En løpsopplevelse

Sentrumsløpet 2014. Klokka er noen minutter over tre. Jeg står ved startstreken. Skuer framover etter puljen som nettopp er sluppet av gårde. Er rolig og spent på samme tid. Tenker på Follotrim-løpet tre dager tidligere. Fem tunge kilometer. I dag venter ti. Blir de like tunge, mon tro? Jeg setter min lit til en reprise på fjoråret; tungt åpningsløp i Follo-trimmen på en onsdag, godt gjennomført Sentrumsløp påfølgende lørdag.

Starten for min pulje går. Jeg er godt plassert langt framme. Gleder meg over at jeg slipper å løpe i kø de første titalls meterne. Men allerede i bakken opp mot Slottsplassen merker jeg varmen. Det er rundt 20 grader i skyggen, 26. april. Jeg er ikke vant til slik varme ennå, tenker jeg.

En-kilometersmerket passeres. Jeg ser på klokka. Har jeg brukt så lang tid på den første kilometeren? Jeg som til og med slapp kø i starten? Jeg puster tungt allerede. Tenker på varmen. Den er ikke bare der ute, rundt meg. Den er inne i hodet mitt også. Manifesterer seg i tankene. Får hodet til å koke. Får tunga til å klebe seg til ganen. Sandpapir.

Jeg prøver å konsentrere meg om beina. De virker merkelig tomme for krefter. Tunge og samtidig tomme. Jeg prøver å øke farten. Uten å lykkes nevneverdig. På begge sider siger folk forbi meg. Ikke noen få. Mange. Det var ikke sånn det skulle være. Varmen, tenker jeg, det må være varmen.

Jeg passerer to kilometer. Og lurer på hvorfor jeg i det hele tatt driver med dette. Slite sånn, i denne varmen. En stemme trenger seg fram i hodet: «Du kan jo bryte.» Bryte? Bare gli umerkelig ut til siden, snu, og gå de to kilometerne tilbake? Jeg ser meg rundt. Jeg er ikke alene. De er foran meg, bak meg, på siden av meg. Alle disse tapre menneskene som løper. Som strever med det samme som meg, mange av dem. Med varmen, med tunge tomme bein, med et treningsgrunnlag fra vinteren som kanskje ble magrere enn de hadde tenkt. De løper. De bryter ikke. Jeg tenker: Glem det!

Jeg må finne en mening. Skape meg et mål med dette løpet. Så jeg bestemmer meg. Dette løpet er en treningsøkt. En hard og god sådan. Det er ikke i dag jeg skal «gjøre det» resultatmessig. Det skal jeg gjøre en annen gang. En gang, når beina ikke er like tomme. En gang, når musklene svarer, igjen.

Omsider er jeg ved Frognerparken. Jeg oppdager at de har lagt om løypa gjennom parken. Lagt den om slik at man må løpe en ekstra motbakke opp mot Monolitten. For sikkerhets skyld, liksom. Tenkte de ikke på at dette kunne bli en varm dag? Tenkte de ikke på at noen skulle måtte løpe opp her med TUNGE bein?

Etter motbakken er det kø. Slik det blir på smale gangveier når horder på horder av løpere inntar dem. Greit nok. Da har man i alle fall ikke annet valg enn å løpe sakte. Roe pulsen noen hakk. Samle krefter. Krefter som skal brukes til å forsere Bygdøy Allé. Helt til man i den andre enden av alléen når fram til drikkestasjonen. Det er den som er målet nå, i første omgang.

I Bygdøy Allé går det svakt oppover. Helt til det omsider bikker og begynner å gå nedover. Det er skygge i Bygdøy Allé. Og en vannslange som byr på en kjærkommen dusj. Jeg gisper når det kalde vannet treffer ansiktet, brystet, magen. Fem kilometer er passert. Jeg er halvveis og det går nedover og det er skygge og jeg skal snart få drikke og jeg har fått en dusj. Sa noen at det var plagsomt å løpe Sentrumsløpet?

Drikkestasjonen. Oasen. Først en stopp på venstre side; sportsdrikk. Så over til høyre side; vann. Jeg står rolig og drikker. Smått desperat etter å få i meg de livgivende dråpene. De som skal gli ned gjennom halsen, via buken og ned i beina, hvor de skal omdannes til KREFTER. Javel.

