Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Skjelbreia’

Lyst på en tur i Østmarka? Med fire timer til rådighet? I så fall kan jeg anbefale denne runden som min mann og jeg gikk sist søndag;

Vi parkerte på Krokhol i Ski kommune, krysset Krokhol golfbane og gikk blåmerket sti via Paddetjern til Tømmeråsen (det høyeste punktet i Ski kommune, 313 moh). Derfra gikk vi 500 m tilbake samme vei som vi kom, før vi tok til høyre og fortsatte mot Skjelbreia. Herfra fulgte vi turveien forbi Skjelbreiavannet og tok etterhvert inn på blåmerket sti mot Tømmerholtjern og Sandbakken. Etter knappe tre timer unnet vi oss en pause på Sandbakken før vi gikk snareste vei (rødmerket løype/trillesti) mot Krokhol. Den siste 1,5 km fulgte vi Krokholveien nedover. Totalt ble det en fire timers tur i nydelig høstvær, på kjente trakter i kommunene Ski, Enebakk og Oslo. Likevel var det første gang vi «komponerte» turen slik at vi gikk akkurat denne runden. Det blir neppe siste gang…

En liten benk i skogen mellom Krokhol og Tømmeråsen

En liten benk i skogen mellom Krokhol og Tømmeråsen

Paddetjern

Paddetjern

Mellom røtter og lyng...

Mellom røtter og lyng…

Høstfarger

Høstfarger

Steinblokka "Bjørneskallen"

Steinblokka «Bjørneskallen»

Søndagens utsikt fra Tømmeråsen

Søndagens utsikt fra Tømmeråsen

Folksomt på Tømmeråsen

Folksomt på Tømmeråsen

Ved nordenden av Svartoren

Ved nordenden av Svartoren

Vandring langs stier...

Vandring langs stier…

... og turveier

… og turveier

Skjelbreiavannet

Skjelbreiavannet

Vakre detaljer i skognaturen

Vakre detaljer i skognaturen

Tømmerholtjern

Tømmerholtjern

Sandbakken i høstsol

Sandbakken i høstsol

Reklamer

Read Full Post »

For en turdag! Etter en lang løpetur i går, 17 kilometer med mye bakker (via Vassum/Årungen og Ås kirke), følte jeg i dag for å på tur. Og mens dagen i går var preget av regn og kraftig vind, bød dagen i dag på sol og en svak bris. Min mann og jeg var skjønt enige om at dette var dagen for topptur – og for Vangen-tur. Nå lyder det kanskje rart å snakke om topptur i Follo, men Tømmeråsen – det høyeste punktet i Ski kommune, 313 moh – byr i alle fall på noe av det nærmeste man kan komme toppfølelse her i distriktet.

Vi startet turen fra Krokhol, passerte gjennom golfbanen og tok inn på blåmerket sti. Her sto blåveisen i blomst – et vårtegn godt som noe!

IMG_6509

I kontrast til blåveisblomstringen ble vi litt lenger oppe i terrenget møtt av islagt sti, men heldigvis bare over noen korte strekninger.

IMG_6512

Etter et par kilometer passerte vi forbi idylliske Paddetjern. Her er det tilrettelagt bålplass og stedet er velegnet for telting – noe vi selv prøvde ut da barna var små. Det var folk ved bålplassen da vi kom forbi i dag også – både voksne og barn. Kanskje noen som hadde overnattet?

IMG_6515

Fra Paddetjern er det ikke langt opp til den store steinblokka kalt Bjørneskallen – og navnet passer i grunnen bra (men det ser man bedre fra motsatt side av der bildet er tatt);

IMG_6520

Etter ytterligere en kilometer eller vel så det, nådde vi fram til dagens delmål – Tømmeråsen. Det er av en eller annen (uforståelig) grunn mange år siden sist vi gikk akkurat hit, og det var flott å være her igjen. Utsiktspunktet på Tømmeråsen ligger på toppen av en bratt skrent, og det er fri sikt vestover; til Jonsknuten i Kongsberg, Blefjell, Gaustadtoppen, Norefjell – og Tryvann og Holmenkollbakken. Helt fantastisk på en mai-dag som denne å kunne stå her lengst øst i Ski kommune – og se snødekte vidder på Blefjell og Norefjell avtegne seg mot horisonten. Og ikke nok med det; her på «toppen» har også Ski kommuneskoger tilrettelagt med benker, stort kart og «bok-kasse». I kassa, godt innpakket i plast, ligger boka som turgåere kan skrive seg inn i. Når en bok er skrevet ut, erstattes den med en ny, og alle bøkene tas fortløpende vare på av «kommuneskogen». I tillegg har Lions vartet opp med en stor plate med inngraverte piler som angir retning og avstand til fjell og andre landemerker.

