Unions(halv)marathon 2014 – fullført!

Å legge ut egen pep-talk på blogg, slik jeg gjorde i går, er nok en smule spesielt. Samtidig var det kanskje det som måtte til for at jeg ikke skulle sjekke yr.no i dag morges og konkludere med at «en sykkeltur til en strand nær meg» ville være den beste måten å bruke dagen på. I stedet ble det biltur til Rømskog, for deltakelse i mitt andre Unionsmarathon – dvs. halvmaraton for min del. Da jeg hadde deltatt der i 2012, satt jeg igjen med en opplevelse av et fantastisk fint løpsarrangement, som jeg gjerne ville tilbake til. I dag ble altså det ønsket realisert. Og jeg må bare si det igjen; hvilket fantastiske arrangement! Og hvilken fantastiske løpstrasé! – om enn den er aldri så tung.

Været viste seg fra sin beste side da jeg ankom Kurøen i Rømskog i dag morges; strålende sol og 24-25 grader (jeg ser ikke bort fra at det ble enda varmere etterhvert, det kjentes nesten slik ut). Bildet nedenfor hviser en del av gress- og stistrekningen som utgjør de siste 800 meterne av løpet. Da jeg tok bildet, lurte jeg på hvor sliten jeg ville være når jeg skulle komme løpende her noen timer senere. Svaret er; veldig sliten – det kan jeg røpe først som sist.

For dem som løper full maratondistanse i Unionsmarathon, er både start og mål ved Kurøen. Halvmaraton-løperne derimot, blir fraktet med buss inn til Sandvika i Östervallskog i Sverige, for så å løpe siste halvdel av maraton-runden tilbake til Kurøen. Bussene med løpere ankom i dag Sandvika nesten en time før vi skulle starte, men det kunne vi godt tåle. Noen hundre meter fra startstedet er det en idyllisk liten badestrand ved en innsjø, hvor det var helt greit å sitte og slå av en prat med andre løpere i finværet.

Etterhvert begynte jeg å varme forsiktig opp. Og da fikk jeg en aldri så liten naturopplevelse. Jeg fikk plutselig se en ganske stor og usedvanlig vakker sommerfugl sitte foran meg på grusveien. Den hadde brunsvarte vinger med flere hvite flekker på rekke og rad, mens det ut mot kanten av vingene var noen mindre, men tydelige og lysende oransje tegninger. Jeg stoppet opp, og fikk betraktet sommerfuglen en god stund. Den beveget seg litt rundt, men det dreide seg bare om å fly en halv meter eller så, før den satte seg på grusveien igjen. Jeg fikk også et glimt av vingenes underside, og det slo meg at sommerfuglen også der var prydet med svært vakre tegninger. Fasit etter at jeg kom hjem og tok en nettsjekk; ospesommerfugl (se linken til Wikipedia for bilde).

Og så, kort om løpet: Det aller beste med dette løpet (i tillegg til det prikkfrie arrangementet) er omgivelsene. På svensk side, hvor man oppholder seg nesten halve distansen, løper man fra den ene landsbygd-idyllen til den andre; forbi små røde «stugor» og engområder som veksler med skog langsmed grusveiene. På norsk side er det lenge et mer ensidig skogpreg – og ekstremt mange, lange og harde motbakker. Men etterhvert må det jo nødvendigvis gå nedover igjen. Når utforbakkene er forsert – og det er igjen ca. tre kilometer av løpet, får man Rømsjøen på venstre side. Vakkert!

Hele halvmaraton-distansen løpes på grusveier av ulik standard – med unntak av de siste 800 meterne, jf. bilde og tekst over. I utgangspunktet er grusveier mer behagelig for beina enn asfalt – men når det er sagt tror jeg at jeg i dag har satt personlig rekord i vannblemmer på tær! Bare to riktignok – men de blemmene er store! Ellers er jeg bare utrolig glad for at jeg kom meg rimelig greit gjennom løpet – på tross av den sterke varmen. Under siste del av løpet var det heldigvis en og annen sky foran sola til tider, og det var også tidvis en svak bris som hindret at varmen ble for sjenerende. Men det som virkelig var «redningen», var alle drikkestasjonene! En drikkestasjon hver fjerde kilometer – med servering av sportsdrikk, vann, cola, bananer og peanøtter (for å motvirke salt-tapet). Og det ble delt ut våte svamper – det var luksus, det!

