Motivasjonsøvelse

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

Read Full Post »

Mosjonsløp eller sykkeltur? Ja takk, begge deler…

Sist torsdag var det duket for årets siste løp i Follotrimmen. Stort sett er Follotrim-løpene de samme fra år til år, dvs en «løpskarusell» med åtte forskjellige løp som gjentas hvert år. Men det hender at et løp skiftes ut med et nytt, og det var tilfellet med dette siste løpet. Dette var dermed første gang Follotrim-deltakerne stilte til start i Hvitsten i Vestby kommune (se tidligere blogginnlegg) – bokstavlig talt på bryggekanten. Dette skulle vise seg å være en løype jeg trivdes godt i; kupert, men uten de helt store høydeforskjellene, hovedsaklig på skogsstier, men med et langt strekk med lettløpt grusvei mot slutten. Litt kø-løping de første par kilometerne gjorde sitt til at starten ble rolig, og dermed opplevde jeg å ha bra med krefter igjen mot slutten. Det er lenge siden jeg har kommet såpass uanfektet i mål etter etter et mosjonsløp. Klassevinner ble jeg også – og det er det ikke ofte jeg opplever i Follotrimmen.

En smule ovenpå etter denne gode løpsopplevelsen, meldte jeg meg dagen etter på til mosjonsløpet Årungen rundt. Som løpsnavnet tilsier, er løypa for dette løpet lagt rundt Årungen, en runde på totalt 10,5 kilometer – med start og mål ved UMB (Universitetet for miljø og biovitenskap). Søndag klokka ett sto jeg klar på startstreken – sammen med ca 120 andre løpere. Før start hadde jeg varmet godt opp – med 11 kilometer sykling. Da jeg skulle dra hjemmefra, fant jeg ut at det var mye lurere å sykle til Ås i finværet enn å ta bilen. I mitt hode var denne «transportløsningen» rene Kinderegget; oppvarmingsgevinst, miljøgevinst – og opplevelsesgevinst;

Østensjøvannet ved Holstad passeres

Veien om Holstad er ikke korteste vei til UMB for meg, men det er veien med færrest bakker. Og å slite i bakker var ikke akkurat poenget før Årungen rundt. For bakker ble det uansett nok av under selve løpet. Først en motbakke rett etter start, så 2-3 kilometer med mye utforbakker langs grusveien øst for Årungen, før vi møtte løpets bratteste og hardeste motbakke idet vi passerte Årungen rostadion. Deretter fulgte noen i hovedsak flate og lettløpte kilometer langs sør- og vestsiden av Årungen – til det gjensto ca 2,5 kilometer. Disse siste kilometerne fordelte seg på en særdeles lang seig motbakke med svak stigning, etterfulgt av kortere, men brattere bakker den siste strekningen mot mål. Jeg fikk «tatt meg ut» – for å si det sånn!

Målområdet, UMB

Men var jeg fornøyd med løpet? Ja, ja – selvfølgelig var jeg det! Jeg kom igjennom, jeg ga det jeg hadde – og jeg ble grundig slått av de to som kom foran meg på resultatlista i klasse 50-59 år – men hva gjør vel det? Vinneren av klassen denne gangen er uansett i «elite-sjiktet» og der har aldri jeg vært. Jeg er bare glad for at jeg i en alder av 51 har beholdt så mye av løpsgleden at jeg fortsatt er med på disse mosjonsløpene, og på den måten får «pushet» mine egne grenser – fysisk, men ikke minst mentalt. Ofte fungere disse løpene som rene egenterapien hva angår positiv tenkning. Det er en kjennsgjerning, i alle fall for meg, at det å tenke positivt er særdeles viktig for å komme (løpende) igjennom et mosjonsløp når det virkelig røyner på.

Det var utrolig godt endelig å komme i mål etter Årungen rundt. Denne gangen var jeg langt fra like uanfektet som i Hvitsten tre dager tidligere. Nå bar det rett ut i horisontalen på gresset, hvor jeg befant meg i flere minutter til pusten endelig hadde roet seg ned og tørsten var i ferd med å ta overhånd.