IMG_6522

IMG_6524

IMG_6527

Mens vi sto på Tømmeråsen og nøt utsikten, kom en rovfugl flyvende over oss. Jeg er ikke helt sikker på hvilken det var, men mulig at det kan ha vært en fiskeørn. Den hadde i alle fall ganske lys underside. (Skjønner at jeg må terpe litt rovfuglkunnskap.) Men da vi etter hvert beveget oss videre østover fra Tømmeråsen og nådde det langstrakte tjernet Svartoren, traff vi på fugler som var enklere å artsbestemme. Og når jeg skriver traff på, så er det nesten bokstavelig ment. For hunnen i stokkandparet ved Svartoren var nesten for tam å regne, der hun uredd kom mot oss da vi nærmet oss vannkanten. Hun stoppet ikke før hun var rimelig nær oss, og lot seg villig fotografere;

IMG_6534

Hannen var av det mer beskjedne slaget og holdt seg på vannet mens hunnen «sto fotomodell». Men til slutt gikk hun også lei og flakset ut på vannet der maken ventet;

IMG_6537

Andre foto-objekter dukket også opp underveis, som denne kjuken ikke langt fra Skjelbreia;

IMG_6540

Ikke lenge før vi nådde Vangen passerte vi et tjern der isen faktisk lå fortsatt. Sen vår i år, det bør man kunne slå fast.

IMG_6542

Men om våren er sen, var i alle fall dette en usedvanlig fin vårdag. Solen varmet godt, og fortsetter det slik kan det vel hende at våren brått «eksploderer» for fullt. Mange hadde tatt turen ut i marka i dag, det oppdaget vi da vi nærmet oss Vangen og gikk noen strekninger langs vei. Så lenge vi holdt oss på skogsstiene var det få mennesker å se. Men på Vangen, der var det folk og der var det, som alltid, hester;

IMG_6543

IMG_6544

På vei tilbake fra Vangen fikk vi en morsom opplevelse. Vi hadde allerede da vi gikk inn til Vangen observert 3-4 frosker i en liten dam, men da mer eller mindre skjult av gress langs kanten. Det var forresten knapt nok en dam, egentlig var det vel bare mye vann i grøfta langs veien. Da vi så kom forbi på vei tilbake – hva fikk vi se? Jo, hele 12 frosker som «vaket» i vannkanten. Tolv par froskeøyne, vendt samme vei (mot oss) – det var i grunnen litt av et syn. Da jeg skulle ta bilde av dem, var det flere som fant det lurest å forsvinne, men noen holdt stand – og særlig én;

IMG_6545

IMG_6548

Resten av turen – fra «froskedammen» til golfbanen på Krokhol, lar jeg illustrere med bildene nedenfor. Vi gikk en litt annen trasé tilbake; rødmerket sti og traktorvei fra Skjelbreia til Krokhol. Og om noen skulle være i tvil: Denne turen anbefales på det varmeste – enten man bare vil gå Krokhol-Tømmeråsen, eller som vi gjorde; hekte på noen kilometer ekstra for å komme helt til Vangen.

Og så må jeg bare nevne én ting til; sommerfuglene – som vi så flere av ved Skjelbreia. En av dem kunne jeg ikke navnet på – før jeg nå har tatt en rask nett-sjekk. Og navnet er sørgekåpe. Hvilken vakker sommerfugl; mørke vinger med et tydelig hvitt bånd nederst! Søk den opp på nettet, jeg har dessverre ikke bilder å varte opp med. Og fremfor alt – se etter den når du går i skogen; ifølge Wikipedia er det i skogområder den forekommer.

