Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Vibram fivefingers’

Torsdag for en uke siden; datteren min og jeg er fortsatt på Venabu. Planen for dagen er å gå til Myfallet og Dørfallet – to fossefall inne i fjellet øst for Venabu. Det sistnevnte ligger i tilknytning til Dørjuvet, som skal være en geologisk formasjon verdt å få med seg. Vi legger i vei i stekende hete – denne formiddagen er det ikke et vindpust. Godt er det da, etter noen få kilometers gange, å komme inn til elva Mya og få avkjølt føttene;

IMG_5312

IMG_5315

For å snike inn en liten reklame for fivefingers; de er veldig praktiske nettopp når man ønsker å kjøle ned føttene – det er bare å vasse uti! Og når jeg først er i gang; fivefingers er utrolig behagelige å gå i fjellet med – og i skogen for den del (men det har jeg jo vært inne på i diverse tidligere blogginnlegg).

Men nok om skotøyet – eller mangelen på sådant, vil kanskje noen si. Vi krysser brua over Mya, fortsetter forbi Mysætrin og følger egen sti med skilting til Myfallet (en avstikker fra ruta til Dørfallet). Etterhvert kommer vi til et stikryss der vi har to valg; enten gå 500 m til et utsiktspunkt hvor vi vil «beholde høyden» og få fossen rett imot oss – eller gå omlag samme distanse nedover i terrenget, for å komme ned til bunnen av fossen. Vi velger det siste. Og det er vi glade for – for her nede får vi virkelig føling med fossens krefter. For det første får luftstrømmene fra fossefallet det til å virke som om det blåser kraftig – selv på denne foreløpig vindstille dagen, og for det andre blir vi godt «dusjet». Og det selv om vi ikke går helt ned til bunnen – dette for å unngå de såpeglatte steinene i det nederste partiet, som vi er blitt advart mot av et par vi møtte på vei ned.

IMG_5326

En ganske så spektakulær opplevelse!

Fra Myfallet følger vi stien tilbake samme vei som vi kom, helt til vi igjen kommer inn på Dørfallet-stien. Om fossen vi nettopp har sett var spektakulær, er det nå været som begynner å bli en smule spektakulært. Mens vi var tur-retur Myfallet har det bygget seg opp med skyer – hvite og vakre akkurat over Muen (midt i bildet nedenfor) som vi besteg dagen før, men ellers blir himmelen i større og større grad dekket av mørkere skyer som driver inn fra nord.

IMG_5334

Så begynner det å lyne øst for oss, med påfølgende tordenskrall. Det er ganske mange sekunder mellom lynglimt og torden, så vi tolker tordenværet til å være ganske langt unna oss. Vi vurderer å snu, men vet at vi har kort vei igjen til Dørfallet. Først kommer vi fram til vestsiden av Dørjuvet – og det er i seg selv et fantastisk syn. Vi fortsetter videre inn mot fossen (nordøst i juvet), men greier å gå et par hundre meter for langt, idet vi overser stien som tar av mot utkikkspunktet.

Og det er nå det virkelig begynner! Regn – store, tunge dråper. Og lyn og torden – vest for oss denne gangen. Og nå er det farlig nær; nå lyner og tordner det i samme sekund. Noen alvorlig kraftige tordenskrall!

I etterpåklokskapens lys kan man si at vi burde ha snudd tidligere, men når det ble som det ble, hadde vi egentlig flaks med at vi gikk så langt inn som vi gjorde – og med at vi bommet på stien ut til utkikkspunktet.

For mens vi nettopp har vandret på et fjellplatå med helt flatt terreng (det eneste som bryter det opp, er juvet), er vi akkurat på kanten av en skråning idet vi skjønner at vi har gått forbi fossen – og altså når det braker løs for alvor. Nede i skråningen får vi øye på noen steinblokker. Vi skynder oss ned til dem og rigger oss til på huk i ly av dem. Der sitter vi sammenkrøket; jeg vil anslå i en halv time. Vi ser rett ned mot elva Døra, og vi kan høre – men ikke se – fossen noen titalls meter unna.