I dagens løp brukte jeg 11 1/2 minutt lenger tid enn i 2012, men forholdene tatt i betraktning (vi «slapp» stekende sol i 2012) er jeg kjempefornøyd! Etter løpet var det bare å nyte Kurøen i fulle drag – for dette er virkelig en perle av et sted! Så jeg roet litt ned der etter målgang, tok et kjapt bad i Rømsjøen (i likhet med flere andre løpere) og så på maratonløperne etterhvert som også de kom til mål (de startet en time før oss halvmaraton-løpere). Ære være dem! Selv hadde jeg mer enn nok med halve distansen i dagens sommerhete – og med dagens treningsgrunnlag.

En maraton-løper tilbakelegger de siste meterne fram til målstreken

Det aldri hvilende sekretariatet – merk de spesielle «unions-vestene»

Folk hygger seg – med mulighet for å kjøpe blant annet rømmegrøt, vafler og kaffe i bygningen bak

Start helmaraton, ja. Står jeg der noen gang, tro?

Selv medaljene er fine på Unionsmarathon (lenke til løpets hjemmeside) – her avbildet sammen med nyanskaffet sommerlektyre 🙂

Medaljen deles ut til alle deltakere. I tillegg fikk jeg t-skjorte, som klassevinner. Det gjorde jeg også i 2012. Den gang var jeg alene i min klasse, i dag var vi to. Plass til flere, med andre ord 🙂

 

Read Full Post »

Motivasjonsøvelse

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

Read Full Post »

Frankfurt Marathon – det ble med drømmen…

Akkurat nå løper tusenvis av føtter taktfast gjennom Frankfurts gater. To av dem skulle vært mine – men slik gikk det ikke. Etter noen dager med suksessiv gjennomgang av ulike former for forkjølelsesubehag – sår hals, tett nese, hodepine – kulminerte det hele på fredag da jeg måtte forlate jobben tidlig, reise hjem og komme meg under dyna – sannsynligvis med en svak dose feber i kroppen. Først da kapitulerte jeg og innså at «nei, det blir ikke noen Frankfurt-maraton på meg». På den ene side en erkjennelse som satt langt inne, på den annen side en avgjørelse som ikke var så vanskelig å ta på en kveld da bare det å pakke for to små reisedøgn sto for meg som en aldeles uoverkommelig oppgave.

Så hva gjør man en sådan helg når årets store mål (på løpsfronten i alle fall) går fløyten? Jo, da forteller man selvfølgelig seg selv at dette er ikke verdens undergang, og at det kan skje langt verre ting i livet enn å måtte stå over et maratonløp. Samtidig er det ikke til å komme fra at man depper bittelitegrann – særlig klokka 10.30 i dag da starten gikk – og at man føler behov for aldri så lite «selvterapi». Som kommer til uttrykk blant annet ved å skrive dette blogginnlegget. Og som i går kom til uttrykk ved å skrive følgende Twitter-novelle (i konkurransen #nynov som jeg tidligere har skrevet blogginnlegg om på smeltedigel.wordpress.com):

Alle laupeturane, gleda over å vere frisk og sterk. Maratonhelga kom feberen. Og minnet om kjensla av fridom i springande føter.

Og som om ikke det er nok, kan man jo også mimre litt fra løp gjennomført tidligere i år – som fem løp i fantastisk trivelige Follotrimmen, et brukbart gjennomført Sentrumsløp, en noe tyngre Blomstermil i flotte omgivelser i Drøbak, min debut i Årungen Rundt, den store kraftprøven Fjellaløpet i naturskjønne Trømborgfjella – og sist, men ikke minst; halvmaraton i Oslo 21. september i år.

Halvmaraton-løpet i Oslo gav meg absolutt en «karamell å suge på» som det heter. Og selv om karamellen er rimelig ferdigsugd nå fem uker etter, lot den seg likevel ta fram igjen denne helgen som en god «trøstekaramell». Gleden over igjen å ha greid å løpe under 1.50 på halvmaraton, med 6 sekunders margin (1.49.54) – noe som krevde at jeg måtte dypt ned i kjelleren den siste kilometeren før mål – den gleden var stor og den satt lenge i. Og kan altså fortsatt dveles ved på en dag som dette, da jeg aller helst skulle ha tråkket asfalten 42 kilometer gjennom Frankfurts gater.