IMG_6551

IMG_6554

IMG_6558

IMG_6561

Krokhol golfbane

Read Full Post »

I dag ble det en fin søndagstur i Østmarka på min mann og meg, i kaldt men strålende fint vær. Riktignok hadde vi undervurdert skiløypene og gikk derfor på bena. Vi fant fort ut at skiene gjerne kunne blitt med, for de preparerte løypene så perfekte ut. Men sånn er det; når mildværet har tæret på løypene der vi bor, er det fort gjort å gå i den fella å tro at det begynner å bli dårlige forhold i Østmarka også. Det er tross alt bare et par mil unna. Men uansett; tur er tur! Og en fin ting med dagens tur var at vi til til fulle kunne nyte skogens ro, i alle fall på den strekningen vi fulgte blåmerket sti. For der var det knapt et menneske å se!

Vi startet fra parkeringsplassen ved Sandbakken, og første etappe gikk langs veien opp til Sandbakken turisthytte, som ligger helt sørøst i Oslo kommune.

Sandbakken turisthytte

Sandbakken turisthytte

Allerede før vi nådde fram til hytta, hørte vi glad barnelatter iblandet noen frydefulle skrik. Lydene viste seg å stamme fra akebakken bak hytta, der en gruppe barn var i full aktivitet.

IMG_6373_dok

Deretter bar det inn i den stille skogen, langs blåmerket sti, først inn til Tømmerholtjern. Hit inn var det tråkket opp noe som kunne kalles en sti i snøen, mens det videre innover bare var et smalt tråkk etter et fåtall personer. Men snømengden var ikke større enn at det gikk greit å gå.

Noen spede tegn på vår i vinterskogen

Noen spede tegn på vår i vinterskogen

Ved Skjelbreia kom vi inn på på den preparerte skiløypa og gikk i kanten av denne bort til Skjelbreia serveringshytte. Og nå var det slutt på å være alene i skogen. Det var for øvrig en stor dominans av menn med sekk i løypene i dag. Dette var nok for mange siste oppkjøring til Birkebeinerrennet neste helg. Enkelte damer var selvfølgelig også å se, men i dag var mennene i klart flertall.

Fra Skjelbreia til Vangen gikk vi langs veien. Etter den «obligatoriske» kanelbolla på Vangen bar det tilbake til Sandbakken, omtrent samme vei som vi kom. Ved Skjelbreia valgte vi imidlertid å gå på islagte myrer og vann framfor å tråkke skiløperne for nære. Rett nord for serveringshytta på Skjelbreia renner en bekk gjennom et myrlendt område, og her har vi tidligere observert det som jeg regner med er ei beverhytte. Når vi nå krysset myra, fikk vi også nærkontakt med den delvis nedsnødde beverhytta;

IMG_6390_dok

Dette var det nærmeste vi kom å observere dyreliv i dag – med unntak av ei lita mus som vi fikk et glimt av før den pilte inn i skogen.

Det var kaldt i dag til mars å være; syv kuldegrader da vi startet turen og tre da vi avsluttet. I starten var det faktisk slik at kulda bet litt i kinnene. Men på vannene på vei tilbake, der var det mulig å kjenne sola varme – i alle fall litt 🙂

Lett å ta seg fram over Skjelbreiavann i dag

Lett å ta seg fram over Skjelbreiavann i dag

Tømmerholtjern på vei hjem; her var det mulig å kjenne sola varme i ansiktet

Tømmerholtjern på vei hjem; her var det mulig å kjenne sola varme i ansiktet

Read Full Post »

I en sen nattetime sist natt ble jeg tipset av noen gjester som var i samme 50 års-lag som meg om fine forhold for skigåing i Østmarka. Selv hadde jeg ikke sett for meg at Østmarka kunne by på annet enn isete og harde spor, med den vekslingen som har vært den siste tiden mellom kulde og mildvær. Så feil kan man ta, og det var dermed et kjærkomment tips som bragte meg ut i løypene i dag. Riktignok var snømengden sparsom i terrenget ned mot Krokhol, der jeg startet turen, men lenger opp hjalp det betraktelig. Og løypetraséen var helt strøken hele veien, takket være Skiforeningens iherdige innsats.