Jeg får opp farten litt. Passerer noen andre løpere. Nærmer meg Vika og har utsyn over Rådhusplassen. Ser denne lange «slangen» med løpere foran meg. Slangen bukter seg over plassen, helt til den forsvinner ut i retning Stortinget. For så å komme til syne igjen i krysset Akersgata/Rådhusgata, bevege seg tilbake mot Rådhusplassen og ta av ut mot kaiområdet. Åttetusenfirehundreogtjueni løpere i slangeformasjon. Som om vi var én stor organisme.

Én ting vil jeg huske fra Rådhusplassen. Vannslangen. Atter en dusj. Et nytt lite rush av krefter. Som varer til bakken forbi Stortinget. Der går det tungt igjen. Men nå er det ikke langt igjen. Snart bare to kilometer. Jeg ser slutten på den nå. Slutten på denne «treningsøkta» som jeg har betalt dyrt for å være med på. Og som er verdt hver krone.

Langs kaia tar jeg meg i å lytte. Det er bare to ting å høre. Pust. Og løpende føtter. Jeg elsker lyden av løpende føtter.

Når jeg løper langs muren til Akershus festning får jeg øye på en rygg. Ikke en hvilken som helst rygg. Min datters rygg. Den gule singleten, den lange fletta. Anja! tenker jeg glad. Og gjør dagens største feilvurdering. Jeg er sikker på at jeg skal ta henne igjen. Ta henne igjen – og så kan vi løpe sammen til mål. Så gøy! Det slår meg ikke at jeg ikke skal greie å ta henne igjen. For jeg nærmer meg jo. Helt til hun setter opp farten. Går det an? Har hun krefter til det? Hun – og ikke jeg? Der og da må jeg bare innse én ting. Hennes bein er i stand til noe som mine bein ikke er i stand til. I alle fall ikke i dag.

Så mange kvartaler vi må passere før vi kommer til Karl Johan. Har det vært så mange kvartaler her før? Men så; en sving til venstre og jeg er der. På Karl Johan, så på Egertorget, og så ser jeg det. Målseilet. Og jeg løper. Ikke SPURTER slik jeg har gjort mot mål mange ganger før. Men løper gjør jeg! Til jeg krysser mållinja, stanser opp, hiver etter pusten og slipper til bøttevis med endorfiner. Lar dem rase gjennom kroppen. Og priser meg lykkelig for at jeg ennå har til gode å bryte et løp jeg stiller til start i.

Så finner jeg dem i mengden; først datteren med den gule singleten, så datteren med den oransje singleten. Den går i arv – løpelykken.

 

 

 

 

Read Full Post »

Rusletur i og ved Slottsparken

Mens jeg ventet på å komme i gang med Sentrumsløpet i går (se forrige innlegg), gikk jeg meg en liten tur, dels i og dels i området rundt Slottsparken. Og det viste seg å bli en særdeles fin liten rusletur. Været var upåklagelig, og nå kunne jeg for alvor kjenne vårsola ta. Dessuten bød den lille turen på overraskende mange opplevelser – av vårstemningen i byen, av vaktskifte på Slottet, av utsiktspunkter jeg ikke har merket meg før – og ikke minst av «natur i byen». Blant annet var svarttrostens vakre triller å høre også her. Gjennom denne lille bildeserien formidles noen av «innskuddene i opplevelsesbanken»:

Vårtegn i Krisitan IVs gate

Snøklokker i Slottsparken

Gråtrost i Kristian IVs gate

Historisk Museum

Slottet – som jeg snart skulle passere løpende sammen med tusener av andre

Vaktskifte ved Slottet – I

Vaktskifte ved Slottet – II

Folkeliv i Slottsparken

Vakkert park-landskap

Vi har staselige bygninger i Oslo også!

Noen forberedte seg til løp, andre tok livet helt med ro

Karl Johansgate – klargjort for Sentrumsløpet 2013

Read Full Post »

Mosjonsløp-sesongen er i gang!