På den andre siden av Døra er det en mann og en dame som har søkt tilflukt i en forsenkning i terrenget på den siden. Slik sitter vi altså – og ser på hverandre. Nesten litt småkomisk, egentlig. Etterhvert som regnet tiltar i styrke, og det i tillegg blåser opp litt, misunner vi dem regnfrakkene de har på seg – de to på den andre siden av elva. Selv har jeg bare singlet, mens Ida er utstyrt med en tynn genser. Men det blir egentlig aldri ordentlig kaldt. Jeg vet ikke hvor mye temperaturen synker mens uværet står på, men neppe noe særlig under 20-tallet. Men våte, det blir vi!

IMG_5340

Her søkte vi ly!

I alle fall går alt bra til slutt, og vi føler oss aldri utrygge der vi sitter. Vi er langt fra å være «det høyeste punktet i terrenget», noe vi fort kunne ha vært hvis vi hadde snudd tidligere, i det helt flate landskapet vi var i da. Men en lærepenge vi tar med oss, er at et tordenvær som tilsynelatende er langt unna, kan være over deg før du vet ordet av det. Og da er ikke fjellet det tryggeste stedet å være.

Mens vi sitter i ly av steinblokkene, bruker vi tiden på å spise opp maten vi har med oss, og på å speide etter blå himmel. For det er et blått felt på himmelen ikke så langt unna oss, som vokser seg større og større mens uværet ennå raser. Så vi vet at det er «lys i tunellen». Omsider slutter det da også å regne – eller rettere sagt; regn- og tordenværet forflytter seg sørover og vestover. Der vi er klarner det opp og blir ganske så fint. Endelig er tiden inne for å innta utkikkspunktet ved Dørfallet;

IMG_5349

Nå får vi også ro på oss til å nyte synet av det mektige juvet på nært hold – og forsåvidt også synet av regnbyger som drar seg over himmelen, nå langt unna oss.

IMG_5354

IMG_5362

Vi drister oss ned på en hylle som det går sti til, inne i juvet. Jeg liker meg dårlig når det blir veldig «luftig» på alle kanter, så jeg snur raskt og går tilbake til kanten av juvet. Her hengir jeg meg til fotografering av Ida, som i likhet med min mann og mine to andre barn er aldeles blottet for alt som heter høydeskrekk. Sånn sett er jeg «unik» i vår familie.

IMG_5372

Dette ble en tur vi uten tvil kommer til å huske. Myfallet, Dørjuvet, Dørfallet, tordenværet – i sum en god dose natur-dramatikk! Disse fossene og juvet er turmål jeg varmt vil anbefale. Juvet er såpass spesielt at det nesten er rart at jeg ikke hadde hørt om det før. Men det hadde jeg altså ikke. Så takk til ridetur-lederen som gjorde oss oppmerksomme på både Myfallet, Dørfallet og Dørjuvet dagen før vi gikk turen. Den gjentas gjerne en gang – i torden-fritt vær.

Snart "hjemme" på Venabu

Snart «hjemme» på Venabu

 

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

Søndag morgen satt jeg i sofaen i leiligheten vi hadde leid i Havsdalsgrenda og gremmet meg en smule over gnagsår og vannblemmer som jeg hadde pådratt meg under ni timers turen dagen før. Da kommer 22-åringen til frokost, frisk og opplagt, uten så mye som en vannblemme – og sier at i dag har hun planer om å løpe opp stien med trappetrinnene (se forrige innlegg) fra Prestholtseter til Prestholtskardet. Jeg kunne selvfølgelig latt henne dratt inn dit og løpt alene, men det er rart med det; jeg vet jeg hadde angret hvis jeg ikke hadde blitt med. Så slik hadde det seg at vi tidlig søndag formiddag igjen sto foran Prestholtseter;

IMG_2412

Men det må sies; at denne dagen kjørte vi bilen inn til Prestholtseter i stedet for å gå. Vi var blant de aller første som parkerte der, og vi imøteså derfor en tur opp Prestholtskardet uten like mye kø av folk som vi hadde hatt på vei opp dagen før. Ida la friskt i vei oppover stien, mens jeg var klar på at jeg kom til å ta det mer med ro – løpe litt og gå litt, alt etter hva dagsform og gnagsår tillot. Jeg hadde i det minste valgt rett fottøy denne dagen – mine Vibram fivefingers;

IMG_2474

Endelig skulle jeg få testet dem ut i fjellet slik jeg lenge har drømt om å gjøre. Og det fungerte aldeles utmerket; ingen nye gnagsår denne dagen, og jeg slapp å få altfor stort press på dem jeg allerede hadde.