Sparsomt med snø nær Krokhol

Sparsomt med snø nær Krokhol

Etter å ha tilbakelagt stigningene opp fra Krokhol, passerte jeg Skjelbreia, der hytta var åpen for servering;

IMG_0913_dok

Det var litt tidlig for inntak av mat og drikke, så jeg fortsatte til Vangen, hvor jeg la inn en liten pause. Og derfra var det bare å velge og vrake blant egnede turmål;

IMG_0915_dok

Det var ved dette skiltet jeg bestemte meg for å gå via Skålsjøen til Mariholtet. Det gikk radig innover – det faste føret ga relativt god fart på skiene. Samtidig var det all grunn til å nyte omgivelsene;

IMG_0916_dok

I mangel på snøtunge graner, tok naturen det igjen med «rimtunge» furuer;

IMG_0922_dok

Og skisporene var som sagt av ypperste merke;

IMG_0918_dok

Så jeg var allerede strålende fornøyd med turen – lenge før jeg kom til Skålsjøen (Lørenskog). For ikke visste jeg at det var der denne turen virkelig skulle sette sine spor i min bevissthet – bokstavelig talt. Heldigvis var jeg såpass uoppmerksom da jeg kjørte ned den siste bakken mot Skålsjøen, at jeg glemte å ta av til venstre i løypekrysset i bunnen av bakken. Hvis man skal til Mariholtet, er det i utgangspunktet lurt å svinge her. Men jeg fortsatte altså rett fram, langs løypa i retning Losby. Ikke gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å gå feil heller, før en mann som sto rolig ute på isen, plutselig snakket til meg i det jeg var i ferd med å passere. «Her har ulven gått», sa han. Jeg bråstoppet og ble i det samme oppmerksom på sporene – som jeg, hvis det ikke hadde vært for mannen som sto der, er redd jeg kunne ha passert uten å legge merke til.

For han hadde jo helt rett; her hadde (vil jeg anta) Østmarkas nyetablerte ulvepar krysset skiløypa. Sporene var riktignok ikke helt ferske. Da jeg kom hjem så jeg på Skiforeningens hjemmeside/Markadatabasen at de har lagt ut bilde av de samme sporene 31. januar, og de skriver at sporene har kommet til etter et snøfall dagen før. Altså er sporene 3-4 dager gamle. Men like fullt – en opplevelse var det å få se dem. Rettlinjede spor, lang skrittlengde og store fotavtrykk – alt kjennetegn på ulvespor. Mens vi sto der og betraktet sporene, kom det en mann til, og det endte med en fin ulveprat oss tre imellom, der ute mellom sporene.

Her, fra kollen i bakkant, kommer sporene – i to rette linjer;

IMG_0928_dok

… før de, etter å ha krysset skiløypa, krysser hverandre og fortsetter videre over vannet;

IMG_0927_dok

Så har vi altså vært på samme sted – om ikke til samme tid – ulvene og jeg;

IMG_0930_dok

Jeg har sett ulvespor en gang før – i Hedmark for flere år tilbake. Men dette er første gang jeg har sett dem i noe jeg kan kalle «mitt eget turområde». Det er mange meninger om ulven og også om dens tilstedeværelse i Østmarka. Men for meg vil Østmarka heretter være minst like attraktivt som turområde. Jeg vil neppe oppleve å få se ulvene, men kanskje vil jeg igjen kunne støte på spor som dette:

IMG_0926_dok

Jeg kom aldri til Mariholtet i dag. Etter ulvespor-observasjonen og praten med de to mennene fortsatte jeg i stedet et stykke i retning Losby, før jeg snudde og satte kursen tilbake mot Krokhol. Og dagens beste sol-opplevelse, eller nesten-sol-opplevelse, fikk jeg da jeg igjen kom inn på Skålsjøen;

IMG_0932_dok

Da jeg satt i bilen hjemover og bilradioen plutselig fyllte kupéen med Queens A kind of Magic, tenkte jeg at det var en særdeles passende avrunding av dagens tur.

Read Full Post »

Det må være dager som denne utsagn som «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» er laget for. I løpet av mine snaue fire timer i Østmarka i dag, var variasjonen hva været angikk å finne innenfor spekteret yr – lett regn – silregn.

