommet. I det hele tatt; en strålende dag for tur i Gaupesteinmarka!

Jeg har vært en rekke ganger i Gaupesteinmarka, men nå er det ett år siden sist. Mine første turer dit fant sted tidlig i barndommen; mine aller første «lange» skiturer var fra Kråkstad, hvor jeg bodde til jeg var åtte år, og inn til Gaupestein. Siden slutten på nitti-tallet har jeg igjen vært jevnlig i Gaupesteinmarka, i all hovedsak på Akershus-siden. I dag hadde jeg derfor en intensjon om å bevege meg mer i Østfold-delen av marka, som deles mellom kommunene Ski og Enebakk i Akershus og Hobøl i Østfold. Jeg startet fra parkeringsplassen ved Granerud skytebane (Kråkstad/Ski) og gikk først via Tyrigravåsen til Vientjern.

På vei mot Tyrigravåsen - og sola

På vei mot Tyrigravåsen – og sola

IMG_7724

Tyrigravåsen

Tyrigravåsen

Vientjern

Vientjern

Ved Vientjern var det helt fantastiske forhold i dag. En dame jeg traff der, bemerket at det var rene påskestemningen. Og det hadde hun helt rett i; dette var nok det nærmeste man kan komme påskestemning ved Vientjern i januar. Is på vannet var det også blitt – men sikker å ferdes på er den absolutt ikke! Jeg vil tro at det så sent som for et par dager siden var helt isfritt på dette vannet, så mildt som det har vært i flere uker nå.

Gjennom Vientjern går grensa mellom Ski og Hobøl, og med den også grensa mellom Akershus og Østfold. Fra Vientjern fulgte jeg en skogsbilvei langs kommune-/fylkesgrensa nordover et stykke, før jeg gikk østover mot Breimåsan og derfra nordøstover mot Gaupestein.

Breimåsan - skiløypetrase til høyre, blåmerket sti til venstre

Breimåsan – skiløypetrase til høyre, blåmerket sti til venstre

Når Breimåsan var passert, bar det inn i «indrefiléten» av Gaupesteinmarka – naturreservatet.

IMG_7738

Fra reservatgrensa fulgte jeg en smal blåmerket sti inn til Gaupestein. En tur i trolsk og litt «rufsete» terreng. Mye opp og ned og en sti som snodde seg hit og dit. Med litt enkel tilrettelegging innimellom, men bare der det var nødvendig for eksempel for å kunne forsere myrlendte partier eller krysse bekker. Herlig, vilt og vakkert!

IMG_7739

IMG_7740

IMG_7741

Og så, ganske plutselig, idet jeg nådde toppen av en bratt bakke – der lå Gaupestein. Jeg har jo vært der mange ganger før, men aldri kommet fra den kanten jeg gjorde nå – derfor kom den brått på, den mektige steinblokka.

Gaupestein

Gaupestein

Glimt av himmel over Gaupestein

Glimt av himmel over Gaupestein

Fra Gaupestein gikk jeg sørover mot Gaupesteinhytta. Stien lå stort sett i skygge, men etter hvert ble skogen litt åpnere og sola slapp til mellom trekronene.

IMG_7749

Jeg gikk ikke den siste bakken opp mot Gaupesteinhytta i dag, men tok av i retning Kråkstad igjen. Her gikk stien lenge langs kanten av en (eller flere) myr(er). Sola sto nå ganske lavt på himmelen, noe som ga et varmt lys der den slapp til over myrene. Vakkert og stemningsfullt.

IMG_7750

Da jeg igjen var tilbake ved Vientjern, var det så vidt jeg fikk med meg siste rest av sol over vannet. Samtidig gikk jeg tom for batteri på kameraet, så dermed var det bare å legge kameraet i sekken og ta fatt på den siste biten – raskeste vei tilbake til Granerud, det vil si langs skogsbilveien.

Vientjern - og turens siste bilde

Vientjern – og turens siste bilde

For en tur dette var – virkelig helt topp!

Reklamer

Read Full Post »

Det er rart i grunnen; hvordan turer i det samme naturområdet – som gjentas og gjentas – likevel oppleves som «nye» hver gang. Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har løpt eller gått eller gått på ski eller syklet i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen, men etter 18 år med jevnlige turer i dette området har jeg ennå ikke gått lei. Naturopplevelsene jeg får her er ikke av den spektakulære sorten, ei heller gir området rom for de virkelig lange turene – men det byr på noe som er like viktig: Muligheten for «påfyll» i det daglige – i form av fred og ro, avkobling fra hverdagsstress og fornyet energi. Det oppleves utrolig verdifullt å ha et nærfriluftsområde som jeg kan besøke akkurat så ofte som jeg ønsker. (Jeg tror jeg har skrevet om dette på bloggen tidligere også, så dere får ha meg unnskyldt hvis jeg gjentar meg selv.)