Mens Ida forsvant opp fjellsiden, passerte jeg i litt roligere tempo nasjonalparkgrensen;

IMG_2414

… stoppet og fotograferte tyrihjelm;

IMG_2416

… og nådde etterhvert varden på toppen av Prestholtskardet der «trappen» tar slutt;

IMG_2428

Ida hadde nådd toppen fem minutter før meg, men måtte innrømme at også hun hadde måttet ta noen gåpauser på vei opp. Dette er nok ikke en løpetur man bør varme opp til med 25 kilometers fjelltur dagen før. Men utsikten, den var upåklagelig også denne dagen, selv om været ikke var like strålende som dagen før. I det minste hadde skydekket som lå lavt nede over Hallingskarvet da vi ankom Prestholtseter, lettet litt innen vi kom opp i høyden;

IMG_2424

Vel nede igjen, satte vi oss inne på Prestholtseter og nøt varm sjokolade og vafler med rømme og syltetøy. Før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til Havsdalen, tok vi oss tid til atter en gang å forevige omgivelsene;

IMG_2436

Ida henfalt til blåklokke-fotografering, og med hennes tillatelse gjengir jeg et par av bildene her;

IMG_2439

IMG_2449

Etter lunsj tok vi enda en tur ut, denne gang i nærområdet på Havsdalen – for min del atter en mimretur på gamle trakter. På den turen oppdaget vi at det i alle fall finnes én seter som fortsatt driftes i dette området;

Nærkontakt med kalv...

Nærkontakt med kalv…

... og med ku

… og med ku

Til slutt et bilde av Ida på steinen som vi alltid har kalt «Den store steinen». Selv tror jeg aldri jeg kom til topps på den…

IMG_2490

Mens Ida bedrev stein-klatring begynte det å regne, så med dette var det slutt på utendørsaktivitetene for denne dagen – og helgen. I går ble kursen igjen satt hjemover for oss to – mange gode Geilo-minner rikere.

 

 

Read Full Post »

Når man først har bestemt seg for at UTE er det foretrukne treningsstudioet, nytter det ikke å la seg stoppe av dårlig vær. Dermed ble det løpetur i regnvær i går kveld og sykkeltur i tåke i dag. For å ta løpeturen først, så oppveide min barnlige glede over fottøyet i rikt monn for regnet. For første gang siden november løp jeg med Vibram Fivefingers (nærmere beskrevet her). Og igjen elsket jeg det fra første skritt. Jeg vet ikke hva det kommer av, men med dem på føttene føler jeg meg minst tre kilo lettere – selv om den reelle vektforskjellen sammenliknet med lette joggesko vel kun er et par hundre gram. Jeg får en følelse av å sveve, og jeg får lyst til å løpe og løpe og løpe… Og der ligger også problemet! For belastningen på leggene er større med fivefingers enn med joggesko. Det fikk jeg merke i går også, da jeg etter ca tre kilometer kjente at det «strakk» godt bak i den høyre leggen. I fjor vår – etter to løpeturer på sju kilometer i ren lykkerus over det nyinnkjøpte fottøyet – fikk jeg akutt strekk i leggen på den tredje turen – og måtte avstå fra løping i et par uker etterpå. Dette vil jeg for all del unngå i år, så i går gikk jeg over fra å løpe til å gå straks jeg kjente legg-symptomene. Dessuten var turen jeg hadde lagt ut på bare rundt fire kiometer lang, det vil si at jeg uansett hadde lagt opp til en kort tur.

Hjemme etter fuktig skogstur

Hjemme etter fuktig skogstur

Nå skal jeg ta det pent utover, og venne meg gradvis til å løpe med fivefingers igjen. Og jeg skal huske å gjøre leggøvelser! Noe av det beste ved gårsdagens tur på søkkvåte skogsstier var forresten at jeg ikke ble kald på føttene. Eller rettere sagt: Det var kaldt å bli våt (noe jeg ble med det samme jeg la i vei), men det var ikke kaldt å være våt. Varmen kom fort tilbake og ble der turen ut, også da jeg gikk og ikke løp. Og min drøm – det er en eller annen gang å løpe terrengløp med fivefingers – eller å gå fottur i fjellet med dem!

