Til Finstadhøa en finværsdag

Sist uke ble tre vinterferiedøgn tilbragt på Tynset, bygda som jeg «forelsket» meg i allerede da jeg satte min ben der for første gang, i påsken 1984. Siden har jeg vært der utallige ganger – naturlig nok, ettersom jeg er gift med en tynseting. Men det er også mye sant i slagordet tynsetingene bruker for å markedsføre bygda si: Kjem’n te Tynset så trivs’n. Et viktig element som bidrar til min trivsel på Tynset er de fantastiske naturområdene som omgir stedet, nær sagt på alle kanter. Ubeskrivelig flott – må oppleves! Men i et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige – i ord og bilder; her kommer det første av to innlegg fra årets vinterferie.

Igjen bodde vi på setra i Aumlia som vi også var så heldige å få disponere noen dager i juleferien. Da vi kjørte innover mot Aumlia den dagen vi kom, var vi vitne til en fantastisk solnedgang som jeg såvidt greide å fange de siste restene av med kameraet da vi kom fram;

Og neste dag våknet vi til et aldeles strålende skue;

Utsikt fra Aumlia mot Tronfjell

Et vinterlandskap badet i sol, og over det hele hvelvet en tindrende blå himmel seg. Det var ikke en sky å se noe sted. Og snømengden var betraktelig større enn da vi var her i juleferien. En dag som skapt for skitur – og for topptur. Fra Aumlia er det kort vei opp på Grønfjellet, og Finstadhøa – det høyeste punktet på Grønfjellet med sine 1016 moh – ble pekt ut som dagens turmål. Først fulgte vi Aumdalen rundt-løypa et stykke, til vi kom til løypekrysset der løypa opp til Grønfjellet tar av.

Aumdalen rundt rett fram, mot Grønfjellet og Finstadhøa til høyre

5,6 km slake motbakker i vente…

Nå tok det ikke lang tid før vi nådde tregrensa og kunne gli over snødekte fjellvidder. I den grad man glir i oppoverbakke da:) Imidlertid blir det aldri veldig bratt i denne løypa opp mot Finstadhøa. Høydeforskjellen fra løypekrysset er tross alt bare knappe 220 m.

Personen langt der framme i løypa på bildet over er min mann, ellers er bildet betegnende for «folkemengden» da vi gikk oppover mot Finstadhøa. Faktisk så vi vel knapt noen før vi passerte en mann like før vi nådde toppunktet. Så kom det en til mens vi sto der oppe, og på resten av turen møtte vi flere folk. Men noe stort rush av skigåere opplevde vi aldri denne dagen.

Finstadhøa

På dager som dette er det en aldeles fantastisk utsikt fra Finstadhøa – et 360 graders panorama av fjell, nære og fjerne. Ett av fjellene som reiser seg mot øst, er Elgspiggen i Rendalen kommune (nord-østre del ligger i Tolga kommune), som med sin pigg-form og sine 1604 moh framstår som et karakteristisk landemerke.

Utsikt mot blant annet Elgspiggen – litt til høyre for midten av bildet

Temperaturen denne dagen lå på rundt ti kuldegrader pluss/minus. Samtidig var det så godt som helt vindstille. Dermed var det faktisk behagelig å oppholde seg midt oppe på fjellet denne kjølige februardagen. Egentlig en sjelden midtvinter-opplevelse, i alle fall for oss som ikke har mulighet til å ferdes i fjellheimen til daglig og dermed ikke kan velge og vrake i fine fjelltur-dager.

Mens vi sto på toppen, bestemte vi oss for en litt annen rute ned. Det vil si; først fulgte vi samme løype som vi kom opp noen hundre meter, for så å ta av nordøstover i retning Lauvåskletten. Dermed fikk vi lagt inn en ekstra sløyfe som forlenget turen noe.

I den første bakken ned fra Finstadhøa ble jeg litt for ivrig og tok bildet over – med det litt tunge speilreflekskameraet mens jeg kjørte utfor og med skihansker på hendene. Dermed greide jeg uforvarende å komme borti innstillingsknappen på kameraet, noe som førte til en påfølgende serie av bilder i svart-hvitt. Men når sant skal sies, synes jeg nå i ettertid at noen av disse svart-hvitt-bildene ble ganske fine, så her følger et par av dem;

Samme motiv som bildet med Elgspiggen ovenfor, men fra en litt annen vinkel

Bildet jeg tok for å vise fargespillet; furua i grønt og hvitt mot en dypblå himmel:)