Fine omgivelser ved målområdet

Etter å ha fått gjenopprettet væskebalansen (saft) og kaloribalansen (vaffel, banan og sportsbar), fulgte dagens «premie» til meg selv: En god omvei hjem på sykkel, 22 nye kilometer – om Myrvoll, Bjastad, Kråkstad, Ski og Hebekkskogen. Nå er det mulig at jeg ikke høres riktig vel bevart ut, men det var faktisk slik det opplevdes. For nå dreide det seg om en særdeles rolig sykkeltur – med vekt på tur. Ikke trening altså, men tur. Det gjorde godt for beina også; jeg tror faktisk at jeg på denne måten syklet vekk litt av stølheten fra løpet.

På hjemturen tok jeg meg også tid til å ta noen bilder;

Jordbrukslandskap i Ås

Gravhaug-felt vest for Kråkstad kirke

Et gammelt hus langs veien mellom Kråkstad og Ski

Endelig – inn i skogen ved Hebekk

To-tre kilometer stisykling til slutt – og så var jeg omsider hjemme. Etter å ha prøvd ut konseptet sykkeltur med innlagt mosjonsløp. Anbefales! 🙂

Read Full Post »

Mosjonsløp-sesongen er i gang!

Etter vel et halvt år uten mosjonsløp og sykkelritt, er endelig konkurranse-sesongen i gang igjen. For min del startet den sist onsdag med årets første løp i Follotrimmen – denne løpskarusellen som jeg har deltatt i siden 90-tallet (riktignok ikke hvert eneste år). Follotrimmen består av åtte løp, alle på forskjellige steder fordelt på kommunene Ski, Ås, Frogn, Oppegård og Vestby. Noe av det fine med Follotrimmen er nettopp at man blir kjent med fine tur- og treningstraseer rundt omkring i Follo. Samtlige løp er tilrettelagt for både løpere og trimmere, dvs at man kan velge om man vil løpe på tid eller gå eller løpe uten tidtaking. Oversikt over alle løpene finnes på baksiden av startnummeret – praktisk;

For de fleste løpene er en stor del av traseen lagt i terreng. Sånn sett er det første løpet, med start og mål i Ski Idrettspark, et unntak. Her er det kun noen hundre meter mot slutten av løpet som går på skogssti, mens man ellers løper på asfalt. Det er heller ikke dette løpet som gir den største naturopplevelsen, men som sesongens første løp (som dette er for mange), er det uansett fint. Relativt kort distanse (5,5 km) og rimelig lettløpt. På onsdag var det en del vind, og selv syntes jeg det gikk fryktelig tungt på strekningene med motvind. Men det fine med å løpe en runde når det blåser er at mot- og medvind til syvende og sist blir rimelig likt fordelt.

Follotrim-løpet på onsdag ble en fin opptakt til gårsdagens Sentrumsløp. Å få med seg dette løpet i Oslos gater i slutten av april, gir en god følelse av å «være i gang». Jeg dro inn til Oslo ganske tidlig i går formiddag, og da jeg nærmet meg startområdet ved Universitetsplassen, hørte jeg speaker rope at det var klart for start i klasse 3-5 år! Selve Sentrumsløpet hadde start kl. 15, men barneløpene går tidligere på formiddagen. Jeg ble stående å se på dette første av barneløpene – og her var det ingenting å si på innsatsen;

Byen bar også ellers preg av løpsfesten;

Før starten på den store massemønstringen som Sentrumsløpet er, gikk Sentrumssprinten av stabelen. Jeg vet ikke nøyaktig hvor langt dette løpet er, men det er en sprint på noen hundre meter fra bakken nedenfor Slottet til Egertorvet. De som deltar her er alle aktive friidrettsutøvere. Og her går det fort;

Og så; klokka tre sto jeg selv på startstreken i Karl Johansgate. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange Sentrumsløp jeg har løpt – mest fordi de har vært spredd over så mange år, fra siste halvdel av 80-tallet til i dag. Jeg har ikke løpt hvert år; i perioden med små barn på 90-tallet deltok jeg ikke i det hele tatt. Men de siste årene har det blitt noen starter, og i fjor løp jeg mitt nest beste Sentrumsløp noensinne. I gårsdagens løp greide jeg ikke helt å matche tiden fra i fjor, men 24 sekunder bak fjorårstiden er ikke noe å snakke om, så jeg er kjempefornøyd. Og selv om jeg ikke skal si at tiden ikke har noen betydning – for det har den jo gjerne for oss løpere (sånn er det bare) – så er det i alle fall andre ting som er mye viktigere. Selv setter jeg for det første utrolig stor pris på å være en del av fellesskapet som «løperfamilien» er. Det er så mange hyggelige folk som løper – og etterhvert blir man jo kjent med flere av dem. Dermed blir det sosiale aspektet en viktig del av det hele. Og i tillegg er det flott å ha noen løp – korte og lange – som motivasjonsfaktor gjennom året. Når et løp er fullført, og endorfinene raser gjennom kroppen – da er man evig takknemlig for å ha holdt treningen såpass ved like at man faktisk er i stand til å gjennomføre slike «kraftprøver» iblant.

