Å legge ut egen pep-talk på blogg, slik jeg gjorde i går, er nok en smule spesielt. Samtidig var det kanskje det som måtte til for at jeg ikke skulle sjekke yr.no i dag morges og konkludere med at «en sykkeltur til en strand nær meg» ville være den beste måten å bruke dagen på. I stedet ble det biltur til Rømskog, for deltakelse i mitt andre Unionsmarathon – dvs. halvmaraton for min del. Da jeg hadde deltatt der i 2012, satt jeg igjen med en opplevelse av et fantastisk fint løpsarrangement, som jeg gjerne ville tilbake til. I dag ble altså det ønsket realisert. Og jeg må bare si det igjen; hvilket fantastiske arrangement! Og hvilken fantastiske løpstrasé! – om enn den er aldri så tung.
Været viste seg fra sin beste side da jeg ankom Kurøen i Rømskog i dag morges; strålende sol og 24-25 grader (jeg ser ikke bort fra at det ble enda varmere etterhvert, det kjentes nesten slik ut). Bildet nedenfor hviser en del av gress- og stistrekningen som utgjør de siste 800 meterne av løpet. Da jeg tok bildet, lurte jeg på hvor sliten jeg ville være når jeg skulle komme løpende her noen timer senere. Svaret er; veldig sliten – det kan jeg røpe først som sist.
For dem som løper full maratondistanse i Unionsmarathon, er både start og mål ved Kurøen. Halvmaraton-løperne derimot, blir fraktet med buss inn til Sandvika i Östervallskog i Sverige, for så å løpe siste halvdel av maraton-runden tilbake til Kurøen. Bussene med løpere ankom i dag Sandvika nesten en time før vi skulle starte, men det kunne vi godt tåle. Noen hundre meter fra startstedet er det en idyllisk liten badestrand ved en innsjø, hvor det var helt greit å sitte og slå av en prat med andre løpere i finværet.
Etterhvert begynte jeg å varme forsiktig opp. Og da fikk jeg en aldri så liten naturopplevelse. Jeg fikk plutselig se en ganske stor og usedvanlig vakker sommerfugl sitte foran meg på grusveien. Den hadde brunsvarte vinger med flere hvite flekker på rekke og rad, mens det ut mot kanten av vingene var noen mindre, men tydelige og lysende oransje tegninger. Jeg stoppet opp, og fikk betraktet sommerfuglen en god stund. Den beveget seg litt rundt, men det dreide seg bare om å fly en halv meter eller så, før den satte seg på grusveien igjen. Jeg fikk også et glimt av vingenes underside, og det slo meg at sommerfuglen også der var prydet med svært vakre tegninger. Fasit etter at jeg kom hjem og tok en nettsjekk; ospesommerfugl (se linken til Wikipedia for bilde).
Og så, kort om løpet: Det aller beste med dette løpet (i tillegg til det prikkfrie arrangementet) er omgivelsene. På svensk side, hvor man oppholder seg nesten halve distansen, løper man fra den ene landsbygd-idyllen til den andre; forbi små røde «stugor» og engområder som veksler med skog langsmed grusveiene. På norsk side er det lenge et mer ensidig skogpreg – og ekstremt mange, lange og harde motbakker. Men etterhvert må det jo nødvendigvis gå nedover igjen. Når utforbakkene er forsert – og det er igjen ca. tre kilometer av løpet, får man Rømsjøen på venstre side. Vakkert!
Hele halvmaraton-distansen løpes på grusveier av ulik standard – med unntak av de siste 800 meterne, jf. bilde og tekst over. I utgangspunktet er grusveier mer behagelig for beina enn asfalt – men når det er sagt tror jeg at jeg i dag har satt personlig rekord i vannblemmer på tær! Bare to riktignok – men de blemmene er store! Ellers er jeg bare utrolig glad for at jeg kom meg rimelig greit gjennom løpet – på tross av den sterke varmen. Under siste del av løpet var det heldigvis en og annen sky foran sola til tider, og det var også tidvis en svak bris som hindret at varmen ble for sjenerende. Men det som virkelig var «redningen», var alle drikkestasjonene! En drikkestasjon hver fjerde kilometer – med servering av sportsdrikk, vann, cola, bananer og peanøtter (for å motvirke salt-tapet). Og det ble delt ut våte svamper – det var luksus, det!
I dagens løp brukte jeg 11 1/2 minutt lenger tid enn i 2012, men forholdene tatt i betraktning (vi «slapp» stekende sol i 2012) er jeg kjempefornøyd! Etter løpet var det bare å nyte Kurøen i fulle drag – for dette er virkelig en perle av et sted! Så jeg roet litt ned der etter målgang, tok et kjapt bad i Rømsjøen (i likhet med flere andre løpere) og så på maratonløperne etterhvert som også de kom til mål (de startet en time før oss halvmaraton-løpere). Ære være dem! Selv hadde jeg mer enn nok med halve distansen i dagens sommerhete – og med dagens treningsgrunnlag.
En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken
Det aldri hvilende sekretariatet – merk de spesielle «unions-vestene»
Folk hygger seg – med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak
Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?
Selv medaljene er fine på Unionsmarathon (lenke til løpets hjemmeside) – her avbildet sammen med nyanskaffet sommerlektyre 🙂
Medaljen deles ut til alle deltakere. I tillegg fikk jeg t-skjorte, som klassevinner. Det gjorde jeg også i 2012. Den gang var jeg alene i min klasse, i dag var vi to. Plass til flere, med andre ord 🙂
Fri som fuglen! 