Men viktigere enn å se tilbake, er det å se framover. Jeg vet at det kommer nye løp, og før eller siden sannsynligvis et maratonløp. Men det jeg – her fra godstolen hjemme i stua – ser aller mest fram til, det er å komme meg ut på treningstur igjen. For det er med løping som med mye annet i livet; selv om målet er viktig, er veien til målet vel så viktig. Så akkurat nå gleder jeg meg aller mest over at formen er stigende og at jeg i løpet av et par dager igjen kan snøre på meg joggeskoa. For det er nok en fordel med sko, årstiden tatt i betraktning – selv om jeg i går også skrev en Twitter-novelle mer i barfotløpingens (eller barfotgåingens) ånd. Den sier også litt om dragningen mot naturen (uten den hadde jeg kanskje ikke vært noen løper overhode) – og jeg velger å la den avrunde dette blogginnlegget om løpet som ikke ble noe av;

Med lette steg gjekk ho berrføtt gjennom skogen. Kvar stein og rot eit kjærteikn. Ein frisk ange etter regnvêret. Ho var heime no.

Read Full Post »

Litt konkurranse-mimring…

Jeg har syslet med tanken om kanskje å løpe ett løp til i år – helt til jeg for et par dager siden atter en gang måtte avbryte en løpeøkt. Igjen sa kneet klart ifra at det ikke tåler mer løpsbelastning nå. En smule irriterende, men jeg vet jo godt at det som må til er en løpepause på en uke – eller tre eller fem… Det vil i praksis si å erstatte løping med stavgang, svømming, fotturer og kanskje en sykkeltur om været holder seg mildt. Og det er jo ikke det verste som kan skje, så ingen grunn til å «deppe»! Kanskje kan jeg til og med få satt av litt tid til styrketrening – som jeg med skam å melde synes er forferdelig kjedelig. Der har jeg et formidabelt forbedringspotensial på gjennomføringsfronten!

Når jeg nå kan slå fast at mosjonsløp- og rittsesongen 2012 for min del er avsluttet, er det i alle fall en hyggelig øvelse å foreta en aldri så liten oppsummering. Elleve mosjonsløp og to sykkelritt har det blitt denne sesongen. Når det gjelder mosjonsløp, har jeg knapt fullført så mange i løpet av ett år tidligere. I tillegg til Oslo maraton har jeg løpt Sentrumsløpet, seks Follotrim-løp, Unions(halv)marathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt.

Men det er når jeg teller løp på minimum 20 kilometer, at den store oppturen kommer. Dem har det blitt hele fire av – dvs like mange i mitt 51. år som til sammen i de foregående 50. Så langt tilbake som i 1987 løp jeg Drammen halvmaraton og Nordmarkstravern (30 km), i 2004 løp jeg Oslo halvmaraton og i 2011 løp jeg Lørenskog halvmaraton. Sistnevnte løp, i oktober i fjor, ble på en måte «startskuddet» for en mer offensiv holdning til lange løp. Det var da jeg skjønte at ja, jeg er fortsatt i stand til å løpe lengre distanser, også i mosjonsløp.

Denne bloggen starter med et innlegg om mitt Oslo maraton-løp, og her følger en liten omtale av de tre andre «lange» løpene; Unionsmarathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt. Disse tre løpene har det til felles at de var nye for meg, de fant sted i Østfold og de var svært godt arrangert. I tillegg var de alle skogsløp, noe som innebar at jeg etter hver målgang satt igjen med en naturopplevelse i tillegg til en løpsopplevelse. Og hva er vel bedre enn det?

Årets Unionsmarathon ble arrangert 7. juli. Som navnet tilsier sto maraton på programmet, men også halvmaraton, mil-løp og barneløp. Selv løp jeg halvmaraton, som var lagt slik at den fulgte siste halvdel av maratonløypa, med målgang på idylliske Kurøen i Rømskog.

Bak skiltet skimtes grusveien vi løp langs. En liten kilometer igjen til mål her!

