Motivasjonsøvelse

Fra dagens møte mellom Terapeuten og Vegreren. Terapeuten vet at hun alltid må på banen på dager som dette. Det er derfor hun som starter samtalen:

T: I morgen er det 5. juli!

V: Ja, det vet jeg.

T: Det er ingen hvilken som helst dag. I vinter så du fram til å løpe din neste hele maraton på denne dagen.

V: Det målet er justert for lengst.

T: Joda. Men en halvmaraton er heller ikke noe dårlig mål.

V: Jeg vet ikke om jeg skal løpe.

T: Vet du ikke om du skal løpe? Dette har du jo sett fram til lenge?

V: Jeg har ikke trent nok.

T: Det tror du aldri at du har før et løp. En halvmaraton greier du vel alltids.

V: «… greier du vel alltids»? Det er langt å løpe halvmaraton. Du er vel klar over det?

T: Jada. Det er akkurat halvparten så langt som du opprinnelig hadde tenkt å løpe. Dessuten sitter du jo til stadighet og surfer på nettet og drømmer om å delta på virkelige styrkeprøver – som Rallarvegsløpet og Ultrabirken og Hornindal Rundt, for å nevne noen. Det er lett å drømme når man sitter i sofaen med Ipad’en i fanget. En halvmaraton er i det minste et sted å begynne.

V: Ikke glem at jeg har vært skadet! Først fettputa i helen, så akillesen. Det ble ikke mye effektiv løpetrening da, akkurat.

T: Men du har jo syklet, i stedet for å løpe. Du har jo ikke sluppet formen helt ned heller.

V: Men tenk om akilles-plagene dukker opp igjen?

T: Det var jo derfor du løp i går morges, jo. For å teste akillesen. Og det gikk bra, gjorde det ikke? Dessuten; det er jo bare å prøve. Blir det vondt, får du heller bryte.

V: Men jeg er støl.

T: Støl?

V: Ja, det strekker bak i lårene når jeg bøyer meg framover.

T: Haha! Du er jo ikke støl da, vet du. Du er bare stiv. Det har du alltid vært. Moren din på 84, hun kan bøye seg framover med strake knær og ta i gulvet. Det har aldri du klart. Stokk stiv er du, rett og slett.

V: Okey, okey. Du behøver ikke å gni det inn.

T: Og forresten; hva skulle du være støl etter? På mandag var du støl, da du ikke greide å løpe opp hele bakken under bakkeintervallene med Skimilajoggen. Men da hadde du flere sykkelmil i beina fra dagen før. Den lille løpeturen i går morges, den ble du ikke støl av. Litt av et påfunn forresten; dra til Moss og løpe før jobb – for å få nye omgivelser å løpe i…

V: Var det rart også, nå da?

T: Neida, neida. Ikke rart akkurat. Bare litt spesielt, kanskje.

V: Dessuten blir det varmt i morgen. Veldig varmt. Det er meldt 25 grader! Jeg liker ikke å løpe i sterk varme. Ikke delta i mosjonsløp under slike forhold i alle fall.

T: Det meste av løpet går gjennom skogen, og der er det skygge. Det går sikkert bra. Dessuten har du sikkert godt av det. Av å bli litt herdet, mener jeg. Varme-herdet.

V: (sukk…)

T: Og du – tenk på én ting. Tenk på den følelsen du pleier å få et par minutter før løpet starter. Når du står i startfeltet og ser deg rundt. Når oppvarmingen er unnagjort. Når du vet at du har fått i deg det du skal av mat og drikke. Når det ikke er tid til å fly på do flere ganger. Der og da – like før løpet; det er et godt øyeblikk, er det ikke?

V: Jo, det er et godt øyeblikk. Da er det bare fokus som gjelder. Fokus!

T: Du pleier å smile da. Helt fram til starten går, faktisk.

V: Hmm…

T: Dette greier du! Senk skuldrene nå. Skriv et blogginnlegg!

V: Hehe… Foreskriver terapeuten et blogginnlegg?

T: Ja, skriv deg igjennom det! Og helt til slutt – husk dette: Det er i morgen Unionsmarathon avvikles. Deretter er det et helt år til neste gang!

Fra Vansjøstien, Moss, om morgenen 3. juli 2014;

Read Full Post »