Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘vinter’

Det hender at jobben min bringer meg til Hvaler, slik tilfellet var i dag. Dagens møte ble berammet i januar og ettersom det dreide seg om et møte mot slutten av arbeidsdagen, tenkte jeg allerede da at jeg ville prøve å få lagt inn en liten kystvandring i Ytre Hvaler nasjonalpark og Hvaler prestegårdskog naturresevat før hjemreise. En kystvandring for å «møte våren», tenkte jeg den gang, i januar. Men så har det seg jo slik da, at nå midt i mars ligger polarlufta over landet og det er alt annet enn vårlig. Og tro det eller ei – etter dagens lille ettermiddagstur langs kysten på Kirkøy er jeg veldig glad for akkurat det. For jeg fikk en kystopplevelse som jeg ikke hadde fått om det hadde vært varmere i været. Nå lå fortsatt isen i fjæra, hvor den dannet forskjellige formasjoner og satte et særpreg på kystlandskapet som jeg er lykkelig over å ha fått oppleve. Det var rett og slett inderlig vakkert!

Jeg startet turen fra parkeringsplassen i svingen ved den gamle kirken på Kirkøy, og vandret derfra langs grusveien ned mot Storesand. Veien var i overkant glatt, så løsningen ble å gå i skogkanten.

IMG_6397_dok

Her i skogen var det skyggefullt, men jeg kunne skimte sola mellom trærne der jeg gikk. Da jeg nærmet meg stranda på Storesand, ble skogen stadig mer variert – i alle fall hva trærnes former angikk. I det ytterste beltet med kystskog var «krumme» furuer snarere regelen enn unntaket.

IMG_6400_dok

Og da skogen tok slutt, åpenbarte det seg et fantastisk skue – i sterke og vakre farger; blått fra hav og himmel, hvitt fra snø og is og et spekter av gyllene toner fra steiner og sand – og fra svaberg og vegetasjon etterhvert som jeg beveget meg videre. Og her på stranda var det faktisk litt varme å kjenne fra sola.

IMG_6409_dok

IMG_6411_dok

Fra Storesand gikk turen nordover, i retning Ørekroken;

IMG_6414_dok

Etter å ha fulgt kyststien gjennom skog og forbi noen hytter, åpenbarte det seg nye panoramaer mot sjøen;

IMG_6418_dok

IMG_6420_dok

Isen på sjøen var et skue i seg selv – med strukturer som kveldssola bidro sterkt til å fremheve;

IMG_6425_dok

Etter å ha klatret opp på en ganske stor bergknaus og ned igjen gjennom litt ulendt skog på baksiden, kom jeg ned til stranda på Ørekroken akkurat i det sola forsvant ned bak horisonten. Rundt meg var det helt stille, ikke en lyd, ikke et vindpust. Stille, kaldt og vakkert.

IMG_6434_dok

IMG_6442_dok

Fra Ørekroken er det kort vei ut til riksveien, som jeg valgte å følge tilbake til parkeringsplassen. Da jeg kom ut på veien, regnet jeg med at naturopplevelsene var slutt for i dag – men, nei. Det første jeg så da jeg kastet et blikk over til den andre siden av veien, var tre rådyr som beitet på et jorde. Jeg sto og betraktet dem en stund, til de brått løftet hodet og fant det for godt å springe – lett og grasiøst – inn i bjørkeskogen bakenfor. På vei til parkeringsplassen så jeg ytterligere to rådyr, riktignok på litt lengre avstand.

Kort oppsummert; en nydelig tur en torsdags ettermiddag i mars. Ren bonus!

Det blir ingen nærbilder av rådyr med mitt fotoutstyr, men dog...

Det blir ingen nærbilder av rådyr med mitt fotoutstyr, men dog…

Reklamer

Read Full Post »

Jeg har vært i Gaupesteinmarka mange ganger før, men aldri i Gaupesteinmarka naturreservat. Det har sin naturlige forklaring, ettersom Gaupesteinmarka naturreservat er helt nyopprettet – vedtatt vernet 25. januar 2013, det vil si for to dager siden. For meg var dette en ekstra motivasjon for å legge dagens tur nettopp hit. Jeg har et spesielt forhold til dette området. Det var her jeg gikk mine første «lengre» turer på ski, helt tilbake på 60-tallet. Fram til 1970 bodde jeg på Kråkstad, og da var gjerne Gaupesteinmarka målet når vi (familien på fire) skulle på søndagstur, særlig vinterstid og med ski på bena.