Som navnet på løpet også tilsier, er dette et norsk-svensk arrangement. For halvmaraton sin del innebar det at vi ble fraktet i buss fra Kurøen til startstedet for løpet et godt stykke inn i Östervallskog i Sverige. Da starten gikk, var det dermed bare en ting å gjøre; å løpe tilbake til Rømskog og Norge. Gjennom store og til dels øde skogområder, ispedd en og annen liten grend med typiske rødmalte «stugor» på svensk side. Dette var et fantastisk morsomt løp, som fulgte grusveier hele veien, med unntak av noen få hundre meter med gress og sti før målgang. Men noen flat halvmaraton var det ikke! Bakkene var mange, og noen var lange, så her måtte det kjempes fra start til mål. For egen del hadde jeg en god dag, fant «flyten» i løpet og unngikk å «sprekke». Klasseseier ble det også, men det sier i grunnen ikke så mye, ettersom jeg var eneste dame i klasse D50-54:) Uansett er det alltid moro å få klassevinnerpremie!

Den 9. september var det klart for neste halvmaraton – denne gang et skikkelig terrengløp! Fjellaløpet finner sted i Trømborgfjella, med start fra Dynjan i Eidsberg kommune. I tillegg til halvmaraton, inneholder arrangementet også 10 km, 5 km og barneløp.

Landlinge omgivelser ved Dynjan. Trømborgfjellas dype skoger brer seg utover bak fotografens rygg.

Om jeg hadde kjempet og slitt i Östervallskog/Rømskog, var det ingenting mot denne kraftprøven! Fjellaløpet inneholder noen få korte strekk på grusvei, men stort sett går det på sti. Her var det også et stort innslag av fuktige, dels myrlendte partier. Det gikk greit de første 10-12 kilometerne, men mellom 13 og 14 kilometer greide jeg å snuble og flate helt ut i myra – ikke en, men to ganger! Etter det gikk det tyngre, og de siste 4-5 kilometerne (det er her de fleste bakkene er konsentrert) var jeg aldeles «tom». Men desto større var gleden over å ha fullført da jeg omsider kom i mål. Dessuten er Trømborgfjella et fantastisk flott tur- og naturområde, og et par ganger underveis holdt jeg på å løpe feil, rett og slett fordi jeg tidvis var mer opptatt av omgivelsene enn det faktum at jeg deltok i et løp:) For øvrig var jeg igjen eneste dame i klasse D50-54, og i tillegg eldste kvinnelige deltaker!

To uker etter Fjellaløpet fulgte Oslo Maraton og tre uker etter det igjen, den 14. oktober; Fredrikstadmarka Rundt.

Dette løpet gjennom det populære turområdet Fredrikstadmarka er 20 km langt, altså noe kortere enn halvmaraton. Mot slutten av løpet, da det røynet på med krefter, var det faktisk godt å kunne psyke seg opp med at «dette løpet er bare 20 km». Men løpet var krevende nok, selv på en god dag som dette måtte sies å være for min del. Løypa likte jeg veldig godt; ganske lettløpte stier den første mila, deretter noen kilometer med mer bakker og tyngre terreng, før den fra 14 kilometer til mål fulgte en gruset turvei. Hele fem damer i klassen denne gangen, og av dem ble jeg nr. 2. Moro!

Og tidene? 1.56.47 på Unions(halv)marathon, 2.22.44 i Fjellaløpet og 1.53.58 på Fredrikstadmarka Rundt. Hvis jeg skal ha ett halvmaraton-mål for 2013, må det være å fullføre Fjellaløpet med litt mer å gå på av krefter på de siste kilometerne enn hva tilfellet var i år. Når det er sagt, frister alle disse tre løpene til gjentatt deltakelse!

Sykkelritt får jeg vie mer blogg-oppmerksomhet når sesongen starter opp igjen. Jeg vil bare kort nevne at de to rittene jeg deltok i denne sommeren; Hennesrittet i Sarpsborg i juni og Grenserittet i Strömstad/Halden i august – begge er strålende sykkelritt! Hennesrittet (72 km) deltok jeg i for første gang – men neppe siste, mens årets deltakelse i Grenserittet (80 km) var min tredje.

Det er deilig å ha følelsen av å være i siget. Nå gleder jeg meg bare til terminlista for 2013 kommer!

Read Full Post »