Så sent som i går besøkte jeg Nøstvedtmarka og Hebekkskogen. En god løpetur på stier;

IMG_3177

… og langs turveier;

IMG_3178

… til jeg til slutt endte opp i utkanten av Hebekkmosen, blant fargerike mosematter og lys grønne ungfuruer;

IMG_3185

… og de mer furet og værbitte og ikke lenger like unge furuene;

IMG_3190

Og dermed var grunnlaget lagt – for å gå atter en ny arbeidsuke i møte 🙂

IMG_3187

Read Full Post »

Lyst på en tur i Østmarka? Med fire timer til rådighet? I så fall kan jeg anbefale denne runden som min mann og jeg gikk sist søndag;

Vi parkerte på Krokhol i Ski kommune, krysset Krokhol golfbane og gikk blåmerket sti via Paddetjern til Tømmeråsen (det høyeste punktet i Ski kommune, 313 moh). Derfra gikk vi 500 m tilbake samme vei som vi kom, før vi tok til høyre og fortsatte mot Skjelbreia. Herfra fulgte vi turveien forbi Skjelbreiavannet og tok etterhvert inn på blåmerket sti mot Tømmerholtjern og Sandbakken. Etter knappe tre timer unnet vi oss en pause på Sandbakken før vi gikk snareste vei (rødmerket løype/trillesti) mot Krokhol. Den siste 1,5 km fulgte vi Krokholveien nedover. Totalt ble det en fire timers tur i nydelig høstvær, på kjente trakter i kommunene Ski, Enebakk og Oslo. Likevel var det første gang vi «komponerte» turen slik at vi gikk akkurat denne runden. Det blir neppe siste gang…

En liten benk i skogen mellom Krokhol og Tømmeråsen

En liten benk i skogen mellom Krokhol og Tømmeråsen

Paddetjern

Paddetjern

Mellom røtter og lyng...

Mellom røtter og lyng…

Høstfarger

Høstfarger

Steinblokka "Bjørneskallen"

Steinblokka «Bjørneskallen»

Søndagens utsikt fra Tømmeråsen

Søndagens utsikt fra Tømmeråsen

Folksomt på Tømmeråsen

Folksomt på Tømmeråsen

Ved nordenden av Svartoren

Ved nordenden av Svartoren

Vandring langs stier...

Vandring langs stier…

... og turveier

… og turveier

Skjelbreiavannet

Skjelbreiavannet

Vakre detaljer i skognaturen

Vakre detaljer i skognaturen

Tømmerholtjern

Tømmerholtjern

Sandbakken i høstsol

Sandbakken i høstsol

Read Full Post »

Jeg har vært i Gaupesteinmarka mange ganger før, men aldri i Gaupesteinmarka naturreservat. Det har sin naturlige forklaring, ettersom Gaupesteinmarka naturreservat er helt nyopprettet – vedtatt vernet 25. januar 2013, det vil si for to dager siden. For meg var dette en ekstra motivasjon for å legge dagens tur nettopp hit. Jeg har et spesielt forhold til dette området. Det var her jeg gikk mine første «lengre» turer på ski, helt tilbake på 60-tallet. Fram til 1970 bodde jeg på Kråkstad, og da var gjerne Gaupesteinmarka målet når vi (familien på fire) skulle på søndagstur, særlig vinterstid og med ski på bena.

I dag lot jeg imidlertid skiene stå hjemme, da jeg antok at det var for lite snø for skigåing selv om det hadde snødd litt det siste døgnet. Skiforeningens hjemmeside opplyste kun om «førefall» i Gaupesteinmarka. Jeg bestemte meg i stedet for å veksle på å løpe og gå gjennom marka. Skotøyet ble valgt deretter; dette var en fin anledning til å få prøvd ut mine nye Icebug orienteringssko. Nå løper ikke jeg orientering, men skoene har pigger – og det er et viktig poeng når det er vinterføre. Deilig å slippe brodder. I tillegg er Icebug-skoene (i alle fall denne modellen) lette med lav såle – egenskaper jeg liker, ikke minst når jeg løper i terrenget. Og disse skoene kombinert med gamasjer skulle vise seg å fungere svært så bra i nysnøen. Jeg holdt til og med varmen sånn noenlunde, men det var nok først og fremst takket være gode ullsokker.

