Motivasjonsøvelse

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

Read Full Post »

Om motivasjon og en irritert fettpute

Jeg må innrømme en ting: Hvis jeg etter en lang og hektisk arbeidsdag først setter meg til i sofaen, som jeg gjerne gjør for å se Dagsrevyen, kan det være vanskelig å finne motivasjon til å komme seg opp igjen og ut på treningstur. Særlig gjelder det i vinterhalvåret, når kveldene er mørke og jeg vet at ute er det både kaldt og glatt. Da krever turen ut ikke bare at jeg kommer meg opp av sofaen, men også at jeg leter fram ullundertøy, ullsokker, lue, buff, vanter – og kanskje brodder. Helst skal jeg også huske refleksvest (som jeg har en tendens til å glemme selv om jeg har hengt den på en egen knagg rett ved siden av utgangsdøra). I det hele tatt; å komme seg ut kan fort framstå som et aldri så lite prosjekt.

Det er da det gjelder å ikke tenke, men bare gjøre. Ikke tenke på at jeg er sliten. Ikke tenke på at det er mørkt, kaldt og glatt (utover det jeg må for å ta de rette valgene hva angår refleks, klær og brodder). Reise meg fra sofaen, finne fram de nødvendige klærne, ta den tiden som trengs for å få tredd Yaktrax-broddene på skoa, gå ut døra, i beste fall huske refleksvesten når jeg kommer ut på trappa slik at det bare tar sekunder å hente den, i verste fall huske refleksvesten når jeg er noen hundre meter nede i gata og la det stå til og løpe uten.

Men det som virkelig hjelper for å tvinge kroppen opp av sofaen, er å ha en avtale med andre om en trimtur i kveldsmørket. Slik jeg vanligvis har på mandager, som er Skimilajoggens faste treningskveld – eller slik jeg hadde nå på tirsdag, da avtalen med venninne Siri var enkel og grei: Klokka åtte løper vi. Med en slik avtale på plass, kastes ikke tiden bort på å vurdere fram og tilbake og for og imot, til jeg kanskje ender opp med å finne en eller annen dårlig unnskyldning for ikke å løpe. Og så får jeg mye med på kjøpet, i og med at løpeturen blir et sosialt og på alle måter hyggelig gjøremål.

I mangel av skiføre (i alle fall rett utenfør stuedøra), satser jeg på hyppige løpeturer på kveldene framover – alene eller gjerne sammen med gode løpevenner. Med kort vei til lysløype er det heller ingen krise å glemme refleksvesten. Lysløypa er naturlig nok herlig fri for trafikk, og det er godt å kunne komme seg ut i skogen også midt i uka.

Lysløypa i Hebekkskogen – gull verdt på mørke vinterkvelder

(De som har null interesse av skadetilstander knyttet til løping, anbefales ikke å lese videre! Føles en smule sært å skrive om…)

Brått har jeg blitt optimist med hensyn til det vonde kneet også. Jeg var til undersøkelse hos en fysioterapeut tidligere denne uka, og hun kunne slå fast at kneet sannsynligvis utsettes for feilbelastning på grunn av for svake muskler i hoftepartiet. Hofta skyves ut når jeg løper, dermed presses kneet innover – og feilbelastning er et faktum. Mulig at dette ikke var en helt korrekt beskrivelse, men uansett – det er interessant hvordan ting henger sammen i menneskekroppen. Så nå er jeg i gang med hofteøvelser annenhver dag, topp motivert for styrketrening for en gangs skyld! Og best av alt – jeg «fikk lov» av fysioterapeuten å løpe – så lenge jeg teiper kneet slik at belastningen på fettputa (!) i kneet reduseres. Det er jo også noe å lide av; «irritert fettpute» – eller patellofemoralt smertesyndrom som det visst heter på fagspråket.

Jeg satser i alle fall på bedring. Tenker å melde meg på Sentrumsløpet i helgen; da blir det enda lettere å holde trykket oppe – både på hofteøvelser og «mørketidsmotivasjon» 🙂

Read Full Post »