Etter vel et halvt år uten mosjonsløp og sykkelritt, er endelig konkurranse-sesongen i gang igjen. For min del startet den sist onsdag med årets første løp i Follotrimmen – denne løpskarusellen som jeg har deltatt i siden 90-tallet (riktignok ikke hvert eneste år). Follotrimmen består av åtte løp, alle på forskjellige steder fordelt på kommunene Ski, Ås, Frogn, Oppegård og Vestby. Noe av det fine med Follotrimmen er nettopp at man blir kjent med fine tur- og treningstraseer rundt omkring i Follo. Samtlige løp er tilrettelagt for både løpere og trimmere, dvs at man kan velge om man vil løpe på tid eller gå eller løpe uten tidtaking. Oversikt over alle løpene finnes på baksiden av startnummeret – praktisk;

For de fleste løpene er en stor del av traseen lagt i terreng. Sånn sett er det første løpet, med start og mål i Ski Idrettspark, et unntak. Her er det kun noen hundre meter mot slutten av løpet som går på skogssti, mens man ellers løper på asfalt. Det er heller ikke dette løpet som gir den største naturopplevelsen, men som sesongens første løp (som dette er for mange), er det uansett fint. Relativt kort distanse (5,5 km) og rimelig lettløpt. På onsdag var det en del vind, og selv syntes jeg det gikk fryktelig tungt på strekningene med motvind. Men det fine med å løpe en runde når det blåser er at mot- og medvind til syvende og sist blir rimelig likt fordelt.

Follotrim-løpet på onsdag ble en fin opptakt til gårsdagens Sentrumsløp. Å få med seg dette løpet i Oslos gater i slutten av april, gir en god følelse av å «være i gang». Jeg dro inn til Oslo ganske tidlig i går formiddag, og da jeg nærmet meg startområdet ved Universitetsplassen, hørte jeg speaker rope at det var klart for start i klasse 3-5 år! Selve Sentrumsløpet hadde start kl. 15, men barneløpene går tidligere på formiddagen. Jeg ble stående å se på dette første av barneløpene – og her var det ingenting å si på innsatsen;

Byen bar også ellers preg av løpsfesten;

Før starten på den store massemønstringen som Sentrumsløpet er, gikk Sentrumssprinten av stabelen. Jeg vet ikke nøyaktig hvor langt dette løpet er, men det er en sprint på noen hundre meter fra bakken nedenfor Slottet til Egertorvet. De som deltar her er alle aktive friidrettsutøvere. Og her går det fort;

Og så; klokka tre sto jeg selv på startstreken i Karl Johansgate. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange Sentrumsløp jeg har løpt – mest fordi de har vært spredd over så mange år, fra siste halvdel av 80-tallet til i dag. Jeg har ikke løpt hvert år; i perioden med små barn på 90-tallet deltok jeg ikke i det hele tatt. Men de siste årene har det blitt noen starter, og i fjor løp jeg mitt nest beste Sentrumsløp noensinne. I gårsdagens løp greide jeg ikke helt å matche tiden fra i fjor, men 24 sekunder bak fjorårstiden er ikke noe å snakke om, så jeg er kjempefornøyd. Og selv om jeg ikke skal si at tiden ikke har noen betydning – for det har den jo gjerne for oss løpere (sånn er det bare) – så er det i alle fall andre ting som er mye viktigere. Selv setter jeg for det første utrolig stor pris på å være en del av fellesskapet som «løperfamilien» er. Det er så mange hyggelige folk som løper – og etterhvert blir man jo kjent med flere av dem. Dermed blir det sosiale aspektet en viktig del av det hele. Og i tillegg er det flott å ha noen løp – korte og lange – som motivasjonsfaktor gjennom året. Når et løp er fullført, og endorfinene raser gjennom kroppen – da er man evig takknemlig for å ha holdt treningen såpass ved like at man faktisk er i stand til å gjennomføre slike «kraftprøver» iblant.

Sentrumsløpet er 10 km langt. Det er litt tungt i starten, da bakken opp forbi Slottet skal forseres, og det fortsetter med mer oppover enn nedover til man når Frognerparken. Så løpes det gjennom Frognerparken, før det endelig går nedover igjen mot byen. Folkelivet er en viktig del av det hele, og i finværet i går var det mye liv langs løypa. Med 10.000 løpere ble det iblant litt kø, og jeg opplevde å måtte løpe ganske mye sikk-sakk, men det hører jo med i slike store løp. Og så var det en ting jeg var veldig glad for i går, og det var at det skyet litt over akkurat den tiden løpet varte. Dermed var løpstemperaturen helt ypperlig. Og etter fullført løp kom sola fram igjen!