I dag lot jeg imidlertid skiene stå hjemme, da jeg antok at det var for lite snø for skigåing selv om det hadde snødd litt det siste døgnet. Skiforeningens hjemmeside opplyste kun om «førefall» i Gaupesteinmarka. Jeg bestemte meg i stedet for å veksle på å løpe og gå gjennom marka. Skotøyet ble valgt deretter; dette var en fin anledning til å få prøvd ut mine nye Icebug orienteringssko. Nå løper ikke jeg orientering, men skoene har pigger – og det er et viktig poeng når det er vinterføre. Deilig å slippe brodder. I tillegg er Icebug-skoene (i alle fall denne modellen) lette med lav såle – egenskaper jeg liker, ikke minst når jeg løper i terrenget. Og disse skoene kombinert med gamasjer skulle vise seg å fungere svært så bra i nysnøen. Jeg holdt til og med varmen sånn noenlunde, men det var nok først og fremst takket være gode ullsokker.

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

Lett skodd, men jeg dro visst på noen isklumper etterhvert

For å komme meg til Gaupesteinmarka, satt jeg på med min mann (som valgte Østmarka-tur i dag) til Gjedsjø, der Skremmaveien tar av. Som navnet tilsier fører veien inn til Skremma, lengst nordvest i Gaupesteinmarka. Og fra Skremma bar det inn i skogen. Etter få minutter passerte jeg en familie på tur, og så; etter det hadde jeg Gaupesteinmarka helt for meg selv, kilometer etter kilometer. Det var vage antydninger av spor i snøen der jeg løp (og dels gikk), som viste at noen hadde gått der før siste snøfall, men i dag var jeg den første som tråkket innover fra denne kanten av marka.

For min egen del er det gjerne Gaupesteinmarka jeg oppsøker når jeg ønsker å oppleve noe genuint og villmarkspreget, uten å måtte reise alt for langt hjemmefra.  Det er som om det er noe eventyraktig ved denne skogen, kanskje spesielt i den nordlige delen av marka. Her er det i stor grad åser der furuskogen dominerer, i veksling med lavereliggende myrpartier. Og det er unge og gamle og døende trær i skjønn forening;

IMG_0852_dok

Og det er steinblokker;

IMG_0854_dok … og steile skrenter;

IMG_0857_dok

… og mektige isformasjoner;

IMG_0861_dok

Etterhvert nådde jeg den største steinblokka av alle i dette området – den kjempestore Gaupestein, som marka har fått sitt navn etter. Det begynte å snø like før jeg kom inn til Gaupestein i dag, og fotoforholdene var ikke de beste. I tillegg er er det trær rundt blokka som gjør det vanskelig å få tatt gode bilder av den – så det får holde med dette glimtet av en del av «kjempen»:

IMG_0868_dok

En kilometer før selve Gaupestein er det et løypekryss, der jeg støtte på skispor som kom opp vestfra. Og etterhvert skulle jeg treffe på flere løyper – og skiløpere. Det var altså noen som i motsetning til meg hadde satset på at det var skiføre, og det var det jo også tydeligvis – men helt trygg på å unngå riper under skiene kunne man neppe være i dag.

Gaupestein er også ei slags «treriksrøys»; her møtes kommunegrensene til Ski, Enebakk og Hobøl kommuner, og dermed også fylkesgrensene til Akershus og Østfold fylker. Fra Gaupestein er det en kilometer å gå inn til Gaupesteinhytta i Hobøl kommune, og jeg bestemte meg for å ta meg inn dit også – forstatt dels løpende, dels gående. Og dels stående, for når man kommer over motiver som dette, er det bare å stoppe opp og fiske fram kameraet;

IMG_0877_dok

IMG_0886_dok

Denne konserverte lyngen måtte jeg også forevige, og for å slippe valgets kvaler – her kommer alle mine tre varianter av dette motivet;

IMG_0883_dok

IMG_0884_dok

IMG_0885_dok

Omsider framme ved Gaupesteinhytta kunne jeg konstatere at den faktisk var åpen, noe jeg ikke hadde ventet, og jeg hadde derfor ikke med meg penger. Men jeg greide meg fint med mine medbrakte hjemmelagede honningkjeks med sjokoladetrekk – noen skikkelige energibomber – og vann!