Det var da jeg stoppet for å avbilde den på Tynset så kjente Familiegropa, at jeg oppdaget «feil-innstillingen». Familiegropa er en forsenkning som ligger slik i terrenget at det på fine dager går an å «benke seg til» der slik at man sitter det meste av dagen med sola i ansiktet – samtidig som forsenkningen gir opphav til bakker velegnet for unger å boltre seg i. Derav navnet Familiegropa, vil jeg tro. Dessuten er det bare noen få kilometer å gå inn dit fra parkeringsplassen på Brydalskjølen. Et yndet utfartssted ikke minst i påsken. Det var spor etter folk der da vi passerte også, men denne dagen var nok litt for kald for de lange oppholdene i Familiegropa.

Familiegropa

Fra Familiegropa fortsatte vi til løypekrysset ved Veslklettmyran, der vi igjen kom inn på løypa vi hadde fulgt opp fra Aumlia. Og derfra gjensto kun den siste «luksus-etappen» – lange, slake utforbakker tilbake til Aumlia og ei seter i de vakreste omgivelser som tenkes kan:)

Helt til slutt – noen bilder fra siste del av turen:

Kort stopp i løypekrysset ved Veslklettmyran

Så bikker det utfor; Aumlia neste!

Read Full Post »

Fra måneskinn til strålende skiopplevelse

Minner kan være gode å ha! Akkurat nå, når jeg sitter hjemme og hører vinden ule og regnet piske og vet at det er mange varmegrader ute og at all snøen er i ferd med å renne bort – da er det godt å ha et nært minne om noe helt annet. Et minne som starter med ankomst til ei seter på fjellet om kvelden 3. juledag, og som kulminerer med vinterens første skitur påfølgende dag.

Man kan kanskje kvie seg for å ta inn på ei seter på fjellet i slutten av desember, når det er 15 kuldegrader og mørk kveld ved ankomst. Ei seter uten innlagt vann og med utedo i enden av det gamle fjøset. Men når man er så heldig å ha gode venner som i tillegg til å låne bort setra si, er innom og fyrer så innetemperaturen er langt oppe på pluss-siden når man kommer, samt sørger for plastdunker fyllt med vann; da kan jeg knapt tenke meg noe bedre sted å komme til. I alle fall ikke når forholdene er som de var da mannen min og jeg ankom Arnemo-setra på Tynset forrige kvelden. De 15 kuldegradene har jeg nevnt; de er for ingenting å regne på disse trakter hvor man ofte opplever både minus 30 og kaldere ved romjulstider. I tillegg var det nærmest vindstille, stjerneklart og et fantastisk måneskinn (fullmåne dagen etter). Jeg oppholdt meg en stund på setervollen den kvelden, bare for å suge inn den kalde, klare lufta, «lytte» til stillheten og nyte det vakre måneskinnet.

Kan man bo bedre?

Da jeg våknet neste morgen, var månen det første jeg så gjennom soveromsvinduet. Dermed ble dette en morgen med gjentatte turer ut på setervollen for å få inntrykket, først av månen og så av soloppgangen, lagret i digital form i kameraet og ikke minst som sanseinntrykk i den personlige «minnebanken».

Snart soloppgang, men månen regjerer enn så lenge…

Etter den første «månebesiktigelsen» bar det ut på ny idet sola var på vei opp over horisonten. Da jeg rettet blikket vestover, så jeg hvordan solas første stråler skapte et fint skinn av lys i møte med det snødekte Tronfjell, i kontrast til den mørke skogen i det lavereliggende terrenget omkring.

En ny dag i emning

Mektige Tronfjell i morgensol

På en slik dag – med slike forhold; 10-12 kuldegrader, strålende sol, snø og nyoppkjørt skiløype hundre meter fra setervollen – var det for meg bare en ting å gjøre: Gå på ski! Turvalget ga seg selv; nevnte skiløype inngår i en runde på vel halvannen mil kalt Aumdalen rundt. Jeg har gått den samme runden mange ganger før, og synes den er like fin hver gang – passe kupert og med en fin veksling mellom setervanger, fjellskog og åpne myrpartier. Dette var vinterens første skitur, og det tok litt tid før ski-rytmen satt helt. Men snart var god-følelsen der, og da var det bare å gli av sted. Fort gikk det ikke, til det er ski-formen alt for dårlig. Dessuten var dette en dag der det å nyte været og omgivelsene føltes mer riktig enn å «pese av sted». Når man går slik i litt roligere tempo, får man også lettere med seg detaljene i naturen – som finnes i rikt monn også midtvinters;

