De to foregående dagene tilbragte jeg på hotell, i forbindelse med jobben. Det ble to dager med rikelig med god mat – og en del stillesitting, som igjen avstedkom behov for bevegelse. Behovet ble ikke mindre av at jeg er med på en skritteller-konkurranse på jobben (dytt.no). Da blir det jo så synlig (på skrittelleren) når man sitter mye stille! Anbefalt skritt-mengde per dag er minimum ti tusen, og på mandag kom jeg ikke opp i halvparten. Dermed fant jeg ut at dagen i går måtte starte med en kjapp liten tur før frokost. I tyve minutter vandret jeg rundt i boligområder på Jeløya, i lett regn som tiltok i styrke da jeg nærmet meg hotellet igjen. Flaks at regnet ikke økte på tidligere, så slapp jeg å bli altfor våt. Da jeg begynte å gå var det stummende mørkt, mens det begynte å lysne for alvor innen jeg avsluttet turen. En fin måte å våkne på, en fin måte å møte dagen på:)
Vel hjemme i går ettermiddag viste skrittelleren at aktivitetsnivået denne dagen ikke hadde vært imponerende høyt, morgenturen til tross. Det hadde vært fristende å avslutte dagen med en løpetur, men denne uka har jeg selvpålagt løpeforbud. Jeg lot ikke mitt kranglete høyrekne hindre meg fra å delta i Fredrikstadmarka Rundt sist søndag, og 20 km terrengløp gjorde ikke akkurat underverker for kneet.
Alternativet til løpetur ble enda en gåtur. I regnvær. Og nå regnet det ikke akkurat lett. Dermed ble det på med støvler og regntøy fra topp til tå. Mørke og silregn; ikke drømmeforhold, vil nok mange tenke. Men jeg liker faktisk slike mørke regntunge høstkvelder. Det er oppfriskende og samtidig noe meditativt ved å gå i slikt vedvarende regnvær. Etter tilbakelagt kveldstur på tre kvarter, viste også skrittelleren langt hyggeligere tall – godt over den magiske grensen på ti tusen.
Kunsten å nyte regnvær dreier seg til syvende og sist om å forsere «dørstokk-mila». Når det er gjort, er det bare å komme seg av gårde i regnet – og nyte:)
Legg igjen en kommentar