Sentrumsløpet er 10 km langt. Det er litt tungt i starten, da bakken opp forbi Slottet skal forseres, og det fortsetter med mer oppover enn nedover til man når Frognerparken. Så løpes det gjennom Frognerparken, før det endelig går nedover igjen mot byen. Folkelivet er en viktig del av det hele, og i finværet i går var det mye liv langs løypa. Med 10.000 løpere ble det iblant litt kø, og jeg opplevde å måtte løpe ganske mye sikk-sakk, men det hører jo med i slike store løp. Og så var det en ting jeg var veldig glad for i går, og det var at det skyet litt over akkurat den tiden løpet varte. Dermed var løpstemperaturen helt ypperlig. Og etter fullført løp kom sola fram igjen!

Vel blåst – og etter løpet fulgte en tur på byen med gode løpevenner i Skimilajoggen. Hvilken fantastisk dag! Og ettersom jeg hadde litt tid å slå ihjel i Oslo før løpet, vil det komme ytterligere ett blogginnlegg fra denne dagen – men da fra en rusletur med særdeles lav puls.

Read Full Post »

Litt konkurranse-mimring…

Jeg har syslet med tanken om kanskje å løpe ett løp til i år – helt til jeg for et par dager siden atter en gang måtte avbryte en løpeøkt. Igjen sa kneet klart ifra at det ikke tåler mer løpsbelastning nå. En smule irriterende, men jeg vet jo godt at det som må til er en løpepause på en uke – eller tre eller fem… Det vil i praksis si å erstatte løping med stavgang, svømming, fotturer og kanskje en sykkeltur om været holder seg mildt. Og det er jo ikke det verste som kan skje, så ingen grunn til å «deppe»! Kanskje kan jeg til og med få satt av litt tid til styrketrening – som jeg med skam å melde synes er forferdelig kjedelig. Der har jeg et formidabelt forbedringspotensial på gjennomføringsfronten!

Når jeg nå kan slå fast at mosjonsløp- og rittsesongen 2012 for min del er avsluttet, er det i alle fall en hyggelig øvelse å foreta en aldri så liten oppsummering. Elleve mosjonsløp og to sykkelritt har det blitt denne sesongen. Når det gjelder mosjonsløp, har jeg knapt fullført så mange i løpet av ett år tidligere. I tillegg til Oslo maraton har jeg løpt Sentrumsløpet, seks Follotrim-løp, Unions(halv)marathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt.

Men det er når jeg teller løp på minimum 20 kilometer, at den store oppturen kommer. Dem har det blitt hele fire av – dvs like mange i mitt 51. år som til sammen i de foregående 50. Så langt tilbake som i 1987 løp jeg Drammen halvmaraton og Nordmarkstravern (30 km), i 2004 løp jeg Oslo halvmaraton og i 2011 løp jeg Lørenskog halvmaraton. Sistnevnte løp, i oktober i fjor, ble på en måte «startskuddet» for en mer offensiv holdning til lange løp. Det var da jeg skjønte at ja, jeg er fortsatt i stand til å løpe lengre distanser, også i mosjonsløp.

Denne bloggen starter med et innlegg om mitt Oslo maraton-løp, og her følger en liten omtale av de tre andre «lange» løpene; Unionsmarathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt. Disse tre løpene har det til felles at de var nye for meg, de fant sted i Østfold og de var svært godt arrangert. I tillegg var de alle skogsløp, noe som innebar at jeg etter hver målgang satt igjen med en naturopplevelse i tillegg til en løpsopplevelse. Og hva er vel bedre enn det?

Årets Unionsmarathon ble arrangert 7. juli. Som navnet tilsier sto maraton på programmet, men også halvmaraton, mil-løp og barneløp. Selv løp jeg halvmaraton, som var lagt slik at den fulgte siste halvdel av maratonløypa, med målgang på idylliske Kurøen i Rømskog.