Maskinpreparerte spor sikret flotte løyper hele veien rundt, som her ikke langt fra Hemstadvangan;

Så bar det videre til Langsetra, der sola knapt slipper til på dager som er så korte som nå og der husene så tilsvarende kalde ut;

Først noen bakker senere, fikk jeg igjen «nærkontakt» med sola;

Etterhvert fulgte flere bakker, denne gang lange utforbakker i skyggefulle skråninger forbi Gravsvangan og Engevangen. Her ble det rimelig kaldt å kjøre ned. Desto bedre var det å kunne stoppe opp litt på de flate myrpartiene som fulgte, og nyte sola og utsikten til Jønnbekkvola;

Enkeltstående grantrær framstår også som særdeles vakre under forhold som dette;

Det siste foto-objektet på denne turen ble faktisk en båt. Den ligger nok godt der den ligger, noen måneder til;

Straks etter å ha passert tjernet med båten, var jeg framme igjen ved setra, samtidig med min mann som hadde valgt å gå tur langs veien (uten ski). For min del var jeg lykkelig over å ha gått vinterens første skitur og over å ha enda et døgn foran meg i fjellheimen, før kursen igjen skulle settes sørover – mot mildvær og regn skulle det vise seg. Men jeg trøster meg med at det kommer nye, fine vinterdager. Inntil da får jeg hygge meg med minnet om et par flotte romjulsdager i et vintereldorado i Nord-Østerdalen:)

Read Full Post »

Solrik tur til Bratthøa

Etter en aktiv start på uka; løpetrening på mandag, intervaller på tirsdag og svømming på onsdag – fulgte torsdag og fredag med litt for mye stillesitting, blant annet i bil. Men fredag ettermiddag kom det i alle fall noe godt ut av bilkjøringen, ettersom den bragte meg og min mann – opprinnelig tynseting – til nettopp Tynset. Med denne vakre bygda i Nord-Østerdalen som utgangspunkt er turmulighetene nærmeste ubegrensede, og i går utnyttet vi det til fulle.

Kald oktobermorgen på Tynset

Dagen startet kjølig, med hele 7 minusgrader da vi sto opp. Da vi la ut på tur et par timer senere, hadde temperaturen steget til 2-3 minusgrader, morgentåka hadde lettet og sola skinte fra en klar blå himmel. Målet for dagen var Bratthøa, et toppunkt 1010 m.o.h. på Grønfjellet. Vi startet like utenfor Tynset sentrum, ca 500 m.o.h., og fulgte Skardløypa oppover. Jevnt godt tempo fra start sikret god trimeffekt i motbakkene. Rask gange var måten å holde varmen på også, i nordvendte bakker der sola ikke helt slapp til gjennom trekronene.

Skardløypa – bred og fin sti

Ved Storskardet er det et stikryss, og her tok vi den T-merkede stien østover i retning Bratthøa (som det ikke var skiltet spesielt til).

Storskardet 752 moh

Gradvis gled fjellskogen over i bjørkebeltet, og med åpnere terreng fikk vi stadig mer glede av sola. Da vi nådde snaufjellet varmet den riktig godt, men etterhvert som vi nærmet oss toppen av Bratthøa tiltok vinden (selv om den aldri ble sterk) og ved varden på toppen var det ganske kjølig. Men for en klar luft og for en utsikt – helt fantastisk! Utsikt mot blant annet Finstadhøa og fjellene videre østover, mot Elgpiggen i sørøst og mot Tronfjell i vest. Og rett nord for Tronfjell kunne vi i det fjerne skimte snødekte fjelltopper i Rondane.

Bratthøa på Grønfjellet, med utsyn østover

Også på Tronfjell var det et fint «melisdryss» på toppen. Alt i alt et enestående fargespill; sterke høstfarger i kontrast mot snøhvite topper.

Utsikt mot Tronfjell

På vei ned kunne vi nyte ytterligere en utsikt – den over Tynsetbygda. Flott det også! Det er noe eget med å være på snaufjellet og få det vide utsynet…

Utsikt over Tynset fra Grønfjellet

Etterhvert som vi beveget oss nedover, begynte det sakte men sikkert å skye over. Denne dagen var vi heldige med å være tidlig ute – i dobbel forstand; vi fikk sol på toppen, og vi rakk en tur til etter at denne var avsluttet! Men omtale av den får komme senere…

Read Full Post »