Fantastiske Skiptvet-rittet!

Det var med mye «nerver» jeg satte meg i bilen i ti-tiden i dag for å kjøre til Skiptvet. Formålet med turen var deltakelse i Skiptvet-rittet, et 56 km langt tur-ritt på sti, grusvei og asfalt. Nervene skyldtes dels at jeg var tvil om eget treningsgrunnlag var godt nok (det tviler jeg alltid på før løp eller ritt, så det var forsåvidt ikke noe nytt). I tillegg kom det faktum at det er nesten to år siden sist jeg deltok i et sykkelritt (Grenserittet 2012), noe som gjorde meg mer usikker enn jeg ville ha vært med hyppigere ritt-frekvens. Men dog; usikkerheten var ikke like stor som ved starten av mitt første Skiptvet-ritt i 2009 – for øvrig første gang rittet ble arrangert. Det var mitt aller første sykkelritt noensinne (hvis jeg ser bort fra et landeveisritt jeg syklet som 16-17 åring). Da jeg den gang sto på startstreken, dunket hjertet hardere enn jeg kan huske det har gjort hverken før eller siden. Jeg var 47 år og skulle «debutere» i sykkelritt, og jeg husker at jeg tenkte «Hva i all verden gjør jeg her?» Men rittet ga mersmak, og siden har det blitt 1-3 ritt i året, med unntak av i fjor.

Min «kjære» Marin Nail Trail 2008-modell har vært fast følgesvenn i alle mine ritt

Når det gjelder Skiptvet-rittet, har min deltakelse begrenset seg til 2009, 2010 og altså nå i 2014. Etter dagens ritt kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg lot det gå tre år uten deltakelse. For dette er et fantastisk fint ritt! En god blanding mellom sti, grus og asfalt, og med passe krevende terrengpartier (for meg – dvs. stort sett lite krevende). Og distansen 56 km er veldig fin; en god opptakt til lengre ritt senere i sesongen. Dette er også et ritt som har vokst svært mye siden starten, og som i år samlet nærmere 600 deltakere. Flest menn; slik er det jo gjerne i sykkelritt.

Heldigvis hadde nervene forduftet da starten gikk, og jeg koste meg storlig gjennom hele dagens ritt. Det er en ekstremt god følelse når ting fungerer under et sykkelritt – når man føler at man er ett med sykkelen – at giringen «sitter» – at bakkene går greit – at man har noe å «dra på med» på de flatere veistrekningene. Jeg syklet i perioder sammen med ei ung jente, vi vekslet på å «dra» hverandre – og vi fikk pratet litt sammen nå og da. Dermed ble det en hyggelig opplevelse sosialt også.

Det er også utrolig godt å komme i mål uten å ha hatt uhell av noe slag, hverken velt eller punkteringer. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg følte en barnlig glede over å bli nr. 2 i klasse 50-54 år (kun fire deltakere i denne klassen, det må sies). Ettersom de tre første i klassen ble premiert, tilfalt det meg en flott sykkelpumpe med trykkmåler! Det har ikke jeg fra før, så den ble jeg kjempeglad for.

Som nevnt var det flest mannlige deltakere i dagens ritt. Selv vil jeg varmt anbefale denne type ritt også for damer. For dette er kjempegøy – rett og slett! En «basill» det er lett å bli bitt av 🙂

Folk følger med på premieutdelingen, i hustrig bygevær

De aller beste damene (eliten) mottar sine premier

La oss håpe at Røde Kors hadde en rolig dag. Og sola – den kom plutselig fram 🙂

Jeg tenker jeg kommer tilbake til Skiptvet og Skiptvet-rittet, jeg. Kanskje allerede neste år?

Read Full Post »

Litt konkurranse-mimring…

Jeg har syslet med tanken om kanskje å løpe ett løp til i år – helt til jeg for et par dager siden atter en gang måtte avbryte en løpeøkt. Igjen sa kneet klart ifra at det ikke tåler mer løpsbelastning nå. En smule irriterende, men jeg vet jo godt at det som må til er en løpepause på en uke – eller tre eller fem… Det vil i praksis si å erstatte løping med stavgang, svømming, fotturer og kanskje en sykkeltur om været holder seg mildt. Og det er jo ikke det verste som kan skje, så ingen grunn til å «deppe»! Kanskje kan jeg til og med få satt av litt tid til styrketrening – som jeg med skam å melde synes er forferdelig kjedelig. Der har jeg et formidabelt forbedringspotensial på gjennomføringsfronten!

Når jeg nå kan slå fast at mosjonsløp- og rittsesongen 2012 for min del er avsluttet, er det i alle fall en hyggelig øvelse å foreta en aldri så liten oppsummering. Elleve mosjonsløp og to sykkelritt har det blitt denne sesongen. Når det gjelder mosjonsløp, har jeg knapt fullført så mange i løpet av ett år tidligere. I tillegg til Oslo maraton har jeg løpt Sentrumsløpet, seks Follotrim-løp, Unions(halv)marathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt.

Men det er når jeg teller løp på minimum 20 kilometer, at den store oppturen kommer. Dem har det blitt hele fire av – dvs like mange i mitt 51. år som til sammen i de foregående 50. Så langt tilbake som i 1987 løp jeg Drammen halvmaraton og Nordmarkstravern (30 km), i 2004 løp jeg Oslo halvmaraton og i 2011 løp jeg Lørenskog halvmaraton. Sistnevnte løp, i oktober i fjor, ble på en måte «startskuddet» for en mer offensiv holdning til lange løp. Det var da jeg skjønte at ja, jeg er fortsatt i stand til å løpe lengre distanser, også i mosjonsløp.