Gaupesteinhytta

Gaupesteinhytta

Jeg løp/gikk tilbake først samme vei som jeg kom, til jeg hadde passert Gaupestein. Ved løypekrysset fulgte jeg skisporene vestover, da dette er korteste vei i retning Ski. Jeg løp forbi speiderhytta på Bjerkebekk og etterhvert ut på Oppsandveien. Etter noen kilometer langs vei begynte turen å bli lang nok, og jeg var glad for å kunne ringe en velvillig datter som tok bilen og plukket meg opp ved Ski Gamle Kirke. Jeg hadde nok tilbakelagt nærmere to mil i løpet av turen, så det var godt å få skyss de siste tre kilometerne hjem.

Jeg avslutter med et bilde av noen fantastiske kjuker som åpenbarte seg på et gammelt og tilsynelatende døende allé-tre som jeg løp forbi etter å ha kommet ut fra Gaupesteinmarka. Og treet var vertskap for mange flere enn de jeg har avbildet her;

IMG_0901_dok

Read Full Post »

Å gå langs sjøen er fint, også på en småkald januardag. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt, gikk dagens lille utflukt til Hvervenbukta i Oslo, ikke langt fra grensen til Oppegård. Fra parkeringsplassen her går det en turvei rundt den såkalte Ljanskollen, og langs denne er det sjøutsikt mye av veien. Men i dag fulgte jeg ikke turveien fra start. For først å komme litt opp i høyden, gikk jeg i stedet oppover en sti som fører gjennom skogen og til toppen av Ljanskollen.

Men før jeg i det hele tatt kom ordentlig i gang med turen, lot jeg meg fascinere av en gammel allé som ligger i tilknytning til parkeringsplassen – med mer eller mindre hule trær i alle former og fasonger.

IMG_6262_dok

Og når jeg først var i gang med å fotografere trær, fortsatte jeg like godt med det på vei oppover;

IMG_6264_dok

IMG_6271_dok

IMG_6274_dok

Etterhvert nådde jeg toppen av Ljanskollen – og turen opp dit kan ikke akkurat kalles strabasiøs. Toppunktet er på 83 m.o.h, det vil si en på alle måter overkommelig «topptur». Ettersom det var overskyet, hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle få se noe annet enn grå himmel fra toppen heller. Men der åpenbarte det seg jammen et fint glødende bånd over horisonten mot vest.

IMG_6276_dok

Jeg gikk ned fra kollen på vestiden – ned til den nevnte turveien. Den fulgte jeg så til Hvervenbukta, men med et par avstikkere ned mot sjøkanten. Det var så flott å stå der og skue utover den islagte Oslofjorden mot solnedgangsbåndet i vest. Og de åtte kuldegradene og det lille snølaget ga absolutt en god vinterfølelse. Det skal ikke mer snø til enn at «verden farges hvit», så lever vinteren opp til navnet sitt.

IMG_6288­_dok

IMG_6296_dok

IMG_6297_dok

IMG_6300_dok

Vel framme ved Hvervenbukta var det bare å registrere at det det lille huset med kafé og uteservering var behørig stengt for vinteren. Her har jeg mange vaffel-og-kaffe-besøk med familien å se tilbake på, men nå må jeg nok vente noen måneder før noe sånt kan la seg realisere igjen.

IMG_6301_dok

IMG_6302_dok

Det er forresten noe eget ved å besøke steder vinterstid som man vanligvis forbinder med sommer. Hvervenbukta har ikke endret seg mye siden sist jeg var der, men alt var likevel annerledes på en vinterdag som denne. Langt mer stille – selv om det var en del turgåere langs turveien, og en mer dempet visuell opplevelse nå når grønt var erstattet med hvitt. Egentlig var det like fint – bare på en annen måte:)

Det ble ingen lang tur, dette – så i stedet for å gå de siste par hundre meterne fra bukta til parkeringsplassen, valgt jeg å gjenta vandringen langs turveien, men nå i motsatt retning – og uten toppturen opp på Ljanskollen denne gang. Turen frister uansett til gjentakelse, for eksempel når jeg føler trang til litt «vidde-opplevelse». Enkelte likhetstrekk er det jo faktisk – mellom fjellvidder og en islagt fjord.