Vel blåst – og etter løpet fulgte en tur på byen med gode løpevenner i Skimilajoggen. Hvilken fantastisk dag! Og ettersom jeg hadde litt tid å slå ihjel i Oslo før løpet, vil det komme ytterligere ett blogginnlegg fra denne dagen – men da fra en rusletur med særdeles lav puls.

Read Full Post »

Om motivasjon og en irritert fettpute

Jeg må innrømme en ting: Hvis jeg etter en lang og hektisk arbeidsdag først setter meg til i sofaen, som jeg gjerne gjør for å se Dagsrevyen, kan det være vanskelig å finne motivasjon til å komme seg opp igjen og ut på treningstur. Særlig gjelder det i vinterhalvåret, når kveldene er mørke og jeg vet at ute er det både kaldt og glatt. Da krever turen ut ikke bare at jeg kommer meg opp av sofaen, men også at jeg leter fram ullundertøy, ullsokker, lue, buff, vanter – og kanskje brodder. Helst skal jeg også huske refleksvest (som jeg har en tendens til å glemme selv om jeg har hengt den på en egen knagg rett ved siden av utgangsdøra). I det hele tatt; å komme seg ut kan fort framstå som et aldri så lite prosjekt.

Det er da det gjelder å ikke tenke, men bare gjøre. Ikke tenke på at jeg er sliten. Ikke tenke på at det er mørkt, kaldt og glatt (utover det jeg må for å ta de rette valgene hva angår refleks, klær og brodder). Reise meg fra sofaen, finne fram de nødvendige klærne, ta den tiden som trengs for å få tredd Yaktrax-broddene på skoa, gå ut døra, i beste fall huske refleksvesten når jeg kommer ut på trappa slik at det bare tar sekunder å hente den, i verste fall huske refleksvesten når jeg er noen hundre meter nede i gata og la det stå til og løpe uten.

Men det som virkelig hjelper for å tvinge kroppen opp av sofaen, er å ha en avtale med andre om en trimtur i kveldsmørket. Slik jeg vanligvis har på mandager, som er Skimilajoggens faste treningskveld – eller slik jeg hadde nå på tirsdag, da avtalen med venninne Siri var enkel og grei: Klokka åtte løper vi. Med en slik avtale på plass, kastes ikke tiden bort på å vurdere fram og tilbake og for og imot, til jeg kanskje ender opp med å finne en eller annen dårlig unnskyldning for ikke å løpe. Og så får jeg mye med på kjøpet, i og med at løpeturen blir et sosialt og på alle måter hyggelig gjøremål.

I mangel av skiføre (i alle fall rett utenfør stuedøra), satser jeg på hyppige løpeturer på kveldene framover – alene eller gjerne sammen med gode løpevenner. Med kort vei til lysløype er det heller ingen krise å glemme refleksvesten. Lysløypa er naturlig nok herlig fri for trafikk, og det er godt å kunne komme seg ut i skogen også midt i uka.

Lysløypa i Hebekkskogen – gull verdt på mørke vinterkvelder

(De som har null interesse av skadetilstander knyttet til løping, anbefales ikke å lese videre! Føles en smule sært å skrive om…)

Brått har jeg blitt optimist med hensyn til det vonde kneet også. Jeg var til undersøkelse hos en fysioterapeut tidligere denne uka, og hun kunne slå fast at kneet sannsynligvis utsettes for feilbelastning på grunn av for svake muskler i hoftepartiet. Hofta skyves ut når jeg løper, dermed presses kneet innover – og feilbelastning er et faktum. Mulig at dette ikke var en helt korrekt beskrivelse, men uansett – det er interessant hvordan ting henger sammen i menneskekroppen. Så nå er jeg i gang med hofteøvelser annenhver dag, topp motivert for styrketrening for en gangs skyld! Og best av alt – jeg «fikk lov» av fysioterapeuten å løpe – så lenge jeg teiper kneet slik at belastningen på fettputa (!) i kneet reduseres. Det er jo også noe å lide av; «irritert fettpute» – eller patellofemoralt smertesyndrom som det visst heter på fagspråket.

Jeg satser i alle fall på bedring. Tenker å melde meg på Sentrumsløpet i helgen; da blir det enda lettere å holde trykket oppe – både på hofteøvelser og «mørketidsmotivasjon» 🙂

Read Full Post »