I dag har jeg i alle fall ikke provosert leggmusklene nevneverdig. Dagens treningstur foregikk nemlig på sykkel; en fin formiddagstur på denne ene av mange fridager i mai måned. Tidlig på turen stoppet jeg ved Midtsjøvann naturreservat i Ski for å ta dette bildet – som illustrasjon på dagens værforhold;

IMG_1505

Men det finnes heldigvis mye annet enn blå himmel å glede seg over når man er ute. Som for eksempel rødstrupa jeg så ved Bru – som et kort øyeblikk satte seg på en grein rett ved veikanten og i blikkhøyde for meg der jeg satt på sykkelen. En av de vakreste fuglene jeg vet om, så vakker at jeg til og med har et kunstverk med rødstrupe-motiv hengende i stua.

Og så kan man jo, uansett vær, alltid la seg fascinere av trær;

IMG_1508

IMG_1513

IMG_1523

IMG_1527

Noe av det fine med trær, er variasjonen gjennom året; høstfargene, de nakne grenene gjennom senhøst og vinter, og ikke minst nå – når de igjen bærer bud om sommer;

IMG_1516

Jeg hadde planlagt en sykkeltur på vekselsvis asfalt og grusvei i dag, men ved Krokhol fikk jeg en innskytelse om å ta snarveien på sti gjennom Sørmarka til Siggerud. Godt å få litt terrengfølelse igjen, tenkte jeg.

Stisykling

Stisykling

Den er litt rufsete, denne strekningen – stedvis mye stein og røtter, stedvis myrlendt, og mye gjørme når det er så vått som det er nå. Og jeg fikk for alvor merke at terrengsyklingsferdighetene ikke «sitter» helt så tidlig på sesongen. Nær toppen av en liten motbakke svingte jeg til høyre for å komme unna noen større steiner, men brått ble det litt trangt – for ved kanten av stien på høyre side lå det ei stor maurtue. Jeg fikk forhjulet på sykkelen borti maurtua, og det var nok til at hjulet plutselig fór til værs. Sykkelen steilet, og jeg mistet fullstendig kontrollen. Det er helt merkelig hvor langt det øyeblikket virket – da sykkelen sto loddrett og jeg selv lå vannrett i lufta (slik føltes det i alle fall) og skjønte at dette kom til å gå rett i bakken. Men det gikk kanskje mer i maurtua enn i bakken, for møtet med Moder Jord ble ikke av de aller mest brutale. Et kraftig støt i kroppen ble det idet ryggen traff underlaget, men etter å satt meg opp og fått summet meg litt – og fått plukket av meg diverse maur – kunne jeg konstatere at jeg var like hel, sykkelen var like hel, og maurtua var like hel;

Maurtua - like hel :)

Maurtua – like hel 🙂

Det var nå jeg fant ut at det kanskje var lurest å ta skiltingen av denne stien bokstavelig, og rett og slett trille sykkelen. Så dermed gjorde jeg i all hovedsak det – til jeg omsider kom ut av skogen igjen ved Siggerud.

IMG_1529

Herfra og hjem gikk turen på asfalt og litt på gruset gangvei. En utfordring som gjensto, var en bestemt bakke langs gang-/sykkelveien mellom Siggerud og Langhus (nær Siggerud). Siste del av denne bakken er ekstremt bratt – og etter steile-opplevelsen i skogen var jeg faktisk litt skeptisk til å sykle opp den. Et øyeblikk tenkte jeg på å trille sykkelen opp, men så er det noe med dette da; Face your fears. Før bakken fór det gjennom hodet på meg, det jeg har lært av min terrengsyklende svoger om forsering av bratte motbakker; ikke stå og tråkk, sitt på setet – langt framme på setet, tyngden framover, ha lett gir men ikke for lett gir. Opp bakken var jeg hyperkonsentrert. For hvert tråkk følte jeg at forhjulet mistet kontakten med underlaget, men jeg la meg framover på sykkelen og kom opp. Mestringsfølelse!