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

For å komme meg til Gaupesteinmarka, satt jeg på med min mann (som valgte Østmarka-tur i dag) til Gjedsjø, der Skremmaveien tar av. Som navnet tilsier fører veien inn til Skremma, lengst nordvest i Gaupesteinmarka. Og fra Skremma bar det inn i skogen. Etter få minutter passerte jeg en familie på tur, og så; etter det hadde jeg Gaupesteinmarka helt for meg selv, kilometer etter kilometer. Det var vage antydninger av spor i snøen der jeg løp (og dels gikk), som viste at noen hadde gått der før siste snøfall, men i dag var jeg den første som tråkket innover fra denne kanten av marka.

For min egen del er det gjerne Gaupesteinmarka jeg oppsøker når jeg ønsker å oppleve noe genuint og villmarkspreget, uten å måtte reise alt for langt hjemmefra.  Det er som om det er noe eventyraktig ved denne skogen, kanskje spesielt i den nordlige delen av marka. Her er det i stor grad åser der furuskogen dominerer, i veksling med lavereliggende myrpartier. Og det er unge og gamle og døende trær i skjønn forening;

IMG_0852_dok

Og det er steinblokker;

IMG_0854_dok … og steile skrenter;

IMG_0857_dok

… og mektige isformasjoner;

IMG_0861_dok

Etterhvert nådde jeg den største steinblokka av alle i dette området – den kjempestore Gaupestein, som marka har fått sitt navn etter. Det begynte å snø like før jeg kom inn til Gaupestein i dag, og fotoforholdene var ikke de beste. I tillegg er er det trær rundt blokka som gjør det vanskelig å få tatt gode bilder av den – så det får holde med dette glimtet av en del av «kjempen»:

IMG_0868_dok

En kilometer før selve Gaupestein er det et løypekryss, der jeg støtte på skispor som kom opp vestfra. Og etterhvert skulle jeg treffe på flere løyper – og skiløpere. Det var altså noen som i motsetning til meg hadde satset på at det var skiføre, og det var det jo også tydeligvis – men helt trygg på å unngå riper under skiene kunne man neppe være i dag.

Gaupestein er også ei slags «treriksrøys»; her møtes kommunegrensene til Ski, Enebakk og Hobøl kommuner, og dermed også fylkesgrensene til Akershus og Østfold fylker. Fra Gaupestein er det en kilometer å gå inn til Gaupesteinhytta i Hobøl kommune, og jeg bestemte meg for å ta meg inn dit også – forstatt dels løpende, dels gående. Og dels stående, for når man kommer over motiver som dette, er det bare å stoppe opp og fiske fram kameraet;

IMG_0877_dok

IMG_0886_dok

Denne konserverte lyngen måtte jeg også forevige, og for å slippe valgets kvaler – her kommer alle mine tre varianter av dette motivet;

IMG_0883_dok

IMG_0884_dok

IMG_0885_dok

Omsider framme ved Gaupesteinhytta kunne jeg konstatere at den faktisk var åpen, noe jeg ikke hadde ventet, og jeg hadde derfor ikke med meg penger. Men jeg greide meg fint med mine medbrakte hjemmelagede honningkjeks med sjokoladetrekk – noen skikkelige energibomber – og vann!

Gaupesteinhytta

Gaupesteinhytta

Jeg løp/gikk tilbake først samme vei som jeg kom, til jeg hadde passert Gaupestein. Ved løypekrysset fulgte jeg skisporene vestover, da dette er korteste vei i retning Ski. Jeg løp forbi speiderhytta på Bjerkebekk og etterhvert ut på Oppsandveien. Etter noen kilometer langs vei begynte turen å bli lang nok, og jeg var glad for å kunne ringe en velvillig datter som tok bilen og plukket meg opp ved Ski Gamle Kirke. Jeg hadde nok tilbakelagt nærmere to mil i løpet av turen, så det var godt å få skyss de siste tre kilometerne hjem.

Jeg avslutter med et bilde av noen fantastiske kjuker som åpenbarte seg på et gammelt og tilsynelatende døende allé-tre som jeg løp forbi etter å ha kommet ut fra Gaupesteinmarka. Og treet var vertskap for mange flere enn de jeg har avbildet her;

IMG_0901_dok

Read Full Post »

Det er få ting jeg vet om som er finere enn vinterskogen. Og det er få ting jeg vet om som er stillere enn nettopp vinterskogen.

Dagens lille fotoserie er fra Østmarka, der jeg i dag la turen på blåmerka sti fra Bysetermosen til Vangen, og langs skogsbilvei tilbake. Nysnø, skyet oppholdsvær, 6-7 kuldegrader. Helt stille – nesten; en trommende flaggspett lot seg tydelig høre. Kanelbolle og varm sjokolade på Vangen. En vel anvendt avspaseringsdag:)

Gamasjer - kjekt å ha i løssnøen

Gamasjer – kjekt å ha i løssnøen

IMG_6078_dok

IMG_6074­_dok

IMG_6083_dok

IMG_6079_dok

IMG_6092_dok

IMG_6096_dok

IMG_6103_dok

IMG_6105_dok

Farvel til vinterskogen for denne gang...