Bak skiltet skimtes grusveien vi løp langs. En liten kilometer igjen til mål her!

Som navnet på løpet også tilsier, er dette et norsk-svensk arrangement. For halvmaraton sin del innebar det at vi ble fraktet i buss fra Kurøen til startstedet for løpet et godt stykke inn i Östervallskog i Sverige. Da starten gikk, var det dermed bare en ting å gjøre; å løpe tilbake til Rømskog og Norge. Gjennom store og til dels øde skogområder, ispedd en og annen liten grend med typiske rødmalte «stugor» på svensk side. Dette var et fantastisk morsomt løp, som fulgte grusveier hele veien, med unntak av noen få hundre meter med gress og sti før målgang. Men noen flat halvmaraton var det ikke! Bakkene var mange, og noen var lange, så her måtte det kjempes fra start til mål. For egen del hadde jeg en god dag, fant «flyten» i løpet og unngikk å «sprekke». Klasseseier ble det også, men det sier i grunnen ikke så mye, ettersom jeg var eneste dame i klasse D50-54:) Uansett er det alltid moro å få klassevinnerpremie!

Den 9. september var det klart for neste halvmaraton – denne gang et skikkelig terrengløp! Fjellaløpet finner sted i Trømborgfjella, med start fra Dynjan i Eidsberg kommune. I tillegg til halvmaraton, inneholder arrangementet også 10 km, 5 km og barneløp.

Landlinge omgivelser ved Dynjan. Trømborgfjellas dype skoger brer seg utover bak fotografens rygg.

Om jeg hadde kjempet og slitt i Östervallskog/Rømskog, var det ingenting mot denne kraftprøven! Fjellaløpet inneholder noen få korte strekk på grusvei, men stort sett går det på sti. Her var det også et stort innslag av fuktige, dels myrlendte partier. Det gikk greit de første 10-12 kilometerne, men mellom 13 og 14 kilometer greide jeg å snuble og flate helt ut i myra – ikke en, men to ganger! Etter det gikk det tyngre, og de siste 4-5 kilometerne (det er her de fleste bakkene er konsentrert) var jeg aldeles «tom». Men desto større var gleden over å ha fullført da jeg omsider kom i mål. Dessuten er Trømborgfjella et fantastisk flott tur- og naturområde, og et par ganger underveis holdt jeg på å løpe feil, rett og slett fordi jeg tidvis var mer opptatt av omgivelsene enn det faktum at jeg deltok i et løp:) For øvrig var jeg igjen eneste dame i klasse D50-54, og i tillegg eldste kvinnelige deltaker!

To uker etter Fjellaløpet fulgte Oslo Maraton og tre uker etter det igjen, den 14. oktober; Fredrikstadmarka Rundt.

Dette løpet gjennom det populære turområdet Fredrikstadmarka er 20 km langt, altså noe kortere enn halvmaraton. Mot slutten av løpet, da det røynet på med krefter, var det faktisk godt å kunne psyke seg opp med at «dette løpet er bare 20 km». Men løpet var krevende nok, selv på en god dag som dette måtte sies å være for min del. Løypa likte jeg veldig godt; ganske lettløpte stier den første mila, deretter noen kilometer med mer bakker og tyngre terreng, før den fra 14 kilometer til mål fulgte en gruset turvei. Hele fem damer i klassen denne gangen, og av dem ble jeg nr. 2. Moro!

Og tidene? 1.56.47 på Unions(halv)marathon, 2.22.44 i Fjellaløpet og 1.53.58 på Fredrikstadmarka Rundt. Hvis jeg skal ha ett halvmaraton-mål for 2013, må det være å fullføre Fjellaløpet med litt mer å gå på av krefter på de siste kilometerne enn hva tilfellet var i år. Når det er sagt, frister alle disse tre løpene til gjentatt deltakelse!

Sykkelritt får jeg vie mer blogg-oppmerksomhet når sesongen starter opp igjen. Jeg vil bare kort nevne at de to rittene jeg deltok i denne sommeren; Hennesrittet i Sarpsborg i juni og Grenserittet i Strömstad/Halden i august – begge er strålende sykkelritt! Hennesrittet (72 km) deltok jeg i for første gang – men neppe siste, mens årets deltakelse i Grenserittet (80 km) var min tredje.

Det er deilig å ha følelsen av å være i siget. Nå gleder jeg meg bare til terminlista for 2013 kommer!

Read Full Post »