Og nå sitter jeg her hjemme i godstolen og tenker at dette ble et merkelig blogginlegg; fra fivefingers via tåke, rødstrupe og trær til sykkelvelt og motbakketeknikk. Noe i nærheten av oppskriften på hvordan et blogginnlegg ikke bør utfomes, tror jeg. Men det får nå så være…

Read Full Post »

Så er den her; desember.  Julemåneden, bursdagsmåneden (for noen av oss) – og den første vintermåneden. I år har den startet riktig så vinterlig, med kulde og snø på bakken, i alle fall stedvis. Snøfallet tidligere i uka var såpass begrenset at det er sparsomt med snø på disse trakter – og langt unna noe som likner skiføre. Men jeg har i helgen gledet meg over den lille snøen som er; den skaper i alle fall et for meg etterlengtet vinterpreg.

Tre turer er det blitt i helgen, alle i «marka mi», det vil si nærfriluftsområdet Nøstvedtmarka/Hebekkskogen. I går ble det en tre kvarters løpetur, med et par fotostopp for å forevige «vinterskogen».

Hebekkskogen på desembers første dag.

Hebekkskogen på desembers første dag

Noen har gjort klar bålved, men kanskje glemt fyrstikker?

Noen har gjort klar bålved, men kanskje glemt fyrstikker?

I dag ble det en ny løpetur, denne gang med min gode venninne Siri – i behagelig pratetempo. Herlig å løpe på frossen mark, det er jo ikke lenge siden stiene i skogen var søkkende og surklende bløte. Herlig også å løpe ute. Tidligere denne uka har jeg hatt to korte løpeøkter på tredemølla i trimrommet på jobben, dels som oppvarming til slyngeøvelser for trening av kjernemusklatur (følte meg usedvanlig flink da jeg på tirsdag gjennomførte en slik øvelsesserie), og dels for å benytte anledningen til å løpe med Vibram fivefingers (se tidligere innlegg). Jeg synes det er for kaldt å løpe med dem ute nå, men har samtidig et sterkt ønske om økt tilvenning (for leggmusklene), slik at jeg kan oppnå mer utstrakt bruk av dem utendørs til våren.

Dagens løpetur fant sted ganske tidlig på formiddagen, og etter to-tre timer innendørs meldte trangen seg til en ny tur ut. Det var jo bare så vakkert der ute i finværet! Ettersom treningsbehovet var tilfredsstilt for helgen, ble dette en rolig rusletur med kameraet som følgesvenn. På et tidspunkt tok jeg en liten avstikker ut av skogen og over på et jorde. Og der var det liv! En flokk småfugler fløy vekselsvis mellom ospetrærne i skogkanten og stubbåkeren hvor de fant frø å fóre seg opp på. Det ble en påminnelse om ikke å legge igjen kikkerten hjemme vinterstid (har lett for å tenke at fuglekikking er noe som hører våren og sommeren til). Så vidt jeg kunne se med det blotte øye besto fugleflokken i hovedsak av gulspurv, men også en og annen blåmeis. Og så var det kameraet da, som jeg ikke har noen skikkelig telezoom til. Det får jeg nok gjøre noe med før eller siden, for det hadde vært moro å kunne ta nærbilder av disse herlige små skapningene:) Men telezoom eller ikke, her følger det beste jeg kunne få ut av dagens lille «fotosafari»:

Lysløypa i Nøstvedtmarka; skiene får nok vente...

Lysløypa i Hebekkskogen; skiene får nok vente…

Det sitter faktisk en og annen fugl i disse trærne:)

Det sitter faktisk en og annen fugl i disse trærne:)

Fine detaljer i vinterskogen

Fine detaljer i vinterskogen

Noen flere centimeter snø - og løypemerkingen kommer til sin rett!

Noen flere centimeter snø – og løypemerkingen kommer til sin rett!

Frosten tar tak

Frosten tar tak

Hebekkmåsan i den blå timen

Hebekkmåsan i den blå timen

Bjørkeskogen er vakker - året rundt

Bjørkeskogen er vakker – året rundt

Read Full Post »