Denne bloggen starter med et innlegg om mitt Oslo maraton-løp, og her følger en liten omtale av de tre andre «lange» løpene; Unionsmarathon, Fjellaløpet og Fredrikstadmarka Rundt. Disse tre løpene har det til felles at de var nye for meg, de fant sted i Østfold og de var svært godt arrangert. I tillegg var de alle skogsløp, noe som innebar at jeg etter hver målgang satt igjen med en naturopplevelse i tillegg til en løpsopplevelse. Og hva er vel bedre enn det?

Årets Unionsmarathon ble arrangert 7. juli. Som navnet tilsier sto maraton på programmet, men også halvmaraton, mil-løp og barneløp. Selv løp jeg halvmaraton, som var lagt slik at den fulgte siste halvdel av maratonløypa, med målgang på idylliske Kurøen i Rømskog.

Bak skiltet skimtes grusveien vi løp langs. En liten kilometer igjen til mål her!

Som navnet på løpet også tilsier, er dette et norsk-svensk arrangement. For halvmaraton sin del innebar det at vi ble fraktet i buss fra Kurøen til startstedet for løpet et godt stykke inn i Östervallskog i Sverige. Da starten gikk, var det dermed bare en ting å gjøre; å løpe tilbake til Rømskog og Norge. Gjennom store og til dels øde skogområder, ispedd en og annen liten grend med typiske rødmalte «stugor» på svensk side. Dette var et fantastisk morsomt løp, som fulgte grusveier hele veien, med unntak av noen få hundre meter med gress og sti før målgang. Men noen flat halvmaraton var det ikke! Bakkene var mange, og noen var lange, så her måtte det kjempes fra start til mål. For egen del hadde jeg en god dag, fant «flyten» i løpet og unngikk å «sprekke». Klasseseier ble det også, men det sier i grunnen ikke så mye, ettersom jeg var eneste dame i klasse D50-54:) Uansett er det alltid moro å få klassevinnerpremie!

Den 9. september var det klart for neste halvmaraton – denne gang et skikkelig terrengløp! Fjellaløpet finner sted i Trømborgfjella, med start fra Dynjan i Eidsberg kommune. I tillegg til halvmaraton, inneholder arrangementet også 10 km, 5 km og barneløp.

Landlinge omgivelser ved Dynjan. Trømborgfjellas dype skoger brer seg utover bak fotografens rygg.

Om jeg hadde kjempet og slitt i Östervallskog/Rømskog, var det ingenting mot denne kraftprøven! Fjellaløpet inneholder noen få korte strekk på grusvei, men stort sett går det på sti. Her var det også et stort innslag av fuktige, dels myrlendte partier. Det gikk greit de første 10-12 kilometerne, men mellom 13 og 14 kilometer greide jeg å snuble og flate helt ut i myra – ikke en, men to ganger! Etter det gikk det tyngre, og de siste 4-5 kilometerne (det er her de fleste bakkene er konsentrert) var jeg aldeles «tom». Men desto større var gleden over å ha fullført da jeg omsider kom i mål. Dessuten er Trømborgfjella et fantastisk flott tur- og naturområde, og et par ganger underveis holdt jeg på å løpe feil, rett og slett fordi jeg tidvis var mer opptatt av omgivelsene enn det faktum at jeg deltok i et løp:) For øvrig var jeg igjen eneste dame i klasse D50-54, og i tillegg eldste kvinnelige deltaker!

To uker etter Fjellaløpet fulgte Oslo Maraton og tre uker etter det igjen, den 14. oktober; Fredrikstadmarka Rundt.

Dette løpet gjennom det populære turområdet Fredrikstadmarka er 20 km langt, altså noe kortere enn halvmaraton. Mot slutten av løpet, da det røynet på med krefter, var det faktisk godt å kunne psyke seg opp med at «dette løpet er bare 20 km». Men løpet var krevende nok, selv på en god dag som dette måtte sies å være for min del. Løypa likte jeg veldig godt; ganske lettløpte stier den første mila, deretter noen kilometer med mer bakker og tyngre terreng, før den fra 14 kilometer til mål fulgte en gruset turvei. Hele fem damer i klassen denne gangen, og av dem ble jeg nr. 2. Moro!

Og tidene? 1.56.47 på Unions(halv)marathon, 2.22.44 i Fjellaløpet og 1.53.58 på Fredrikstadmarka Rundt. Hvis jeg skal ha ett halvmaraton-mål for 2013, må det være å fullføre Fjellaløpet med litt mer å gå på av krefter på de siste kilometerne enn hva tilfellet var i år. Når det er sagt, frister alle disse tre løpene til gjentatt deltakelse!

Sykkelritt får jeg vie mer blogg-oppmerksomhet når sesongen starter opp igjen. Jeg vil bare kort nevne at de to rittene jeg deltok i denne sommeren; Hennesrittet i Sarpsborg i juni og Grenserittet i Strömstad/Halden i august – begge er strålende sykkelritt! Hennesrittet (72 km) deltok jeg i for første gang – men neppe siste, mens årets deltakelse i Grenserittet (80 km) var min tredje.

Det er deilig å ha følelsen av å være i siget. Nå gleder jeg meg bare til terminlista for 2013 kommer!

Read Full Post »