Jeg startet turen fra parkeringsplassen på Sandbakken, gikk via Sandbakken sportsstue (i Oslo nær grensa mot Ski) og videre på blåmerket sti forbi Tømmerholtjern i retning Skjelbreia. Tømmerholtjern ligger idyllisk til, knapt en kilometer fra Sandbakken. Stien passerer tjernet på nordsiden, og her er det lysåpen furuskog som blant annet er mye brukt som teltplass. I dag var det folketomt her da jeg kom forbi, men røyk fra et nesten utbrent bål tydet på at noen i det minste hadde tatt seg en rast her i løpet av formiddagen.

Tåkedis over Tømmerholtjern

Tåkedis over Tømmerholtjern

Det var i det hele tatt ikke så mange mennesker å se ute i skogen i dag. På de strekningene jeg fulgte sti traff jeg knapt noen. Men så var ikke dette en slik dag hvor det myldrer av folk på tur heller. Det regnet som sagt, alle bekker gikk «flomstore» og langs stiene var det også stort sett surklende vått.

Klopplegging; sympatisk tiltak her i grunnen

Klopplegging; sympatisk tiltak her i grunnen

Raindrops are falling - vel, ikke alltid...

Raindrops are falling – vel, ikke alltid…

Langs Skjelbreia fulgte jeg skogsbilvei, passerte stedet der Oslomarka trekkhundklubb holder til, og tok etter hvert inn på sti igjen i retning Vangen. Så vekslet det litt mellom sti og vei til jeg nådde Vangen skistue etter totalt 7-8 kilometers gange. På den siste veistrekningen var det mer folk å se. Denne veien kommer fra Bysetermosen, en parkeringsplass 3-4 kilometer fra Vangen som mange benytter som utgangspunkt for en litt kortere Vangen-tur.

Vangen skistue, Enebakk

Vangen skistue, Enebakk

Det var som alltid trivelig å komme til Vangen. Dette stedet har alt; fin beliggenhet, særdeles hyggelig vertskap og fantastisk gode boller! I tillegg til å være serveringssted for turgåere, drives det både leirskole og utleie som selskapslokale her. Selv la jeg 50 års-laget mitt i vinter nettopp hit. Og bedre sted for en slik anledning kunne jeg ikke funnet.

Etter en god pause på Vangen bar det igjen ut i «det våte element». På steder hvor jeg tidligere knapt har registrert at det har rent bekker, åpenbarte det seg i dag de reneste fossefall.

Foss sør for Skjelbreia

Foss sør for Skjelbreia

Jeg fulgte samme vei tilbake til Sandbakken, og etterhvert slo det meg hvor raskt lyset svinner på slike regntunge november-dager. Allerede før klokken tre var det gangske dunkelt på stistrekningene med tettest skog. Samtidig syntes jeg i dag som ofte før, at skumringstimen nesten er den fineste tiden på dagen å være ute i skog og mark på. Ikke uten grunn at den vinterstid kalles «den blå timen». Slik det artet seg i dag, var det som om fargene rundt meg ble ekstra sterke, som om naturen «holdt på lyset» en stund før mørket fikk lov til å overta. Den rødbrune mosen på myrene framsto med en ekstra dyp glød, og i skrinne skogpartier formelig lyste kvitkrull og islandslav i sjatteringer fra grønt til nesten hvitt. Ved Tømmerholtjern hadde vannspeilet et sterkere sølvfarget skinn nå enn da jeg gikk innover, i vakker kontrast til de oransje mosemattene som omkranset det.

Og som om ikke denne opplevelsen av sterke farger og lys var nok; da jeg var på vei ut av skogen ved Sandbakken, fikk jeg se at himmelen i vest glødet inderlig gult. Etter timer med blygrå november-himmel åpenbarte altså solnedgangen seg. Det regnet fortsatt der jeg var, men lenger vest var det tydligvis i ferd med å klarne opp.

Solnedgang på regnværsdag

Solnedgang på regnværsdag

Alt i alt – nok en tur jeg kommer til å minnes med glede – om den enn var aldri så våt!

Read Full Post »