Read Full Post »

Så er den her; desember.  Julemåneden, bursdagsmåneden (for noen av oss) – og den første vintermåneden. I år har den startet riktig så vinterlig, med kulde og snø på bakken, i alle fall stedvis. Snøfallet tidligere i uka var såpass begrenset at det er sparsomt med snø på disse trakter – og langt unna noe som likner skiføre. Men jeg har i helgen gledet meg over den lille snøen som er; den skaper i alle fall et for meg etterlengtet vinterpreg.

Tre turer er det blitt i helgen, alle i «marka mi», det vil si nærfriluftsområdet Nøstvedtmarka/Hebekkskogen. I går ble det en tre kvarters løpetur, med et par fotostopp for å forevige «vinterskogen».

Hebekkskogen på desembers første dag.

Hebekkskogen på desembers første dag

Noen har gjort klar bålved, men kanskje glemt fyrstikker?

Noen har gjort klar bålved, men kanskje glemt fyrstikker?

I dag ble det en ny løpetur, denne gang med min gode venninne Siri – i behagelig pratetempo. Herlig å løpe på frossen mark, det er jo ikke lenge siden stiene i skogen var søkkende og surklende bløte. Herlig også å løpe ute. Tidligere denne uka har jeg hatt to korte løpeøkter på tredemølla i trimrommet på jobben, dels som oppvarming til slyngeøvelser for trening av kjernemusklatur (følte meg usedvanlig flink da jeg på tirsdag gjennomførte en slik øvelsesserie), og dels for å benytte anledningen til å løpe med Vibram fivefingers (se tidligere innlegg). Jeg synes det er for kaldt å løpe med dem ute nå, men har samtidig et sterkt ønske om økt tilvenning (for leggmusklene), slik at jeg kan oppnå mer utstrakt bruk av dem utendørs til våren.

Dagens løpetur fant sted ganske tidlig på formiddagen, og etter to-tre timer innendørs meldte trangen seg til en ny tur ut. Det var jo bare så vakkert der ute i finværet! Ettersom treningsbehovet var tilfredsstilt for helgen, ble dette en rolig rusletur med kameraet som følgesvenn. På et tidspunkt tok jeg en liten avstikker ut av skogen og over på et jorde. Og der var det liv! En flokk småfugler fløy vekselsvis mellom ospetrærne i skogkanten og stubbåkeren hvor de fant frø å fóre seg opp på. Det ble en påminnelse om ikke å legge igjen kikkerten hjemme vinterstid (har lett for å tenke at fuglekikking er noe som hører våren og sommeren til). Så vidt jeg kunne se med det blotte øye besto fugleflokken i hovedsak av gulspurv, men også en og annen blåmeis. Og så var det kameraet da, som jeg ikke har noen skikkelig telezoom til. Det får jeg nok gjøre noe med før eller siden, for det hadde vært moro å kunne ta nærbilder av disse herlige små skapningene:) Men telezoom eller ikke, her følger det beste jeg kunne få ut av dagens lille «fotosafari»:

Lysløypa i Nøstvedtmarka; skiene får nok vente...

Lysløypa i Hebekkskogen; skiene får nok vente…

Det sitter faktisk en og annen fugl i disse trærne:)

Det sitter faktisk en og annen fugl i disse trærne:)

Fine detaljer i vinterskogen

Fine detaljer i vinterskogen

Noen flere centimeter snø - og løypemerkingen kommer til sin rett!

Noen flere centimeter snø – og løypemerkingen kommer til sin rett!

Frosten tar tak

Frosten tar tak

Hebekkmåsan i den blå timen

Hebekkmåsan i den blå timen

Bjørkeskogen er vakker - året rundt

Bjørkeskogen er vakker – året rundt

Read Full Post »