Det kan i blant være vanskelig å omstille seg – eller sagt med andre ord; vanskelig å «lande» i dagliglivet – etter en fin ferietur. Ofte går det litt tid før lengselen etter det som var, slipper taket. Selv har jeg det slik etter hver påske, når vi kommer hjem fra en uke på Tynset med daglige skiturer og jeg vet at det er mange måneder til neste skiopplevelse. Og slik hadde jeg det etter hjemkomst fra Madeira for halvannen uke siden.
På vei hjem fra Gardermoen ankomstkvelden var vi heldige og fikk med oss en flott solnedgang ved Oslo S;
Men dagen etter regnet det. Silregn – i time etter time. Det var da lengselen etter solfylte vandringer i frodig Madeira-natur, og etter lyset og fargene på Porto Santo, kom over meg med full styrke. Hele formiddagen gikk jeg «rundt meg selv» hjemme uten å få gjort noe særlig fornuftig utover å pakke ut av kofferten. Utålmodig ventet jeg på at det skulle slutte å regne – jeg, som i fjor høst skrev blogginnlegg om kunsten å nyte regnvær. Til slutt innså jeg at regnet kom til å vare en stund, og at det var like greit å komme ut på min tiltenkte sykkeltur – først som sist.
Dermed var det på med sykkelbekledning, sykkelsko, hjelm og sykkelbriller. Fram med sykkelen og rulle av gårde. Endelig! For jeg erfarte jo fort det jeg egentlig visste; regnvær er dårlig vær bare når man sitter inne og ser ut på det. Da jeg først satt på sykkelsetet, gjorde ikke regnet meg noe i det hele tatt. Faktisk ble det en veldig fin tur gjennom Follo-landskapet; gjennom deler av Ås og Frogn kommuner;
Parkanlegget ved UMB (Universitetet for miljø- og biovitenskap)
Solsikkeåker vest for Korsegården i Ås
Gulgrønn kornåker – snart moden
Frogn kirke passeres
Sykkelveien fra Årungen mot Vinterbro og Tusenfryd
Bunnefjorden en regnværsdag
Ved Bunnefjorden syklet jeg forbi Kiosken på Nesset, som har distriktets etter sigende største og beste soft-is. Og jammen sto det ikke 4-5 personer ved kiosken med hver sin soft-is i regnværet da jeg passerte. Det var da jeg tenkte at joda, det er fortsatt sommer i Norge! Og at Follo er et fint sted å være, selv når det regner. Og at jeg var priviligert som hadde mulighet til å dra på sykkeltur i dette området nettopp denne torsdagen i august – min nest siste feriedag. På en måte ble denne sykkelturen en mental «landing» her i hjemme-området mitt. Fra da av var ferieturene mine – til Berlin, langs Haldenvassdraget og til Koster, til Geilo og til Madeira og Porto Santo det de skal være; gode minner fra sommeren 2013.
Etter å ha passert Kiosken på Nesset (og motstått fristelsen til å stoppe og kjøpe soft-is, denne gangen) ga jeg meg Aschehoug-bakkene i vold for å komme opp til Nordby og derfra videre hjem. Og skiltet lyver ikke; Aschehoug-bakkene er bratte – og de er lange. Men nå var det helt greit. Lett til sinns, lett i kroppen – det henger sammen, det der, i alle fall til en viss grad 😉
Fri som fuglen! 