Farvel til vinterskogen for denne gang…

Read Full Post »

Det må være dager som denne utsagn som «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» er laget for. I løpet av mine snaue fire timer i Østmarka i dag, var variasjonen hva været angikk å finne innenfor spekteret yr – lett regn – silregn.

Jeg startet turen fra parkeringsplassen på Sandbakken, gikk via Sandbakken sportsstue (i Oslo nær grensa mot Ski) og videre på blåmerket sti forbi Tømmerholtjern i retning Skjelbreia. Tømmerholtjern ligger idyllisk til, knapt en kilometer fra Sandbakken. Stien passerer tjernet på nordsiden, og her er det lysåpen furuskog som blant annet er mye brukt som teltplass. I dag var det folketomt her da jeg kom forbi, men røyk fra et nesten utbrent bål tydet på at noen i det minste hadde tatt seg en rast her i løpet av formiddagen.

Tåkedis over Tømmerholtjern

Tåkedis over Tømmerholtjern

Det var i det hele tatt ikke så mange mennesker å se ute i skogen i dag. På de strekningene jeg fulgte sti traff jeg knapt noen. Men så var ikke dette en slik dag hvor det myldrer av folk på tur heller. Det regnet som sagt, alle bekker gikk «flomstore» og langs stiene var det også stort sett surklende vått.

Klopplegging; sympatisk tiltak her i grunnen

Klopplegging; sympatisk tiltak her i grunnen

Raindrops are falling - vel, ikke alltid...

Raindrops are falling – vel, ikke alltid…

Langs Skjelbreia fulgte jeg skogsbilvei, passerte stedet der Oslomarka trekkhundklubb holder til, og tok etter hvert inn på sti igjen i retning Vangen. Så vekslet det litt mellom sti og vei til jeg nådde Vangen skistue etter totalt 7-8 kilometers gange. På den siste veistrekningen var det mer folk å se. Denne veien kommer fra Bysetermosen, en parkeringsplass 3-4 kilometer fra Vangen som mange benytter som utgangspunkt for en litt kortere Vangen-tur.

Vangen skistue, Enebakk

Vangen skistue, Enebakk

Det var som alltid trivelig å komme til Vangen. Dette stedet har alt; fin beliggenhet, særdeles hyggelig vertskap og fantastisk gode boller! I tillegg til å være serveringssted for turgåere, drives det både leirskole og utleie som selskapslokale her. Selv la jeg 50 års-laget mitt i vinter nettopp hit. Og bedre sted for en slik anledning kunne jeg ikke funnet.

Etter en god pause på Vangen bar det igjen ut i «det våte element». På steder hvor jeg tidligere knapt har registrert at det har rent bekker, åpenbarte det seg i dag de reneste fossefall.

Foss sør for Skjelbreia

Foss sør for Skjelbreia

Jeg fulgte samme vei tilbake til Sandbakken, og etterhvert slo det meg hvor raskt lyset svinner på slike regntunge november-dager. Allerede før klokken tre var det gangske dunkelt på stistrekningene med tettest skog. Samtidig syntes jeg i dag som ofte før, at skumringstimen nesten er den fineste tiden på dagen å være ute i skog og mark på. Ikke uten grunn at den vinterstid kalles «den blå timen». Slik det artet seg i dag, var det som om fargene rundt meg ble ekstra sterke, som om naturen «holdt på lyset» en stund før mørket fikk lov til å overta. Den rødbrune mosen på myrene framsto med en ekstra dyp glød, og i skrinne skogpartier formelig lyste kvitkrull og islandslav i sjatteringer fra grønt til nesten hvitt. Ved Tømmerholtjern hadde vannspeilet et sterkere sølvfarget skinn nå enn da jeg gikk innover, i vakker kontrast til de oransje mosemattene som omkranset det.

Og som om ikke denne opplevelsen av sterke farger og lys var nok; da jeg var på vei ut av skogen ved Sandbakken, fikk jeg se at himmelen i vest glødet inderlig gult. Etter timer med blygrå november-himmel åpenbarte altså solnedgangen seg. Det regnet fortsatt der jeg var, men lenger vest var det tydligvis i ferd med å klarne opp.

Solnedgang på regnværsdag

Solnedgang på regnværsdag

Alt i alt – nok en tur jeg kommer til å minnes med glede – om den enn var aldri så våt!

Read Full Post »